onsdag 6. oktober 2010

AUDIENS HOS KONGEN


Se for deg at du bor i en liten landsby i Afrika hvor du stort sett livnærer deg på jordbruk. Plutselig hører du trommer og skrik og galopperende hester. Du rekker ikke å reagere før landsbyen er omringet av krigerske soldater til hest. Slik var det nok for mange da fulanifolket erobret det nordlige Kamerun på begynnelsen av 1800-tallet. Mange landsbyer og etniske grupper valgte å underkaste seg fulanifolket og ble gjort til slaver for å unngå å bli drept. Andre gjorde motstand og led store nederlag mot soldatene til hest. Andre igjen klarte å forhandle seg fram til fred gjennom å konvertere til islam.

Fulanifolket ble et herskerfolk her i nord, og mange landsbyer ble forpliktet til å forsyne lamidatet med både soldater, tjenere, concubiner og mat. Under den franske koloniseringen fikk også den lokale kongen, lamidoen, lov til å kreve inn skatter og hans makt og innflytelse økte i landsdelen.

Men mange av de folkeslagene som var blitt gjort til slaver av lamidoen fant sin frihet i den kristne troen, og flere misjonærer tok opp kampen mot lamidoens slaveri i Nord-Kamerun som ble offisielt avskaffet først på 1960-tallet.

Selv om muslimene fortsatt er i flertall her i Ngaoundéré, og selv om lamdioen fortsatt besitter en tradisjonell og religiøs makt, så har hans kongedømme og innflytelse endret seg de siste årene. Men han blir allikevel sett på av mange som symbolet på en undertrykkelse som fant sted for ikke så mange generasjoner siden.

Tiltross for denne historiebakgrunnen så har misjonssykehuset her i Ngaoundéré alltid hatt stor tillitt hos den muslimske befolkningen, kanskje fremst blant fulanibefolkningen, og flertallet av pasientene som benytter seg av sykehuset har muslimsk bakgrunn. Også lamidoen anser misjonssykehuset som sitt sykehus, selv om der finnes et offentlig sykehus like ved. Og i fjor høst da synet til lamidoen begynte å svikte på grunn av en øyesykdom, var det til misjonssykehuset som drives av kirka her i Ngaoundéré han henvendte seg for å be om hjelp. Da sykehuset hadde besøk av et ekspertteam av øyeleger fra Tyskland senere på året, fikk en av de disse legene undersøkt lamidoen. Denne legen var opprinnelig kamerunsk, men bodde og jobbet i Tyskland. Legen konkluderte med at det beste var om lamidoen kom seg til Tyskland slik at han kunne opereres der.

Sykehuset her hjalp til med det praktiske, og i sommer reiste lamidoen sammen med sykehusdirektøren på misjonssykehuset til Tyskland for å gjennomføre en øyeoperasjon. Både operasjonen og reisen til Tyskland var vellykket.

For å vise sin takknemlighet så inviterte derfor lamidoen denne kamerunske/tyske legen sammen med en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag. Legen kom reisende til Ngaoundéré etts ærend bare for å være med på denne resepsjonen.

Det hele foregikk i kjent tradisjonell stil. Først var det fantasia hvor lamidoens soldater viste seg fram på hest. Dette foregikk uten lamidoens tilstedeværelse utenfor lamidatet. Deretter fikk vi en omvisning inne på lamidatet. Etter det ble vi ført inn i en flott festsal hvor det var dekket til en nydelig buffé. Før vi begynte å spise kom Hans Majestet selv inn og gjennom en av sine ministre ønsket han oss velkomne til bords. Han selv snakket ikke til forsamlingen. Deretter hadde vi en skål (med brus) sammen med lamidoen før han trakk seg tilbake og vi begynte å spise.

Etter at vi hadde spist oss gode og mette, kom lamidoen nok en gang inn i festsalen igjen. Også denne gangen var det ministeren som talte på vegne av lamidoen. Han takket for at vi ville komme og snakket varmt om det arbeidet sykehuset gjør i Ngaoundéré.

Så gjorde han noe som jeg tror forbauset flere av oss. Som en avslutning bad han en av misjonssykehusets leger om å be en bønn for oss, for deretter å be en av sine ministre om å gjøre det samme.

Den kristne legen som ble bedt om å be ble nok litt forfjamset og foreslo heller at vi skulle synge en sang, noe vi gjorde. Deretter tok en av lamidoens ministre og bad en bønn for oss alle. En åpenhjertig bønn over fellesskapet, en bønn om velsignelse i arbeidet og en bønn om beskyttelse over hver enkelt som var til stede.

Lamidoen; den muslimske lederen som ofte blir sett på som undertrykker av mange etniske grupper og kanskje spesielt de kristne; den tradisjonelle herskeren som har sett på og kanskje ser på mange av de etniske gruppene som sine slaver; denne lokale kongen med fortsatt makt og posisjon i samfunnet her i nord, inviterte en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag i takknemlighet. Deretter avslutter han med at vi skal be for hverandre til tross for ulik tro og ulike etniske tilhørighet, og til tross for det historiske skillet mellom hans folk og de kristne. Jeg ble stum.

Tør vi å møte våre muslimske naboer med samme åpenhet? Tør vi å møte hverandre i vennlighet og kjærlighet? Først da vinner man hjertene…..