mandag 27. april 2009

HOS LEGEN!

Nå er vi altså ankommet Norge, jeg, Samuel og Aaron. Erik og Theodor kommer først om en uke. Vi befinner oss nå på Karmøy hos Beste, og selv om vi koser oss og våren er kommet så synes vi at det er litt kaldt her. Ikke mindre enn tre jakker har jeg på meg når jeg endelig trår foten ut av døra. Men det går vel mot varmere dager her også. Vi får jo håpe.

Og idag hadde vi bestilt oss legetime. Av erfaring fra forrige sommer vet vi at det kan være lurt å ha tatt såkalte MRSA-prøver. Det er en bakterieprøve på multiresistente bakterier som tas fra nese og svelg. Uten to slike prøver med en ukes mellomrom vil vi ikke få komme inn på et norsk sykehus uten å bli lagt på isolat.

Så med førevar-prinsippet hadde jeg bestilt en legetime til oss idag klokka ti. Som gode nordmenn var vi på plass på legekontoret ti på ti. Vi satt og venta og vi satt og venta. Til slutt kom legesekretæren ut og lurte på om vi ikke kunne ta oss en tur på kafè siden de var så forsinka i dag. Joda, vi satte oss i bilen og fant oss en kafè hvor vi fort svidde av 150 kroner.
Klokka elleve var vi på plass på venteværelset igjen, og nok en gang ble vi sittendes og vente. Da vi endelig kom inn til legen så lurte han på hva vi skulle, til tross for at jeg hadde gitt beskjed om dette da jeg bestilte legetimen. Etter tre telefonsamtaler hadde han da kartlagt hvordan disse bakterieprøvene skulle tas og hvilket utstyr han behøvde for å ta disse prøvene. Noe han ikke hadde. Etter nok en telefonsamtale lurte han da på om jeg kunne kjøre til andre enden av byen og hente dette utstyret han behøvde for å ta disse prøvene. Som sagt så gjort; ungene inn i bilen og avgårde kjørte vi.
Da vi kom tilbake var legen gått til pause. Nok en gang bar det inn på et handlesenter hvor vi svidde av 150 kroner til. Vel tilbake på legekontoret ble vi på nytt sittendes og vente mens venteværelse ble fylt opp av utålmodige pasienter. Da de fikk høre at vi egentlig hadde time klokka ti på morgenen nå når klokka var halv ett, ble de ikke akkurat mindre utålmodige.
Etter langt om lenge kom vi så inn til legen. Og etter nok en telefonsamtale kunne legen konstantere at jeg hadde hentet for lite av disse Q-tips-lignende prøvetagingsutstyret og at han måtte ha tre til. Denne gangen sendte han sin datter avgårde for hente flere. Etter å ha tråklet seg fram og tilbake i trafikken kom hun heseblesende tilbake og konstanterte at det andre legekontoret på andre siden av byen ikke hadde mer av dette utstyret. Nok en gang ble vi sittendes og vente mens legen tok noen telefoner for å spore opp det nødvendige utstyret. I mellomtiden dro datteren ut og handlet bananer til barna i håp om å kjøpe seg litt ro på det lille venteværelset.
Etter en aldri så liten telefonrunde ble det avklart at nabo-legekontoret som nesten lå vegg-i-vegg hadde det utstyret han behøvde, og endelig kom vi oss inn. Selve prøvetakingen var unnagjort på under fem minutter på alle oss tre. Og så for å være på den sikre siden at vi ikke skulle komme oss hjem for tidlig iallefall, tok legen fram gitaren helt til slutt og diktet en sang om Samuel og Aaron i A-a-afrika på hele tre vers før vi kom oss ut døra klokka tre på ettermiddagen.
Det legebesøket tok oss altså ikke mindre enn hele dagen. Ikke så ulikt legebesøk i Kamerun i grunnen. Forskjellen var vel at dette legebesøket kostet meg bare 160 kroner pluss 300 kroner i kafèbesøk, og ikke over en månedslønn som det fort kan koste kamerunerne i Kamerun. Og så fikk vi jo en sang på kjøpet... ikke verst altså... Lurer på hva de på venteværelse syntes om at legen tok seg tid til det.... Men Samuel og Aaron var strålende fornøyd etter å ha vært hos legen.

onsdag 15. april 2009

GJESTEKVELD FOR DE NORSKE


Igår arrangerte altså Femmes Pour Christ en helt egen "Soirèe gastronomiquee" for alle de norske gjestene som er på besøk over påske. Det ble bestemt at vi skulle være i sykehuskapellet, en liten og intim kirke på sykehusområdet, hvor Femmes Pour Christ vanligvis har sine møter.
Jeg rakk ikke å være med på sist samling, så jeg gikk utfra at vi skulle ha samme klær som sist. Men da vi kom heseblesende til kapellet nesten en halvtime for seint, oppdaget jeg at jeg hadde feil drakt på. I bunn og grunn syntes jeg at det var okey, for da hadde jeg nok en gang en unnskyldning for å gjemme meg bak kameraet.
Det ble en fantastisk koselig kveld med masse god mat og mye dans. Og alle danset, store som små. Etter maten lokket damene meg og Linda til å være med og synge. Da jeg spurte hvilken sang de skulle synge fikk jeg bare til svar; "Du kan den". Noe jeg altså ikke kunne. Men jeg og Linda gjorde et iherdig forsøk på å synge med på fulani og samtidig henge med på alle trinn og bevegelser. Det gikk på et vis. Og det ble stor applaus da Stine danset opp og trykket en mynt i pannen min, som et tegn på at innsatsen min ble verdsatt. Ikke verst.
Alt i alt: En flott kveld, med god mat, mye sang og dans og en fin presentasjon av det arbeidet Femmes Pour Christ gjør. Jeg er stolt av å få være en del av denne gruppa, og jeg tror samtlige norske syntes det var en fin og innholdsrik kveld. Her ser dere noen bilder:



















































































































søndag 12. april 2009

GOD PÅSKE


Idag er det 1. påskedag, og det har vært en stor festdag her i Ngaoundéré som mange andre steder i verden. Vi feiret dagen med en lengre gudstjeneste på 3 og en halv time i Burkina bydel. På slike festdager som denne er det nemlig vanlig at man har både dåp og konfirmasjoner, og derfor blir en slik festgudstjeneste noe lengre enn vanlig. Og i dag var både jeg og Erik så heldige at vi begge ble spurt om å være faddere. Jeg til Emiliennes sin lille jente, Assoumaou Sandra, som er oppkalt etter meg og Emilienne sin mor. Det er jeg ikke så reint lite stolt av, og så i tillegg fikk jeg lov til å bære henne fram i dåpen. Erik var fadder til Daniel, sønnen til Chantal som jobber hos oss. Det tror jeg både Erik og Daniel var like stolte av begge to.

Men siden både jeg og Erik skulle være faddere for hvert vårt barn i to forskjellige kirker, så måtte vi i dag dele på oss. Jeg, Samuel, Aaron og tante Ragnhild dro derfor opp til Burkina for å være med på gudstjenesten der. Erik, Theodor, Morten og Helene gikk på gudstjeneste i sykehuskirka.








I Burkina holder de på å bygge seg ny kirke da den gamle er blitt for liten. De har fått opp veggene, men taket mangler fortsatt. Men for en festgudstjeneste som denne så blir den gamle kirka for liten, så til tross for at regnet har kommet så valgte de å ha gudstjeneste i den nye kirka uten tak. De hadde rigget opp med en presenning for anledningen, men den rakk bare over deler av lokalet. Vi som havnet på siden av denne var veldig takknemlige over været idag. Ikke var det sol, så vi slapp å sitte i solsteiken i timesvis, og ikke var det regn, med de konsekvensene det ville medført.
Det var en flott gudstjeneste med over tusen mennesker tilstede, og Jan erik stod for talen og dåpsliturgien, og jeg fikk stolt bære fram lille Sandra til døpefonten. Det var et stort øyeblikk. Etter gudstjenesten var det hjem til Emilienne hvor det var fest med dans og sang og litt å spise. Samuel og Aaron syntes det var gøy å komme hjem til Emilienne, og Aaron ble villig med på dansen.




























































Etter å ha vært på dåpsfest hos Emilienne kjørte vi innom Chantal og Daniel hvor vi traff Erik og resten av gjengen. Da ble det ny runde med kake og saft. Og Daniel var en stolt gutt som hadde fått døpt seg i dag og som på kjøpet hadde fått seg hvite klær, hvite sko og en hvit "pappa", som han selv sa.
Ja, så det har vært en flott festdag her i Ngaoundéré, og vi har mye å være takknemlige over. Mest av alt det faktum at Jesus har gjort alt for oss: Til og med lidd døden og overvunnet den, for oss alle. Det er stort det. Ikke rart vi feirer på en dag som denne.
























































































fredag 10. april 2009

HOS DAGMAMMA



Etter jul gikk vår faste barnepike, Emilienne, ut i fødselspermisjon, og da trengte vi en ny passeløsning for Aaron på dagtid. Vi var da så heldige at rett etter jul kom det også ut en ny familie som skulle bo her på stasjonen; familen Wåge fra Universitetet i Tromsø. De skulle være her for 6 måneder og har tre gutter i alderen 10 til 2 år. Steingrim på snart to, ble derfor med Aaron til den nye dagmammaen vi var så heldige å ha funnet.

Den nye dagmammaen er Germaine, kona til sykehuspresten, og bor like utenfor stasjonsporten og bare femtimeter fra kontoret hvor jeg jobber. De bor i et av husene som sykehuset eier, og det ligger fint til i en lite trafikkert gate og med en god forgård som tumleplass for de små. I nabohusene er det også flere små barn som går hjemme på dagtid og som fungerer som lekekamerater for Aaron og Steingrim.

På morgenen når vi triller til dagmammaen sitter Aaron og Steingrim i hver sin vogn og hilser pent på alle de vi møter og kikker på påfulgene vi passerer, geitene og apekatten som sitter i treet sitt. Og hos Germaine koser de seg veldig. Der er de konger og får det som de vil. Germaine selger hjemmelaget jus fra hjemmet sitt; Folleresaft, som vi sier. Dette har de to småtrollene lært seg å utnytte. Hver dag når vi henter dem er de godt røde rundt munnen etter å ha gått på kjøkkenet til "tantin" (lillesøstera til Germaine) og fått servert jus.

Og ikke så rent sjeldent når jeg henter Aaron sitter han på gulvet sammen med resten av familien og spiser cous-cous med fingrene. Da får jeg enten streng beskjed fra Aaron om å vente eller jeg kan bare gå tilbake på jobb og komme igjen senere. Og Aaron som tidligere var så flink å spise med bestikk, er nå blitt kameruner og foretrekker å spise med fingrene, uansett hva vi har til middag. Et sant gris til tider. Vi må le litt av ham. Men det er jo en fantastisk mulighet han nå får til å delta i det daglige livet hjemme hos en kamerunsk familie noen timer til dagen. Det er nok en god erfaring å få med seg. At han og Steingrim trives er det iallefall ingen tvil om.






























































SOIRÈE GASTROMIQUEE



Forrige lørdag, lørdagen før palmesøndag, bestemte Femmes Pour Christ gruppa mi at de ville ha en såkalt "soirèe gastronomiquee". Det vil si en kveld hvor de lager masse god mat og lager et lite program med sanger, teater og dans. De selger så billetter til disse kveldene hvor pengene går inn til gruppa slik at de igjen kan bruke pengene på ulike sosiale formål.

Da de kom for å selge meg billetter så lurte jeg på om de ikke kunne flytte kvelden til søndagen istedet, siden flere av oss på stasjonen ville få besøk med toget som kom inn på søndagmorgen. Jeg tenkte at det ville jo været en storartet velkomst for de som kom på besøk; både å få smake lokal mat, og ikke minst oppleve Femmes Pour Christ i full vigør med sang og dans. Men siden damene allerede hadde solgt så mange billetter til andre bestemt de raskt at da bare organiserer de to slike kvelden. En forrige lørdag, og så blir det en nå på tirsdag den 14. april til ære for alle de norske besøkende.

Siden damene var så sporty at de ville arrangere enda en slik kveld kun for våre gjester, så kunne vi ikke annet gjøre enn å stille opp på begge kveldene. Fra klokken åtte på morgenen hadde damene holdt på med matlaging, så det er ikke så rent lite arbeid som ligger bak en slik kveld. Og det ble en flott kveld med utrolig god mat og masse sang og dans. Jeg hadde ikke rukket å være med på øvelsene før denne kvelden, så jeg bestemte for heller å gjemme meg bak kameraet da de sang og danset. Men Solveig var med og representerte oss begge.

Ja, så nå gleder vi oss allerede til reprisen på tirsdag. Håper gjestene også synes det vil bli en flott opplevelse. Og da skal til og med jeg ta på meg pagne og stille opp på sangen og dansen, nå har jeg jo fått studert trinnene litt....