søndag 22. februar 2009

GUTTEN SOM VILLE SELGE BANANER


Familien Bischler er seg selv lik om vi er i Norge eller i Kamerun. Kamerunerne står gjerne opp klokka fem om morgenen for å starte på dagens gjøremål og plikter, men familien Bischler derimot er usedvanlig trege på morgenen som alltid. Det samme gjelder ukedag som helg. Vi har på ingen måte latt oss påvirke av våre venner her når det gjelder å stå opp om morgenen, og det er alltid et slit å komme seg opp tidsnok til å få alle barna klare til skoler og dagmamma.

Så når man drøyer i det lengste med å komme seg ut av senga på morgenen så gjelder det å ha effektive rutiner for å få opp barna, få på dem klær, få mat i dem og smøre nistepakka før vi skubber dem ut av døra. Så når vi altså endelig kommer oss opp på morgenen har vi med andre ord ingen tid å miste.

På misjonsstasjonen her er det en del grønnsaksselgere som går rundt med grønnsaksfatene sine på hodene og selger grønnsaker til kokkene våre. Dette er både praktisk og greit. Men noen ganger kommer disse grønnsaksselgerene til litt upassende tider. Det kan for eksempel være skolebarn som går rundt og selger før de begynner på skolen om morgenen, eller seint på kvelden etter at de andre pliktene for dagen er unnagjort.

Og her en morgen før jeg hadde orket å dra den søvntunge kroppen vekk fra den varme dyna og fått føttene ned på det kalde murgolvet, så hørte jeg noen som klappet i hendene utenfor kjøkkendøra. Å klappe i hendene er dørklokka vi bruker her i Kamerun. Jeg forstod med en gang at det var noen som ville selge noe og smugkikket ut gardinene for å få det bekreftet. Da står det en ung gutt i åtteårsalderen utenfor med et fat bananer på hodet. Trøtt som jeg var så orket jeg ikke å hive på meg klærne i en fart bare for å gå ut i døra og si “Non merci”.
I stedet så tenkte jeg at han skjønner vel at vi ikke er interessert og gir seg snart. Så trøtt som vanlig slepte jeg beina inn på toalettet for å starte morgenstellet i håp om å våkne litt mer til kjøret med ungene skulle starte. Hele tiden mens jeg var på badet hørte jeg klappingen til denne gutten som ikke ville gi seg, og morgengretten som jeg er kjente jeg at irritasjonen begynte å vokse. Men idet jeg kommer ut av badet opphørte klappingen og bankingen på kjøkkendøra og jeg tenkte fornøyd at nå hadde han endelig tatt hintet: vi ikke vil ha bananer klokka halv sju på morgenen.
Jeg gikk så inn på rommet til Theodor og Samuel for å starte morgenrutinene og trakk til side gardinene for å slippe inn litt sollys slik at guttene skulle få våkne litt lettere. Og rett der utenfor vinduet stod forsyne meg samme banangutten og klapper og gestikulerte for å få kontakt med meg. Stormende irritert svarte jeg “Non merci” en smule strengt gjennom vinduet uten å gi ham særlig oppmerksomhet og startet med å få ungene opp av sengene og klare for skolen uten å bry meg mer om gutten ute.

Da gikk gutten fram til hoveddøra og klappet og banket videre der. Jeg kjente at min morgentålmodighet holdt på å ta slutt og ropte på Erik at nå fikk han gå ut. Ja, for hvis jeg skulle gått ut ville jeg bare vært sur og gretten og kjeftet på gutten. Så Erik fikk på seg klærne og tuslet ut til hoveddøra for å fortelle gutten at vi ikke vil ha bananer så tidlig på morgenen. Da står denne gutten der med bananfatet på hodet og fotballen til Theodor, som han hadde funnet ute, i hendene. Han ville bare gi oss denne slik at ingen tok og stjal den fra Theodor siden der er så mange barn som ferdes på stasjonen.

Høflig gav han ballen til Erik og ønsket oss en god dag og forsvant. Der stod vi igjen like paffe begge to. Mens jeg må innrømme at jeg skjemtes litt over min oppførsel og min irritasjon mot gutten. Så var det derfor han hadde vært så iherdig med å få kontakt, han ville bare gi fotballen tilbake til Theodor før noen stjal den.

Og så mange fotballer vi har mistet fordi barna har glemt dem ute, og så lett det er for de barna som finner en slik ball og bare ta den da de ikke har så mye annet å leke med. Noe som er veldig forstålig. En ordentlig fotball er gull verdt for barna her. Og så forsøker denne lille gutten bare å hjelpe oss ved a være ærlig, når han så lett bare kunne tatt den ballen. Mens jeg trodde han bare var ute etter å plage en morgentrøtt og morgenstressa norsk småbarnsmor som har annet å tenke på enn å kjøpe bananer klokka halv sju på morgenen.

Neste gang han kommer forbi skal han få den ene fotballen vår, det fortjener han…

Ofte er vi raske til å innbille oss selv at nå har vi forstått det. Nå har vi skjønt hvorfor folk gjør som de gjør, og vi skjønner også motivene som ligger bak....... tror vi iallefall. Og dermed dømmer vi folk og handlinger etter hva vi tror oss å ha forstått hva de egentlig vil eller forsøker å oppnå. Og jeg tror vi tar like ofte feil som vi kanskje har rett. Jeg hadde ihvertfall helt feil denne morgenen, og det har jeg sikkert ganske ofte ellers også uten at jeg oppdager det og reflekterer over det.



Det var en fornøyd gutt som var innom på fredag som både fikk solgt oss bananer og som kunne gå stolt hjem med en ny fotball. Det var vel min måte å bøte på en litt dårlig samvittighet.....

onsdag 18. februar 2009

En misjonærs hverdag.

Dette handler ikke om en spektakulær tur gjennom Afrikas jungel. Heller ikke kan jeg berette om store folkemenger, sterke taler eller vakker korsang. Ingen ble døpt og ingen ble frelst der hvor jeg var i dag, i alle fall ikke som jeg så. Dagens beretning har ingen bilder av glade misjonærer som kommer til landbyen omgitt av jublende afrikanske barn. Dette handler rett og slett om en arbeidsdag i hverdagen, dog en god hverdag.



Tidlig på morgenen.
Vi samlet oss rundt konferansebordet: En generalsekretær, en personalsjef, en prosjektleder, en jurist, to pastorer og en misjonær som i dag har funksjon som konsulent. Etter en åpning av møtet med takksigelse, bønn og meditasjon begynte en arbeidsøkt som kunne vært holdt hvor som helst i verden. Vi skulle arbeide fram et forslag til nytt valgreglement for kirken. EELC (Eglise Evangelique Lutherienne au Cameroun) fikk nye grunnregler og statutter på sin Generalsynode for snart to år siden. Nå er det snart tid for ny Generalsynode og det er derfor på tide å revidere valgreglementet slik at dette kommer i samsvar med lover og regler i henhold til kirkens statutter.

Som misjonær med særlig oppdrag i å arbeide innenfor organisasjon og ledelse har dette vært en god dag. En tilsynelatende ordinær arbeidsdag, men allikevel en god hverdag. Ingen synlige mirakler, men en tro på at Gud bruker oss i sitt rikes arbeid. Ingen omvendelse i konferanserommet i dag, men en tro på at Jesus også var der sammen med oss. Ingen direkte frukt av Åndens arbeid, men en tro på at Åndens ledelse var der midt i blant alle de snedige franske ordene og de snirklede formuleringene.



Middag.
Middag spises alene på kjøkkenbordet i dag. Var nesten tre timer for sent til bordfellesskap med resten av familien. Litt tid til fotball og lek etter middag, men også noen minutter i stolen på terassen med avisen på fanget og øynene lukket.



På kvelden.
Mannen til en kollega av oss døde for noen dager siden. Hver kveld denne uken har det vært samling sammen med enken og den øvrige familie i og utenfor hjemmet til den avdøde i et av byens boligkvartaler. I kveld var jeg der i nesten to timer sammen med et par hundre venner, kjente og naboer til bønn, salmesang, tekstlesning og meditasjon.



Snart natt.
En misjonærs hverdag avsluttes i dag med en stor takk til misjonens Herre.

tirsdag 17. februar 2009

VALENTINSFEST DEN 14. FEBRUAR

I februar i fjor var det siste innspurt i det store byggearbeidet med Milleniumskirken her på stasjonen, og det var mye praktisk arbeid som skulle ordnes og stelles med. Mange av de som jobber i hovedadministrasjonen til EELC bor også inne på misjonsstasjonen, og konene til disse mennene tok i fjor initiativet til å starte en kvinnegruppe for de som bodde på stasjonen. Denne kvinnegruppen hadde som mål å støtte sine menn både gjennom forbønn og gjennom praktisk hjelp der det var mulig. 14. februar, på valentinsdagen, ble kvinnegruppen startet, og de møttes annenhver mandag til bønn og andakt, og kvinnene tok også ansvar for mye av det praktiske som måtte gjøres foran den store kirkeinnvielsen. De vasket blant annet hele kirken natta før innvielsen.

Denne kvinnegruppa har fortsatt sine bønnesamlinger siden, og også vi norske har blitt invitert til å være med. Jeg og Trude var med på en samling, men etter det har det vært litt liten tid for min del til å kunne være med.

Men den 14. februar ville denne gruppa feire sitt 1 års-jubleum ved å feire valentinsdagen sammen med sine menn. Vi norske hadde egentlig ikke tenkt å gå siden vi ikke hadde vært så mye på samlingene. Men på tordag før festen kom de på nytt og inviterte oss med, og hva annet kan man da gjøre enn å takke ja til tilbudet.

Jeg og Stine heiv oss så i bilen og kjørte sporenstreks til skredderen. Det er nemlig slik her i Kamerun, at alle fester med respekt for seg selv har et eget pagne. Det vil si, et eget tøy som alle skal sy seg klær av. Både jeg og Stine hadde en del klær inne til sying fra før hos skredderen, men det fikk han beskjed om fikk vente. Nå gjaldt det å få ferdig et pagne hver til meg og Stine og en skjorte hver til Erik og Jan Erik. Og på lørdag kl 16 var alt klart og ferdigsydd og festen begynte kl 19.

Men feiringen begynte lenge før kl 19 på kvelden. Planen var nemlig at alle de forelska parene skulle møte opp lørdagsmorgen kl 06.00 for å trimme først. Kan dere tenke dere, det er litt av en feiring?!? Jeg må bare ærlig innrømme at så forelska blir jeg nok aldri at jeg må ut og jogge kl seks på morgenen, men Stine og Jan Erik var sporty nok til å møte opp på det også.




Festen ble åpnet med velskrevne åpningsord, og etterpå var det buffet. Og damene hadde virkelig jobbet og laget på mat hele dagen. Stine hadde også baket en søt og veldig god rosa hjertekake for anledningen. Veldig romantisk.
























Etter maten hadde Pasteur Djidere et kort, men gripende innlegg om hvorfor vi feirer Valentinsdagen, og hvor viktig ekteskapet og trofasthet er i våre liv også idag.

































Skjortene som vi fikk sydd til mennene skulle være en overraskelse. Etter maten måtte alle mennene stille seg på en rekke langs veggen, og så danset vi kvinnene en og en frem og overrakte gaven, og alle gav hverandre et ordentlig kyss. Her gjaldt det å vise at man var glad i hverandre. Det var til stor underholdning for alle som var tilstede. Etterpå gikk mennene ut og tok på seg skjortene de hadde fått, og så hadde hvert par en liten moteoppvisning i sine valentinspagne og skjorter i samme stil.




















































































Folk lo godt da jeg og Erik kom dansende inn. Jeg et hodet høyere enn han da jeg hadde tatt på høyhælete finsko for anledningen. Dette forsøkte vi å bøte på ved at han danset ballett på tåspissene og jeg hadde en lett bøy i knærne. Men takten ble ikke så lett å holde da, men vi kom oss gjennom.







































Da alle hadde fått skjortene sine var det tid for litt selskapslek. Da var det stolleken for par. Man skulle finne seg en stol når musikken stoppet, men også få plass til sin kone på fanget. Det ble utrolig morsomt. I Kamerun bruker man ikke så mye selskapsleker, og derfor blir det dessto morsommere når man gjør det. Folk gir alt, og det er til stor underholdning.















Og det er jo ikke fest uten dans. Jan Erik var ikke den første som slengte seg opp på dansegulvet, men det var derimot Stine og Erik. Stine er jo erfaren i dette etter hvert, men for Eriks sin del så er vel både hoftevrikken og fotarbeidet litt for ukjent enda. Men det gikk nå på et vis og vi lo godt. Bare litt mer trening så sitter det nok som et skudd for han også.




































































Men den pinligste affæren var nok da de ropte opp fire menn og fire damer, der i blant Erik og Jan Erik, for så formet de fire tilfeldige par på dansegulvet. Så satte de på det vi i min ungdom kalte for klinedansemusikk. Jeg og Stine holdt på å le oss i hel, for alle så jo hvor satt ut disse to hvite mennene ble. Men jeg tror han som styrte musikken så at de led sin nød der ute på dansegulvet og han må ha hatt medlidenhet med sine brødre. For etter under ett minutt stoppet musikken brått og hele den pinlige seansen var plutslig over, og Erik og Jan Erik kunne tusle småflaue tilbake til sine lattermilde koner.


































Men det var flere som også underholdt med sang og gitarspill. Og helt på slutten av festen så overrakte valentingruppa, som kvinnegruppa kaller seg, en gave til eldsterådet i Milleniumskirka. Det var et flott sett utskåret i tre som skal brukes til nattverdsgudstjenester.



































Da vi gikk hjem var vi alle enige om at det hadde vært en flott fest, en morsom fest. Vi hadde ledd mye, og vi hadde fått være sammen med våre naboer på en veldig uformell måte. Og det at man er sammen som par og viser åpent at man er glad i hverandre i et ekteskap er ikke så vanlig her, så også det å få oppleve slik åpenhet på denne festen var også veldig gledelig. Ja, så nå gleder vi oss bare til neste års valentinsfest her på stasjonen. Da blir det antagligvis nye kjærlighetspagne på oss alle nok en gang.

fredag 13. februar 2009

UNGDOMMENS DAG I KAMERUN

Hvis dere har lest på de andre kamerunbloggene i det siste, så har dere sikkert lagt merke til at det store som har skjedd denne uka som gikk var "Fete de la jeunesse", altså ungdommens dag her i Kamerun. Dette er en offensiell fridag i hele landet, og det er nok det nærmeste vi kommer en norsk 17.mai-feiring i Kamerun.

Uka før den 11. februar har alle skolene rundt om i landet et spesialopplegg med mye sport og andre kulturelle aktiviteter i skoletiden. Og ikke minst blir det øvd flittig på masjering. For skal man gå i tog i Kamerun så skal det gås i takt.

Alle disse aktivitetene har så sitt høydepunkt på festdagen hvor alle skolene masjerer foran festplassen i byen. Og på tribunen sitter både Guvenøren i distriktet, Lamidoen, den lokale kongen, og andre prominente gjester.

Alle skolene har forskjellige skoleuniformer, og de som ikke hadde uniformer fra før sørget for å ha dette klart til denne dagen. Noen skoler får også sydd seg egne drakter til nettopp denne masjeringen. Og det skal være sagt, selv om vi synes kanskje det blir litt mye kjøpepress når det gjelder klær til slike fester, så var det et flott syn å se alle skolene i sine utrolige flotte uniformer masjere forbi oss der vi satt på tribunen. Her følger noen bilder slik at dere kan se selv:













































































Og i år var det historisk at DNS, Den norske skole, skulle være med og masjere foran festplassen. De gikk sammen med Ecole Pilote, som er kirkas privatskole like utenfor misjonsstasjonen. De norske elevene hadde ikke øvd fult så mye som de kamerunske elevene, men Theodor hadde øvd derimot. For selv om maternelle (førskolene) ikke går i tog, så benytter også de anledningen uka før festen å øve på masjering. Ja, så Theodor var stolt da han fikk lov til å gå sammen med DNS og vise hvordan han hadde lært masjering skulle være.
Nå har jo ikke DNS egne uniformer, men de har t-skjorter hvor det står den norske skolen på. Theodor fikk låne t-skjorten til Linda (læreren) for anledningen, og den var bare littegrann for stor.
Det vakte stor oppsikt på tribunen da DNS kom masjerende mer eller mindre i takt. Theodor hadde god kontroll på både knebøy og armsvingingen, men det gikk nok ikke helt i takt med de andre. Det gjorde det vel for såvidt ikke for så mange av de andre heller. Men pyttsann, jeg tror allikevel de fleste satte stor pris på at de norske barna deltok på denne festmarkeringen. Neste år har de nok egne uniformer også, skal man se.






















































Etter barnetoget kom det som vi kaller folketoget. Da var det alle de andre skolene i byen sin tur. Alt fra universitetet, sykepleierskolen, hotellfagskolen med mere. Også fritidsklubbene i byen gikk i tog og viste fram alle aktivitetstilbudene som finnes her. Det var ulike kampsportsklubber, fotballklubber, presidentens parti, speidere og bodybuildere. Utrolig festlig å se at det finnes så mye tilbud her i Ngaoundèrè. Kanskje det blir speideren på Theodor til høsten?










































































Før toget skulle begynne, da vi hadde levert fra oss Theodor til DNS midt i folkehavet, skyndte vi oss til tribunen for å finne plassene som andre hadde holdt av til oss. Ikke så jeg at Lamidoen satt med hele følget sitt rett ved siden av der vi skulle sitte. De hadde lagt ut et stort persisk teppe på tribunen, og midt på teppet satt han på en stol. Alle i følget hans satt uten sko på teppet omkring stolen hans. I min iver etter å finne plassen min strena jeg rett forbi kongen og følget hans, og jeg tror jeg nesten tråkka på det persiske teppet. Etter at jeg hadde satt meg ser jeg plutselig at noen som nærmer seg tribunen tar av seg på beina og legger seg ned på bakken i støvet foran tribunen for å hilse på Lamidoen. Først da ser jeg at jeg sitter rett ved kongen, og først da går det opp for meg forskjellen i å vise han respekt. Jeg som tråkka rett over og de andre som tar av seg på beina og hilser slik de mener seg hør og bør ved å legge seg flat på bakken. Vi hvite har nok stor tabbekvote på sånt. Jeg håper iallefall det.


















































Etter at masjeringen er over reiste Guvenøren seg og kom og hilste på Lamidoen før bilen hans ble kjørt frem og alle de prominente gjesten forsvant. Og det er ikke hvilken som helst biler de har....
Men festen var ikke over for det. Rundt hele festplassen var det satt opp utallige småboder som solgte hjemmelaget kamerunsk gotteri av alle slag til barna, og det var ulik underholning med slammetemmere og andre. Nesten slik vi gjør det på 17. mai, men med en litt kamerunsk vri, kan man si. Isen og pølsene er byttet ut med sukkergreiner og sekkeløpet byttet ut med blant annet slangetemmere osv. Theodor og Samuel fikk også hver sin mynt som de handlet gotteri for. Det ble hver sin sukkergrein som de tygde på og sugde sukkeret ut av. Ganske godt, faktisk. Reint sukker rett fra treet. Det kan da vel ikke være usunt, det er jo reine salaten, det...