SANDRA 1 ÅR

Internett-tilgangen vår har ikke vært særlig god etter jul, og de siste to ukene har vi vært uten nett. Ja, så disse bildene fra Sandra sin 1-årsdag ble lastet opp for en stund siden, men så brøt nettet sammen. Det er derfor jeg ikke har fått publisert dette innlegget før nå. Men den 21 januar ble altså lille Sandra ett år, og vi var i selskap hjemme hos henne. Et selskap som ble feiret med brask og bram. Ett-årsdager blir nemlig ofte behørlig feiret her i Kamerun, da barnedødligheten er stor er det å nå sin første bursdag ingen selvfølge. ja, så det må feires, og det ble det også gjort for Sandra sin del.

ET PROSJEKT SOM HAR SOM MÅL Å IKKE OPPNÅ ET ENESTE POSITIVT RESULTAT

Det er nemlig målet til AIDS-prosjektet i Kamrun. Tenk å ikke oppnå et eneste positive resultat i en HIV-test-kampanje. Tenk noe så fantastisk. Og nettopp dette opplevde vi for andre gang nå i desember da vi var ute med AIDS-teamet i Tibati. Vi hadde avtalt med to store videregående skoler i byen om at vi skulle få lov til å komme da vi allikevel var i Tibati på ledersamling. Tibati er en liten by som ligger ca 5 timers kjøring fra Ngaoundere. Byen ligger ved Tibiatisjøen, og mye av den fisken som vi spiser her i Nord kommer nettopp fra Tibatisjøen. En del lastebiler som kommer fra sør stopper derfor her i denne byen for å handle med seg fisk og andre ting som de tar med seg for å selge videre nordover. Byen er derfor preget av en del lastebiltrafikk, og slike byer har som oftest høye tall på hiv-smittede.
Da vi ankom de to videregående skolene som ligger vegg-i-vegg i Tibati, så var de fleste ungdommene mer klare for juleferie enn hva de var for HIV/AIDS-informasjon. Men vi hadde tatt med oss en ungdomsgruppe, Caravane Mobile, som reiser rundt og synger og holder sketsjer for å spre informasjon om hvordan ungdom kan beskytte seg mot HIV. Og da denne gruppa hadde rigget opp lydanlegget sitt og satte i gang med sang og musikk så strimla ungdommene til for å høre hva dette var. Og ungdommene var frimodige og delte med seg av sitt budskap. Da de var ferdige med sangen og appellen, ble det satt opp teststasjoner hvor skoleelevene skulle få testet seg gratis. Over tohundre ungdommer lot seg teste, og ingen positive resultater. Kan dere tenke dere noe så fantastisk. Det var stor jubel i AIDS-teamet denne dagen, og de som jobber fast i dette teamet kunne fortelle at det var andre gangen de opplevde dette: Ingen positive resultater. Det viser jo at det nytter. Det viser at den informasjonen man har spredd ut har folk tatt til seg. Ungdommen er i ferd med å forstå alvoret i budskapet, og antallet nye smittede går ned. Tenk å få være med på et slikt viktig arbeid som nytter. Som redder liv.
Likevel er antallet smittede i Kamerun fortsatt på ca 5%, og det gjenstår fortsatt en jobb å gjøre. AIDS-prosjektet i Kamerun går ikke bare ut på å spre informasjon og kunnskap for at folk skal unngå å bli smittet. Prosjektet driver også oppfølging av de som tester positivt i disse kampanjene. Mange av disse trenger ytterligere informasjon og støtte for å ivareta sin helse. Prosjektet danner derfor støttegrupper for Hiv-positive som de har regelmessig oppfølging av. Her kan de som er HIV-smittede lære mer om hvordan de kan leve positivt som HIV-positive, hvordan de kan stå sammen mot stigmatiseringen, hvordan de skal ta vare på egen helse, hvordan de skal ta medisiner når det er nødvendig, og hvordan de kan utgjøre en viktig brikke i kampen mot AIDS ved å spre informasjon og motarbeide stigmatisering og gammel overtro.
Ved å jobbe i et AIDS-prosjekt så opplever man mange nederlag, sykdom og død. Men man opplever også et livsmot, en glød, et mot til å kjempe mot stigmatisering, og en vilje til å la ens liv få betydning som kan hjelpe andre. Og når man da ikke finner et positivt resultat i en test-kampanje, ja, da renner gledestårene og vi vet vi er på rett vei selv om veien fremdeles er lang å gå. Men alle som vil inviteres til å gå sammen med oss på denne veien. Det kan du gjøre ved å støtte AIDS-prosjektet i Kamerun. Vi er på rett vei.

GODT NYTT ÅR

Her kommer bare noen bilder fra nyttårs-turen vår til sør-Kamerun, nærmere bestemt Kribi. Her har vi funnet vår lille oase som vi reiser til i romjula. Og etter å ha sittet i bilen i tre dager på veier som ligner mer inntørkede elveleier enn veier, så er det utrolig godt å komme fram til stranda, til sjøen, til rent hotellrom og fliselagd bad hvor ingenting lekker og varmvannet virker. Det er en utrolig følelse å dusje av seg støvet og skiten som har krøpet inn i porene langs veien, for så å legge seg på en solseng på stranda og bestille en kald drikke mens ungene bader i lunket vann til langt på kvelden. Ja, da er det ikke vanskelig å være misjonær.

Rett før vi satte oss i bilen fikk ungene knuse det berømte pepperkakehuset vårt, og det ble en god niste å ha på veien da det ble maaaaaange timer i bilen på ungene. Første dagen kjørte vi i 5 timer uten pause. Andre dagen kjørte vi i 12 timer med en middagspause. Og neste dag var vi 11 timer på reise, da også med et godt stopp i Douala. At det var godt å komme fram er det ikke tvil om. Vi lå strekk ut på stranda i seks dager og gjorde minst mulig. Da det var tid for hjemreisen satte jeg og ungene oss på natt-toget sammen med Andreas, og så sov vi oss hjem til Ngaoundere. 12 timer etterpå kom Erik kjørende hjem han også. Idag måtte vi ta oss fri fra jobb og skole alle mann, for vi var litt slitne. Her i kamerun må vi nemlig hvile ut etter ferien, for reisen og disse veiene tar jo nesten knekken på oss. Men at vi har hatt en flott ferie i Kribi er vi alle enige om.

NORSK JUL PÅ AFRIKANSK

Eller var det afrikansk jul på norsk?
Erik fikk gandora til jul av meg. Jeg hentet den hos skredderen etter den norske julegudstjenesten på julaften. Ja, så det var på hengende håret vi rakk å få den ferdig i tide. Men Erik var storfornøyd i sin tradisjonelle drakt, og den hadde han på seg på gudstjenesten i dag 1.juledag. Og legg merke til den fine Luther-rosa som er brodert på ryggen. Det er samme logo som kirka her i Kamerun bruker. Riktig fin ble han. En ordentlig storkar.

Som dere kanskje har lest på de forrige innleggene så har førjulstida vært preget av en del juleavslutninger. Også søndagsskolen hadde juleavslutning med underholdning og innslag. Theodor skulle sammen med en del andre sitere deler av juleevangeliet....på fransk. Han var litt nervøs, men han hadde øvet seg masse sammen med Daouda. Og fremføringen gikk helt utmerket, og han høstet stor applaus fra salen. Men da jeg skrøt av han etterpå, så lurte han på hvorfor jeg ikke hadde kommet og trykket en penge i pannen på han hvis jeg virkelig mente at han gjorde det bra. (Det er en tradisjon man har her. Hvis noen synger bra i kirka kan man danse opp og trykke penger i pannen på vedkommende)Du kan så si. Jeg lovte å gjøre det neste gang i alle fall. Etter avslutningen kunne Chantal fortelle at mange hadde snakket om den lille hvite gutten som siterte bibelen på søndagsskoleavslutningen. Han hadde lest som om han leste fra Koranen, fort og med en stø stemme.

Før jul rakk vi også å være med elevene på Den Norske Skolen å dele ut mat til foreldreløse som følge av AIDS. Sykehuset har oppfølging med hundre slike barn som de hjelper med en del helseutgifte, skolepenger og de har månedlige samlinger med barna. Elevene på DNS sammen med Theodor har hatt en del aktiviteter hvor de samler inn penger til disse barna. Og nå rett før jul ble en del av disse pengene brukt til å kjøpe inn en gavepose med diverse matvarer som de kunne ta med seg hjem til jul.

Etter gaveutdelingen til de foreldreløse bar det rett hjem for å bake pepperkakehus, noe som er blitt en tradisjon i familien. Hadde vi hatt et konditori i nærheten så hadde jeg nok kjøpt ferdige moduler, ja.....men det har vi ikke. Ja, så pepperkekehusbaking er noe vi gjør på lillejulaften fordi huset kan ikke stå så lenge her uten at det kommer maur i det. Og 2. juledag knuses det igjen. Ungene elsker å gjøre dette arbeidet, men det er også litt av et arbeid. Det tok oss nesten hele dagen. Men vi vi ble nokså fornøyde med resultatet, det må sies.

På julaften hadde vi norsk gudstjeneste. Da hadde vi fått lånt et lite strå-kapell i utkanten av byen. Det minnet nok oss fleste om en stall, og det passet godt å ha en julegudstjeneste akkurat her. Theodor var med oge gav ut programmet i døra, ungene ellers gikk i prosisjon inn med hver sin krybbefigur som de satte på plass på alteret, og skolejentene leste juleevangeliet. Talen ble holdt av Pasteur Tom. Pasteur Abdoulay var også med og hjalp oss med trommespillingen. Så vi sang norske julesanger akkompangert av afrikanske trommer. Det fungerte utrolig flott.

Julaften ble ellers feiret hjemme sammen med Andreas Hansen som jobber som frivillig på College dette året. Det var pinnekjøtt på menyen sammen med riskrem og rødsaus. Etter maten fikk vi besøk av nissen og det var gaver fra tanter og onkler. Det ble litt lenge for Aaron å vente, så han dyppet av litt på sofaen. Men han var raskt på beina igjen da han hørte nissen spørre etter noen snille gutter. Etterpå lekte barna med legoen de fikk, og Theodor fant en god spillepartner i Andreas, og de fikk prøvd ut de fleste spillene de fikk i gave.

Og idag på første juledag, startet vi dagen på kamerunsk festgudstjeneste oppe på sykehuset hvor det var både dåp og konfirmasjon. Erik var kledd i sin gandora, ungene i sine sari-drakter og jeg i pagne. Riktig afrikansk med andre ord. Og som alltid måtte alle norske fram og synge en julesang på norsk, og som de andre årene valgte vi også i år å synge: "Å jul med din glede...." Nå gjenstår det bare å pakke koffertene, for i morgen drar vi til Kribi en uke. Det gleder vi oss veldig til selv om det er en lang kjøretur, og tre dager i bilen...

Med dette vil vi ønske alle våre lesere en riktig god jul og de beste ønsker for det nye året.

JULEAVSLUTNINGER I FLENG

Når det nærmer seg jul er det også tid for en del juleavslutninger. Vi har allerede hatt flere julavslutninger her, og i skrivende stund sitter jeg egentlig og venter på å gå på juleavslutning for søndagskolen hvor Theodor blant annet skal sitere deler av juleevangeliet, .......på fransk. Ikke verst. Det gleder vi oss til.

Men det har også vært juleavslutning på skolen til guttene. På juleavslutningen var det førskolen som stod for hele underholdningen. Barneskolen skal få lov til å vise seg fram på sommeravslutningen. Men hvilken underholdning. De sang og de dansa, de sketja og rima. Og her var alle med.

Aaron og Samuel var tydelig stolte der de fremførte både sang og rim. De presenterte seg selv på engelsk, og de sang virkelig for full hals. Aaron var også med på manegeng-oppvisning, der han gikk over scenen og kasta ut sleng-kyss til publikum. Vi smelta jo heilt heile gjengen av disse sjarmtrollene.

Og ikke nok med det, men mellom innslagene så måtte bestemann i hver klasse komme fram og hente diplomen sin. Og da ble Samuel ropt fram fra sin klasse, og Theodor fra sin. Aaron var litt lei seg for at han ikke fikk diplom som bestemann, men da prøver mor å fortelle dem at det viktigste er ikke å være best, men å gjøre sitt beste. Men uansett så er vi jo stolte av dem. Og ekstra gøy er det å se at de virkelig koser seg på skolen og har det bra.

Men vi har også hatt en avslutning for Erik Sandvik, som nå offisielt avslutter sitt engasjement her i Kamerun etter rundt 40 års arbeid. Det skal ha blitt sagt at det verste er å reise hjem for godt første gang. Det blir lettere og lettere for hver gang. Ja, så det er nok hverken første eller siste gang Erik Sandvik reiser hjem for godt dette. Men det ble i alle fall en koslig markering på byens finere restaurant, og det er hyggelig å kunne markere når en stor høvding, en mann med enorm erfaring og et enormt utretta arbeid bak seg, velger å ta en liten pause i Norge. Det er velfortjent.

Og så har det vært skoleavslutning på Den Norske Skolen. Det er ikke lett å arrangere juleavslutning med julespill med bare tre elever, og dermed bare tre skuespillere. Men Tomren-jentene løste den utfordringen over all forventning. De sang og de hadde skuespill og de spilte på instrumenter. En flott skoleavslutning ble det. Jentene gjorde det så godt at de trollbandt alle guttene i salen, spesielt mine tre små som satt på første benk. Og etterpå ble det både en matbit, juletregang og ikke minst en nisse og en liten gave til de små. Nå gjenstår bare søndagskoleavslutningen i kveld, litt pepperkakehusbaking i morgen og så er vi klar for jula her i Kamerun også.

NOUS SOMMES LES PRIVILEGES DE DIEU

"Alt som skjer en troende er til hans beste".

På søndag reiste en mann seg opp i kirka og spurte om menigheten kunne be for hans syke kone som nå var blitt lam. De hadde prøvd det de kunne av behandling, men ingenting hjalp. Nå kunne han bare legge alt i Herrens hender, og bad menigheten om hjelp til å gjøre nettopp dette.

Da lederen i Femmes Pour Christ (Kvinner for Kristus) hørte dette spurte hun meg etterpå om ikke jeg kunne kjøre Femmes Pour Christ-gruppa til byen en dag, til der hvor denne kvinnen bodde, slik at vi kunne be for henne. Vi avtalte at jeg skulle hente damene oppe på sykehuset klokka fire. Klokka fem over fire, akkurat i det jeg satte meg i bilen, ringte lederen i gruppa og lurte på hvor jeg ble av. "Dere hvite er jo alltid helt presise så jeg måtte bare forsikre meg om at du ikke hadde glemt det." Dette var tydeligvis et viktig møte, for disse kvinnene er ikke kjent for å være i tide.

På parkeringen oppe på sykehuset stod syv damer klare kledd i Femmes Pour Christ-pagne (klær sydd av tøy med Femmes pour Christ logoen på). Vi trykka oss inn i bilen og kjørte til et av byens mer lugubre strøk. Ingen visste helt hvor vi skulle, bare til hvilken bydel. Etter å ha parkert bilen snirklet vi oss inn i bykvartalet mens vi spurte oss frem. Vi passerte mang en bar som var gjemt i trange bakgater for at kontrollørene ikke skulle finne dem, og de var ikke edrue de som satt utenfor der. Ei av damene lurte på om det var lurt å gå i fra bilen her, men vi lot det stå til. Og til slutt fant vi huset til den paralyserte kvinnen.

Mannen og sønnen hennes som var i begynnelsen på tyveårene, tok vel imot oss. Vi satte oss ned i stua mens sønnen gikk inn og hentet ut mora. Han bar henne i armene sine, satte henne forsiktig ned på en stol, strøk henne kjærlig over kinnet før han hentet en pute for å støtte henne opp i ryggen. Kvinnen bar tydelig preg av å ha en nevrologisk sykdom. Hun kunne ikke snakke og hadde mistet motorikken i ansiket. Hun kunne bevege armene, men det gikk sakte og hun manglet finmotorikken.

Så satt vi der i stuen hos noen ingen av oss kjente, men som hadde bedt om støtte fra medsøsken i troen. Nå var vi altså kommet for å be og synge, noe damene også gjorde. Vi bad flere bønner, sang mellom hver bønn, og vi delte Guds ord sammen. Da seansen var over tok mannen i huset ordet. Han takket for at vi hadde kommet. Han fortalte om sin kone som hadde vært svært aktiv innen Femmes Pour Christ, men som nå var avhengig av hjelp til alt. "Jeg hadde ikke klart meg uten mine barn," sa han og så bort på sin sønn som tydeligvis tok seg av store deler av pleien av moren.

Men så fortsatte han: "Jeg har valgt å tro at alt som skjer en troende er til hans beste. Det er ikke sikkert vi forstår alt, men Guds tanker er høyere enn våre. Jeg har ikke annet valg enn å stole på Gud og legge alt framfor Gud i bønn. Så må Hans vilje skje. Blir hun frisk så er det fordi Gud vil det. Blir hun ikke det, så er det Guds vilje det også."
Deretter avsluttet vi med Fader Vår.

Jeg satt og så på denne lille familien som var blitt så hardt rammet av sykdom, i et lite hus, i et heller lugubert strøk i Ngaoundere, uten så mye som penger til medisin eller mulighet til medisinsk oppfølging, uten hjelpemidler. På mange måter overlatt til seg selv uten det apparatet vi nordmenn ofte tar som en selvfølge når sykdom rammer oss. Og så snakker han om å stole på Gud og legge alt i Guds hender, og han velger å tro at Gud vil sine bare godt. Vi avsluttet derfor samværet med å synge sangen:"Nous sommes les privileges de Dieu" (Vi er de privilegerte av Gud). Tenk å tørre å tro noe slikt i en slik situasjon. Slike møter gjør noe med meg.

BAKE KAKE SØTE

Julen kommer jo alltid litt brått på kjerringa, og ekstra brått på kommer den her i Kamerun. Her er det liksom veldig lite som minner oss på at julen kommer. Vi har hverken snø (ikke at vi karmøybuer er så vant med det akkurat) eller sur og kald blest (som vi karmøybuer heller er mer vant med), eller julepyntede butikker og nisser og gaver i alle farger. Dermed er det litt lett å glemme også at julen nærmer seg.

Før man så en dag tilfeldigvis ser på kalenderen at nå er det jammen snart jul og en må hive seg rundt og få gjort litt juleaktiviteter med barna før det hele er over igjen. Som for eksempel bake kakemenn. Men med en så arbeidsvillig gjeng som var på pletten her om dagen så var ikke julebaksten et stort problem her i huset. Og det hele var unnagjort før noen av oss rakk å gå leie. Og Daouda som passer guttene på ettermiddagen fikk seg en velfortjent pause og tid til å oppdatere seg på sporten. Det var nesten som om julefreden senket seg i representantboligen. Riktig gøy var det, og nå gleder vi oss bare til jul.