mandag 28. januar 2008

PÅ BESØK HOS SPEDALSKE

Hvem skulle vel tro at en flyttet til Afrika for så nesten å fryse i hel? Jeg fryser sånn for tiden. Og det var så plutselig dette skiftet kom. Fra en dag til en annen var det plutselig mye kaldere. Jeg har jo alltid vært fysen av meg, men at jeg skulle gå rundt midt i Afrika og klage på kulden, hadde jeg ikke trodd. På morgenen kler jeg meg selv og barna nesten som om det skulle vært midtvinters i Norge. Aaron har ullbody og ullstrømpebukser på, og selv har jeg både en og to gensere under fleecejakka. Husene her er jo mye kaldere enn husene i Norge selv på vinterstid, så det er til tider vanskelig å stå opp om morgen, og dusje klarer jeg først ut på dagen når solen har fått noen timer på seg å varme opp lufta. Men utpå formiddagen får sola tak på de kalde vindene, og ved middagstider er det atter en gang godt og varmt, heldigvis. Været minner mest om våren i Norge. Men i stedet for å klage på kulden i Norge så setter man seg heller på utekafé med pledd rundt seg og snakker om hvor fint været er. Ja, så jeg skal nok ikke klage. Og det skal kanskje nevnes at Erik går med t-skjorte hele dagen, og så snart jeg snur ryggen til så tar han av litt klær av barna, for han mener bestemt at jeg overdriver noe.

Samuel, Einar og Theodor
Jean Pascal underviser
Ellers så har vi kommet i gang med tamtam kurs for misjonærbarna på stasjonen. Jean Pascal hadde en flott time hvor han lærte barna både historien bak de afrikanske trommene, forskjellige typer trommer og forskjellig bruk av trommene. Barna fikk også demonstrert hvor flinke de skal bli da Jean Pascal imponerte med sin trommespilling. Og barna lærte ulike slag og ulike rytmer. Håper de kan få med seg noe av de afrikanske rytmene med seg hjem i blodet.


Barna lytter ivrig på Jean Pascal som forteller


I går var jeg sammen med Ranveig på en markering på klinikken for spedalske i Foubarka utenfor Mbe, siden det var den internasjonale dagen for de spedalske. Det er ca en og halv time nordover, men det er ned fra fjellplatået, så for å komme dit må man kjøre på en svingete og bratt nedstigning. På disse veiene møter man ofte mange gamle trailere med dårlige bremser og som er lastet langt over det som trailerne en gang var lagd for. Det er et litt uhyggelig syn å se alle de trailerne som har forulykket langs veien, og hvor førerhus er knust og tilhengerne og last ligger veltet. Jeg holder alltid pusten litt når vi passerer dette området.

Jammen ikke rart man har hjertet i halsen når man møter disse trailerne





Kvinnene på klinikken


Ranveig deler ut gaver

Til de spedalske i Foubarka hadde man samlet inn en del gaver som ble delt ut til alle de innlagte; alt fra såper, håndklær, salt, mel og tepper. Det var representanter tilstedet fra misjonen, sykehuset i Ngaoundéré, den lokale helsetjenesten og fra myndighetene. Klinikken ble i sin tid startet av NMS i 1958 og den største delen av driften kommer fortsatt fra NMS. En av de som bodde her kom fra Tchad-området og hadde gått i over en uke for å komme til denne klinikken, for han hadde hørt at her fikk spedalske god pleie. I dag er det 23 pasienter ved klinikken, men det er 80 pasienter i distriktet som behandles for spedalskhet. Den nye politikken til helsemyndighetene i landet er at de syke nå skal få behandling der man bor, og ikke samle de spedalske i bestemte klinikker som denne. Klinikken tar derfor ikke inn nye pasienter, men forsøker å sørge godt for de som allerede bor her og som må leve med sine handikapp som følge av sykdommen.


Det var stor glede over gavene de fikk


Man kunne tydelig se at mange var merket av sykdommen


Mennene på klinikken

mandag 21. januar 2008

HVEM LÅSTE NØKLENE INNE I BILEN? Mareritt eller bønnesvar? 2.juledag 2007

. 2. juledag ble vi med Jan Erik og familien ut til Tello-fossen (ca en times kjøring på grusom vei) hvor vi spiste kveldsmat og så på fossefallet.
Theodor ved fossen

Etterpå skulle vi alle kjøre ut til landsbyen med samme navn for å være med på en filmfremvisning av en Jesus-film som er oversatt til fulani. Vi trodde alle at Tello-landsbyen skulle ligge like ved fossen, men da vi begynte å forhøre oss så lå den nesten 4 mil enda lengre ut på hompeveien. Jeg hadde heldigvis pakka godt med klær til barna, for vi kom ikke frem før godt etter mørkets frembrudd, og på denne tiden av året blir det veldig kaldt på kveldene/nettene. Når vi nærmet oss landsbyen så stod det masse mennesker ute ved veien og ventet på oss. De brøt ut i spontan sang og dans da de så bilene kom (de hadde sikkert ventet en stund), og de løp etter bilene da vi kjørte inn på den plassen hvor filmen skulle vises. Det var et evangelieteam fra en av kirkene her i byen som hadde møtekampanje ute i denne landsbyen, og Jan Erik var bare spurt om å komme og vise filmen. Å se film på et stort lerret utendørs midt ute i bushen er en stor begivenhet for hele landsbyen. Alle hadde møtt opp; unge menn og gamle menn, kvinner og barn, muslimer og kristne. Men det er også stort for mange å se film om Jesus på sitt eget språk. Da vi kom fram hit stoppet Erik bilen, tok han på seg en genser og forsvant for å hjelpe til med å rigge opp til filmfremvisningen. Jeg fikk heldigvis (og jeg mener virkelig heldigvis) kledd godt på barna før jeg låste bilen. For der hadde jo Erik gått fra bilen med nøklene i. Ikke til å tro. Laaaaaangt ute i bushen, og det var mørkt og kaldt og vi hadde med tre små barn med oss. Gjett om jeg ble stressaUnder hele filmfremvisningen prøvde de å dirke opp døra på bilen uten hell. Erik prøvde til og med å knuse bakruta før han kom på at det kanskje ikke var så lurt allikevel. Reservedeler til biler er ikke så lette å få tak på. Jeg og Erik fikk ikke med oss så mye av filmen, for vi hadde, skal vi kalle det en vennskaplig debatt, om hvem sin feil det var at nøklene befant seg inne i bilen; den som hadde gått fra bilen med nøklene i eller den som låste dørene for at ingen skulle stjele kameraene og alt det som lå inne i bilen? Etter filmfremvisningen pakket vi oss alle inn i de to andre bilene og reiste hjem. Vi satt trangt, men det gikk.

Erik rigger seg til bak i bilen
Erik ble plassert bak i bakrommet på en klappstol. Tror han hadde litt vondt i ”fua” etter den lange kjøreturen på de veiene. Før vi dro måtte vi også betale en fyr til å sove på lasteplanet på bilen, for med nøklene stående i bilen ville den jo være utrolig lett å stjele. Vi kom hjem seint på natta, trøtte og slitne,
Einar og Theodor
og tidlig neste morgen måtte jeg og Erik opp tidlig og låne en bil og kjøre den laaaaaaaange veien helt ut til landsbyen igjen for å hente bilen. Vi tenkte jo at vi bare skulle hente bilen og dra igjen med en gang. Vi skulle jo egentlig ha gjort oss klar for å dra på tur med onkel Werner denne dagen. Men da vi kom til landsbyen så var evangelieteamet i ferd med å holde gudstjeneste og vi måtte selvsagt delta. Etter gudstjenesten ville teamet gjerne at vi skulle være med og hilse på den lokale kongen, lamidoen. Han spurte om vi ikke kunne hjelpe til med å bygge en kirke i landsbyen hans. Hvis vi ikke kunne hjelpe til med det, så måtte vi i alle fall be til Gud om at Gud ordnet det slik at landsbyen kunne få en kirke. Og han ba også om at vi måtte be for ham og for familien hans. Etter det tok teamet oss med rundt i landsbyen for at vi skulle få treffe flere av de som hadde kommet til tro på Jesus, og de ville veldig gjerne at Pasteur Bischler skulle be for disse. Så vi ble med rundt i landsbyen hvor vi traff mennesker som Erik måtte be for. Blant annet en eldre dame som satt i døråpningen av hytten sin hele dagen. Hun var lam fra livet og ned og hadde ingen familie. Hun var derfor prisgitt den hjelpen kateketen i landsbyen gav henne. Vi måtte også be for en eldre mann som var dårlig til beins og som bodde alene og som hadde det vanskelig. Vi traff også en ung mann som tidligere hadde vært landeveisrøver, men som nå hadde gitt sitt liv til Jesus. Mens vi var der kom også tre muslimske kvinner bort til oss og fortalte at de ville bli kristne, og Erik måtte be for dem også. Slik gikk dagen i Tellolandsbyen. Evangelieteamet var jo overbevist om at det var Guds vilje at nøklene ble låst inne i bilen, for det var meningen at vi skulle få være med i Tello-landsbyen og be for alle disse menneskene og få se de tingene Gud gjør ute på landsbygda i Kamerun. Etter bønnerunden avsluttet vi med middag hjemme hos kateketen før vi tok fatt på den lange turen hjem. Hjemme gikk onkel Werner og de små og ventet. Heldigvis var Emelienne der til å hjelpe til med barnepasset, ellers hadde nok onkel vært litt utslitt ja.