mandag 26. oktober 2009

INGEN KAN HJELPE ALLE MEN ALLE KAN HJELPE NOEN


At alle kan hjelpe noen er denne gjengen et sant bevis for. Sofie, Mia og Silje (snart 6) dro i gang et vaffelsalg her om dagen til inntenkt for Kamerun, og hele 241,50 kroner kom inn. Disse pengene har de bestemt seg for å sende ut hit til Kamerun for at jeg skal gi dem videre til noen som trenger det. Hvis disse jentene kan ta initiativ til å hjelpe på denne måten, da må jo også vi andre kunne få det til. Jeg ble veldig stolt av disse jentene tiltross for at jeg ikke kjenner dem. Men et slikt engasjement fra disse jentene er noen vakre gullkorn som stråler opp i en ellers veldig egoistisk verden.

Og ofte er det ikke så mye som skal til for å oppfylle drømmene til noen. Les denne artikkelen fra det danske utviklingsbladet ”Udvikling”. Det ville ikke ha kostet oss mye å oppfylle drømmene om det beste de vet disse fem personene. Og drømmene mange andre steder i verden er like enkle og like små, og det ville virkelig ikke ha kostet oss mye.

Kanskje disse pengene som Sofie, Mia og Silje fikk inn denne dagen kan gjøre akkurat det: Oppfylle en drøm om det beste ei jente på deres alder vet her i Kamerun?

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan vi hjelpe noen. Og det nytter å engasjere seg. Kanskje kan vi ikke alltid bidra til utvikling, kanskje forsvinner en del av pengene i korrupsjon og underslag, men kanskje får vi oppfylt en drøm til noen om det beste de vet. Et par sko, skolegang, en ny kjole....

Jeg vil herved oppfordre alle til å engasjere seg. Finn en organisasjon, et prosjekt, dere har tro på og som dere har hjerte for, og støtt opp om dette. For det nytter, og engasjementet gjør noe med oss. Det tenner et lys i en mørk verden med altfor mange vanskeligheter og altfor mange utfordringer.

Oppfyll noen drømmer til noen. Noen drømmer som er så små at vi nesten ikke kan se dem. Vi har muligheten.


TENK PAA DET BESTE DU VET

(artikkel fra det danske utviklingsbladet "Udvikling" 2/09)


I landsbyen Kagodo, ved Malawisøens bred, bad vi indbyggerne lukke øjnene, tænke på det bedste, de vidste, og dele tankerne med os.
I en hverdag, hvor Kagodos indbyggere kæmper for at overleve, er deres drømme noget af det bedste, de ved. Også selvom de ikke altid går i opfyldelse.


ANNIE PHIRI 3 ÅR FORÆLDRELØS
– Jeg drømmer om kjoler. Jeg har tre, og de har alle sammen huller, så mit største ønske er at få en ny. Den skal være lyserød. Og så vil jeg drikke saftevand. Jeg har smagt det med ananassmag én gang, og det er det bedste, jeg ved.



ESTERY LONGWE 60 ÅR FIRE VOKSNE BØRN
– Jeg tænker på de otte forældreløse børn, som bor hos mig, for jeg holder meget af dem alle sammen. Men med dem i hytten er livet blevet sværere, for det er umuligt at skaffe mad nok og skolepenge, så de alle sammen kan blive uddannet. Hver eneste dag spekulerer jeg på, hvordan jeg kan skaffe flere penge. Men jeg ville ikke undvære børnene.



ISAAC CHIRWA 22 ÅR STUDERENDE
– Jeg forestiller mig, at jeg er leder af et lille firma. Jeg har lige fået en datter, og jeg bliver nødt til at kunne forsørge hende, så jeg vil arbejde hårdt for at få et godt job, når jeg bliver færdig med min uddannelse som ingeniør.



JANET BANDA 10 ÅR FORÆLDRELØS
– Jeg tænker på de sko, jeg ønsker mig. Jeg ved ikke, hvordan de skal se ud, men jeg vil så gerne have et par. Jeg tror ikke, det kommer til at ske, for jeg har ingen penge. Men gid det gjorde.




WILLIAM MHONI 10 ÅR SKOLEELEV
– Jeg ser mig selv sidde bag rattet i en rigtig bus, for jeg drømmer om at blive chauffør. Mest fordi jeg godt kan lidt biler, og fordi jeg kan tjene penge på det. Min yndlingsbil er Mercedes, selv om jeg aldrig har set én i virkeligheden.

søndag 11. oktober 2009

GODE VENNER



Forrige mandag satte Erik seg i bilen og kjørte sørover for å ankomme Norge først i dag. Han blir borte ytterligere tre uker. Første dagen etter at han var reist så måtte selvsagt jeg bli influensasyk. Nå skal det sies at dette er ikke den verste plassen å verken bli syk eller å være alene med barna. Jeg har jo nok av hjelp i huset til å avlaste med det praktiske. Og da Linda i tillegg kom og tok seg av kveldsstellet og la barna for meg så var det ingen sak for mor å ligge syk og dermed fort komme seg på beina igjen.

Men det verste med å være alene for min del er at jeg er så husredd. At vi rett før Erik dro flytta inn i et nytt stort hus, som fortsatt er noe fremmed for meg, hjalp ikke akkurat på. Og i tillegg så begynte jeg på en krimbok rett før Erik dro, og tiltross for den var på fransk så skjønte jeg nok til at boken var både fengende og spennende, og også litt skummel. Men jeg var så godt i gang at jeg klarte ikke å la være å lese. Og hver kveld var det det samme: Etter at barna var i seng var det frem med boken og lese til jeg ikke orket mer, og etter det sov jeg dårlig. At vi i tillegg hadde et veldig uvær en natt hvor det lynet og tordnet og lyset gikk, gjorde det jo bare enda mer skummelt.

Men i går satt jeg ute på verandaen og leste ut krimboken min (utrolig stolt av å lest en helt bok på fransk og forstått innholdet). Da kom Emilienne på besøk. Emilienne er ei flott dame på 60 år som har jobbet som kokk på stasjonen i mange år. Hun kom forbi for å høre hvordan jeg hadde det alene hjemme.

Jeg kunne ikke annet enn å si det som det var, at jeg ikke trivdes så godt med å være alene om kveldene i dette store huset. ”Men kjære deg, Sandra, det skal du ikke bekymre deg for. Jeg kan når som helst komme og sove på gjesterommet hvis du er mørkredd. Det er ingen problem. Jeg kan komme på kvelden, og så sitter vi oppe og snakker litt før vi går og legger oss. På den måten slipper du å være husredd”.

Jeg ble helt rørt av omsorgen, for det var ikke noe hun sa bare for å være hyggelig. Hun mente det virkelig tiltross for at hun visste at Erik skulle være borte hele tre uker til. Vi bestemte oss for at jeg skulle prøve noen netter til, og hvis det ikke ble bedre skulle jeg bare gi beskjed. Jeg ble ferdig med krimboken min, og begynte deretter på en ny og mye kosligere bok som jeg fikk av Margit (MHS student som var her i fire uker). Denne boken handler om en eldre og en yngre dame som møtes og blir til hjelp og støtte for hverandre.

Og i går når jeg la meg lå jeg og tenkte litt på det Emilienne hadde sagt til meg, og jeg ble varm om hjerte av å vite at jeg har folk her som virkelig bryr seg. Det var godt å kjenne på. Og for første gang siden Erik dro så sov jeg godt i natt. Veldig godt faktisk. Ofte er det lite som skal til….

fredag 2. oktober 2009

SØLV OG GULL HAR JEG EI


Mange av oss kjenner vel godt denne søndagsskolesangen: ”Sølv og gull har jeg ei, men det jeg har vil jeg gi til deg. I Jesus Kristus, nasareerens navn, jeg befaler deg stå opp og gå”. Eller skriftstedet hvor sangen er direkte hentet fra, Apostlenes gjerninger 3.6.


Jeg har gått og nynnet på denne sangen siden jeg og guttene var på søndagsskolen her. På søndagsskolen her synger de nemlig også den samme sangen, men med fransk tekst, og melodien fester seg veldig lett slik at man blir gående og nynne på denne sangen etterpå.


Men etter hvert som jeg har tenkt på denne sangen så har jeg spurt meg selv om jeg virkelig kan si dette? Gjelder dette meg? For nå har det seg jo slik at i forhold til den jevne mann her i Kamerun, så har jeg faktisk sølv og gull. Og kanskje ikke så rent lite heller.


Men er det blitt slik at bekymringene som følger dette sølvet og gullet, og ansvaret jeg har for å forvalte dette og dele med de som trenger det mer enn meg, skygger over for det som betyr enda mer? Visst har jeg et ansvar å dele med meg av min rikdom, men skal det erstatte det å gi videre det som har den største betydningen av alt: Det å dele med andre betydningen av evangeliet, frelsen i Jesus og den nåde og kjærlighet Han tilbyr det enkelte mennesket?


Blir det slik at det handler mer om å dele min rikdom for å betale meg ut av dårlig samvittighet, og at budskapet om selve Livet og Kjærligheten ikke blir så viktig? Handler det mest om å ta mitt samfunnsansvar? Skal ikke det at jeg gir av mitt sølv og gull være en konsekvens av den kjærlighet jeg selv har opplevd i Kristus? ”Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.” 2.Kor 9.7


Av og til skulle jeg ønske jeg kunne sagt som Peter. ”Sølv og gull har jeg ei, men det jeg har vil jeg gi til deg….”. Da ville jeg nok vært kvitt en del forvaltningsansvar for sølvet og gullet og noe av bekymringen og kvalene som følger. Men samtidig er jeg utrolig takknemlig for at jeg har denne rikdommen. Fattigdom har ingen sjarm og den bringer med seg mange andre bekymringer og lidelser som jeg og min familie nå er spart for.


Så mitt største ønske er at jeg med et rent og oppriktig hjerte skal kunne si: ”Sølv og gull har jeg, og jeg vil gi alt det som Herren ber meg om å gi. Men mitt største kall er å gi deg Ordet om Gud og Hans frelse i Jesus Kristus. Og Hans kjærlighet vil jeg skal virke i meg både til ord og handling.”


Må ikke det ene utelukke det andre. Må ikke det at vi deler av vårt sølv og gull overskygge vitnesbyrdet, men må det heller være en kjærlighetshandling som bekrefter Kristus i oss. For i Hans Ord er det en større kraft som vi ikke kan kjøpe for penger: …jeg befaler deg stå opp og gå. ”


….Gående, hoppende, jublende….