onsdag 25. november 2009

TUR TIL GADJIWAN


Dagen etter at vi kom hjem fra Toborro så var jeg og Inger Elise på nytt klare for ny tur. En god dusj og en god natts søvn var alt som skulle til. Denne gangen gikk turen vestover til Gadjiwan, nesten til Nigeriagrensen. Vi var 6 norske og to kamerunere som dro, og vi brukte derfor to biler og jeg var nok en gang sjåfør i den ene. Og om veiene til Toborro var upåklaglige, så er veiene til Gadjiwan det motsatte. Flere sesonger med regn uten vedlikehold har satt sitt preg på veien som de siste sju milene nesten ikke er fremkommelig. Nå kan jeg med stolthet si at jeg har kjørt på ordentlig bushveier og det gikk helt fint. At bilen tok seg fram var nesten et mirakel.

I Gadjiwan skulle vi besøke Solbjørg Pilskog. Solbjørg har vært misjonær i Kamerun siden 60-tallet, og siden 1974 (det året jeg ble født), har hun jobbet i Gadjiwan. Solbjørg er 79 år gammel og hun kommer fortsatt ut hvert år og blir 6 månder i Gadjiwan.

Det var godt å komme ned til Solbjørg. Vi var alle slitne etter den strevsomme bilturen på over 20 mil, og hvor jeg som sagt de siste 7 milene hadde blitt kjørt vekselvis i første og andre gir. På veien fikk vi også se en ordentlig kobra i grøfta. Linda skulle ut og ha en tissepause i grøfta da plutselig en slange skøt seg opp ved siden av henne. Hun var rask inn i bilen igjen og det gikk noen mil til før hun tørte seg ut igjen. Vi fikk tatt noen bilder av slangen før vi kjørte videre.

Når vi kom ned til Gadjiwan så kom der også en skorpion krypende over gulvet, men den tok Solbjørg fort knekken på med skoen. Ja, så Inger Elise var glad hun slapp å sove alene på rommet den natta.

Vi hadde noen flotte dager i Gadjiwan, der Solbjørg viste oss rundt i landsbyen, på stasjonen og på helsesenteret. På søndagen før vi dro hjem var vi også på gudstjeneste og da var det sannelig "Don de recolt" i Gadjiwan også. Nå hadde vi jo god trening å danse fram med gavene fra de to forrige søndagene, så vi slengte oss liksågodt på dansen og fikk være med å gi i Gadjiwan også.

Det er utolig flott å få besøke Solbjørg og få oppleve det arbeidet hun står i der nede. Og jeg tror det var ekstra gøy for Inger Elise å oppleve en ekte bush-misjonær og ikke bare oss urbane misjonærer i Ngaoundere. Og nå kan jeg si at jeg har manovert bilen på ordentlige off-pist-veier i Afrika. Det bør det stå respekt av.









































































































































































































































































































TUR TIL TOBORRO

Forrige tirsdag satte vi oss i bilen og kjørte til Toborro sammen med Lambert og Mireille som jobber i AIDS-prosjektet. I Toborro hadde AIDS-prosjektet tidligere hatt en test-kampanje hvor folk i byen fikk testet seg gratis. Over 700 mennesker kom for å teste seg, og over 70 personer testet positivt. Gjennomsnittet for HIV-positive i Kamerun ligger mellom 5-6 prosent, men siden Toborro er en grenseby helt på grensa til Tsjad, og en by preget av gjennomfartstrafikk av store lastebiler som frakter råolje fra Tsjad, så er også HIV-smitten i byen høyere enn normalt. Etter klokka seks på kvelden får ikke lastebilene krysse grensa, og derfor er det laget til store lastebilparkeringsplasser rett utenfor Toborro-sentrum. Dette fører med seg en del prostitusjon, og dermed også HIV-smitte.

Formålet med denne turen var å samle de som hadde testet positivt forrige gang til det vi kaller støttegrupper for HIV-positive. I disse støttegruppene vil de som lever med HIV-smitten lettere kunne få medisinsk oppfølging og informasjon om egen helse, og de finner også støtte hos mennesker som befinner seg i samme situasjon; altså at de er HIV-positive. Her kan de dele sorger og bekymringer og erfaringer, og de kan støtte hverandre og oppmuntre hverandre i en hverdag ofte preget av stigmatisering, frykt og mismot. Her lærer de å leve positivt tiltross for et positivt resultat på HIV-testen.

Toborro ligger ca 25 mil øst for Ngaoundéré. Og selv om man ofte klager på dårlige veier i Afrika, så er ikke dette veien hvor man gjør det. Denne veien er laget av bistandsmidler for å underlette råoljetransporten fra Tsjad. Hele veien er flott asfalt uten et eneste hull. Og på hele strekket til Toborro traff vi bare fem biler i motsatt kjøreretning. Ellers hadde vi hele veien for oss selv. Her var det ikke mye å klage på.

I Toborro bodde vi på et kvinnesenter drevet av EELC, kirka vår. Dette er et kvinnesenter som jobber mot vold mot kvinner, noe tegningene på veggene illustrerte godt for oss. De hadde også en flott tegning under navnet på senteret som er “Centre Findiki Rewbe” (Senter for kvinnelig oppreisning) med innskriften: “Kvinnen, kilden til livet”. På dette senteret driver de med opplæring og kursing av jenter i ulike fag, og lederen av senteret reiser også ut i landsbyene hver uke og underviser kvinnene der om rettighetene deres og andre praktiske ting om helse og hygiene.

Dagene i Toborro gikk med til å ha gruppesamlinger med de som hadde testet positivt forrige gang Lambert og Mirreille var her. Hele 50 mennesker hadde møtt opp, og noen hadde kjørt motorsykkel hele ti mil for å komme hit. Det ble også tatt blodprøve av alle som hadde møtt opp for å sjekke nivået på CD4-cellene hos den enkelte. Det er denne testen som avgjør om en HIV-positiv må begynne på medisinsk behandling. Og har man begynt på behandling er det viktig at man tar medisiner hver dag uten å hoppe over en eneste dag. Dette er en veldig dyr test å ta, men for de som blir med i en støttegruppe som denne vil kunne få en del slik behandling gratis av prosjektet. HIV-medisinene er gratis for alle, finansiert at WHO.

På kveldene gikk vi ut på den lokale baren og spiste grillet fisk og manjokk mens vi så på utelivet i Toborro. Klokka ni var vi alle i seng, til Inger Elises store fortvilelse. Hun er nemlig et klassisk B-menneske som liker å sitte oppe på kveldene, og hun synes nok at kveldene her i Kamerun blir litt i det korteste laget, og nettene noe lange. Livet har en annen rytme her i Afrika enn i Norge.

Dagen etter at vi kom hjem fra Toborro satte vi oss på nytt i bilen og kjørte ca 20 mil andre retningen, vestover til Gadjiwan nær Nigeriagrensa. Det er helt andre type veier og en annen historie som kommer i neste innlegg.