mandag 18. juni 2012

ENDA NOEN GULLKORN



Samuel idet mamma har invitert en del gjester hjem:
”Mamma, hvis du har lyst å si noe til alle disse menneskene her, så kan du godt bare si til meg på norsk hva du vil si og så skal jeg si det til dem på fransk, siden du ikke er så god i fransk. Jeg er jo mye bedre enn deg, vet du, så jeg kan hjelpe deg.” Dermed var Samuel den selvutnevte tolken for kvelden.

Samuel idet mamma skal klippe håret hans:
”Mamma, nå må du klippe det skikkelig kort slik at det ser ut som om jeg har barbert hodet, for da ser jeg ut som kamerunerne.”

Ungene sitter i sofaen og ser TV idet Aaron roper ut:
”Æsj, hvem har prompa?” Alle peker på Theodor som prøver å vri seg unna med å skylde på mamma. Da kommer det bestemt fra Samuel: ”Nei, det går jo ikke an, Theodor. Alle vet jo at jenter ikke kan prompe, de lukter aldri vondt!” Så det så. Med andre ord: Samuel er en ordentlig gentleman.

Theodor spiser kveldsmat og vil ha brunost på skiva:
”Men, mamma, du har glemt å ta ut ostestøvelen, eller hva i all verden det nå heter på norsk….”

Samuel spør Delphine og de andre i musikk-klubben da sommerferien nærmer seg:
”Kan vi ikke be for mamma, Delphine”. ”Åh, hvorfor det?” spør Delphine. ”Vi må be om at hun ikke blir fattig, Vi skal nemlig til Norge og mamma har bare Kamerun-penger og ikke norske kroner. Får ingenting for Kamerun-pengene i Norge, skjønner du, så da blir hun fattig.”

Da vi kom hjem etter siste skoledag før sommerferien konstaterte Theodor at det nå var over tre måneder til han skulle tilbake på skolen.
"Hva?" kommer det forskrekka fra Samuel. "Skal jeg tilbake til skolen? Skal jeg gå flere år? Er jeg ikke ferdig nå da, jeg er jo best i klassen?" Han har skjønt poenget med å slutte når man er på topp.

Pappa prøver seg på en ny rett til kveldsmaten, og Samuel prøver villig vekk nye smaker. Men selv om Samuel egentlig ikke var så begeistret og ikke orker å spise mer så sier han allikevel høflig til sin far:
”Det var godt altså, pappa. Det var egentlig kjempe godt hadde det bare hatt en annen smak”.
At Samuel er en gentleman er det ingen tvil om her i huset.

Idet vi går ut av flyplassen i Haugesund og en iskald vind biter i ansiktet, kommer det fra Aaron:
”Nå skjønner jeg hvorfor du, mamma, og pappa heller vil bo i Kamerun; I Norge er det jo iskaldt jo.”

Samuel trøster lillebror Aaron etter at både Samuel og Theodor ble rangert som best i klassen mens Aaron kom som nr to i sin klasse:
”Det er ikke så farlig, Aaron, for nå er det er lang sommerferie, og etter sommerferien har han som er best i din klasse glemt alt og da blir du best i din klasse du også.”

Samuel i bilen etter å ha vært på lekeland:
”Mamma, jeg vet det koster mange penger å ta oss med på lekeland og sånn, og jeg synes det er kjempe gøy. Men jeg skal ikke mase om å gå dit igjen, for jeg vil at du skal bruke pengene dine på hjelpe de i Kamerun også.” Da ble mamma veldig rørt.

Rett før sommerferien i Norge så sier Theodor:
”Nå skal vi snart reise til Bestefar.” ”Bestefar?” spør Samuel. ”Ja, Beste er jo bestefaren vår, det er jo derfor vi kaller ham Beste,” forklarer Theodor. ”Nei, Theodor, du skjønner ingenting du,” fortsetter Samuel. ”Beste heter Beste fordi han er den beste av alle til å lage mat. Det har ingenting med bestefar å gjøre.”

Samuel i baksetet på bilen:
”Mamma, hvis du vil bli tatt bilde av så har politiet satt opp fotobokser hvor man kan få tatt bildet sitt. Da bare kjører du litt fort forbi boksen og så tar de bildet av deg og så får du bildet i posten. Men jeg tror det er litt dyrt da….” Altså har politiet vært så vennlige å sette opp en fotoservice langs veiene i Norge. Ikke verst…

Aaron til sin mor:
”Mamma, du er den finaste dama mellom Dalsfjorden og Stryn”.

Klikk på disse linkene for å lese flere gullkorn:

02.02.2012

23.10.2012

28.02.2011

22.01.2011

mandag 4. juni 2012

DA JEG TALTE MEST TIL MEG SELV


Siste søndagen i mai er morsdag her i Kamerun. For å markere dette i kirka så er det kvinnene som er ansvarlig for hele gudstjenesten. Det er en kvinne som leder gudstjenesten og liturgien, kvinner som leser tekstene for dagen, og en kvinne som holder prekenen, kvinner som samler inn kollekten og kvinner som er diakoner i gudstjenesten.

To uker før denne søndagen får jeg en sms fra Presidenten i kvinnegruppa ”Femmes pour Christ” (kvinner for Kristus) i Milleniumskirka (katedralen i Ngaoundere), hvor hun skriver at Gud har lagt det på hjertet hennes at det er jeg som skal preke i Milleniumskirka på morsdagssøndagen. Når Gud har sagt noe er det veldig vanskelig å komme opp med unnskyldninger for å la være, tiltross for det faktum at jeg slettes ikke har prekt før og absolutt ikke liker å stille meg fram i det offentlige og snakke på fransk. Med litt press gav jeg til slutt etter og gikk med på å preke denne søndagen hvis jeg slapp å tale på fransk.

Løsningen ble derfor å holde talen på engelsk og be min gode venninne Delphine, som er engelsk-talende, om å oversette for meg. Da talen var ferdig skrevet, brukte vi to dager på å oversette den til fransk sammen, så litt fransktrening fikk jeg nå allikevel.

Nokså spente ankom jeg og Delphine katedralen klokka halv åtte på morgenen, siden gudstjenesten skulle starte klokke åtte. Rett utenfor kirka ble vi møtt av ei gammel dame i fillete klær som tagg om penger, noe man møter rett som det er i Kamerun. Hun sa hun var syk og ville reise tilbake til landsbyen, men manglet penger. ”Dere trenger ikke gi meg mye. Gi meg 100 fca bare (ca en krone og tyve øre) så skal jeg spørre de andre om resten.” Både jeg og Delphine sukka litt, for vi treffer slike som henne stadig vekk, og det kan ofte oppleves trettende.

Delphine så på meg, og jeg så på henne. Selv hadde jeg bare en 10-tusen-lapp (tilsvarer en ukes lønn for en arbeider på stasjonen), og jeg syntes det ville bli for voldsomt å gi det. Delphine ventet på at jeg skulle ta en avgjørelse, og da jeg ikke sa nei bestemte hun seg for å gi det hun hadde tatt med til kollekten. ”Det er for oss begge”, sa Delphine og gav det til den gamle dama som takket oss og ønsket oss Guds rike velsignelse.

I det vi gikk fikk jeg øye på føttene hennes som begge var kraftig hovne. ”Hjertesvikt?” tenkte jeg i mitt stille sinn og gikk for å forberede gudstjenesten jeg skulle delta i. Jeg observerte også i øyekroken at denne dama spurte flere mennesker om hjelp til bussbilletten hjem.

Teksten jeg skulle tale over denne søndagen var Johannes 5 vers 1-21. Teksten forteller om en syk mann som ventet helt alene på helbredelse ved Betesda-sjøen. Men hver gang engelen kom og rørte opp vannet så rakk han ikke å være først uti for å få helbredelsen, fordi han hadde ingen til å hjelpe seg. Men Jesus så denne mannen og gikk bort og spurte om han ville bli helbredet. Noe han selvsagt ville, og dermed ble.

I min preken denne søndagen talte jeg over hvem denne mannen er, og hva Jesus vil vise oss gjennom denne gjerningen. I det afrikanske samfunnet (og vårt eget) er det vanlig å hjelpe sine egne. Man hjelper innad i familien og de fra samme landsby og etnisk gruppe. Men få er de som vil se nytten av å hjelpe fullstendig fremmede. Nøden er jo så stor, så man må prioritere sine egne. Men for Jesus er ingen en fremmed, og selv til de vi ikke kjenner skylder vi å vise Jesu kjærlighet. Det er det han kaller oss til.

Siden jeg var predikanten for dagen denne søndagen så måtte jeg sette meg oppe på podiet ved siden av selveste biskopstolen. Derfra fikk jeg god utsikt over hele den store katedralen. Litt nervøs for hva som lå foran meg var jeg nok der jeg lot blikket vandre over menigheten mens jeg repeterte talen i hodet mitt.

Plutselig fikk jeg øye på denne gamle dama med de hovne beina sittende på bakerste benk. Og helt tydelig hørte jeg Åndens stemme si til meg: ”Her er han, Sandra. Her er den fremmende syke mannen jeg forteller om i Johannes evangeliet. Her er denne fremmede jeg vil at dere skal vise min kjærlighet til ved å strekke ut en hjelpende hånd. Da hun spurte deg om hjelp ble du matt og ville egentlig ikke hjelpe. Du ville bare fortsette inn i kirka og her fortelle andre hva de skal gjøre. Så lett er det å overse min vilje til å hjelpe en av mine minste. Også for deg.”

Jeg klarte ikke å ta blikket fra denne gamle dama mens skammen og skyldfølelsen raste i mitt indre. Jeg kjempet mot tårene og hele mitt hjerte ropte til Gud om tilgivelse da jeg på nytt hørte stemmen i mitt indre trøste meg ved å si: ”Om ingen andre vil bli berørt av det du skal tale i dag, så har du allerede åpnet ditt hjerte for det jeg vil si her i dag. Vis verden min kjærlighet og mitt sinneslag ved å hjelpe de som forventer det minst. De minste av mine små som har ingen andre. Det er det jeg kaller deg til.”

Jeg er helt overbevist om at denne dama kom ikke til kirka denne søndagsmorgen ved en tilfeldighet, men at hun ble sendt hit for at Gud ville vise meg i praksis det som jeg skulle tale om i teorien denne søndagen. Så enkelt er det, men dog så utrolig utrolig vanskelig.