Familien Bischler i Kamerun

UNGDOMMENS FESTDAG I KAMERUN

2012-02-13T17:22:00.029+01:00

11. Februar er ungdommens festdag her i Kamerun. Det er en festdag som kan ligne på en afrikansk variant av vår 17.mai-feiring. Dette er ungdommens og barnas dag. Mange dager i forveien har skolebarna øvet på å marsjere, og når den store dagen kommer stiller de opp i sine uniformer, glattbarberte hoder eller nyflettede hår og blankpussede sko. Det er ikke alle barna som får marsjere da elevtallet i Ngaoundere nå er så stort at toget ville blitt for langt. Det velges derfor ut noen klasser på hver skole. På tribunen sitter både Guvernøren og de andre øvrighetene i regionen.

På skolen til våre gutter har de byttet uniform dette året, men ikke alle elevene har kjøpt den nye uniformen. Da majoriteten av elevene på skolen hadde den gamle uniformen ble det derfor bestemt at det var den de skulle bruke å marsjere i. De som da gikk i første klasse (som Aaron og Samuel) fikk derfor ikke marsjere i år siden de bare har den nye uniformen. Men Theodor passa fremdeles den gamle uniformen og var derfor klar til å være med i år også. Den eneste hvite i hele toget blant flere tusen elever.

Aaron og Samuel inntok plassene på tribunen sammen med mamma og pappa. Vi har fast plass rett ved siden av Lamidoen, den tradisjonelle kongen. Folk har så stor respekt for ham at de tør ikke sette seg på de stolene som står ved siden av kongen og hans følge og derfor er alltid disse ledige for oss som ikke orker å komme så lang tid i forveien for å sikre oss plasser. Men Erik som kjenner Lamidoen litt gikk først og hilste ærbødig og dermed var det bare å innta plassene i år også.

Ungdommens festdag er den dagen foreldrene strekker seg langt for å kunne gi ungene litt lommepenger som de etter toget bruker på gotteri. Og du får kjøpt alt mulig i de utallige provisoriske bodene som popper opp denne dagen. Theodor som var utstyrt med 1000 francs (ca 12 norske kroner, og en formøgenhet i denne sammenhengen) kunne snope både til seg selv og brødrene sine og noen klassekamerater. Og han vet hva ting koster så her nytter det ikke å komme med ”nassara-pris” (hvit pris), han får det til den samme prisen som alle de andre. Det gjør aldri jeg…..

Etter barneskoletoget kommer de videregående skolene. Etter det kommer høyere utdannelse og universitetet. Helt til slutt kommer det vi kan kalle folketoget med ulike fritidsklubber og interesseorganisasjoner. Fotballag for gutter og jenter, speiderklubber, karateklubber og mer enn hva man kan forestille seg at det skal finnes av fritidstilbud i en afrikansk by i Nord-Kamerun. Også kirka sin ungdomsorganisasjon JEELC marsjerte i år i toget hvor de gikk med hevet bibel og delte ut traktater etterpå.

En flott fest som setter barna i sentrum, og hvor fokuset er på skole og utdannelse. Et utrolig viktig fokus både hjemme i Norge og kanskje enda mer her. Og det å se Theodor sammen med sine klassekamerater og se hvordan han får være en av dem, gjør utrolig godt.

NYE GULLKORN

2012-02-02T14:18:00.006+01:00

Aaron kom hjem midt under fotballtreningen:
"Men skal du ikke spille fotball da, Aaron?" spør mor. "Jeg har lekser", svarer Aaron. "Men de kan du gjøre etterpå. Fotball kan du ikke spille etterpå for da er treningen ferdig". "Mamma. vi må gjør det viktigste først, og det er lekser, ikke sant? Skjønner ikke du det?" Og etter leksene sprang han ut og fortsatte fotballtreningen.... Litt veslevoksen....?

Delphine holder på å pakke klær og såper som misjonærene har handlet inn for å gi til fengselet.
Da spør Samuel: ”Hvem er alt dette her til, Delphine?” ”Dette er ting mamma og pappa og de andre misjonærene har kjøpt inn for å gi til fengselet.” ”HVA??? Skal dere virkelig gi alt det til tyvene?”
Først stjeler de fra oss og vi setter dem i fengsel, og så skal dere gi dem en masse ting?” spør en lettere oppgitt Samuel. Ikke lett å skjønne for en seks-åring.

Theodor kommer også inn og ser alle tingene Delphine er i ferd med å pakke ned:
”Hvem er alt det til?” spør også Theodor. Da kommer det et oppgitt svar fra lillebror Samuel mens han slår ut med armene: ”Tu ne peux pas le crois; TOUT ça, c’est pour les voleurs” (Du vil ikke tro det; ALT dette er til tyvene).

I bønnehytta hver søndag ettermiddag har vi en liten samling for barna. Denne avsluttes med at de som vil kan komme med bønneemner som vi tilslutt ber for. Å be for de i fengselet er et bønnemne de voksne ofte kommer med da vi vet hvor ille fengselet er her i Ngaoundere. Også denne søndagen kom fengselet fram som et bønneemne, og Theodor meldte seg frivillige til å be høyt:
”Kjære Gud, takk for dagen i dag og må du gjøre slik at vi ikke krangler, og må la alle de som sitter i fengsel få komme fri. Amen.”

Idet foreldrene prøver å gi en skjennepreken til Aaron:
”Hvem tror du bestemmer her i huset, Aaron?” spør en lettere irritert mor. ”Jeg vet ikke, jeg, vel”. ”Men prøv å gjette da; hvem tror du bestemmer her?” ”Hmm, jeg tror faktisk det er meg, jeg”. Det har vi faktisk skjønt at du tror, Aaron.

Theodor (8) med klar beskjed til sin mor:
”Logg deg av facebook – og møt ordentlige mennesker i stedet”. Mistenker at han refererte til en overskrift han har lest i Vårt Land, men den var klart adressert til hans mor.

Samuel (6) ved middagsbordet:
”Mamma, du vet den sykdommen SIDA eller AIDS?” ”Jaaa???” ”Det er en veldig farlig sykdom, visste du det?” ”Ja, jeg visste det.” ”Og hvis du har AIDS, mamma, og du så koser med pappa så kan også pappa bli syk og få AIDS. Visste du det da?” Da ble mor litt målløs. Litt tidlig å ha dette på pensum?

Aaron roper på storebroren sin:
”Thedor! Thedor!” ”Ahhh, slutt å kalle meg Thedor. Jeg heter ikke det. Jeg heter T-h-e-O-d-o-r!” ”Ja, på norsk, ja, men hva heter du på fransk da? Da heter du Thedor, ikke sant?”

Samuel ved middagsbordet:
”I dag på skolen sa Madame at du, mamma, skulle bake en kake som jeg skulle ha med meg til klassefesten i morgen. Jeg tuller ikke, hun sa det.” ”Hæ? Sa hun det? Nei, da må hun i det minste spørre meg eller sende med deg en lapp eller noe. Det kan jo ikke hun bare bestemme sånn uten videre. Hva var det hun sa da?” ”Hun sa: Tomorrow we will have a party in class.” “Ja? Og hva sa hun mer da?” “Da sa jeg: My mother will make us a cake. Og så jubla alle i klassen”. Dermed måtte mor lage kake til Samuel sin klassefest.

Samuel lurer litt på hva ”et par” er;
”To ting som hører sammen er et par, som for eksempel to sko som hører sammen er et par. Mamma og pappa hører sammen og er derfor et par,” forklarer mamma. ”Å, så da er jeg og Karine også et par, for vi skal gifte oss når vi blir store.” påstår Samuel ganske selvsikkert. ”Men det må du jo spørre Karine om,” sier mamma, ”Det er jo ikke sikkert hun sier ja til det.” ”Jo, det er klart hun gjør. Hvis hun sier nei, så betaler jeg bare enda mer, slik som pappa måtte betale mye penger for deg. Da sier hun nok ja til slutt.”

Ja, så bare så du vet det, Åshild, Samuel er allerede i gang med å spare til medgiften han skal betale for Karine i god tro på at hans far også gjorde det samme for å gifte seg med hans mor.

Aaron ser et diadem-sett på en lekebutikk i byen;
"Mamma, kan jeg få kjøpe dette til Ingrid Linnea?" "Hvorfor det?" spør mor. "Fordi hun er min prinsesse, vel." svarer storsjamøren Aaron.

VERDENS MERKEDAG FOR SPEDALSKE

2012-01-30T08:51:00.029+01:00

I århundrer har ordet "lepra" forårsaket frykt og redsel. Dette er ikke bare en sykdom fra tidligere tider, men også i dag påvirker spedalskhet livene til millioner av menn, kvinner og barn over hele verden. En sykdom som fortsatt gir uførhet, avvisning og sosial diskriminering. Den 29. januar 2012 har mer enn 100 land markerer Verdensdagen for spedalskhet, og dermed bidratt for å få slutt på den diskrimineringen og stigmatiseringen som ødelegger livene til både de som er rammet av spedalskhet og til deres familier.

Om spedalskhet. Nesten fire millioner mennesker verden over lever med varige effekter av spedalskhet. Hansens sykdom, også kalt spedalskhet, angriper nervene som befinner seg i de kjøligere delene av kroppen - ekstremitetene (hender, føtter), og ansiktet er de mest sårbare. Det vanligste symptomet er at huden blir misfarget og man mister følsomheten. Ubehandlet fører spedalskhet til at fingre og tær tæres bort, og øynene klarer ikke lenger å blunke og dermed forårsakes blindhet. Sår og infeksjoner sprer seg på forskjellige deler av kroppen. Disse sårene og infeksjonene utvikler seg i form av kutt, blåmerker og brannsår som pasienten ignorerer på grunn av manglende følelse. Kombinasjonen av tre medikamenter (Dapson, Rifampicin og Clofazamine) kalt multi- eller kjemoterapi dreper bakterier involvert, men skadene sykdommen har forårsaket består.

Bakgrunn. Spedalskhet påvirker fortsatt millioner av mennesker, særlig i noen av de fattigste samfunnene i verden. I flere land i Asia, Afrika og Latin-Amerika, er spedalskhet fortsatt et helse- og samfunnsproblem. Fattigdom og mangel på medisinsk behandling er reelle problemer også når det gjelder bekjempelsen av spedalskhet.
Hvert annet minutt blir noen i verden diagnostisert med spedalskhet, hvorav 10% er barn under 14 år! Likevel er det mange mennesker i den rike delen av verden som ikke vet at spedalskhet fortsatt eksisterer. Verdensdagen for spedalskhet, den 59nde i år, er derfor en mulighet for oss til å øke bevisstheten og bidra til å kjempe for rettighetene til de som berøres av denne sykdommen.

Men Lepra er mye mer enn fysisk sykdom. Sykdommen fører også til fornektelse av menneskerettigheter ved at den også forårsaker fryktelige sosial eksklusjon og urettferdig. I generasjoner har mennesker vært redd for spedalskhet og derfor også stigmatisert de som er rammet. Tusenvis av pasienter er blitt avvist av sine familier og venner og ekskludert fra samfunnet. Fordommer er en svært gammel følgesvenn av sykdommen og disse fordommene bidrar til ytterligere ødeleggelse av dem som lider av spedalskhet.

Mange steder er spedalskhet fortsatt sett på som en forbannelse. En person diagnostisert som spedalsk kan miste jobben, sin plass i samfunnet og til og med bli avvist av sin familie og miste all kontakt med sine barn. Derfor er det mange mennesker, når de oppdager symptomene på spedalskhet, som gjemme dette så lenge som mulig av frykt og skam og redsel for å miste alt de har kjært. Men forsinket behandlingen øker også risikoen for utvikling av deformiteter og varig funksjonshemming, noe som igjen øker diskrimineringen og isolasjonen for de som er rammet.

Healing, Restore, Empowerment. Men der er håp. Med bedre styring av offentlig helsetjenester og bedre utdannelse av helsepersonell og bedre informasjon til befolkningen, så vil man kunne redusere utbredelsen av sykdommen samt diskrimineringen som følger og samtidig svekke grunnlaget for stigmatiseringen. Helsepersonell lærer i dag bedre å diagnostisere og behandle sykdommen, og spedalske pasientene får i mye større utstrekning de medisiner de trenger. Hvis spedalskhet er diagnostisert tidlig, kan pasienten behandles og kureres helt med Multi Therapy (MDT). De som ikke får behandling tidlig nok, kan fortsatt bli behandlet for sykdommen, og mye kan gjøres for å hindre et liv med funksjonshemning.

I Kamerun driver myndighetene aktivt med informasjonskampanjer for å få folk til å forstå at spedalskhet er en helbredelig sykdom for å oppfordre mennesker som er rammet av sykdommen til å søke behandling så tidlig som mulig. At spedalskhet ikke er en pest og at sykdommen ikke smitter gjennom uformell kontakt, for å bekjempe stigmatisering og diskriminasjon av de som er rammet av sykdommen.

NMS sitt bidrag. FOUBARKA er en spedalskekoloni grunnlagt i 1962 av Det Norske Misjonsselskap (NMS). Foubarka har en kapasitet på 80 senger, og tidligere var kolonien full av spedalske pasienter både fra Kamerun, Kongo, Nigeria og Tjsad. I dag fungerer spedalskekolonien som en oppfølgingsinstitusjon av spedalske pasienter, et leprosarium med bare 19 pasienter som følges opp av kikas helsesenter i MBE.

Disse pasientene har vært her en årrekke og er alle ferdigbehandlet fra sin sykdom. Men deres handikapp har gjort det vanskelig å reintegrere dem tilbake i samfunnet. Som dere kan se på bildene så er dette hard rammede eldre mennesker som noen mangler hender, noen mangler føtter og til og med bein. Disse pasientene får derfor bo på kolonien sammen med deler av sin familie, som hjelper til med jordbruk og annet praktisk arbeid. På kolonien får også disse pasientene medisinsk oppfølging og nødvendige medikamenter når de trenger det.

Markering av Vedernsdagen for spedalskhet. I går, den 29 januar, ble verdens merkedag for de spedalske også markert på Foubarka. Sykehuset i Ngaoundere og flere menigheter og offentlige institusjoner hadde samlet inn såper, klær, ris og diverse mat, som ble delt ut til beboerne på kolonien og deres familier. Vi i NMS hadde samlet inn alle klærne som de norske gjestene så ofte legger igjen da de ikke har plass i koffertene til å ta med alt når de reiser hjem igjen, Disse har vi vasket og strøket og lagd 19 pakker som vi delte ut i tillegg til såper. Så til alle dere som har lagt igjen klær her det siste året kan nå se hva klærne gikk til. Sykehuset i Ngaoundere hadde også med seg en amerikansk lege som skulle bruke resten av dagen i går til å undersøke og behandle beboerne som noen fortsatt led av sår som ikke ville gro.

Foubarka er en spedalskekoloni som drives med støtte av NMS. Uten denne støtten ville ikke Foubarka kunne ha eksistert og disse 19 handikappede spedalske kunne ikke ha fortsatt å bo på kolonien som har vært deres hjem over mange mange år, og de ville ikke fått den hjelp og oppfølgingen som de i dag får.

Hvis du vil være med å støtte kampen mot spedalskhet så vær med å bryte tausheten. Hvis du vil være med å støtte NMS sitt spedalske arbeid så kan du klikke på linken her.

PROSJEKTTUR TIL TCHOLLIRE

2012-01-23T08:39:00.010+01:00

For noen få uker siden var jeg på prosjektbesøk til Tchollire. På vei dit overnattet jeg i Boubandjida Nasjonalpark for å se at alt var som det skulle før et storinnrykk av nordmenn som ville besøke parken noen dager før jul. Og det var det. Elefantene tuslet rundt hyttene, løvene brølte om natta og i elven nedenfor hørtes plaskene fra krokodillene. Men nok om det i denne omgang, det var altså til Tchollire jeg egentlig skulle.

I Tchollire var det tidligere en amerikansk misjonsstasjon. Nå er amerikanerene borte, men EELC, vår samarbeidskirke, har fremdeles et stort arbeid gående her. Tchollire er bispesete for region nordøst, dessuten har kirken flere institusjoner her som en helsestasjon og en bibelskole. Det var bibelskolen som var mitt egentlige mål for reisen denne gangen. Bibelskolen i Tchollire har nemlig en litt spesiell klasse, en klasse for blinde elever. Dette er en klasse som i sin tid ble flyttet fra bibelskolen på Meng og NMS har fortsatt med å støtte klasssen også etter den flyttet til Tchollire.

Det er et møysomlig og tålmodig arbeid å utdanne evangelister som er blinde. Utdannelsen er egentlig 3 år, men flere elever trenger lengre tid fordi de også først må opplæres i å lese og skrive blindeskrift, og flere mangler dessuten vanlig skolegang. Det har defor lenge vært en bekymring at rotasjonen av elever har vært lite. Det er derfor gledelig at i år er 6 av de 8 elevene nye. En annen vanskelighet for denne klassen har vært å skaffe det spesialutstyret som klassen trenger for å undervise og skrive blindeskrift. Utstyret er gammelt og har i flere år nesten vært ubrukelig. Derfor var det stor glede i Tchollire denne dagen jeg var på besøk. Jeg hadde nemlig med meg ”skivebøker” for bruk til å håndskrive blindeskrift. Og noen dager før var en spesiell type skrivemaskin for blindeskrift ankommet skolen.

Etter flere års venting fikk endelig blindeklassenn anledning til å kjøpe dette utstyret fordi en tidligere NMS misjonær på sin 60-års dag samlet inn penger til blindeklassen i Tchollire. Halvparten av pengene gikk til den ordinære støtten som NMS gir skolen hvert år og halvparten ble brukt til å kjøpe nytt utstyr til blindeklassen. Et flott tiltak og en fin ordning.

Jeg lovet å bringe de mange tusen takk fra blindeklassen i Tchollire til vennene i Norge som støtter skolen. Takken går til dere som gir penger til skolen via NMS og til dere som har blindeklassen i Tchollire på bønnelisten. Må Gud velsigne dere.

Hvis dere vil være med og støtte bibelskolen i Tchollire, kan dere trykke på linken her.

GOD JUL FRA OSS I NGAOUNDERE

2011-12-25T22:50:00.035+01:00

Her kommer julen vår i bilder.

Det har vært en fantastisk fin, men også en noe hektisk jul i år. Vi har hatt grøtfest med de ansatte og utdeling av julegratsialiet; en geit på deling mellom fire mann. Vi har hatt representantens julelunch med 50 norske til bords, julemarked og hvor musikk-verstedet hadde en minikonsert for de norske gjestene (av det kan dere også se en liten filmsnutt). Mer enn 300 000 fca (3600 nok) fikk de inn i kollekten som skal gå til søndagsskolearbeidet i tillegg til en større pengegave som skal gå til samme formål. Vi har hatt norsk julegudstjeneste med Håkon Kessel som prest og Sletta-sisters som sangere. Vi har hatt julefeiring og pinnekjøtt hos representanten med 16 stykker til bords, og en alldeles flott overraskelse fra Credo som kom og sang julesanger for oss på døra. Og idag har vi hatt flott festgudstjeneste oppe på sykehuset med 10 barnedåper, 3 voksendåper og 16 konfirmanter.

Og i morgen setter vi oss på toget for å reise til Kribi og ta en pust i bakken noen dager ved stranda.

Med dette ønsker vi alle en fortsatt god jul og et velsignet godt nytt år.

SKOLEAVSLUTNING

2011-12-20T11:49:00.005+01:00

Her kommer et lite familieinnlegg før jul. På fredag hadde nemlig guttene juleavslutning på skolen sin, og foreldrene var invitert til en liten seremoni med litt underholdning før karakterbøkene ble utdelt.

Seremonien begynte med at en Allahdji (en muslim som har vært i Mekka) ble bedt om å be for skoleavslutningen. Deretter ble jeg bedt om å be for det samme, jeg som kristen. Skolen er en ikke-religiøs skole, men i stedet for å forby alt som heter religion på skolen så anerkjenner man heller hverandre og legger til rette for en sameksistens. Det er imponerende, og her har kanskje skolen i Norge noe å lære?

Det var stort sett førskolen som stod for underholdningen for dagen, men klassen til Samuel slapp til med en liten sketsj. Ellers ble alle elevene som hadde over et visst gjennomsnittsresultat ropt fram og gitt diplom. Og alle Bischler guttene fikk diplom, og både foreldre og guttene var umåtelig stolte.

Men det som varmer oss mer enn gode resultater er at guttene trives så godt på skolen til tross for at de er de eneste hvite på hele skolen. Uten et godt skoleopplegg for barna så ville det ikke vært mulig for oss å fortsette her i Kamerun, så vi er veldig takknemlige.

Men nå er det juleferie som gjelder, med kakebaking, fotballspilling og avslapping hjemme sammen med vennene på stasjonen.

THIS IS A FINGER!

2011-12-14T13:36:00.006+01:00

For mange år siden så reiste jeg og Erik på en tur til Kenya sammen. Dette var før jeg hadde fått mitt første digitale kamera, og i stedet sverget jeg til et Nikon speilreflekskamera av den gode gamle og dyre sorten.

Da vi var i Kenya var det obligatorisk å reise på safari i Masaii Maara parken. Som sagt så gjort, og fotograf på turen det var meg. Vi fikk mange flotte bilder av dyrelivet på slettene i Kenya. Men den siste dagen på safari ble det bestemt at en gruppe skulle ut og lete etter løver før det ble lyst. Da jeg ikke følte meg helt i form bestemte jeg meg for å stå over denne turen og betrodde i stedet Erik det fine kameraet mitt.

Ut på formiddagen kom gruppa tilbake til campementet, alle like oppglødde. Ikke bare hadde de sett løver, men de hadde også vært vitne til at en flokk ungløver som la ned en bøffel sammen, og det på bare noen meters avstand. ”Fikk du tatt noen fine bilder da?” spurte jeg. ”Hmmm”, kom det nølende fra Erik. ”Jeg gikk tom for film, og da jeg skulle sette inn en ny film var det skjedd noe rart med kameraet ditt. Det fungerer visst ikke lenger. Ikke vet jeg hva som har skjedd”, presiserte han.

Da jeg så åpnet bakluka hvor filmen settes inn, ser jeg et stort hull i flanellene foran linsa. ”Men du har jo trykka fingeren rett inn i flanellene og ødelagt de, jo”, utbrøt jeg lettere frustrert. Men det var Erik like bestemt på at det hadde han nå i hvert fall ikke. Han hadde vært så forsiktig at det var helt umulig at han var skyld i dette.

Vel tilbake i Nairobi oppsøkte vi en fotobutikk i håp om at kameraet kunne fikses slik at også resten av turen kunne foreviges. Da vi kom inn i denne store fotobutikken midt i Nairobis sentrum, kom en enda større og kraftig kenyaner bort til oss og spurte med en dyp stemme om vi behøvde hjelp. Nesten litt redd rakte jeg ham kameraet mitt og forklarte at vi ikke helt visste hva som hadde skjedd, men jeg hadde et problem med flanellene foran linsa.

Da denne store mannen tok kameraet for å kikke på det berømte han meg for å ha et så flott kamera med en så god linse, og formante samtidig viktigheten av at slike ting måtte man ta godt vare på og være forsikte med. Og da han så åpnet luka bak for å se på problemet jeg hadde indikert, utbrøt han med en høy dyp røst: ”THIS IS A FINGER!”.

Jeg nikka forsiktig og peika diskré på Erik som bare valgte å se en annen vei. Den store mannen så ut til å skjønne problematikken og gjorde ikke noe mer nummer ut av det enn at han presiserte enda en gang ganske tydelig: ”THIS IS A FINGER! Only a finger has done this, that is SURE!” mens han kikka strengt bort på Erik som fortsatt lata som ingenting.

Kameraet ble fiksa, og resten av turen ble foreviget uten at Erik slapp til så mye bak kameraet. Men i alle år helt til dags dato har han bedyret sin uskyld. Det var ikke hans finger som ødela kameraet mitt den gangen i Kenya, det må ha vært noe helt annet. Helt til jeg nylig sendte et kamera med han når han skulle på prosjektbesøk til Tchollire. Og denne gangen er det dokumentert: THIS IS A FINGER!

Hehehe…….
Mer om prosjektturen med bilder (uten fingre) vil komme i neste innlegg…

HELSEKONTROLL OG MATUTDELING

2011-12-12T13:24:00.019+01:00

Lørdag 3. Desember hadde prosjektet ”Støtte til barn rammet av aids” (dere kan lese mer om prosjektet her), både helsekontroll og matutdeling til alle barna som er med i prosjektet. Barna og foresatte ble bedt om å møte opp til en orientering/helsekontroll/matutdeling.

Da alle var på plass hadde prosjektledelsen først en fellesorientering. Deretter ble alle barna ropt fram til en av sosialarbeiderne/sykepleierne som jobber i prosjektet. Her ble det gjort et lite helseintervju for å kartlegge helsehistorikken til barnet. I denne samtalen ble det også gjort klart at man ønsket å hiv-teste alle barna, hva dette innbar og hva resultatet av testen ville medføre. Her fikk både barna og de foresatte stille spørsmål i konfidensielle samtaler.

Deretter ble barnet gitt et nummer, og med dette nummeret fortsatte barnet til laboratoriet-posten hvor hiv-testen ble tatt med et lite stikk i fingeren. Etter tretti minutters venting kunne barnet sammen med sin foresatte hadde hentet resultatet. Resultatet ble hentet konfidensielt inne hos en av rådgiverne som hadde enda en samtale med barnet og de foresatte omkring betydningen av dette resultatet.

Etter det kunne de forsette til neste post som var å hente ut matpakken som var forberedt til alle barna. Her var det ris, såpe, olje, salt og peanøtter. Alle måtte ha hentet resultatet sitt før de fikk tildelt matpakken. Dette for å motivere alle til faktisk å hente resultatet og ha det vi kaller en post-test-samtale. Denne samtalen er veldig viktig for å kunne ta godt vare på de som eventuelt tester positivt og sikre en god oppfølging av disse, eller å gi råd og veiledning om hvordan de som tester negativt fortsatt skal kunne forbli negative.

Ingen i prosjektet testet positivt, foruten om ei jente som allerede er satt på aids-behandling. Prosjektet kjente ikke til dette, og jenta ville gjerne teste seg en gang til for å se om det var noen endring. Det er vanskelig for både de som er smittet og familien å akseptere at dette er en livsvarig infeksjon som man ikke kan bli kvitt. Av den grunnen opplyste hun ikke om dette før resultatet ble annonsert.

Når noen tester positivt på hurtigtesten, så skal dette konfirmeres av en såkalt konfirmasjonstest. Denne konfirmasjonstesten er både dyr og vanskelig å få tak på i Kamerun, og man vil derfor unngå å teste mennesker som man allerede vet er hiv-positive da dette ansees som sløsing av dyre tester. Men noen ganger må man bare ha forståelse for at en slik infeksjon som hiv/aids kan være vanskelig å akseptere, spesielt vanskelig når det er barn som er rammet.

Det var mange lykkelige barn som vendte hjem på lørdag, både med visshet om sin serologistatus, litt mer kunnskap om hiv/aids og en stor pose med mat som vil lette julefeiringen for hele familien.

Prosjektet jobber fortsatt med å få opprettet fødselsattest til de barna i prosjektet som ikke har dette. Denne attesten må de ha hvis de skal få lov til å registrere seg til eksamen på skolen. Prosjektledelsen har allerede flere ganger vært i retten sammen med både barna og deres foresatte. Og denne prosessen, som er både tung og tilnærmet umulig, vil nå være prosjektets hovedfokus på nyåret slik at alle barna i klassetrinn med eksamen skal få lov til å ta eksamen til våren.

Prosjektet "Støtte til barn rammet av aids" er et lite, men viktig prosjekt som konkret hjelper disse barna som på en eller flere måter er rammet av hiv/aids. Hvis dere vil være med og støtte dette prosjektet så kan dere gjøre det her.

PÅ TUR TIL BESTEMOR

2011-12-06T14:19:00.019+01:00

Solbjørg har kanskje ikke egne barn, men det råder ingen tvil om at hun har flere barn enn noen av oss. Ikke nok med at hun er både mor og bestemor til mange kamerunere, men hun har også vært en kjærkommen bestemor for mange misjonærbarn opp igjennom årene som har vokst opp i Kamerun langt borte fra sine biologiske besteforeldre.

Det er derfor alltid like stor stas for hele familien Bischler når vi skal ta turen til Solbjørg i Gadjiwan. At Daouda, den tidligere lekeonkelen for guttene, også bor i Gadjiwan gjør det bare til ekstra stor stas for guttene. Og at Daouda i tillegg hadde hatt et møte i Ngaoundere og derfor ville sitte på med oss tilbake til Gadjiwan gjorde den lange bilturen mye lettere både for guttene og foreldrene.

Hele tre handlelister hadde vi fått tilsendt fra Solbjørg før avreise, og i tillegg fikk jeg forespørsel fra helsesjefen på helsesenteret i Gadijiwan om vi hadde plass til en del (les en god del) medisinsk utstyr helsesenteret hadde fått tilsendt i en container fra USA. Vi var heldigvis to biler som skulle avgårde: familien Bischler og familien Aasen sammen med Jan Martin Stensaker.

De fleste innkjøpene fikk vi hjelp til, og bilene ble godt lastet før avreise. Nå gjenstod bare syv timers kjøring på støvete og til dels elendig vei. Det siste veistykket før Gadjiwan er nå i så dårlig stand at det vil snart bli umulig for biler å ta seg fram hvis man ikke gjør noe for å forbedre veien. I løpet av neste regntid kan det bli vanskelig å ta seg til Gadjiwan, men det håper vi ikke vil stoppe Solbjørg fra å komme enda en sesong til så lenge helsa holder.

I Gadjiwan tok vi oss en tur rundt i landsbyen og hilste på kjente av Solbjørg. Hjemme hos Modibou’en (koranlærer) så vi plutselig den gamle vogna til Aaron. Den hadde Solbjørg fått med seg for å gi til familien som har ei lita handikappet jente. Ved hjelp av vogna kommer jenta seg litt ut og rundt.

Vi besøkte også ei blind jente som er født uten øyne. Sist vi var i Gadjiwan bodde denne jenta hos familien sin som ikke viste så stor interesse i å ta seg av jenta. Solbjørg har derfor fått ordnet det slik at kokken hennes har tatt jenta til seg og har nå lært jenta både å kle seg selv, vaske seg og hjelpe til i huset. De har også forsøkt å få andre kvinner til å avlaste litt med denne jenta, men ingen er så langt villige da de tror at blindheten hennes kan smitte over på dem slik at de en gang også kommer til å føde blinde barn. Så i stedet blir jenta heller med opp til Solbjørg på dagtid mens kokken er på jobb.

Mens vi var ute og gikk i landsbyen tok Daouda guttene med seg til Mayo Baleo, alle fire på hans motorsykkel (ikke si det til noen) for å besøke skredderen der. Når de kom hjem hadde alle tre fått seg skjorter og shortser i pagne fra jobben til Daouda, Elecam. Det var fire stolte gutter i like skjorter som så stilte opp på bilde etterpå. På lørdagen feiret vi også 81 årsdagen til Solbjørg sammen med noen av vennene til Solbjørg. Og med Helen sine bakekunster så ble det en fest.

På lørdagskvelden fikk vi også være med på en av evangeliseringsturene som Solbjørg så ofte drar ut på. Da dro vi ut til en landsby sammen med et lite team. På bilen hadde man lastet et TV, dvd-spiller og store høytalere sammen med en generator til å drive det hele. Da vi kom fram til landsbyen fikk vi først servert couscous sammen med de andre i teamet. Solbjørg hadde sørget for å sende bort kjøtt tidligere på dagen da hun vet at de ikke har mye, men at det allikevel er viktig for dem å kunne by oss noe å spise. Og når mørket falt på var det tid for filmen, og mange kom for å se. Filmen ble oversatt til pere-språket underveis slik at alle i publikum skulle forstå.

Da det så var tid for å reise hjem etter søndagsgudstjenesten og litt mat i magen, tok Aaron til tårene. Han ville så gjerne være lenger i Gadjiwan hos Solbjørg og Daouda. Da var det godt å kunne trøste med at det er ikke så lenge til vi skal være sammen med Solbjørg på Kribi. Det er årets høydepunkt for guttene.

På hjemturen kjørte vi i mørket forbi den ene gressbrannen etter den andre. Nå er nemlig tiden da de brenner av det tørre gresset som har rukket å vokse seg flere meter høyt i løpet av regntiden. Hele landet står bokstavlig talt i flammer.

Vi hadde en flott tur til Gadjiwan. Og det er alltid til like stor inspirasjon for oss urbane misjonærer å få være sammen med en ekte brousse-misjonær som Solbjørg, som har gjort det til en livsstil å tjene Gud og mennesker med en sådan kjærlighet og iver.

ÅRSMØTE I FEMMES POUR CHRIST

2011-11-26T15:06:00.010+01:00

For noen uker siden var der årsmøte i Femmes Pour Christ (FPC) i distriktet vi tilhører. Møtet ble avholdt i en kirke i en av bydelene her i Ngaoundere. Møtet begynte på en torsdag og ble avsluttet med en gudstjeneste på søndag ettermiddag.

Jeg og Helene og Asrasach (sikkert ikke riktig skrevet) bestemte oss for å være med på avslutningsgudstjenesten. Noen av damene som visste hvor denne kirken befant seg sa seg villige til å bli med oss i bilen og vise oss veien.

Da vi hadde kjørt innover i boligområdene i byen fikk jeg til slutt beskjed om å parkere bilen da vi måtte krysse en elv. Resten av veien tok vi oss fram til fots. Vi gikk inn mellom to hus, inn et lite smug og krysset en liten gårdsplass og plutselig stod der en kirke der.

Årsmøtet var ikke helt ferdig da vi ankom. Det de var i ferd med å diskutere var neste års årsmøte og hvem som skulle avholde dette. Da reiste ei dame seg fra den menigheten som var valgt til neste års verter: ”Vi kan ikke ha årsmøtet hos oss, vi har ikke plass til å huse dere. Vi har bare kirka vår med jordgulv, og ingen har rom i husene sine til å ta imot dere alle til overnatting i fire netter.”

Da reiste en av de eldre damene seg og tok til motmæle: ”Vi er da vel ikke kresne. Vi samles for å diskutere Guds arbeid, og har dere bare kirka med jordgulv så sover vi i kirka på jordgulvet. Det er ikke et problem for noen av oss. Det viktigste er det at vi samles for Guds rikes sak”
Deretter ble det bestemt med applaus at neste års årsmøte på fire dager skal avholdes i en enkel kirke med jordgulv og uten andre muligheter for overnatting.

Det viktigste for disse kvinnene er ikke komforten, men det å samles og drive Guds arbeid videre. Og det er noe disse kvinnene praktisk talt gjør, både i kirka sentralt og i hver enkel menighet hvor de samles ukentlig, hvor de ber og besøker syke, stille opp på alle tilstelninger og bidrar med mer enn mange.

Deretter kom gudstjenesten i gang med sang og dans og nattverd.

MISJONÆREN ER SOM POTETEN

2011-11-18T13:00:00.014+01:00

Og poteten kan brukes til alt…..

"Harald gjør ting han ikke kan" var et populært innslag i et tv-program for noen år siden. Slik har jeg også følt det i det siste; "Sandra gjør ting hun egentlig ikke kan".

For når jeg, av alle folk på jord, har brukt de siste to månedene på å lage et dataprogram til medisinlageret på sykehuset basert på Excel, så har jeg stor grunn til å være stolt. Men det skal jo sies at det er ikke lite hjelp eller få telefoner og emailer jeg har hatt til min bror, Werner, som tilfeldigvis er dataprogrammerer.

I begynnelsen sendte jeg ham en forklaring på hvordan jeg ville ha det med et såvidt påbegynt program som vedlegg, da i håp om at han da skulle gjøre dette for meg og sendte programmet fiks ferdig tilbake. Men den gang ei. Werner er nemlig ikke bare dataprogrammerer, han er også utdannet lærer i bunnen, og av en eller merkelig grunn så slo pedagogen i ham gjennom. Jeg fikk derfor emailen i retur med forklaringer på hvordan jeg kunne gjøre det. Forklaringer jeg nesten ikke forstod bæret av da data slettes ikke inngår i mine hobbyer.

Det var dermed ikke få netter hvor jeg mistet nattesøvnen over å gruble over Excel-formler og mulige løsninger på kompliserte opplegg. Til slutt måtte jeg be om hjelp fra Erling som kan noe Excel, men heller ikke han skjønte helt hvilken formel som kunne fungere eller hvordan løse mine utfordringer. Men den natta sov jeg i det minste godt i visshet om at Erling lå våken og grublet for meg.

Men tro det eller ei; til slutt fikk jeg det til. Og takket være Werner så har jeg lært masse om Excel. Og forrige fredag hadde vi arbeidsseminar hvor jeg introduserte det nye systemet, og helt siden mandag har systemet vært i bruk. Et system som gjør jobben lettere og raskere og vi unngår en stor andel av alle de feilene vi har hatt tidligere da vi har jobbet manuelt. Nå klikker vi oss raskt gjennom en bestilling og fakturaen lages automatisk, vi legger inn leveringer fra leverandørene og prisene oppdateres, og vi legger inn lagerbeholdningen og bestillingene til leverandørene våre fylles ut automatisk.

Så i påvente på et større logistikkprogram som er ferd med å bli programmert både for vårt medisinlager og for resten av sykehuset, så kommer vi til å bruke et system laget av potet-misjonæren Sandra. Det kan også hende at systemet vil bli brukt av sykehusapoteket inntil det nye logistikkprogrammet er på plass. Og de som bruker systemet uttrykker at de er fornøyde og at det har underlettet jobben enormt. Ikke verst…

KVINNENE GIR MEST IGJEN

2011-11-15T15:17:00.005+01:00

Denne søndagen var det Don de Recolt i sykehuskirka. Også her utgjorde misjonærene en egen gruppe. Men også i denne menigheten var det Femmes Pour Christ (FPC) som gav mest av alle gruppene, og det var stor jubel i menigheten da resultatet ble lest opp. De manglet 7 470 fca (ca 90 nok) for å slå fjorårets beløp. Det ble derfor satt i gang en spontan ekstra kollekt som gav 23 000 fca (nesten 300 nok) og dermed var fjorårets beløp overgått og festen et faktum.

AV DITT EGET GIR VI DEG TILBAKE

2011-11-07T11:31:00.012+01:00

I disse dager feires det høsttakkefest i kirka. Høsttakkefesten er en stor og viktig fest her i Kamerun, og mer enn halvparten av kirkas årsinntekt samles inn på denne festen.

På denne gudstjenesten danser man inn gruppevis og overrekker til presten det gruppa har samlet inn i løpet av mange uker i forveien. Flere av de som har jobbet hos oss har flere måneder før høsttakkefesten spart opp halve lønna si hos oss for så å gi dette til kirka på høsttakkefesten. Halve lønna til noen som nesten ikke har noe å leve for og som har ni barn hjemme som skal ha mat, skolegang og medisiner når de blir syke, er faktisk enormt mye.

Misjonærene utgjør også en egen gruppe på høsttakkefesten, og det er alltid til like stor underholdning for menigheten å se disse blekansiktene danse oppover kirkegulvet, mer eller mindre i takt. Og selv om vi mobiliserer det som er av norske på stasjonen, både av gjester og studenter og misjonærer, så er ikke vi den gruppa som gir mest, selv om vi lett kunne ha vært det.

I alle de årene vi har vært her så er det Femmes Pour Christ (kvinnegruppa i menigheten) som gir mest. Mange av disse kvinnene har ikke lønnet arbeid, og ingen av dem kan vel kalles spesielt rike. Likevel gir de så det svir, tiltross for alle de andre behovene de har i sine familier. Men vi som gir av vår overflod og ikke merker så mye av at vi gir, vi har virkelig noe å lære av disse kvinnene. Og ikke minst har vi noe å lære av den givergleden de viser når de danser opp kirkegulvet med sine gaver til Gud, som en takk for alt det gode Gud har velsignet dem med. ”Av ditt eget gir vi deg tilbake”.

Kanskje både prester og menighetsfolket i Norge burde lære noe av denne givergleden og dansen? Kanskje hvis vi også hadde gitt i henhold til hvor rikt velsignet vi er så hadde kanskje både menighet og prest danset hos oss også? Sjekk ut videoen her.

BARN NR 101

2011-10-25T08:50:00.003+01:00

I prosjektet ”Støtte til barn rammet av hiv/aids” har man valgt ut 100 barn som får hjelp fra dette prosjektet (mer informasjon om prosjektet kan dere lese ved å trykke her).

Når man skulle rekruttere disse barna så hadde man visse kriterier som skulle følges, og mer enn fire hundre hjemmebesøk ble gjort i løpet av utvelgelsesprosessen. Sosialarbeiderne som gjorde hjemmebesøkene og intervjuene for å velge ut barna, hadde hørt om en familie i byen som hadde det veldig vanskelig. Mannen i familien var død av aids, og kona, som selv er hiv-positiv, ble sammen med barna jaget fra familien og fullstendig overlatt til seg selv. Ingen av de fem barna går på skole, og det er vanskelig for familien å få nok til å leve av.

Fire ganger til alle døgnets tider, var sosialarbeiderne på døra uten å finne noen hjemme. Til slutt gikk de til naboen for å høre om han visste noe om hvor de var. Da kunne naboen fortelle at denne lille familien stod opp tidlig på morgenen før alle andre for at alle og enhver skulle dra i hver sin retning i håp om å finne noe de kunne spise for i løpet av dagen. Den minste i familien er bare 5 år. Og de kom alle hjem seint på kvelden etter at nabolaget for lengst hadde gått til sengs.

Sosialarbeiderne fikk derfor engasjert en muslimsk nabo som daglig står opp i fire-fem tida på morgenen for å be, til å gå innom den lille familien før morgenbønnen og gi beskjed om at sosialarbeiderne gjerne ville snakke med dem. Slik fikk prosjektet tak på barn nr 100. Ei jente på 10 år som prosjektet nå har betalt skolepenger for.

Men denne jenta har en storesøster på 15 år. Da sosialarbeiderne spurte hva hun gjorde på om dagene så fortalte hun at hun besøker menn for å tjene til familiens livsopphold. Hun kunne tjene mellom 200 til 500 francs dagen på dette (mellom 2,50 til 6 norske kroner). Da sosialarbeiderne presenterte dette tilfellet på evalueringsmøtet vårt var det såvidt jeg klarte å holde tårene tilbake.

Vi ble alle enige om at selv om lista på 100 barn nå var full, så måtte vi forsøke å gjøre noe for denne jenta før også hun blir smittet av hiv, om hun ikke allerede er det. Vi bestemte oss derfor for å tilføre barn nr 101 på lista vår. Jenta er nå blitt skrevet inn på en håndarbeidsskole der hun i løpet av to år skal få lære seg å sy. Dette i håp om at hun skal kunne skape seg et arbeid til inntekt for seg selv og sin familien, og at den destruktive livsstilen jenta var tvungen inn i skal endres.

Men det er mange barn nr 101 i Ngaoundéré som aldri kommer inn på lista vår.

Prosjektet ”Støtte til barn rammet av hiv/aids” trenger din støtte slik at vi kan nå enda flere barn og skape en fremtid med håp for disse. Du kan støtte prosjektet ved å klikke på linken her.

NYE GULLKORN

2011-10-23T10:20:00.008+01:00

Mamma og Aaron i bilen på vei til byen.
Aaron: ”Mamma, kan du slutte å skrike sånn?””Skrike? Jeg skriker da ikke jeg, jeg synger til musikken.” ”Det der er ikke synging, mamma, det der er skriking.”

Samuel ved middagsbordet:
”Kan jeg få litt saus på grønnsakene? Hmm, jeg tror jeg tar litt saus på gulsakene, rødsakene og orangesakene også.”

Aaron (5) da vi var i Vichy, Frankrike, og traff en ortodoks jøde på gaten:
”Var det julenissen, mamma?”. Nei det var en jøde”. ”En hvaforno?” Da kommer det forklarende fra storebror Samuel (6): ”En jøde er en som kommer fra Israel, samme land som Jesus. Jesus var også jøde. Følger du ikke med på søndagsskolen du eller?”

Samuel etter å ha fundert litt:
Jeg skjønner jo hvorfor Beste gav onkel John navnet John, for det betyr jo løve på fransk (lion). Og jeg skjønner også hvorfor han gav onkel Werner navnet Werner, for det er jo lyden løva lager (VÆÆÆRNERRRR). Men jeg skjønner ikke hvorfor han i all verden gav deg navnet Sandra. Det var litt rart.
Så da fikk Samuel høre historien om at mamma er oppkalt etter Arnardo’s sirkuselefant ved navn Sandra, og da skjønte han plutselig sammenhengen.

Idet vi alle sitter rundt bordet og skal feire Delphines 34 årsdag.
”Hvor gammel tror dere at Delphine er da? Tror dere hun er yngre eller eldre enn mamma?” Da svarer Theodor frimodig; ”Hun må være eldre enn deg mamma.” ”Å, hvorfor tror du det?” spør mor litt fornøyd. ”Jo, hun er jo mye klokere enn deg…” Og dermed var ikke mor liker fornøyd lenger….

Idet vi stopper i veikanten for å vente på noen:
”Mamma kan vi kjøpe peanøtter?” spør Theodor. ”Nei.” ”Hva med boller da?” ”Nei.” ”Kan vi kjøpe slikkepinner da?” ”Nei.” ”Gotteri da, kan vi kjøpe det?” ”Nei.” ”Kan vi kjøpe noe, hva som helst egentlig?” ”Nei, Theodor.” ”Sukk, det er det jeg sier, du er ei skikkelig nei-dame, altså.”

The karate kids

SPESIALUNDERVISNING FOR DØVE

2011-10-10T13:14:00.010+01:00

Døveskolen i Ngaoundere som ble startet i 2010, er nå inne på sitt tredje skoleår. Skolen har 24 elever fra 1. til 6.klasse med en spredning i alderen fra 6 år til 21 år. Denne døveskolen er den eneste døveskolen i Adamaoua regionen, og derfor også det eneste skoletilbudet disse døve barna har.

Skolen låner et klasserom hos en av barneskolene kirka driver i byen. Alle 24 elevene har undervisning i samme klasserom, men de er delt inn i tre elevgrupper: 1.-2.klasse i en gruppe, 3.-4.klasse i en annen gruppe og 5.-7.klasse i den tredje gruppa. Hver gruppe har en egen lærer som underviser barna og klasserommet har en tavle i hver ende.

Skolen følger kamerunsk fagplan, men i tillegg får barna undervisning i tegnspråk og ortofoni, det å kunne uttale ord riktig tiltross for at de selv ikke hører hva de sier. Dette for at barna lettere skal kunne kommunisere med sine omgivelser og integreres inn i samfunnet sammen med hørende.

Skolen starter kl halv åtte på morgenen og slutter kl halv ett. Friminuttene har de sammen med de andre barna på kirkas barneskole, og det er et viktig element at disse døve barna blir inkludert med hørende barn. Målet er nemlig at disse døve elevene etter endt grunnskoleutdannelse på døveskolen skal være i stand til å følge undervisningen på vanlige videregående skoler og universiteter.

Majoriteten av elevene på skolen er muslimer, men skolen er en kristen skole som nå drives som en integrert skole i kirkas skoleavdeling, SEDUC, og skolen har både kristendomsundervisning og skolegudstjenester. Både elever og foreldre setter pris på dette, og alle deltar.

Amos, som er rektor på skolen, er akkurat kommet tilbake etter en tre årig utdannelse i tegnspråk- og pedagogikk i Yaounde. Han er ansvarlig for tegnspråk- og ortofoniundervisningen på skole. Denne delen av undervisningen er ikke kommet ordentlig i gang enda da det gjenstår en del planlegging, men det utgjør allikevel ikke noe hinder for den daglige undervisningen på skolen. Amos er også pedagogisk veileder for de andre lærerne på skolen.

Når en familie skal betale skolegang for sine barn så kommer ofte disse døve barna i siste rekke, og pengene blir prioritert på deres hørende søsken. Mange foreldre tror nemlig ikke at døve barn noen gang vil være i stand til å fullføre noe skole, og de ser derfor ikke nødvendigheten av å investere i skolegang for disse. Å vise at døve barn både kan delta i skole og samfunnet ellers er derfor et enormt viktig arbeid. Det er derfor viktig at disse barna blir løftet fram som fullverdige samfunnsdeltagere. Så i stedet for å betrakte døve barn som en belastning vil prosjektet bidra til at både foreldre og samfunn for øvrig kan få se hvilken ressurs disse barna kan være. Døve barn har mye å bidra med hvis de bare gis en sjanse, og den skolegangen de får gjennom dette prosjektet er det første og viktige steget for å oppnå akkurat dette.

Vær derfor med å bidra til å istandsette døve barna til å bli en ressurs for familien og samfunnet. Vær med å gi døve barn en utdannelse.

Du kan støtte døveskolen ved å trykke på denne linken her

Prosjektet har også egen blogg skrevet på engelsk hvor dere kan følge skolens aktiviteter gjennom hele skoleåret: klikk her

Å ALLTID VÆRE ANNERLEDES

2011-10-01T20:47:00.004+01:00

Misjonærbarnas lodd i livet er vel å være annerledes. Hvor de enn befinner seg så vil de alltid være annerledes: Ute på misjonsmarken vil det ikke råde tvil om deres annerledeshet, der de ofte lysluggete og bleikhudete leker med sine som oftest mer mørkhårete og mørkhudete venner. Slik er det i alle fall for mine tre gutter her i Kamerun.

Men tiltross for at de er annerledes her, så er det her de allikevel føler seg hjemme. Da vi satt i togkupeen på vei tilbake etter sommerferien, og vi så vidt kunne skimte Ngaoundéré-toppen i det fjerne, peika Aaron på oss alle etter tur mens han konstaterte ”nassara”, ”nassara”, ”nassara” (hviting på fulani-språket), før han så peika på seg selv og konstaterte stolt. ”Balejho” (som betyr svart på fulani). Og det er nok litt slik han føler seg selv om han ikke utenpå er svart.

Hver sommer tilbringer vi noen uker i Vichy i Frankrike, hvor guttene får gå på parkskole sammen med andre franske barn. Også her er de annerledes. En dag fikk Theodor til spørsmål om hvorfor han snakka så rar fransk. Da svarte Theodor naturlig: ”On parle comme ça chez nous” (Det er slik vi snakker hos oss). ”Hos oss” er altså hjemme i Kamerun, og han hadde dermed en naturlig forklaring på hvorfor han var annerledes.

Jeg spurte da Theodor om han fikk spørsmål av de andre barna hvor han kommer fra. ”Ja, det er klart de spør om det”, svarte han. ”Hva svarer du på det da”, spurte jeg videre. ”Jeg forteller dem jo at jeg er fra Kamerun vel, alle kan jo se det,” forklarte Theodor, ”jeg har jo Kamerun-caps”. Han tenkte altså ikke om selv seg først og fremst som norsk, men som kamerunsk.

Uansett hvor norsk vi prøver å gjøre oppveksten her, så vil disse tre lysluggede guttene oppleve seg annerledes også når de kommer til Norge. De vil ikke være som andre norske barn. Vi tror derfor at det kan være godt for dem å ha en del av sin identitet også i den kamerunske kulturen. Dette for at når de kommer til Norge og ikke skjønner alle kodene, så kan de allikevel slå seg til ro med at de har noe annet i tillegg: ”On fait comme ça chez nous” (Hos oss gjør vi det på denne måten).

Men skal barn få lov til å bli det man kaller ”Bindestreks-barn” (barn med identitet i to fullverdige kulturer), i stedet for å føle seg som et tredjekultur-barn (third culture kid, TCK), så må omgivelsene tillate at barna har to identiteter. Jeg som norsk mor må tillate at mine barn har en kulturell identitet som jeg ikke nødvendigvis deler. I Norge må misjonærbarna få rom for å være noe mer enn bare norske. Dette er ofte vanskelig for alle omgivelser.

Og dette er det loddet i livet misjonærbarna må bære. Et lodd som kan være til en stor berikelse i livet, eller et lodd som gjør at man ikke føler seg hjemme noen steder, at de har en identitet de bare deler med likesinnende og at de er hverken norske eller kamerunere.

Theodor elsker å spille fotball med sine venner på stasjonen. Det tøffeste er å spille på det laget som tar av seg på overkroppen, det er slik de skiller mellom lagene her. Dette bruker ikke å være noe problem da han som oftest spiller fotball på ettermiddagen etter skolen da sola ikke er så sterk. Men på lørdag spilte han fotball i bar overkropp på formiddagen under den sterkeste sola. Med det resultatet at han på kvelden var illende rød og solbrent på ryggen og skuldrene. Jeg måtte da forklare ham at han som hvit ikke kan spille uten t-skjorte på dagtid da sola brenner huden vår. Theodor tok da til tårene og gråt lenge og vel mens han spurte hvorfor Gud hadde skapt ham som hvit og ikke svart som de andre. Jeg prøvde da å trøste ham med å si at selv om han er hvit på huden så har han lov til å føle seg som svart i hjertet sitt. Han har lov til å være begge deler: både svart og hvit, både norsk og kameruner. Tenk hvilken berikelse å få spille på to kulturer i livet og ikke bare en.

Men det er allikevel ikke alltid lett å alltid være annerledes.

En solbrent og litt trist fotballspiller....

RADIO SAWTU LINJIILA

2011-09-27T22:13:00.010+01:00

Ngaoundéré er en by på over 200.000 innbyggere. Vi regner med at litt over halvparten tilhører den muslimske del av befolkningen og noe under halvdelen den kristne. Den kristne delen er i Ngaoundéré dominert av den Evangeliske Lutherske Kirken i Kamerun (EELC). Denne kirken har sitt hovedkontor her og det er denne kirken vi samarbeider med i Kamerun. Med utgangspunkt i Ngaoundéré driver også kirken er radiostasjon. Denne radiostasjonen som heter Sawtu Linjiila (betyr Evangeliets Røst på fulani språket) sender programmer både på kortbølge og på FM-båndet. Kortbølgen når fremdels langt ut i grisgrendte strøk både i Kamerun og andre land i Vest- og sentral Afrika. Mens inne i byen her i Ngaoundéré er det FM sendingene som gjelder.

Norsk misjon har også vært med å bygge opp et stort og godt sykehus i Ngaoundéré i tillegg til mange skoler for barn i alle aldre. Den skolen som er mest kjent heter College Protestante. Det er EELC som nå eier og driver både skolene og sykehuset.

For noen dager siden hadde jeg en samtale med lederne i Sawtu Linjiila. Vi snakket om radioens framtid og om radioens posisjon her i byen. De sier at på tross av stor konkurranse på radiofronten de senere årene, spesielt fra arabiske radiosendinger, er fremdels radio Sawtu Linjiila den stasjonen som har flest lyttere i Ngaoundéré. Også blant den muslimske del av befolkningen. Blant muslimene snakkes det om at det er ikke de dyktige legene på det kristne sykehuset eller de gode kristne skolene som er ”farlige” for muslimene. Hvis det er noe kirken og de kristne holder på med og som bør stoppes så er det radio Sawtu Linjiila, sier de. Den er farlig fordi det er så mange som hører på. De hører på nyheter og informasjon, på musikk og kultur og de hører på kristne programmer på sitt eget språk.

Radioen får mange henvendelser fra folk som lytter til radioen. Og de er også i kontakt med flere som tilsynelatende lever som muslimer i sine familier og blant sine venner i byen, men som i realiteten er kristne. De velger altså å leve sin kristne tro i skjul. Noen i frykt for å bli utstøtt fra familien og miste sine venner, og andre fordi de ikke vet hvordan de skal overleve uten inntekt og uten nettverket rundt seg.

Ønsker du å støtte arbeidet til radio Sawtu Linjiila, klikk her.

BARNEPROGRAMMET PÅ STASJONEN

2011-09-22T18:00:00.024+01:00

Da er årets barneprogram på stasjonen i gang for fult, Og det er utrolig fascinerende å se og oppleve den enorme entusiasmen som både deltagere og ledere utviser.

På onsdager har vi nå startet opp fotballtrening for gutter og jenter på stasjonen i alderen 6-8 år. Her er Simplice ansvarlig trener, men ettåringene Runar og Kristian bidrar til både planlegging og gjennomføring av treningen. Og hvem vet, kanskje de en dag kan få spille en ordentlig kamp mot et annet lag?

På torsdager har vi startet opp musikk-klubb sammen med søndagsskolen. Her er det Delphine sammen med søndagsskolelærerne som er ansvarlige. Målet med denne klubben er at barna skal synge, danse og spille tradisjonelle instrument sammen. Jeg hørte dem lang vei fra da jeg kom hjem fra sykehuset i ettermiddag, og det var så vidt jeg klarte å holde tårene tilbake da jeg gikk for å ta bilder av gjengen. For hvilken glede og utstråling disse barna viste. Helt fantastisk. Familien Aasen har lagt ut et lite videoklipp på sin blogg som dere kan sjekke ut her. Og hvem vet, kanskje de en dag kan holde sin egen konsert?

Og på fredager er det sportsklubb for barna på stasjonen. I år som i fjor er Bosco ansvarlig for sportsklubben, men også her trør Runar og Kristian hjelpende til. I år skal barna få lov til å prøve seg på ulike sportsaktiviteter, og det er fantastisk å se hvor ivrige de blir bare av å få spille innebandy ute. De fleste har jo ikke stort med leker, og alt annet enn en fotball er jo en sjeldenhet.

Lørdag er nok en programfri dag, og søndag er det både søndagsskole og bønnehytte på stasjonen. Og når barna er godt i gang med sitt er det lettere for mor og far å holde i gang med alt det som vi skulle ha gjort…. Og at barna trives er jo en forutsetning for alt det andre for oss her ute…

BYGG LEDELSE I EELC

2011-09-18T21:51:00.012+01:00

NMS har i mange år støttet prosjekter og prosesser med det mål å styrke lederskapet hos våre samarbeidspartnere i sør. Slik har det også vært i Kamerun. De siste års spenninger og konflikter i den Evangeliske Lutherske Kirken i Kamerun (EELC) viser med all tydelighet at dette arbeidet fremdeles er viktig. De fleste rapporter og uttalelser omkring de siste års konflikter i kirken har alle pekt på lederskap som en av hovedårsakene til at misnøye, spenninger, uenigheter og konflikter har fått grobunn og utviklet seg så mye som det har gjort i kirken vår.

Et sterkt og sundt lederskap er ikke bare viktig for å løse, forhindre eller forebygge konflikter i kirken, men et godt lederskap utgjør en av grunnpilarene i det solide fundamentet kirken trenger for å bære den veksten som har skjedd og fremdeles skjer i EELC. Denne kirkeveksten er et resultat av den evangeliserende aktiviteten i kirken og kirkens institusjoner som til daglig skjer i ord og handling. Og det flotte er jo at når vi snakker om vekst i denne sammenhengen er det ikke bare en organisatorisk vekst, men vekst i kirken betyr jo rett og slett at fler og fler tror på Jesus som sin frelser. Halleluja.

Så tilbake til lederskap. Et av de viktigste verktøyene i NMS sitt bidrag til dette arbeidet i Kamerun er prosjektet som til daglig kalles kapasitetsbygging for ledere i EELC. Mer om dette prosjektet kan dere lese her. For et par uker siden arrangerte dette prosjektet et seminar om lederutdanning i EELC. Bakgrunnen er at flere institusjoner og flere prosjekter i kirken jobber med lederutdanning og lederutvikling. NMS er med og bidrar til flere av disse prosjektene. For å sikre at alle jobber i samme retning og mot et felles mål ønsket ledelsen i kirken med nasjonal biskop Tomas Nyiwe i spissen å samle de som arbeider med lederutvikling i EELC.

Kapasitetsbyggingsprosjektet kunne her stille med sin fagkompetanse og sin erfaring fra grasrota etter flere års jobbing ute i regionene. Det teologiske instituttet i Meiganga har lenge hatt kurs i administrasjon for sine studenter, et kurs som de siste årene er forsøkt utvidet med flere ledelsesfag. Assisterende nasjonal biskop, nyvalgt generalsekretær for EELC og en av region biskopene hadde nettopp gjennomført en måneds ledelseskurs i Yaoundé arrangert av en felles protestantisk organisasjon i Kamerun; De møtte derfor med ferske inntrykk og med gode erfaringer derfra.

På seminaret drøftet vi en del hva kirkens behov er og hvordan dette behovet kan dekkes på en best mulig måte. Erfaringer fra det som allerede er og blir gjort i de forskjellige prosjektene ble løftet fram i tillegg de ferske erfaringene fra ledelseskurset i Yaoundé. Det var enighet om at det teologiske instituttet fortsatt vil være en viktig aktør fordi nesten alle prestene i EELC blir utdannet her. Det ble derfor utarbeidet en fagplan for et ledelseskurs som alle på presteutdanningen må gjennomføre. Denne kursplanen kan også danne grunnlag for et etterutdanningskurs for prester og andre ansatte i kirken og kirka sine institusjoner.

Jeg er overbevist om det er viktig for EELC at vi er med på å sette fokus på ledelse og lederutdanning i kirken. I det lange løp vil det føre til ledere som gjennom en god personalbehandling har bedre forutsetninger til å få til en bedre samhandling i organisasjonen med større åpenhet og en ærligere kommunikasjon. Så får vi også håpe at økt fokus på god ledelse i EELC også på kort sikt kan før med seg noe godt som kan virke i positiv retning på den pågående konflikten i kirken.

Støtt prosjektet ”Bygg lederskap Kamerun” ved å klikke på denne linken.

100 FORELDRELØSE KLARE FOR SKOLEGANG

2011-09-10T14:19:00.024+01:00

« Støtte til barn rammet av Aids » er et ugarantert prosjekt finansiert av NMS. Dette prosjektet kom til etter at man hadde startet opp aids-prosjektet ”Alle mot Aids”, og da man etter hvert fikk flere og flere henvendelser fra familier med barn hvor en eller begge foreldrene var døde av aids. Hvis begge foreldrene dør av aids blir barna oftest plassert i slektningers familier, men disse har ofte allerede nok med å fø og betale skolegang for egne barn. Hvordan kunne man da hjelpe disse barna? Løsningen har vært å danne et eget lite prosjekt på dette som drives av kirkas helsearbeid, OSEELC.

I dag er 100 barn registrert i prosjektet. Før jeg reiste på ferie så hadde vi en gjennomgang av prosjektet, og vi bestemte oss for å legge mer arbeid i kartleggingen av det enkelte barnet som er med. Vi satte ned kriterier for å få lov til å være med, metoden for kartlegging ble bestemt, og det ble kjøpt inn mapper til det enkelte barnet hvor alle opplysningene skal registreres. Og i løpet av sommermånedene hvor jeg har vært på ferie, og regnet har hindret andre aktiviteter i aidsprosjektet på grunn ufarbare veier, så har dette teamet langt fra ligget på latsiden.

Et enormt arbeid er lagt ned i å kartlegge og identifisere 100 barn som oppfyller kriteriene til å motta hjelp fra prosjektet. Teamet som har jobbet med dette, både sosialarbeiderne på sykehuset, prosjektkoordinatoren og frivillige, har tatt motorsykkeltaxi i regn og solskinn og besøkt mer enn 100 hjem. Mer enn 100 barn og foresatte er blitt intervjuet, det er gjort hjemmebesøk for å kartlegge hvor barna bor, hvordan de bor, hvilke forhold de lever under, hvilken skolegang de har og hvordan prosjektet kan hjelpe dem.

Og i dag hadde prosjektet utdeling av skolebøker til alle 100 barna som er blitt valgt ut. I tillegg til å handle inn skolebøker så har teamet også reist rundt på skolene og skrevet inn og betalt skolepenger for barna. Skolebøkene skal leveres inn igjen til neste år, og de som ikke leverer inn igjen vil ikke bli prioritert til å få nye bøker. Teamet skal ha kopi av alle karakterutskriftene til alle barna hvert trimester, og de skal ha månedlige samlinger med både barna og foresatte for å kunne veilede og hjelpe til bedre oppvekstvilkår for barna.

De av barna som ikke har fødselsattest skal få dette ordnet gjennom prosjektet slik at alle kan få gå opp til eksamen når den tid kommer. I november skal alle barna gjennom en større helsekontroll der de også skal hiv-testes. Dette for å sikre god medisinsk oppfølging for de som eventuelt tester positivt, da barn utvikler aids fortere enn voksne.

I desember skal det deles ut mat og julegaver til barna, slik at de skal ha mulighet til å glede seg over julen slik som mange andre. Den enkelte foresatt skal ha oppfølgingssamtaler med sosialarbeiderne i prosjektet for både å ansvarliggjøre og engasjere de som har det virkelige og viktigste ansvaret.

En mor i forsamlingen reiste seg opp og med tårer i øynene takket for den hjelpen de mottok fra prosjektet. En far reiste seg også og fortalte hvor viktig det var at de som foreldre hjalp prosjektet til å hjelpe barna, og at de som foresatte også behøvde veiledning og støtte.

100 barn gikk stolte hjem med skolebøkene sine i ettermiddag, klare til å starte opp skoleåret på mandag. Å få gå på skole er ingen selvfølge i Kamerun, og få gå på skole når dine foreldre ikke kan betale for deg er en sjeldenhet. Og jeg er utrolig stolt av det arbeidet prosjektteamet har fått til. Dette er virkelig et prosjekt verdt å støtte. Det finnes langt flere barn enn disse 100 som trenger denne hjelpen.

Støtt prosjektet ”Barn rammet av Aids” ved å klikke på denne linken.

Nytt arbeidsår.

2011-08-17T11:53:00.006+01:00

Godt å kjenne luktene, høre lydene og ikke minst treffe igjen kjente.

Jeg kom til Yaoundé sent i går kveld etter en god (og velfortjent) ferie i Norge og Frankrike.
Det har vært en fin sommer med flere ukers ferie der jeg har hatt fri fra det meste. Men også dagene på GF i Kristiansand har vært med på å lade batteriene for et nytt arbeidsår. Takk for gode møter med tidligere kolleger og mange fine samtaler med misjonsfolk og kamerunvenner i Norge. Misjonsgudstjenestene i Holt og Barbu var også til inspirasjon og glede. Takk skal dere ha.

Etter et par dager med gjøremål i Yaoundé reiser jeg videre nordover til Ngaoundéré. Jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt arbeidsår. I år blir det uvant med så få NMS-ere på feltet, men heldigvis kommer det ungdommer fra både NMS-U og Hald. Pensjonistene Solbjørg Pilskog og Erik Sandvik trekker nok også sørover til oss i Kamerun når isen legger seg i Norge. I tillegg gleder jeg meg til gjensyn med tidligere misjonærer som vil gjøre korttids oppdrag i Kamerun.

Men selv om vi er få fra Norge så er det desto flere lokale medarbeidere i kirken. Jeg ser fram til å være med på å utvikle og styrke nye og gamle samarbeidsformer med kirken som organisasjon og jeg gleder med til å jobbe sammen med gamle og nye medarbeidere i kirken.

På grunn av noe, men også på tross av mye gir Gud fortsatt vekst til sin kirke i Kamerun. Vær sammen med oss i bønnen om at vi som misjonsselskap og som individer fremdeles må få være nyttige redskaper i arbeidet i Guds hage i Kamerun.

Erik.

Pinsefest med snev av forsoning.

2011-06-12T21:28:00.008+01:00

I dag har det vært pinsefest med en noe spesiell gudstjeneste i katedralen her Ngaoundéré. Det spesielle var ikke at gudstjenesten varte i 6 timer, i alle fall for de av oss som var på plass når gudstjenesten var annonsert kl. 0800. Vel, den begynte nok en time forsinket, så kanskje den bare varte 5 timer totalt. Det spesielle var heller ikke at kirken var fullsatt, jeg hadde i alle fall bare et halvt sete der jeg satt i min benk. Det spesielle var heller ikke at det var mye glad sang og musikk med både afrikanske og europeiske rytmer. Kanskje litt spesielt med en saksofon solo som minte litt om New Orleans. Det var en fin gudstjeneste, og som så ofte fra Dr. Ngha en god preken. Innvielse av eldsteråd og diakoner og en takkesermoni for misjonsprest Tom Sverre Tomren var også på programmet.

Det spesielle denne pinsedagen var at dette var en felles gudstjeneste for menighetene i Milleniumskirken og Betel kirken i Ngaoundéré, inkludert Gbaya menigheten. En felles pinsefest som kan være starten på en forsoningsprosess i kirken vår EELC. Håpet om forsoning i kirken etter denne gudstjenesten ligger i at begge grupper (au og du) var til stede på samme gudstjeneste og begge uttrykte at dette kunne være starten på en prosess videre. Det er lenge siden de to grupperingene har feiret gudstjeneste sammen og bedt sammen slik de gjorde i dag. Men forsoningen var såpass lang borte at den ene gruppen ikke ville at de skulle ha nattverd sammen.

Les mer om "au og du", konflikt og forsoning i artiklen På sporet av forsoning på NMS.no

De fleste av medlemmene av EELC lengter etter fred og forsoning i kirken i Kamerun. Håpet om og troen på at Den Hellige Ånd arbeider videre med utgangspunkt i pinsefesten i dag, den er i høyeste grad levende. I alle fall hos meg.

20. MAI

2011-05-20T17:18:00.020+01:00

I dag er det 20.mai. Det er både Kameruns nasjonaldag og Eriks fødselsdag samtidig. Som NMS representant så fikk Erik billett til tribunen da den store dagen skulle feires med marsjering på festplassen. Men vi andre alminnelige måtte nøye oss med å finne oss plass blant allmuen og leite etter en liten skyggeflekk for å ikke forgå i solsteiken.

Theodor gledet seg veldig til denne dagen og hadde med makt fått ut de to løse fortennene sine, for han ville så gjerne ha snope-penger til 20.mai. Stolt var han da han kunne fortelle at han hadde spandert på hele klassen for de 10 kronene (800 fcfa) han hadde med.

Og i og med at Theodor skulle marsjere med skolen sin, så tok også jeg, Samuel og Aaron turen ned for å se på festen. Men som gode nordmenn så var vi på plass på tiden, og det skulle vi jo ikke vært. Først var Guvernøren altfor sein, og så var det utdeling av medalje på medalje. Det ville ingen ende ta og marsjeringen kom ikke i gang, og vi fikk både vondt i ryggen av å stå og vente og varme i hodet av sola.

Til slutt måtte vi kapitulere og Samuel og Aaron og Simplice fikk skyss med Svein og Sølvi hjem, mens jeg smurte meg med ytterligere tålmodighet for å vente på Theodor. Når marsjeringen så endelig kom i gang oppdager jeg at jeg nesten ikke hadde batteri igjen på fotokameraet. Jeg sparte derfor de siste bildene til Theodor kom marsjerende med klassen.Det ble derfor ikke så mange bilder fra festen.

Akkurat da skolen til Theodor var ferdig å marsjere kom vinden. Alle skjønte vi hva det betydde, og den enorme folkemengden begynte derfor å bevege seg raskt bort fra festplassen. Jeg og Theodor kom oss akkurat inn i bilen da himmelen åpnet sine sluser og troperegnet bokstavligtalt styrtet ned. Så de skolene som ikke hadde fått marsjere før regnet gjorde det nå i styrtregn. Men Guvernøren hadde vinket oppmuntrende til alle, ifølge Erik som satt trygt under tak på tribunen.

Uansett venting og brennende sol, og så styrtende regn, så er det enormt rørende å se Kameruns fremtid marsjere hånd i hånd mens de synger, kledd i alle regnbuens farger. Dessverre fikk jeg ikke så mye bilder av det i år, men flott er det i alle fall.

Så til alle våre kamerunske venner: Gratulerer med dagen (Og litt til Erik og Trude også som begge fyller år i dag)

DEN EGENTLIGE BARMHJERTLIGE SAMARITANEN

2011-05-16T16:30:00.019+01:00

På søndag fikk familien Bischler forespørsel om vi ville være med sykehuspresten, Abdoulay, til landsbyen hans og dele ut gaver til søndagsskolen der.

Abdoulay, som til vanlig jobber på sykehuset her i Ngaoundéré er en flott mann med en sterk historie. Han er født muslim og nesten hele hans familie er muslimer. Da hans eldre søster giftet seg med en kristen valgte hun også å bli en kristen. Hun og mannen tok også etter hvert ansvaret for Abdoulay, og slik fikk han vokse opp i en kristen familie. Da han så valgte å bli prest ble ikke dette særlig godt mottatt av hans far, men Abdoulay stod på sitt. Og gjennom sitt liv har han på alle mulige måter fått være et vitnesbyrd om Jesus.

Til og med hans far, som var familiens overhode og en respektert mann i landsbyen, så etter hvert at Abdoulay levde et annet liv enn de andre barna hans. Da faren ble syk og lå for døden før jul så kalte han derfor Abdoulay til seg. Han gjorde det da klart for hele familien at det var Abdoulay som skulle overta som familiens overhode etter hans død, selv om Abdoulay både var kristen og prest, og selv om han har eldre brødre som står foran ham i arverekken.

Da så faren døde så gjorde Abdoualy begravelsen til en fin markering der han også benyttet anledningen til å fortelle familien og landsbyen om Jesus. Og som en avslutning på funereillen (som kan sammenlignes med en minnestund man har en tid etter begravelsen) så hadde Abdoulay fått tak på en del pakker til søndagsskolen som deles ut gratis av Billy Graham association. Denne organisasjonen heter Samaritanen.

Men den egentlige barmhjertige samaritanen til stede denne søndagen i landsbyen var Abdoulay. For vi som kjenner Abdoulay vet hvilket hjerte han har for pasientene på sykehuset, både muslimer og kristne. ”Jeg har et spesielt hjerte for muslimene, for jeg vet hva det vil si å være muslim”, sier Abdoulay selv. Og flere fulanere (en sterk muslimsk gruppe her i Nord-Kamerun) er blitt kristne etter Abdoulays vitnesbyrd, og flere av dem har måttet ta tilflukt hjemme hos Abdoulay etter at deres egen familie har snudd dem ryggen.

Kan ikke pasientene på sykehuset betale medisinene sine så er det ikke så sjeldent at Abdoulay tar av egne penger og kjøper medisinene for dem. Har ikke pasientene pårørende som stiller opp og lager mat til dem, så går sykehuspresten ofte hjem og henter den maten kona egentlig hadde lagd til ham og gir dem i stedet. Og ikke så sjeldent så sitter han ved sykesengene natt og dag og våker med pasienter som har behov for at han er til stede. ”Det er vondt å ha et hjerte og jobbe med fattige,” sier han; ”Det ville vært både lettere og billigere og hatt denne jobben hvis man ikke hadde hatt et hjerte”. Men det er nettopp Abdoualys store hjerte som gjør hans tjeneste så rik.

Kona til Abdoualy, Germaine, prøver så godt hun kan å spe på familieinntekten med å selge litt yoghurt og saft for å sikre skolegang til barna og annet nødvendig. Og mange er vi på stasjonen som kjøper villig av henne da vi vet at ved å hjelpe henne litt økonomisk så gjør vi det lettere for Abdoulay å hjelpe pasienter i stor nød; mennesker vi aldri vill ha nådd fram til på egen hånd. Og tar man seg en tur hjem til familien Abdoulay så er stua alltid full av mennesker som Abdoulay og kona villig stiller opp for, natt som dag.

Så å få være med sykehuspresten Abdoulay ut til hans landsby og se hvilken respekt og beundring han vekker hos både kristne og muslimer, og være med og dele ut samaritan-gaver til søndagskolen i en liten landsbykirke er å være med å se en ekte barmhjertig samaritan ute i det praktiske arbeidet.

APOSTLENES NYE HESTER

2011-05-14T13:45:00.031+01:00

Denne uka har kirka EELC, hatt seminar for en del av evangelistene sine. Nesten hundre menn og tre kvinner har deltatt, og hvor en av kvinnene var blant de som underviste. I dag ble seminaret avsluttet med sykkelutdeling til evangelistene. Det var søkt om 50 sykler, men med hjelp av NMS, tidligere kamerunmisjonærer og en liten støtte fra Canada hadde man fått inn nok til 25 sykler. De neste 25 vil man søke om støtte til i neste omgang.

På Jesu tid så gikk apostlene fra landsby til landsby og forkynte evangeliet, og derfor kaller man ofte beina for apostlenes hester. Det gjør de fleste evangelistene i EELC også, de går fra landsby til landsby. Gleden var derfor stor da de fikk utdelt sykler som gjør distansene noe mer overkommelige. ”Disse syklene er ikke til å leke med, men det er et redskap i Guds arbeid og vi skal bruke dem for å spre evangeliet,” sa en av evangelistene da han stolt satt på den nye sykkelen sin.

Det ble også delt ut en del båndspillere med båndopptak til bruk i evangeliseringsarbeidet. En av de kvinnelige deltagerne på seminaret leder et arbeid om å få lest inn evangeliet på bånd på de ulike språkene folk bruker her i Kamerun. Dette fordi at folk skal få høre evangeliet på sitt eget morsmål, på hjertespråket sitt. Mange har ikke bibler på sitt morsmål, og selv om bibelen er oversatt så er det mange som ikke kan lese morsmålet sitt eller har tilgang på en egen bibel.

Evangelistene fikk derfor en båndspiller med de aktuelle språkene som brukes i de områdene hvor de arbeider. Disse båndspillerne kan man lade batteriene på, enten med en stikk-kontakt eller med et lite solcellepanel som er på selve båndspilleren. Man kan med andre ord bare legge den ut i sola når batteriet er dødt, og så vil den lade seg selv. Nå skal folk få høre ordet om Jesus på sitt eget språk.

”Gi evangeliet videre” heter evangeliseringskampanjen til kirka. Og er det noe denne kirka er god på så er det evangelisering og menighetsbygging, nettopp å gi evangeliet videre og skape et engasjement omkring dette glade budskap. Evangelister og katekister tar beina fatt og går i timevis i solsteiken for å komme til landsbyer hvor de deler det glade budskap videre. Nå kan de sykle og dermed nå enda lenger ut med evangeliet.

Det vi kan gjøre er å la oss inspirere av denne gløden og legge til rette slik at EELC kan kjøpe inn resten av de syklene de trenger. La oss hjelpe til at apostlene i Guds rike får nye hester; Støtt evangeliseringsprogrammet i Kamerun.

Gi evangeliet videre i kamerun

(de tre litt misfornøyde guttene syntes det var litt urettferdig at bare de voksne fikk nye sykler)

SPYSJUKA OG KVINNER FOR KRISTUS !

2011-04-17T13:42:00.010+01:00

Kanskje en litt rar tittel, men det er egentlig det dette innlegget skal handle om: Spysjuka og Femmes pour Christ (Kvinner for Kristus).

I uka som har vært så har misjonsstasjonen hatt besøk av 25 norske leger (og 6 ledsagere) som har deltatt på tropemedisinsk kurs på sykehuset. Kurset og ledsagerprogrammet har begge fungert veldig godt, og vi fikk inntrykk av at samtlige var fornøyde med opplegget.

Men halvveis uti kursuka så blir den ene etter den andre sjuk, både misjonærene, barna og de tilreisende. Det er spysjuka som rår. Her i Kamerun sier man ofte at på slutten av tørketida eller i overgangen fra en sesong til en annen, er tida for sykdom. Man bør for eksempel ikke spise mango før etter det første regnet er kommet, eller så er du garantert å bli syk. Noe som i for seg er fornuftig med tanke på alt det støvet som ligger på mangoene før det har regnet ordentlig, og få er de som vasker og klorer frukt og grønnsaker slik som oss. Men etter 4 år i Afrika så vil jeg allikevel påstå at hvilken som helst tid på året er tid for sykdom i dette landet.

Og nå ble altså halve stasjonen rammet av et magevirus som gav spysjuke hos den ene etter den andre. Heller ikke vårt hus ble spart. Først fikk Samuel oppkast, og neste dag var det Aaron som fikk det. Dagen etterpå var jeg og Theodor sengeliggende med akkurat det samme.

Og den siste kvelden på programmet med besøkende så stod det Soirée Gastronomiquee (gastronomisk aften) med Femmes pour Christ. Damene begynte matlagingen dagen før bak huset vårt, og hele neste dag var bakgården full av livlige damer som tilberedte maten og sang og lo, mens jeg lå elendig i min seng ute av stand til å delta. Kvelden med de besøkende gikk også veldig fint, men heller ikke der hadde jeg krefter til å delta.

Så i dag etter gudstjenesten kom ti damer fra Femmes pour Christ gruppa og banket på døra. De kom på sykebesøk og ville be for meg. Dette er en av tingene FPC gjør, de besøker syke både i hjemmene og på sykehuset, og ber og synger sammen med den syke og familien deres. Denne gangen kom de for å vise sin omsorg ovenfor meg. Og det gjorde virkelig inntrykk å være omsluttet av slik nestekjærlighet og omsorg. Kvinnene fortalte at de hadde savnet meg på tilstelningen deres, og at de nå var kommet for å se om meg og be sammen med meg. Tenk at de tok turen innom for noe så banalt som en omgang spysjuka. Og vi bad og vi sang sammen, og jeg kjente en glede og en takknemlighet for å bli ivaretatt på denne måten, også i de enkle tingene. Vi bad også for legegruppa som nå er på safari og som skal videre til Kribi før de reiser hjem. Så nå er også deres reise og omgangsjuke lagt i Guds hender.

Tenk om vi i Norge kunne tatt en halvtime i dann og vann og vist slik omsorg for hverandre når vi er syke, når vi har det vanskelig, eller når vi har noe stort å glede oss over? Vi har virkelig noe å lære.

Etter at damene gikk så kjente jeg meg allerede mye bedre. Om det var helbredelse i bønnen eller om det var gleden av å oppleve slik omsorg, spiller ingen rolle. Uansett er jeg like takknemlig til Gud over det vi opplever her i Kamerun.

Bildene er fra andre tilstelninger sammen med FPC. Dette er en gjeng jeg er stolt av å få være sammen med.

ON EST ENSEMBLE

2011-04-08T12:44:00.022+01:00

On est ensemble (vi er sammen), er et uttrykk man ofte hilser hverandre med her i Kamerun. Og det er et viktig uttrykk som uttrykker at vi ønsker å være der for hverandre. Når noen blir syke så strømmer vennene til for å besøke den syke og hilser med nettopp dette ”On est ensemble”. Når noen mister sine kjære er det igjen det samme som skjer: folk strømmer til for å være sammen i sorgen. Men det er ikke bare i sorgen og vanskelighetene man er sammen. Også i gleden og lovsangen hilser man hverandre med dette: Vi er sammen!

Og det var nettopp det å få lov til å være sammen som gjorde så godt da vi på misjonsstasjonen fikk besøk av Barbu Menighet fra Arendal. Atten stykker kom de reisende for å se og oppleve NMS sitt arbeid i Kamerun. Men jeg håper og tror at de fikk med seg mer enn bare det å se. Jeg tror de fleste fikk en opplevelse av å være sammen tiltross for språk- og kulturforskjeller. For selv om det er mye som skiller nordmenn og kamerunere, så har vi noe større som samler oss: vår tro. Og jeg våger og tro at det var nettopp møtet med menneskene og den levende troen som gjorde mest inntrykk på våre besøkende.

Det var et variert program det var lagt opp til, alt fra safari til kirkebesøk, landsbybesøk, lunch ved Tellofossen, besøk på kirkas institusjoner, gudstjenester, kveldsmat hjemme hos pasteur Abdoulai og kona Germaine, NMS-kveld, sang og dans sammen med Femmes pour Christ (kvinner for Kristus), rundtur på markedet, sydde klær hos den lokale skredderen, besøk på lamidatet (den lokale kongen) med fantasia opptreden, innvilget audiens i damenes bukarou på stasjonen, andakter på fransk, besøk hos Chantal i Burkina hvor vi bad i alle rom før hun stolt tok sitt nye hus i bruk, for og til slutt lande turen på den herlige stranda i Kribi med elvepadling og lunket badevann.

Til alle dere som var her og som leser dette: Vi er utrolig glade for at dere kom og delte denne opplevelsen sammen med oss. Utrolig stolte av å få presentere deler av vår egen utsendermenighet Barbu til våre kolleger og venner her i Kamerun. Og vi er minst like stolte av å få presentere våre kolleger og venner her til dere. Og ikke minst få lov til å vise dere noe av det arbeidet NMS er engasjert i her i Kamerun. På den måten kan vi sammen dele engasjementet om å nå ennå lenger ut med evangeliet og det gode budskap her i Kamerun. On est ensemble, for jeg vet at dere tar med dere engasjementet og opplevelsene med hjem til Barbu menighet og engasjementet vil fortsette der. Tusen takk skal dere alle ha!

HVEM ER DENNE MISJONÆREN?

2011-03-22T13:07:00.007+01:00

I begynnelsen da europeiske oppdagere begynte å seile rundt i verden, så var det på det afrikanske kartet avmerket noen få byer langs kysten. Det var det man kjente til på det afrikanske kontinentet. I Afrikas innland var det tegnet en del ville dyr og noen afrikanske krigere, og dette enorme innlandet ble kalt det Svarte Afrika. Med andre ord; det ukjente og farlige. Ingen visste eksakt hva dette kontinentet inneholdt, verken av mennesker, landsbyer eller dyr. Man var bare overbevist om at dette var et farlig område med farlige dyr, uvennlig klima og fiendtlig og barbarisk befolkning som solgte hverandre som slaver til slavefortene på kysten. Få var de som torde seg inn i denne mørke og ukjente jungelen.

Helt til misjonærene begynte å dra til det Svarte Afrika.

The Royal Geographical Society ble grunnlagt i 1830 i England, og også her var misjonærene en aktiv del av medlemskapet. Denne organisasjonen var med på å bytte ut tegningene av dyr og barbarer på det afrikanske kartet med tegninger av elver, fjell og innsjøer. En av de mest kjente medlemmene var kanskje David Livingstone som dro til Afrika som lege og misjonær, og som ble kjent for sitt engasjement for å identifisere Nilens opprinnelse (som ligger i Uganda, hvis dere ikke visste det;o). Hans engasjement førte til opprettelsen av flere store misjonsbevegelser i England rettet mot Sentral Afrika. Og mange fulgte i Livingstones fotspor og dro som misjonærer til det Svarte Afrika.

Også Robert Baden-Powell som grunnla speiderbevegelsen i 1907, var en annen britisk oppdagelsesreisende med et misjonerende oppdrag som dro både til India og Kenya. Speiderbevegelsen som ble grunnlagt etter hans første Kenya-opphold skulle gi opplæring til unge gutter om hvordan overleve i Afrikas ville natur, samtidig som de fikk opplæring i bibelens lære. En praktisk misjonsskole, med andre ord, som hadde som mål å bringe kristendommen og sivilisasjonen til Afrika.

De første misjonærene som ankom Kamerun tidlig på 1920-tallet kom med båt til Nigeria. Derfra tok de seg med elvebåt inn i landet og videre til Kamerun til de ankom Garoua, 35 mil nord for Ngaoundere. Fra Garoua gikk de til fots videre. De hadde med seg noen få trekasser med bagasje, og plankene fra disse kassene ble brukt som materiale til de første husene de bygde seg. Lite visste de hva de reiste til, lite visste de hva som ventet dem. Likevel forlot de Norge og familie for å starte en tjeneste inne i det Svarte Afrika.

Men hvem var disse misjonærene, og hvem er misjonærene i dag?

I min barndom da vi fikk besøk av misjonærer på skolen eller på bedehuset, så var dette ofte kvinner og menn kledd i rare, fargerike klær. Kvinnene hadde lange skjørt og langt hår som var festet i en dult i nakken og de snakket alltid med en myndig stemme. De misjonærbarna vi hadde på skolen gikk ofte i umoderne klær og var kjent for å ha strenge og umoderne foreldre som ikke skjønte hva som skulle til for å være kule. De var som fra en annen tid.

Lite visste vi om hvilke liv de hadde levd på misjonsmarka. Om det å leve i en landsby midt i det vi mente var det Svarte Afrika, midt i heten, midt blant landsbybefolkningen. Om det å etablere en kirke av jordvegger og gresstak, men hvor trommene, sangen og dansen overgår all kirkekunst. Lite visste vi om misjonærenes enorme evangeliseringsarbeid, et befriende budskap som befridde en hel befolkning kneblet i frykt for onde makter. Lite visste vi at hver av disse misjonærene representerte en eller flere dråper som sammen dannet en bekk. En bekk som rant i et tørt landskap hvor den traff andre bekker og til slutt ble en ustoppelig flod.

Lite visste vi om betydningen av misjonærenes skolearbeid, som gav utdanning til en befolkning som ellers ikke ville hatt tilgang på det. Som istandsatte lokale ledere til selv å overta ledelsen av landet den dagen friheten ble gitt til tidligere kolonier. Eller om helsearbeidet som forbedret levestandarden til store deler av Afrikas befolkning som led og døde av sykdommer som var og er forholdsvis lette å forebygge og behandle.

Lite visste vi om misjonærene som hadde lært seg språk som vi ikke engang visste eksisterte. Som ikke bare snakket språket, men som også lagde skriftspråk til mange folkeslag slik at de kunne lese og skrive på sitt eget morsmål. Som igjen bidro til en stolthet til folk som ofte var prisgitt andre etniske gruppers autoritet.
Lite visste vi at de kirkestrukturene misjonærene bygde opp skulle representere diakonale institusjoner som i mange afrikanske land skulle ivaretar befolkningen mer enn hva myndighetene er villige eller i stand til. Lite visste vi at disse kirkestrukturene skulle bli noen av de viktigste samfunnsstrukturene som når helt ut til grassroten i afrikanske samfunn, og som gir befolkningen en stemme mot en ellers overdøvende statsmakt.

Enda mindre visste vi kanskje om betydningen av det misjonsarbeidet som ble utført i hjemmene i de norske stuene. Kvinneforeningene med et engasjement og en glød for misjonen. Disse misjonærene som aldri forlot Norge var allikevel de som bar hele misjonsvirksomheten gjennom sine innsamlinger, basarer og loddutsalg, og som gjennom sitt engasjement og forbønn bidro til en enorm forandring i det Svarte Afrika, som ikke lenger er så svart. De gjorde det mulig å bringe endring i både strukturer, holdninger og politiske forhold. De har sørget for at ville dyr på Afrikakartet er byttet ut med stedsnavn, navn på landsbyer, navn på folkegrupper, språk har blitt etablert som skriftspråk og det lyset de ville bringe inn til det Svarte Afrika lyser nå så sterkt at lysglimtene fra dette kontinentet når oss helt til et mørkt og kaldt Europa.

Og her sitter jeg i Ngaoundere, Kamerun, anno 2011 som misjonær for det Norske misjonsselskapet. Jeg kan på ingen måte sammenligne meg med Livingstone eller Baden-Powell, eller med noen av de andre store misjonsforgjengerne. Jeg lever et urbant liv i forhold, og jeg har all verdens forsikringer og evakueringsmuligheter om utfordringene skulle bli for store. Jeg kan heller ikke ta æren for det enorme arbeidet misjonen har lagt ned i Kamerun, eller for den enorme kirkeveksten kirka her har hatt. Heller ikke mitt engasjement kan sammenlignes med det utrettelige arbeidet misjonens støttespillere i Norge har utvist gjennom mange år. Men paradoksalt nok så har jeg ofte, av praktiske grunner, både dult i nakken og fargerike klær, og det kan hende jeg mer enn godt er uttaler meg med en myndighet jeg i realiteten ikke besitter.

Men jeg er allikevel stolt av å få lov til å være en del av dette arbeidet, tross utfordringer og problemer denne kirka må slite med. Stolt av at mine barn lærer denne kulturen å kjenne, og uendelig glad i de vennene vi har fått her. Mitt ønske er allikevel at jeg skal få lov til å bidra med en liten dråpe inn i denne store trosfloden som skyller over Afrika. En dråpe som sikkert ikke blir lagt merke til, men som allikevel er en liten del av den store helheten. Men kanskje enda mer så er håpet mitt at jeg skal få reflektere noe av det lyset som lyser i det som før ble kalt det Svarte Afrika. At den gleden, dansen og sangen vi opplever i kirka her, skal få følge med meg hjem for å lyse opp et mørkt og kaldt Norge.

En misjonær er verken mer eller mindre enn noe andre. Men en misjonær er et menneske som ikke har et mål i livet, men som heller har et mål med livet. Vi er nemlig alle misjonærer, vi som har valgt å følge Jesus: Vårt mål er at våre liv skal vise andre hva Guds kjærlighet er, både i ord og handling. Og jeg ønsker at vi alle skal våge mer å stå fram som misjonærer akkurat der vi er.

MIN AFRIKANSKE LUKSUS

2011-03-13T12:07:00.020+01:00

Etter at vi flyttet inn i representant-boligen så har jeg lenge ønsket meg en bukarou. Grunnen til det er at i det forrige huset vårt hadde vi en innebygd terrasse med myggnetting rundt. Dette var en kjempe koselig terrasse som jeg savnet veldig. Uten myggnett rundt terrassen så er det til tider håpløst å sitte ute på kveldene.

Så da det ble endelig bestemt at vi fortsetter tjenesten ett år til så tok jeg mot til meg å investere i min etterlengtede bukarou med myggnett rundt.

Jeg prøvde å presisere til byggmesteren at det var ikke så nødvendig å lage det så veldig flott. Dette var nemlig min private bukarou som jeg betalte selv. Men det fikk jo helt motsatt effekt. Hvis det skulle være til madamen sjøl så fikk det jo være flott. Og flott ble det. Byggmesteren lovet å godsnakke litt med Erik om ikke han kunne spytte inn litt penger i dette også. Her er det nemlig ikke så vanlig med felles økonomi selv om man er gift.

Uansett så ble jeg storlig fornøyd med resultatet og vi har allerede hatt flere kosekvelder i bukarouen. Vi har endelig fått grilla de marchmellowsene til barna med påfølgende danseopptreden av samtlige. Og i går grilla vi fisk og pølser her som vi koste oss med i bukarouen. Om ikke så lenge, når det blir ordentlig varmt, skal vi campe i bukarouen også. Det blir gøy.

DAADA MAANGA - DEN STORE MOR

2011-03-04T09:09:00.038+01:00

I Gadjiwan bruker alle uttrykket Daada Maanga om Solbjørg Pilskog. Dette fulani-uttrykket betyr enten den store mor, eller mora som hisser seg opp over urettferdighet. Og begge beskrivelsene passer utrolig godt på Solbjørg.

Det er nå 50 år siden Solbjørg kom ut til Kamerun som misjonær for første gang, og siden har hun kommet trofast. Etter at hun gikk av med pensjon kommer hun ut til Gadjiwan på egen regning og blir nede i landsbyen i seks måneder hvor hun fortsatt engasjerer seg i både helsearbeidet og evangeliseringsarbeidet.

80 år gammel bor hun i Gadjiwan, en avsidesliggende landsby på Pere-sletta, uten strøm og uten telefondekning og med dårlig veiforbindelse. Her hjelper hun til på det lokale helsesenteret når de får inn vanskelige fødsler eller alvorlige sykdomstilfeller. Ikke så sjeldent er det Solbjørg som tar avgjørelsen om pasientene må evakueres til sykehuset i Tingjere (2-3 timers kjøring) eller i Ngaoundere (5-6 timers kjøring).

Og i ukedagene er hun ofte ute på evangeliseringsturer rundt omkring til landsbyene på pere-sletta. Der viser de fram Jesus-filmen og forteller om evangeliet til et folk som tidligere var slaver av fulanifolket, og som av fulanerne var sett på som mindreverdige. Ofte kan Solbjørg og teamet hennes være på evangeliseringsturneer over flere dager og da bor de i jordhytter i de forskjellige landsbyene de besøker.

For oss by-misjonærer er det en stor inspirasjon å få besøke Solbjørg og bevitne det arbeidet hun har stått i og som hun fortsatt står i. Derfor var en helgetur til Gadjiwan prioritert for familien Bischler. For Erik, som travel representant, så er det ikke så lett å finne frihelger som kan benyttes til utflykter, men en Gadjiwantur var vi bestemt på å gjennomføre.

Men dagen før vi skulle reise ble Samuel syk med feber og oppkast. Vi syntes ikke da det var noen god ide å ta med Samuel til en avsidesliggende landsby uten telefondekning og med dårlig vei. Det ville også blitt en lang kjøretur for en liten gutt som allerede var kvalm. Det ble derfor bestemt at Samuel og Erik skulle bli hjemme, mens jeg og Theodor, Aaron og Delphine pakket bilen klar med alt vi hadde handlet inn til Solbjørg. På grunn av en lang handleliste Solbjørg hadde sendt opp i forveien så tok det litt tid før vi kom oss avgårde på fredagen, selv om vi i utgangspunktet hadde planlagt å dra tidlig på morgenen. Og i og med at jeg hadde hørt av andre som hadde vært i Gadjiwan i år at veien var så dårlig så tenkte jeg at her gjaldt det å skynde på for å nå fram før mørket.

Jeg kjørte nemlig til Gadjiwan i fjor også, og da var veien så dårlig at vi nesten ikke kom fram. Og hvis veien var blitt enda dårligere i år så gjaldt det å kjøre på. Så her var det ingen tid og miste, og det var så vidt jeg innvilget en tissepause langs veien.

Men til vår store glede så var veien mye bedre i år enn i fjor, og vi kom fram til Gadjiwan lenge før mørket. Nå er det bare den siste biten før Gadjiwan som er elendig kjerrevei og som tar sin tid å passere, men alle de store hullene i veien var blitt fult igjen. Vi kom derfor godt fram uten problemer.

I Gadjiwan bor også Daouda, han som passet guttene på ettermiddagene i fjor. Guttene gledet seg vilt til å treffe Daouda igjen, og under hele oppholdet, fra morgen til kveld, var det Daouda som spilte enten fotball, eller badminton eller tennis, eller kort med dem.

Jeg og Delphine kunne derfor fritt gå fra guttene på misjonsstasjonen og slå følge med Solbjørg på en formiddagstur i landsbyen. Før i tiden da Solbjørg var den som drev helsestasjonen, og ikke minst vaksinasjonsprogrammet, så var alle barna i landsbyen redde for Solbjørg. Det er de ikke nå lenger. Nå kommer de løpende til når de ser Daada maanga for å hilse på henne.

På turen rundt i Gadjiwan var vi innom flere venner av Solbjørg for å hilse på. Blant annet en eldre blind dame som dikter sanger og synger. Når vi var der viste hun oss hvordan hun spinner garn av bomull. Vi var også innom en blind ung jente som er født uten øyne og som familien vanligvis gjemmer bak et forheng. Men når hun hører stemmen til Solbjørg kommer hun alltid fram for å sitte i fanget på Solbjørg. Det har nok ikke vært så ofte den jenta har fått oppleve slik omsorg som når Solbjørg er innom.

På ettermiddagen var vi på kaffe hos pensjonerte pasteur Bakari, som er en god venn av Solbjørg. Der fikk vi smake på kake bakt over åpen ild. Det er også hos Bakari at Daouda bor, så for guttene var det som å få komme hjem til Daouda.

På søndagen, som alle andre dagene, er Solbjørg tidlig oppe. Før kirka setter hun seg i bilen og kjører sin vanlige runde i landsbyen og henter gamle og handikappede til kirka; mennesker som ellers ville hatt vanskelig for å komme på gudstjeneste. Og under gudstjenesten setter barna seg tett inntil bestemor hvor de finner et fang å hvile hodet på når søvnen blir for påtrengende. Etter gudstjenesten var det middag sammen med gode venner hjemme hos Solbjørg før vi satte oss i bilen og tok fatt på veien hjem, godt fornøyd etter en flott helg sammen med Solbjørg og barnas store helt, Daouda.

Dagen etter at vi var dradd dro Solbjørg ut på en fire dagers lang evangeliseringsturne i bushen, og til helga får hun nytt besøk fra Ngaoundere. At dama er solid, som man ofte bruker på fransk, er helt klart. Men at hun har et hjerte som brenner for evangeliet og sine venner i Gadjiwan er enda tydeligere. Vi er mange som er takknemlige for å ha blitt kjent med Solbjørg; noen har fått tatt stor del i hennes misjonærvirke, og noen av oss har fått glimt av hva det innebærer å ha et kall på livstid. Vi som utgjør dagens ”moderne” og ”urbane” misjonærer trenger sånne forbilder som Solbjørg.

Når man spiller badminton er det godt å ha en stige...

Til slutt et bilde av disse to gode vennene som viste stor gjensynsglede etter at Aaron hadde vært en hel helg i Gadjiwan.

GULLKORN FRA (MISJONÆR) BARNEMUNN DEL 3

2011-02-28T11:21:00.007+01:00

Det kan bli noen lange konfirmasjonstaler i denne familien:

Samuel i bilen på vei hjem fra skolen: »Mamma, hvis jeg brenner meg, kommer jeg til himmelen da? Æhhh, du kommer kanskje på sykehus, hvordan det?” ”Hvis jeg dør kommer jeg til himmelen då da?” ”Jaaa….. hvorfor spør du om det?” ”Hva må jeg gjøre for å dø da?” ”Men kjære deg, hvorfor spør du om sånt?” ”Jo, jeg vil jo gjerne se Jesus. Skjønner du ikke det? Jeg har aldri sett hvordan Han ser ut, og da må jeg jo til himmelen!”

Samuel på badet; ”Mamma, hva heter han mannen i stua?” ”Han heter Atle”. ”Kommer han fra Norge?” ”Ja, han gjør det, han har reist fra Norge og kom med toget i dag”. ”Da kjenner jeg ham.” ”Kjenner du ham? Du har jo aldri truffet han før.” ”Nei, men jeg kjenner ham for jeg kjenner jo alle fra Norge”. En helt alminnelig oppfatning blant en stor andel misjonærbarn.

Ofte på morgenen når barna drar i skolen så høres skuddene fra den militære skytebanen utenfor byen. Samuel: ”Mamma, det er Godt Nytt År hele året her i Ngaoundere. Er ikke det fint?”

Theodor som har så lyst til å grille marshmallows i peisen. ”Kan vi ikke grille i peisen i kveld, mamma?” ”Nei, ikke i kveld.” ”Du sier jo bare nei og nei. Når kan vi gjøre det da?” ”Vi skal gjøre det en dag når jeg ikke har kjefta på noen av dere tre unger på hele dagen. Klarer dere det, å komme dere gjennom en hel dag uten kjefting, så skal vi grille marshmallows i peisen på kvelden.” ”HVA? Da får jeg ikke smakt grilla marshmallows før jeg er voksen og flytta hjemmefra.”

Mamma til Samuel en lørdagsmorgen: ”Er du også blitt forkjøla, Samuel?” ”Forkjøla, hva er det?” ”At man har snørr og sånn”, forklarer mor. ”Ja, det er fordi jeg vil ha snø. Du vet sånn som er hvit og kald som man har i Norge. Men når jeg ikke får det her i Kamerun så får jeg snørr heller. Det er jo nesten det samme; snørr og snø.”

"My girl," hviske Aaron til mammaen sin og gir meg et godt kyss på munnen før han legger seg til å sove. Hvor herlig kan vel en fireåring bli.....

Samuel fult overbevist om at doktor Rune kan kurere og helbrede alle former for sykdommer og lidelser: "Pappa, tror du doktor Rune har noen tabletter du kan ta slik at du ikke kjører så fort?" Doktor Rune, Har du det? Hilsen Samuel og mammaen.

Samuel i ivrig pinnelek: ”Nei, Samuel, du kan slå noen.” ”Vær ikke redd, Gud er med deg.” kommer det forsikrende fra Samuel.

Samuel: ”Når vi mister tenner og vi legger dem i vann, så blir de til penger, ikke sant? Da er det Jesus som gir oss pengene, for Han liker ikke penger. Det er derfor vi får dem”.

Samuel fortsetter: ”Gap opp, pappa”. Pappa gaper opp. ”Du har ikke så fine tenner, pappa. Du har mista mange også. Det var sånn du fikk tak på pengene dine, ikke sant?”

Mamma måtte fjerne en infeksjonsbull på foten til Samuel. Etter mye skriking og vondt fikk Samuel lov til å hente seg ei flaske brus på magasinet som premie. Da henta Samuel seg to flasker. ”Men du skulle bare få en flaske.” ”Ja, den andre flaska er til mamma, for hun var også skikkelig flink til å stikke. Det gjorde nemlig skikkelig vondt.” Ikke verst å få premie for det altså.

Samuel: ”Når jeg blir stor skal jeg gifte meg med enten Elise (5) eller Delphine(33). Jeg skal spør Elise først og hvis hun sider nei skal jeg spør Delphine”. ”Tror du Delphine kommer til å si ja da?””Ja, for hun er ikke gift og hun vil gjerne ha en baby. Det er derfor jeg da må gifte meg med henne.”

Aaron ved middagsbordet: "Mamma, når du blir gammel så ska eg holda deg sånn som du nå holde meg, barra heilt forsiktig." Han vet å sjarmere...

UNGDOMMENS DAG

2011-02-21T12:47:00.020+01:00

11. februar er offentlig festdag i Kamerun, såkalt ungdommens dag. Denne dagen kan nok ligne mer på vår norske 17.mai-feiring, hvor alle skoleelevene går i tog. Forskjellen er nok at i Kamerun har elevene øvet på å gå i takt i flere uker før den store marsjen. Men som i Norge så passer alle på å ha nye fine klær, eller skoleuniformer, skoene pusses og hårene klippes eller flettes. Barna får også ofte med seg litt penger som de bruker på all mulig gotteri etterpå, slik man gjør i Norge på 17.mai.

Toget i Kamerun går ikke i gatene, men det går foran tribunen på festplassen hvor alle de høye herrer i byen sitter, blant annet Guvernøren og Lamidoen (den tradisjonelle kongen) og andre offentligheter. Fremst på tribunen sitter også den katolske biskopen, den lutherske biskopen og hoved imanen side om side og vinker til barna som marsjerer forbi. Utrolig gøy å ha et bilde av de tre samlet, for det forteller mye om hvordan ulike religiøse grupper lever side om side i fred med hverandre her i Ngaoundere.

Etter barneskolene kommer ungdomskolene, og så de videregående skolene. Og etter det kommer det vi i Norge ville kalt folketoget med alle organisasjoner og klubber; som for eksempel speidere, karateklubber, fotballklubb, skolelag, og kirkas ungdomslag med mange flere.

Og i år som i fjor, marsjerte Theodor sammen med sin skole, Amity. Han var veldig stolt og sang for full hals der han marsjerte forbi tribunen i stålsikker marsjtakt. Jeg tror han var en av to hvite i hele opptoget. Men det gjorde ingenting, for han synes det er stas å få være sammen med sine venner på slik en festdag. Og han synger den kamerunske nasjonalsangen både på fransk og engelsk uten problemer. Men vi bør nok begynne å øve litt mer på den norske etter hvert også…….

Uansett var det en fin festdag der ungdommen fikk vist seg fram, og vi satt alle med ordentlig 17.mai stemning og beundret Kameruns ungdom og framtid.

MANGLER HIV TESTER OG HIV MEDISINER

2011-02-21T12:35:00.003+01:00

Jeg har nå i helga vært på møter hvor blant annet utfordringene for det nye året ble diskutert. I hiv prosjektet som støttes av NMS, driver vi blant annet gratis test kampanjer for hiv. Målet med dette er for å bevisstgjøre den enkelte om sin hiv-status, og for å kunne tilby ekstra hjelp og støtte til de som tester positivt ved å invitere dem til å være med i såkalte støttegrupper for hiv-smittede.

Når man tester for hiv så gjør man et lite stikk i fingeren, og en dråpe blod dryppes ned på en hurtigtest som ser ut som en liten papplapp. Etter 10-20 minutter er resultatet klart. Alle som tester negativt på hurtigtesten blir regnet for negative, men alle som tester positivt på denne hurtigtesten må testes på nytt med en såkalt konfirmasjonstest. Hurtigtestene viser nemlig for høy andel positive resultater, og bare de som bekreftes som positive på konfirmasjonstesten er sikre hiv-positive funn.

Konfirmasjonstesten kan ligne på en graviditetstest, en liten plastikkgreie hvor det dryppes en dråpe blod ned på testen og to dråper med kjemikalier dryppes over. Etter ytterligere 10-15 minutt så er det endelige svaret klart. Hvis denne testen er negativ så er personen hiv-negativ, hvis denne testen viser positiv så er personen hiv-positive. Og ved noen tilfeller vil resultatet være udefinerbart. Da ber man personen om å gjøre en ny test om to måneder.

De aller fleste som tester positivt på hurtigtesten tester enten positivt eller udefinerbart på konfirmasjonstesten, men denne testen er allikevel helt nødvendig for å fastslå et sikkert positivt resultat. Testen viset også hvilken hovedgruppe hiv man er smittet av, hiv-1 eller hiv-2.

Konfirmasjonstestene er mye dyrere enn hurtigtestene, og det er derfor disse bare brukes til å bekrefte positive funn. I fjor fikk prosjektet disse testene som en gave fra et fransk laboratorium, men i år får vi ikke flere konfirmasjonstester fra Frankrike. Et like stort problem som at testene er dyre er at de ikke tilgjengelige i stor grad i Kamerun. Det samme gjelder gratis hiv-medisin til aids-syke og gratis medisner til tuberkulosebehandling og gratis myggnett til gravide. Helseministeren sitter fengslet for korrupsjon, men det hjelper ikke stort for de som trenger sin daglige medisin for å unngå å utvikle aids. Og det hjelper heller ikke alle de som nå etter mange år med opplysningskampanjer endelig begynner å forstå alvoret med hiv og nå er villige til å la seg teste.

Hiv/aids prosjektet i kirka bestemte seg for å forhandle med de regionale myndighetene i håp om å få tak på nok konfirmasjonstester til å fortsette prosjektaktivitetene som planlagt. La oss håpe og be om at vi lykkes i dette slik at vi kan fortsette arbeidet med å nå ut til befolkningen med den viktige informasjonen om hiv/aids.

DE SPEDALSKES DAG

2011-02-13T16:14:00.014+01:00

Den 30. Januar er den internasjonale dagen for de spedalske. Dette markerer vi hvert år med en gudstjeneste på kirka sitt spedalske senter, Foubarka, som ligger en times kjøring fra Ngaoundéré. I år reiste vi som familie til Foubarka for å delta på markeringen, og Delphine og hennes norsk/amerikanske besøk, Sherry, ble også med oss.

Dette senteret ble åpnet av NMS da den kamerunske staten hadde som politikk å samle alle spedalske i egne sentrer for å sikre den medisinske oppfølgingen av de spedalske og for å unngå smittespredning. I dag blir spedalske pasienter boende i sine egne landsbyer og blir fulgt opp medisinsk av det lokale helsesenteret da kunnskapen om sykdommen er større og det medisinske apparatet mer utviklet til å kunne håndtere oppfølgingen. Man samler altså ikke lenger de spedalske i slike sentre som Foubarka.

Men de pasientene som bor på dette senteret har bodd her en årrekke. Og tiltross for at de er ferdigbehandlet for mange år tilbake så har kirka og NMS bestemt at de vil opprettholde dette senteret så lenge disse gamle menneskene bor der. Ja, for nå er de 19 gamle mennesker bor her, én mindre enn i fjor. Dette ble markert med ett minutts stillhet. Alle som bor her er sterkt preget av sykdommen og mange lider av handikapp både på armer og bein som følge av spedalskheten. De bor derfor på dette senteret hvor de med litt støtte fra NMS får et sted å bo, får tilgang på noe medisiner når ulike sykdommer rammer, og hvor de får tilgang til jord de kan dyrke med hjelp fra sin familie for å kunne livnære seg.

Når de spedalskes dag skal markeres så samles det inn gaver til senteret. I år fikk de gaver både fra menigheten i Ngaoundéré, fra sykehuset i Ngaoundéré, fra enkeltpersoner og fra Guvernøren. Det er alt fra såper, mat, bøtter, sement og medisiner man deler ut. Men man starter dagen først med en gudstjeneste hvor det hvert år prekes over den samme teksten i Lukas evangeliet. Om de ti spedalske som ble helbredet av Jesus, men hvor bare den ene kom tilbake for å takke. Og hvert år prekes det om hvor viktig det er for oss alle syndere (som kan sammenlignes med det å være spedalsk og utstøtt) å vende tilbake og gi Gud æren og takken. En tekst som får oss virkelig til å tenke når vi befinner oss i nettopp denne konteksten.

Etter gudstjenesten er det tid for et glass brus og en liten bollebit. Dette var nok seremoniens høydepunkt for guttene.

ONDE MAKTERS VERK

2011-02-06T16:35:00.004+01:00

For noen uker siden fikk vi i Femmes pour Christ (kvinner for Kristus)- gruppen vår beskjed om at en av gruppens faste medlemmer var reist ned til Yaoundé for å hjelpe til da hennes svigersønn var syk. Mens hun var i Yaoundé døde både hennes svigersønn og hans bror med få dagers mellomrom. Vi ble derfor bedt om å be for vår medsøster i sorg. Vi bad om at Gud måtte være til stede i sorgen og gi styrke til den belastningen det ville være for familien å frakte begge disse to kistene fra Yaoundé helt opp til landsbyen i nord hvor begravelsen skulle finne sted.

Etter en ukes tid fikk vi vite at familien hadde kommet tilbake til Ngaoundéré og FPC planla å dra hjem til familien på besøk for å be for dem og være sammen med dem i sorgen. Vi i FPC rakk aldri dette før familien på nytt ble rammet av en stor sorg. Datteren på 13 år gikk og la seg frisk på kvelden, men våknet midt på natten med kraftig hodepine. Familien tok henne med til sykehuset, men allerede tidlig neste morgen var datteren død.

”Dette er ikke normalt. Det kan ikke være annet enn magi,” var konklusjonen til omgivelsene. En eldre dame i nabolaget ble etter hvert utpekt som den skyldige. Det var hun som hadde kastet vondt på denne jenta slik at hun døde. Den eldre dama ble ikke bare beskyldt, men venner av familien til avdøde sørget også for at denne eldre dama ble banket opp for det hun hadde gjort.

Etter et par uker får vi i FPC høre at mora til den avdøde jenta er fremdeles knust av sorg over tapet av datteren sin, og hun nekter å gå ut av huset. Det blir derfor bestemt at et par medlemmer i gruppa vår skal dra hjem til henne på besøk for å be for henne og gi gode råd.

I går på FPC samlingen kunne de disse kvinnene fortelle om besøket de hadde hatt hjemme hos den sørgende mora. Da hadde mora fortalt at en annen kvinne fra nabolaget hadde kommet hjem til henne og bedt om tilgivelse for å ha drept datteren hennes. Det var altså ikke den eldre kvinnen i nabolaget som var ansvarlig for å ha kastet vondt på datteren, men det var en annen kvinne som nå innrømmet å ha gjort dette og ville ha tilgivelse for det vonde hun hadde gjort.

Den sørgende mora bad oss i FPC om å be for henne for hun var nå så full i hat mot denne kvinnen som hadde innrømmet å ha tatt livet av datteren hennes ved hjelp av magi, og hun fant ikke styrken i seg til å tilgi henne. FPC bestemte seg derfor å ha bønnemaraton gjennom hele nattet der hvert enkelt medlem fikk ansvaret for en time hvor de skulle be for denne mora i sorg.

Det er mye i denne historien jeg ikke skjønner. Hvordan kan man som kristen tro at andre kan skade deg og din familie med magi og onde makter? Skulle disse onde maktene ha større kraft enn den beskyttelsen vi har i Gud? Hva er det som har fått denne kvinnen til å gå hjem til den sørgende mora og fortelle at hun er ansvarlig for dette dødsfallet? Hvordan kan man unnskylde den urett som den eldre kvinnen i nabolaget ble utsatt for? Hva var det denne unge jenta døde av?

Det er mye i denne verdenen jeg ikke forstår. Men be kan jeg, og jeg vil fortsette å be for den sørgende mora som har mistet sin datter. En sorg så uendelig stor og uforståelige for en mor, slik at kanskje forklaringen om at det er det onde sjøl som står bak er kanskje den eneste forståelige forklaringen allikevel, uansett dødsårsak….

Men be for de kristne i Afrika, som ikke så sjeldent blander kristen tro og utøvelse av magi og trolldom. Be for de mange som lever i frykt for at det onde skal ramme deres familie også, også de kristne.

NYTT FRA (MISJONÆR) BARNEMUNN DEL 2

2011-01-22T16:54:00.005+01:00

Jeg har tildligere lagt ut et innlegg med noen gode kommentarer fra barna. Disse sitatene jeg legger ut nå har jeg allerede lagt ut på Facebook tidligere, men jeg vil allikevel kopiere dem inn i bloggen også slik at jeg finner dem igjen når den dagen kommer at jeg skal skrive konfirmasjonstaler....
Her kommer dagens ord fra (misjonær) barnemunn:

En oppgitt mamma som er lei av alt bråket hjemme:"Theodor, skal ikke du gifte deg snart og flytte i eget hus?""Du må ikke spør meg om det, mamma, du må spørre hjertet mitt.""Ja,men da må du jo lytte til hjertet ditt. Hva sier hjertet ditt da?""Mamma, det er jeg altfor liten til å høre enda, jeg skal gi deg beskjed når hjertet mitt sier fra så jeg hører det." Ja, så er ihvertfall den saken klar.

Theodor kommer løpende inn: " Mamma har du sett Ask (5) og Elise (5)? De skal gifte seg idag, men nå finner vi dem ikke." "Kanskje de har fått kalde føtter?" "Nei, de hadde begge sko på seg istad...."

Aaron på Kribi:"Mamma det finnes tre soler her på Kribi; Solfrid, Solbjørg og solkrem"

En litt sur Theodor da han ikke fikk flere pepperkaker: "Mamma, det er ganske rart at du er gift." "Hvorfor det?" "Du svarer jo aldri noe annet enn NEI !!!!"

Vi hadde besøk av en norsk lege her en dag: "Så dette er Aaron. Hva heter brødrene dine da?" spør legen. "Henrik?" svarer Aaron spørrende. Mamma skyter inn: "Nei, brødrene dine, hva heter de?" "Bjørn?" "Nei, det er vennene dine, hva heter brødrene dine?" "Jesus?" Vi alle drar litt på smilebåndet før mamma spør igjen: "What is the name of your brothers?" "Ahhh, Theodor and Samuel" svarte Aaron kontant. Ikke lett å være fire år og flerspråklig.

Mor formaner sine små: "Aaron og Samuel, nå går dere forsiktig når dere går til barneklubben". "Jada, mamma, vi skal gå midt i veien", kom det forsikrende tilbake fra Samuel. Han har skjønt hvordan fotgjengere går i Ngaoundéré.

TREFELLING PÅ AFRIKANSK VIS

2011-01-19T17:36:00.015+01:00

Denne uka har det vært stor aktivitet på stasjonen. Vi har nemlig engasjert en gjeng til å kutte ned på de enorme mangotrærne som har stått bare noen få meter fra husveggene og skygget. Mest rundt vårt hus. Trærne har rukket å bli så store at det ikke har vært noen spøk å få kuttet på dem. For å kutte på så enormt store trær i Afrika hvor utstyret er så begrenset er virkelig en risikosport. Det eneste motorsag-mannen hadde av verneutstyr var en refleksvest og en hjelm som satt løst på hodet. Ellers ingenting.

Og de andre som jobbet med han hadde bare muskelkraft, gode klatreegenskaper og en mansjete. Det var til tider virkelig skummelt å se på der de stod i toppen av et tre og hugget den ene greinen etter den andre. Og da motorsagmannen klatret opp i treet med motorsagen i hånden uten å slå den av flyktet jeg fra huset og satte meg på verandaen hos kolleger resten av ettermiddagen for å slippe å være vitne til det hele.

Men jeg er mektig imponert at de fikk ned disse store trærne uten uhell (bortsett fra en grein som falt på et garasjetak). Da et enormt tre falt bare centimeter fra husveggen mens vi satt og spiste middag og jeg regelrett nesten satte maten i halsen, var kommentaren fra motorsagmannen med refleksvest: "Bien calculé" (godt beregnet).

Men nå er de i mål og jeg kan puste lettet ut. Og de som jobber på stasjonen er også veldig fornøyde. Gjengen som har jobbet her har nemlig hugget opp trærne og laget over 40 hauger med ved som i morgen skal deles ut på alle de som jobber på stasjonen. Det kan komme godt med for det er ordentlig kaldt her for tiden. Ti grader er ikke mye når man bor i murhus. Til og med denne Madamen har sikret seg et lite lager med ved.

Og nå strømmer solen inn i huset og om et par år har vi på nytt mango rett ved husveggen. Men denne gangen ikke høyere enn at vi får tak på frukten. Utrolig godt å ha fått unna gjort denne jobben.

Og til sist et lite bilde av to flotte Alladhier på stasjonen....

REGNSKAP PÅ AFRIKANSK

2011-01-12T12:05:00.005+01:00

Denne uka ble jeg ferdig med årsregnskapet for Service Pharmaceutique, hvor jeg jobber. Men regnskap i Afrika er ikke helt det samme som i Norge hvor man har en del tekniske hjelpemidler som gjør store deler av jobben for deg. Men med et stort stuegulv og en god ladning Walters mandler og verdens beste kaffe så kom jeg i mål. Og det beste av alt er at tallene stemmer. Men jeg er nå helt tom for Walter mandler.......

GODT NYTT HÅR

2011-01-09T15:20:00.012+01:00

Jeg så en gang et dokumentarprogram om afrikanske kvinner og håret deres kalt: "It is all about hair". Og det er faktisk en utrolig viktig del av kvinnenes hverdag i Afrika, også blant de fattige. Det brukes vel så mye tid og penger på håret her som i Norge (sett i forhold).

Men det er allikevel en del anderledes her. Ja, for her bytter man hår. Man kan flette inn falsk hår og få lange fletter, eller man kan gjøre slik som mange gjør: Sy på falsk hår. Og da er jo mulighetene mange for å skifte frisyre og "look". Ikke rart vi i begynnelsen hadde vanskelig for å kjenne igjen folk. Den ene dagen kom de med langt glatt hår, for å neste gang komme med en helt ny frisyre og hårfarge.

Jeg har egentlig ikke kastet meg på denne afrikanske hårtrenden og har holdt meg til det jeg har klart å få utav mine egne hårtuster. Men sist vi var på Femmes pour Christ så så jeg en dame med en veldig kul frisyre, og dermed bestemte jeg meg for å teste ut det samme. Men det som er kult på afrikanske damer er ikke alltid like kult på bleke nordmenn.

Men da Erik dro på gutte-safari sammen med de andre mennene i helga så så jeg mitt snitt til å være litt afrikansk for en dag. Jeg og Delphine dro da på markedet og handlet inn løshår, og på ettermiddagen ble en kundig frisør ringt etter. Og etter noen timer var den nye "looken" sydd på.

Det falske håret kan vare på en hel måned, men jeg tror jeg er god hvis jeg bare holder ut til Erik kommer hjem i kveld, dvs ca 24 timer. Det klør noe alldeles forferdelig. Og for å toppe det hele fikk jeg også malt på henna-maling (nalle) på føttene. Alt i et forsøk på å bli litt afrikansk for en dag.

Jeg fikk også vite av frisørdama at det er mulig å sy på ordentlig afro-hår hvis jeg vil det: en slik Bony M frisyre, hvis noen husker den. Så det skal jeg prøve neste gang.

MOR GADJIWAN 80 ÅR

2011-01-05T10:18:00.014+01:00

Det er nå 50 år siden Solbjørg kom til Kamerun som misjonær for første gang. Etter at hun ble pensjonist har hun kommet ut og jobbet frivillig 6 måneder i året i Gadjiwan, en avsidesliggende landsby nær Nigeriagrensen. Her jobbet hun som helsesøster og jordmor de siste årene som misjonær, og i sin frivillige periode har hun fortsatt å engasjere seg i både helsearbeidet og i evangeliseringsarbeidet blant pere-folket.

Solbjørg har som jordmor tatt imot nesten hele befolkningen i Gadjiwan, men det er nok allikvel mest for hennes omsorg for sine venner at de kaller henne Mor-Gadjiwan.

Da Solbjørg dro hjem i fjor var vi ikke sikre på om hun ville ha helse til å komme ut en periode til. Gleden var derfor stor da hun annonserte at hun kom til Kamerun enda en tørkeperiode, og jeg meldte meg da som festkomite-leder for 80 årsfeiringen. Ja, for bursdagsfest måtte det bli både for norske og kamerunske venner.

Og fest ble det. Først en norsk fest på restaurant og så en ordentlig kamerunsk fest med kamerunsk mat, kaker, taler, sang og dans. Også Solbjørg slengte seg med på dansen. At dama er solid (et uttrykk som ofte brukes her) er det ingen tvil om. Seks månder i året bor hun i en avsidesliggende landsby med så dårlig veiforbindelse at jeg mente jeg fortjente en diplom etter å ha kjørt strekket selv en gang. Og uten innlagt strøm, og med både en kulde- og varmeperiode som overgår Ngaoundere lever Solbjørg ikke bare sammen med sine venner, men også like mye for sine venner.

Ja, for det er blitt sagt at det finnes tre typer misjonærer; "Det er de flinke misjonærene som får alt til og som er dyktige i det de gjør. Det er de misjonærene vi beundrer. Det er også de misjonærene som sliter med å finne seg til rette, de som syntes at alt med det å være misjonær er vanskelig. Det er de misjonærene vi synes synd på. Men så er det de misjonærene som er glade i oss og som viser oss kjærlighet. Det er de misjonærene vi husker og som gjør noe med hjertene våre."

Og Solbjørg er en misjonær som er husket på av mange og som har endret manges hjertes.

Bønn for kirken i Kamerun.

2010-12-01T08:19:00.002+01:00

For noen uker siden var den sentrale ledelsen av i kirken her i Kamerun samlet til en bønneretreat sammen med ledelsen av de 10 regionene i kirken. Retreaten ble avholdt på den tidligere norske misjonsstasjonen i Mbe. Denne retreaten førte blant annet til at det ble bestemt at mandag 6. desember 2010 skal være en nasjonal bønnedag i EELC.

Det har vært store spenninger i EELC (Eglise Évangélique Luthérienne au Cameroun) de siste to årene. Mangel på tillit, personlige motsetninger og en skitten kamp om innflytelse og makt har ridd denne kirken som en mare de siste årene. Noen går så langt at de sier det er et opprør med betydelig oppslutning fra Mbaya-folket, som er den største folkegruppen i kirken. Et opprør som kan ende opp med kirkesplittelse.

Inn i denne kampen om kirken blander det seg også en frykt for kirkens utvikling. Noen er redde for at partnerne fra den liberale vestlige verden skal påvirke og påskynde en liberal utvikling av kirken her i Kamerun.

Når mangel på tillit, motsetninger, maktkamp og ikke minst frykt preger hverdagen i kirken sier det seg selv at dette er ødeleggende. Det tapper enkeltpersoner for krefter og det tar vekk fokuset på kirkens oppdrag som en misjonerende, evangeliserende og diakonal kirke.

Min oppfordring til dere alle er å gå i bønn for EELC. Be for kirkens enhet. Be om at Gud må gripe inn for å lege fellesskapet og for å veilede enkeltpersoner. Be om at Den Hellige Ånds kraft må seire over frykt og redsel. Be om at Jesus igjen må stå i fokus for alt de gjør og alt de sier. Be om at kirken må få fornyet sitt kall til å være en misjonerende kirke med fokus på evangelisering og diakoni.

Oppfordringen om å gå i bønn for kirken og kirkens folk gjelder spesielt mandag 6. desember. På denne dagen er alle menighetene og alle medlemmene i EELC oppfordret til å be for sin kirke.

Nå er utfordringen også gitt til dere.

HIV TEST KAMPANJE I BERTOUA

2010-11-15T13:20:00.033+01:00

Nok en gang har jeg fått lov til å være med "Alle mot AIDS" prosjektet på en frivillig hivtest-kampanje. Denne gangen gikk turen til byen Bertoua i sør, og jeg er med som sjåfør, og litt som konsulent og diskusjonspartner. Det var en lang tur vi hadde, men utrolig spennende og lærerik. Å få lov til å reise slik sammen med kamerunske kolleger er utrolig festlig, og latteren sitter veldig løst. Men å reise i Kamerun sammen med kamerunere og holde kamerunsk standard er litt av en utfordring for en primpen hvit dame. Men jeg velger å se på det som en utfordring og en del av den personlige utviklingen. Etter å ha satt foten ned når det gjaldt det første overnattingsstedet, og gitt løfte om at jeg personlig skulle betale mellomlegget for alle hvis vi bare økte standarden et lite hakk, så ordnet det meste seg.

Før vi kom så hadde 4 frivillige jobbet en hel uke for å spre informasjon til lokalbefolkningen om denne testkampanjen samt å ha forhandlet seg fra til tre ulike steder hvor testene skulle avholdes. Disse fire, såkalte VRC'ene, har fått opplæring og kursing i HIV/AIDS arbeid av prosjektet.

I tillegg til reising (som er et kapittel for seg selv) så hadde vi i test-teamet fire effektive arbeidsdager i feltet. De tre første dagene går til testing av befolkningen på tre ulike steder. Den første dagen hadde vi testing på kirka sitt lokale helsesenter, mens den andre og tredje dagen hadde vi testing hos to ulike lokale sjefer i byen. De lokale/tradisjonelle sjefene opererer parallelt med det offentlige administrasjonssystemet, og disse lokale sjefene besitter en god del innflytelse over sin befolkning. De lokale sjefene er også oftest muslimer og ved å involvere dem så når man deler av befolkningen som de frivillige VRC'ene, som ofte er fra den lokale menigheten, ikke så lett får innpass hos.

Begge disse to lokale sjefene åpnet bokstavlig opp sine egne hjem og lot oss få bruke dem til å teste befolkningen.

Test-kampanjen er gratis og frivillig. For å få teste seg må alle innom rådgiverne for en samtale, såkalt pretest-rådgivning. Her blir det snakket om hva hiv er, hvordan det smitter og hva resultatet av testen vil bety for den enkelte. Etter å ha fått rådgivning får de et anonymt nummer som de tar med seg til labratorie-posten. Der blir de stukket i fingeren og etter 3o minutter er resultatet klart. Alle må så inn til sin rådgiver der de hadde pretest-rådgiving for å få det de kaller posttest-rådgivning, før resultatet blir kunngjort for dem.

Resultatet er individuelt og konfidensielt. Men alle de som tester positivt får tilbud om å være med i en støttegruppe for hivpositive. Den fjerde arbeidsdagen går derfor til å samle alle de som testet positivt og oppmuntre dem til å organisere seg i en støttegruppe for hivpositive og hjelpe dem i gang med å velge seg ledere. Deretter har vi gjort en avtale med det lokale sykehuset slik at alle får lov til å komme dit og ta en CD4celle-prøve før vi drar. Det er denne prøven som avgjør om en hivsmittet skal begynne på behandling eller ikke, og prosjektet betaler denne prøver for alle.

I Bertoua testet vi over 300 mennesker og fant 45 hiv positive, en prevalens på ca 15 prosent. Bertoua er en stor by nær grensa til den Sentral Afrikanske Republikk, så en prevalens en god del høyere er landsgjennomsnittet på 5,5 prosent var ventet. Men 15 prosent var likevel veldig høyt. Rundt 30 av disse møtte opp på samlingen vår den siste dagen og valgte å være med i en støttegruppe for hivpositive. Det er utrolig flott, for ved å organisere seg i slike grupper så vil det være lettere for dem å hjelpe hverandre å leve positivt som hivpositive, og det vil være lettere for prosjektet å følge opp disse gruppene også i framtiden.

Så selv om vi vinner terreng i kampen mot AIDS så er det enda alt for mange som rammes av denne sykdommen og mye arbeid gjenstår enda.

Da vi kjørte sørover la jeg merke til at de gravde grøfter langs veien hele veien sørover. Jeg syns jo det var litt rart at de graver grøfter nå, nå som regntida er over. Men neida, dette er ikke for regnet men de rett og slett graver ned, manuelt for hånd, fiberoptisk kabel for internett. Og det hele veien fra Douala i sør til Maroua i nord. Det må bli over 200 mil. Det er noe å tenke på her vi sitter på nett i Afrika. Utviklingen kommer hit også, om den så må graves ned for hånd i heten.

VÅG MER: VÅG Å GÅ I TRO

2010-11-07T11:37:00.009+01:00

Hôpital Protestant de Ngaoundéré er et misjonssykehus som ble etablert av norske misjonærer for omlag 60 år siden. Den gangen stilte NMS med både leger og sykepleiere som fikk støtte fra Norad for å bygge opp sykehusdriften. Det var den gangen.

Idag er situasjonen og forutsetningene veldig anderledes. Idag blir sykehuset drevet av den selvstendige kirka EELC, Eglise Evangelique Lutherienne au Cameroun (hvor vi jobber som misjonærer), og sykehuset har ingen driftstøtte. Ikke en gang den lille støtten som staten har lovet å gi sykehuset kommer. Det betyr derfor at dette private misjonssykehuset er helt og holdent brukerfinansiert, og det er pasientene selv som må betale for all behandling og medisiner. De fattige som dette sykehuset var tenkt å hjelpe, må derfor betale alt fra sprøyter til labratorieprøver, medisiner og behandling.

Det resulterer i at de aller fattigste har derfor ikke råd til å benytte seg av dette sykehuset. Og de aller fattigste i Ngaoundere er oftes de kristne. Muslimene som er flertall i byen er de som tradisjonelt sett driver handel og derfor har større tilgang på penger. Det er derfor ikke tilfeldig at omkring 80% av pasientene på kirkas sykehus er muslimer. Mange av de kriste i byen har ikke råd til behandling og ikke få dør ute i bydelene av sykdommer som det ville vært forholdvis enkelt å behandle.

Dette sykehuset ligger også nært bysentrumet og derfor er pågangen på akutten veldig stor. Ikke så sjeldent får man inn trafikkulykker som må behandles umiddelbart uten påvente på at familien skal klare å samle inn nok penger for behandlingen. Å få betaling for en behandling etter at pasientene er blitt frisk er ikke alltid lett. Hvorfor skal familien sette seg i en enorm gjeld på bekostning av andre behov når pasientene allerede er klar for å skrives ut? 50% av keisersnittene forblir derfor ubetalte siden dette oftest er akutt, og det er ikke lett for sykehuset å få endene til å møtes.

Men midt oppi disse utfordringene har sykehuset vært så heldige at de har fått tatt del i et fantastisk utdanningsprogram for kirurger. PAACS, Pan African Academy for Christian Surgons, er et amerikansk program som utdanner kirurger på plass i Afrika.Sykehuset her har ingen utgifter med kandidatene programmet tar opp, men til gjengjeld får sykehuset alle inntektene fra operasjonene kandidatene utfører.

Fordelene med dette programmet er derfor mange. For det første så utdanner de afrikanske kirurger i Afrika. Det betyr at kirurgene slipper å dra til Vesten for å få utdannelse og Afrika slipper å miste kompentanse ved at kandidatene heller får seg jobb i Vesten og aldri kommer tilbake (brain drain).Det er også en mye billigere løsning, og man får utdannet langt flere kirurger for mye mindre beløp.

Dette er også et utdanningsprogram som opererer i felt. For å få sin utdannelse godkjent må hver kandidat operere minimum 100 større operasjoner i året i 5 år, altså minimum 500 operasjoner pr kandidat. Det betyr at de lærer å operere under de forutsetningene som de senere skal jobbe i. Mange spesialister som har fått sin utdannelse i Vesten opplever det som vanskelig å komme tilbake til Afrika og jobbe under kummelige forhold, og motivasjon blir byttet ut med frustrasjon. En stor andel søker seg derfor tilbake til Vesten hvor alt fungerer så mye bedre. Nok en gang mister Afrika en sår trengt kompetanse.

PAACS programmet er også et kristent program med en klar kristen profil. Både programdirektøren og kandidatene ber og vitner for sine pasienter. Holdningen til kandidatene er at de vil gjøre sitt ytterste å redde liv, for tenk om pasienten ikke kjenner Jesus. Ved å redde en pasient så vil pasienten få en ny anledning til å høre om Jesus, og det inngår i deres oppdrag. PAACS programmet setter også nestekjærligheten høyt. Det er vår kristne plikt å hjelpe mennesker i nød, selv om de ikke deler vår tro eller om de ikke kan betale for seg.

Den siste punktet har derfor skapt debatt på et sykehus som er helt avhengig av sine inntekter for å i det hele tatt kunne drive. Og den økonomiske situasjonen for sykehuset gjør det vanskelig å gi behandling til pasienter som ikke er i stand til å betale for seg. Å opererere mennesker gratis er ikke god butikk, og det er vanskelig for sykehuset å få endene til å møtes. Og med så mye akuttilfeller dette sykehuset har, og med PAACS kandidatene som oprerere uten å først forsikre seg om at familien kan betale, har gjort at andelen av ubetalte behandlinger har økt. Sykehuset befinner seg nå i en vanskelig økonomisk situasjon.

PAACS programmet har hatt jevnlige evalueringer av programmet sitt her i Ngaoundere, og den siste evalueringen hadde de nå i spetember. Resultatet av denne evalueringen vil avgjøre om programmet fortsetter eller ikke, og det endelige svaret er ventet i løpet av denne måneden.

Men på den siste evalueringen PAACS hadde og hvor man diskuterte nettopp denne spenningen mellom den vansklige økonomiske situasjonen og vår kristne plikt til å hjelpe mennesker i nød om de kan betale eller ikke, så sa en av evaluatørene noe som jeg har grunnet mye på i ettertid.

Han sa: ”Hvis dere nekter de fattige behandling fordi de ikke kan betale for seg, så mister dere også velsignelsen fra Gud”. Tenk på det: ”Velsignelsen fra Gud”. Skulle ikke Han velsigne sitt arbeid? Kan Guds velsignelse gjøre en forskjell på økonomien?

Og jeg tror han har helt rett i det han sier. Dette sykehuset er anderledes og skal være anderledes enn det offentlige sykehuset rett borti veien. Dette sykehuset er Guds arbeid, og ved å gå i tro på Gud så vil Han velsigne sitt arbeid. Jeg tror vi ofte er for opptatt av å stole på vår egen kompetanse. Vi skal ordne alt i vår egen kraft, og vi stirrer oss blinde på at 2 minus 3 blir minus. Gud har gitt oss fornuft for at vi skal bruke den, men han har også gitt oss tro for at vi skal bruke den.

Tenk om vi som en hel institusjon, et fattig sykehus i Afrika, hadde våget å arbeide i tro på at Gud vil velsigne arbeidet, og ikke bare satt all vår lit til våre evner, kompetanse og profesjonalitet, og ofte utilstrekkelighet. Tenk om vi i kjærlighet tør å gi de fattige den hjelpen de trenger selv om de ikke kan betale for seg og selv om ikke regnestykket går opp. Tenk om vi hadde våget å tro på at Gud ville velsigne arbeidet vi er sendt ut for å gjøre for Ham. Tenk hvilket fantastisk vitesbyrd det ville blitt.

Ved å tørre å gå i tro så er jeg viss på at Gud vil velsigne oss, jeg er viss på at det vil gjøre noe med oss, med hjertelaget vårt, og jeg er viss på at det vil gjøre noe med det arbeidet vi gjør.

Be for sykehuset her og de økonomiske utfordringene de har, be for de fattige som ikke har råd til å behandle seg eller sine barn når de er syke, be for sykehusledelsen som skal ta de store avgjørelsene, be for PAACS programmet som har betydd så mye for både sykehuset og pasientene, og be for oss som jobber i Guds institusjoner. Be om at Han må gi oss tro til at Han vil velsigne Sitt arbeid.

Be om at vi alle må våge mer: Be om at vi må våge å gå i tro.

AUDIENS HOS KONGEN

2010-10-06T12:06:00.017+01:00

Se for deg at du bor i en liten landsby i Afrika hvor du stort sett livnærer deg på jordbruk. Plutselig hører du trommer og skrik og galopperende hester. Du rekker ikke å reagere før landsbyen er omringet av krigerske soldater til hest. Slik var det nok for mange da fulanifolket erobret det nordlige Kamerun på begynnelsen av 1800-tallet. Mange landsbyer og etniske grupper valgte å underkaste seg fulanifolket og ble gjort til slaver for å unngå å bli drept. Andre gjorde motstand og led store nederlag mot soldatene til hest. Andre igjen klarte å forhandle seg fram til fred gjennom å konvertere til islam.

Fulanifolket ble et herskerfolk her i nord, og mange landsbyer ble forpliktet til å forsyne lamidatet med både soldater, tjenere, concubiner og mat. Under den franske koloniseringen fikk også den lokale kongen, lamidoen, lov til å kreve inn skatter og hans makt og innflytelse økte i landsdelen.

Men mange av de folkeslagene som var blitt gjort til slaver av lamidoen fant sin frihet i den kristne troen, og flere misjonærer tok opp kampen mot lamidoens slaveri i Nord-Kamerun som ble offisielt avskaffet først på 1960-tallet.

Selv om muslimene fortsatt er i flertall her i Ngaoundéré, og selv om lamdioen fortsatt besitter en tradisjonell og religiøs makt, så har hans kongedømme og innflytelse endret seg de siste årene. Men han blir allikevel sett på av mange som symbolet på en undertrykkelse som fant sted for ikke så mange generasjoner siden.

Tiltross for denne historiebakgrunnen så har misjonssykehuset her i Ngaoundéré alltid hatt stor tillitt hos den muslimske befolkningen, kanskje fremst blant fulanibefolkningen, og flertallet av pasientene som benytter seg av sykehuset har muslimsk bakgrunn. Også lamidoen anser misjonssykehuset som sitt sykehus, selv om der finnes et offentlig sykehus like ved. Og i fjor høst da synet til lamidoen begynte å svikte på grunn av en øyesykdom, var det til misjonssykehuset som drives av kirka her i Ngaoundéré han henvendte seg for å be om hjelp. Da sykehuset hadde besøk av et ekspertteam av øyeleger fra Tyskland senere på året, fikk en av de disse legene undersøkt lamidoen. Denne legen var opprinnelig kamerunsk, men bodde og jobbet i Tyskland. Legen konkluderte med at det beste var om lamidoen kom seg til Tyskland slik at han kunne opereres der.

Sykehuset her hjalp til med det praktiske, og i sommer reiste lamidoen sammen med sykehusdirektøren på misjonssykehuset til Tyskland for å gjennomføre en øyeoperasjon. Både operasjonen og reisen til Tyskland var vellykket.

For å vise sin takknemlighet så inviterte derfor lamidoen denne kamerunske/tyske legen sammen med en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag. Legen kom reisende til Ngaoundéré etts ærend bare for å være med på denne resepsjonen.

Det hele foregikk i kjent tradisjonell stil. Først var det fantasia hvor lamidoens soldater viste seg fram på hest. Dette foregikk uten lamidoens tilstedeværelse utenfor lamidatet. Deretter fikk vi en omvisning inne på lamidatet. Etter det ble vi ført inn i en flott festsal hvor det var dekket til en nydelig buffé. Før vi begynte å spise kom Hans Majestet selv inn og gjennom en av sine ministre ønsket han oss velkomne til bords. Han selv snakket ikke til forsamlingen. Deretter hadde vi en skål (med brus) sammen med lamidoen før han trakk seg tilbake og vi begynte å spise.

Etter at vi hadde spist oss gode og mette, kom lamidoen nok en gang inn i festsalen igjen. Også denne gangen var det ministeren som talte på vegne av lamidoen. Han takket for at vi ville komme og snakket varmt om det arbeidet sykehuset gjør i Ngaoundéré.

Så gjorde han noe som jeg tror forbauset flere av oss. Som en avslutning bad han en av misjonssykehusets leger om å be en bønn for oss, for deretter å be en av sine ministre om å gjøre det samme.

Den kristne legen som ble bedt om å be ble nok litt forfjamset og foreslo heller at vi skulle synge en sang, noe vi gjorde. Deretter tok en av lamidoens ministre og bad en bønn for oss alle. En åpenhjertig bønn over fellesskapet, en bønn om velsignelse i arbeidet og en bønn om beskyttelse over hver enkelt som var til stede.

Lamidoen; den muslimske lederen som ofte blir sett på som undertrykker av mange etniske grupper og kanskje spesielt de kristne; den tradisjonelle herskeren som har sett på og kanskje ser på mange av de etniske gruppene som sine slaver; denne lokale kongen med fortsatt makt og posisjon i samfunnet her i nord, inviterte en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag i takknemlighet. Deretter avslutter han med at vi skal be for hverandre til tross for ulik tro og ulike etniske tilhørighet, og til tross for det historiske skillet mellom hans folk og de kristne. Jeg ble stum.

Tør vi å møte våre muslimske naboer med samme åpenhet? Tør vi å møte hverandre i vennlighet og kjærlighet? Først da vinner man hjertene…..

OPPDRAGET UTFØRT ETTER INSTRUKSENE

2010-09-22T09:14:00.005+01:00

Kommunikasjon mellom ulike kulturgrenser, eller interkulturell kommunikasjon som det heter på fint, er ikke alltid så enkelt. Det merker vi ofte vi som lever og arbeider i en kultur veldig annerledes fra vår egen. Men det er ofte i de små tingene at vi kanskje legger best merke til det. At vi i enkle hverdagslige ting oppdager at vi tenker så forskjellig, og ofte kan det få fram et lite smil. Men hvis vi tenker så forskjellig i de små tingene, hvor forskjellig løser vi da ikke de store oppgavene?!?

Så disse små hverdagskommunisjonene som går litt forbi hverandre er med på å minne oss om at vi skal være ydmyke og tålmodige og lyttende også i de større tingene, for det er mye vi ikke forstår og mye vi tar for gitt som ikke den andre kulturbakgrunnen har forståelse for.

Etter at vi kom tilbake til Ngaoundere etter en lengre sommerferie i Europa hadde de som jobber i huset hos oss gjort en veldig innsats for at huset skulle være rent og pent til vi kom tilbake. Det var vasket og luftet over alt, inne i skap og rundt om. Også alle myggnett som henger over stativ på sengene var tatt ned og grundig vasket før de var hengt opp igjen. Men myggnettet rundt guttenes køyseng hadde tydeligvis krympet en del etter å ha blitt vasket, og nå rakk det ikke lenger ned til gulvet. Da med det resultatet at det ville være enkelt for myggen å komme seg innenfor nettet på nattestid.

Men det var ikke noe problem å fikse. Jeg spurte bare en handyman som jobber her på stasjonen om han kunne kutte litt på stativet slik at myggnettet nådde helt til gulvet. Som sagt så gjort. Han målte og noterte, sagde og skrudde stativet opp igjen. Etter et par timers arbeid kom han og hentet meg for å vise meg resultatet. Jeg ble først ganske paff da jeg så stativet. Fra å ha vært et vaterrett stativ var det nå skeivt i begge ender. I den ene enden av senga helte stativet inn mot veggen, og ikke bare litt heller, og i den andre enden helte stativet ut fra veggen. Det så ganske rart ut. Og jeg ble veldig forbausa over dette for dette er en handyman som jeg vet er nøye og som måler for å få det riktig.

Da jeg så påpekte at stativet var skeivt, så han bare forundret på meg. ”Men poenget var jo å få myggnettet ned til gulvet, ikke sant?” Joda, det var jo det. Da viste han meg hvordan myggnettet nådde nøyaktig ned til gulvet rundt hele senga. Han hadde altså tatt mål i å følge den nedre myggnettetkanten, og hvordan stativet så ut på toppet var ikke så viktig. Han hadde løst oppgaven på centimeterens nøyaktighet etter oppdraget.

Så det første vi ser når vi kommer inn på guttenes soverom er et skeivt og skakt myggnettstativ på ungene si seng, men det kanskje de færreste av oss nok legger merke til er den rette myggnettkanten som når akkurat ned til gulvet rundt hele senga.Men det kan godt hende at en kameruner ikke vil legge merke til det skeive stativet på toppen, men heller se den rette myggnettkanten nede ved gulvet.

Vår oppfatning av hva som er viktig og en selvfølge deles ikke alltid med resten av verden, og hvem er jeg til å påstå at slik jeg tenker og ser på ting er mye bedre enn hvordan andre tenker og ser på ting?!?

Jeg skal la det skeive myggnettstativet få stå på guttenes rom for å minne meg på at vi ikke alltid ser likt på tingene, og at jeg må være ydmyk for andres måte å løse oppgaver på. Her har vi mye og lære av hverandre.

Herren tar og Herren gir.

2010-09-06T22:06:00.004+01:00

I dag har det vært en tung dag på stasjonen. En liten jente på 5 år døde i natt. Hun var datter til en våre lokalt ansatte. Hun ble et offer for malariamyggen. I dag har flere av oss misjonærer deltatt i sorgen.
Vi har besøkt familien i deres lille og enkle hus i bydelen Burkina. Jenta lå innsvøpt på gulvet med kvinnene i familien og nabolaget samlet rundt seg. Det ble et sterkt møte med en sørgende mor som ropte ut sin fortvilelse.
Vi har deltatt på jordfestelsen på gravplassen litt utenfor byen. Enda et sterkt møte med en virkelighet som er oss så nær, men også på så mange måter fjern fra oss. Mens jeg stod der tenkte jeg enda en gang på hvor privilegerte jeg og min familie er.
Dagen ble avsluttet med at jeg kjørte til sykehuset med jentas far. Han ble dårligere og dårligere utover dagen og på kvelden etter begravelsen var han så utmattet at han måtte på sykehus. Også han sliter med malaria.
Det vil si jeg trodde at dagen var over. Men det var den heldigvis ikke. For senere på kvelden banket det på døra, og utenfor stod en annen av våre lokalt ansatte. Han ba om pappapermisjon i 3 dager fordi hans kone nettopp hadde født en datter. Det var en befriende god nyhet å få på tampen av denne dagen.
Vi fikk en god samtale der på trappen om hvor velsignet vi var som fikk så mange barn. Han hadde nå 6, og jeg fortalt han at det hadde jeg også. Men jeg klagde litt over at jeg ikke klarte å lage jenter, da svarte han raskt at det var ikke opp til meg men opp til Gud. Det er Herren som bestemmer slikt mente han.
Ja, han har så rett. Det er Gud som er vår skaper. Det er Han som er vår livgiver. Det er Herren som rår over både liv og død.

TATT AV LYNET

2010-06-22T15:58:00.003+01:00

Da jeg for en gang skyld skulle legge meg nedpå litt etter middag, noe jeg vanligvis aldri gjør, så kom regnet med tordenskrellet. Jeg holdt akkurat på å sovne og orket derfor ikke å stå opp og dra ut kontaktene; det går jo som regel bra. Men det gjorde det ikke denne gangen. Dataen min fikk seg et elektrisk sjokk, og etter det har den ikke villet kommunisere med meg.

Det har derfor ikke blitt så mye blogging etter det, da alle bildene mine allerede var lastet over på dataen og slettet fra fotoapparatet.

Jeg regner med at det er en enkel sak å fikse i Europa, og vil komme sterkere tilbake når dataen er oppe og går igjen. Nå er det bare noen dager igjen før vi tar sommerferie i Norge/Frankrike. Ønsker alle leserne en god sommer, og så vil dere kunne lese og se mer her på bloggen etter hvert.

TUSEN TAKK FOR "FLOTT" GAVE, MARIUS

2010-06-04T13:37:00.003+01:00

Avskjedsgaven fra Marius ankom Eriks kontor idag, og ble høytidlig hengt opp på veggen for å gjøre Eriks arbeidsdager lystige (og for å unngå å måtte henge det opp i stua hjemme). Tusen takk, Marius. Vi lo godt, og kommer til å kose oss lenge over dette bildet. Et flott minne fra deg.... og Must såklart.

FESTMAANEDEN MAI

2010-05-20T18:23:00.005+01:00

Paa grunn av en del aa gjoere paa jobben, og paa grunn av noe reising, noe sykdom i familien, noen dager uten stroem og nett, og i tillegg stor festdeltagelse i den siste tiden, saa har det vaert liten aktivitet paa bloggen den siste maaneden. Men til gjengjeld saa kommer det naa hele 5 fest-innlegg paa rekke og rad.

Det begynner med 1.mai-fest for de ansatte i NMS, fortsetter med avskjedsfest for Linda sammen med Femmes Pour Christ. Saa er det diplom-fest for skoleelver som har vunnet priser i den nasjonale mattekonkurransen, og hvor skolen til Theodor feiret med aa ha en utstilling paa raadhuset. Deretter foelger vaar tradisjonelle 17.mai-fest, foer vi avslutter med den stoerste festen som var i dag: Den 20.mai - Kameruns nasjonaldag og feiring av 50 aar uavhengighet (og Eriks bursdag).

Her foelger en del festbilder fra en feststemt blogger. Bildene kommer naa, men tekst kommer nok etterhvert.....