DON DE RECOLT I SYKEHUSKIRKA

Søndagen etter Don de Recolt i Milleniumskirka, var det tid for Don de Recolt i sykehuskirka hvor vi vanligvis går på søndagene. Nok en gang var både vi og barna kledde for fest på kamerunsk vis. Og nok en gang danset de norske inn til "Per spelmann.....", hvor vi både klappa og svingte oss. Og til vår store begeistring så fikk sykehuskirka inn mer penger i år enn i fjor, tiltross for forsinkelser i lønnsutbetalingene på sykehuset. Det var ikke verst altså.

Men det som imponerte meg mest var når søndagskolen kom for å gi sine gaver. Kø på kø med barn som ventet på å få komme inn i kirka og gi fra seg sine pengemynter. Flere hundre barn faktisk. For et syn. Og det vakreste av alt for meg var å se min egen Theodor midt i blant disse barna, flott kledde sammen med sin beste venn Daniel som passet godt på ham i trengselen. Det var et utrolig flott syn. "Guds rike hører barna til".

Også jeg og Linda var kledd i Femmes pour Christ-pagne og danset inn sammen med kvinnegruppa vår og gav vår gave til kirka. Og tiltross for over 4 timer lange gudstjenester så må jeg si at vi hadde en flott høsttakkefest, både vi voksne og barna. Jeg skulle ønske dere alle og enhver kunne få oppleve en slik fest, en slik glede, dans og sang. Tenk å få gi tilbake til Gud av det Han har gitt til oss med slik en fest og glede.

DON DE RECOLT I MILLENIUMSKIRKEN

Hvis dere har lest på noen av de andre Kamerun-bloggene så kan dere ikke ha unngått å ha fått med dere at vi har hatt høsttakkefest, eller Don de Recolt, i kirka. Dette er en av de største festene i kirka her, og så mye som en tredel av den årlige inntekten kommer inn på denne dagen. Så snart en høsttakkefest er over er det mange som begynner å legge til sides litt og litt gjennom hele året, slik at de sånn klarer å spare opp en betydelig sum som de gir på høsttakkefesten.

På høsttakkefesten så danser man inn gruppevis og overrekker gaven til presten. Også misjonærene utgjør en egen gruppe, og i år hadde vi bestemt oss for å imponere litt. Vi ville nemlig vise at også vi nordmenn har tradisjon for dans. Vi valgte derfor (av alle ting) å synge "Per spelmann han hadde ei einaste ku..." og la inn både steg og folkedanssving parvist. Og på toppen av det hele så fikk vi en saksofonist til å gå sammen med oss og spille.

"Og jeg som trodde vi skulle synge om Jesus og sånn....", sa en ungdommene da vi på forhånd øvde på steg og svinging. Men vi ble enige om at selv om det ikke var den mest fromme sangen, så ville vi nok være til stor underholdning for våre kamerunske venner. Og på en fest som dettså gjelder det å gi av seg selv. Jeg vil oppfordre alle til å gå innom Lena sin blogg og se filminnslaget hun har lagt ut der: http://www.lenaikamerun.blogspot.com/

Og ganske riktig så la den norske gjengen ingen demper på festen, men vi høstet derimot stor applaus. Og selv om Milleniumskirka fikk inn nesten en million fca (13-14 tusen norske kroner) mindre i år enn i fjor, så ble det en flott fest. Hverken kirkeadministrasjonen eller sykehusadministrasjonen fikk lønn som de skulle rett før høsttakkefesten, så mange hadde ikke så mye penger å gi i år. Allikevel er det imponerende beløp de ulike gruppene klarer å skrape sammen og gi til sin kirke. Spesielt syns jeg det nå når jeg vet hvor lite folk tjener og hvor dyrt alle ting er her for folk. Tenk om vi kunne sett en slik giverglede over hele kirka-Norge også. Da hadde vi virkelig imponert.

TRADISJONELT BRYLLUP

Rett etter at vi hadde fått besøk av tante Inger Elise (søstera til Erik), så ble vi invitert i bryllup til Esther. Helt siden vi kom til Ngaoundere for over to år siden så har Esther snakka om dette bryllupet som hun har spart penger til. Ja, så det var en gledens dag når nå den store dagen endelig var kommet. Og det passet jo veldig godt at Inger Elise også rakk og komme og oppleve et ekte tradisjonelt bryllup her i Kamerun.














Da vi kom var festen allerede i gang. Da var alle kvinnene samlet i stuen hvor de hadde bønnestund for Esther og mannen hennes. Jeg kunne ikke få øye på Esther her inne, og jeg tror at hverken hun eller mannen var til stede her. Etterpå gikk alle damene ut på gaten for å danse i en sirkel og gi kjøkkenutstyr til den nye bruden. Det er nemlig en tradisjon at kvinnene på brudens side skal utstyre sin datter med godt kjøkkenutstyr nå når hun skal giftes bort. Den største oppgaven for en kvinne er å jo å lage god mat til sin mann. Det har stor symbolverdi i denne kulturen. Mens kvinnene danset på gata og la sine gaver i en stor bolle så kom også Esther ut til slutt og danset sammen med kvinnene.

Etter dansen var det tilbake inn i huset for å fortsette vielsene som ble ledet av en prest i Esthers menighet. Kirkene i Kamerun har ikke vigselsrett, så hvis man vil bli juridisk gift så må dette gjøres på rådhuset. Dette var derfor bare en tradisjonell vielse hvor man ba for paret, gav sin velsignelse og sine gaver, og hvor man deretter feiret med dans og gaver.

Etter at første salmesangen var sunget sa presten at han gjerne ville gi ordet til brudgommen, siden han hadde et tog å rekke, og vi var allerede seint ute. Toget gikk om et kvarter. Brudgommen er nemlig jusstudent i Yaounde og måtte tilbake til hovedstaden for å avlegge en eksamen.

Brudgommen reiste seg så opp, sa noen velvalgte ord, rakk bruden hånden og dermed sprang han ut døra for å rekke toget. Ja, så der stod stolen hans tom etterpå, men ikke så veldig lenge. Hans yngre bror steppet nemlig inn i hans sted og overtok rollen som brudgom til festen var over.

Etter sang og bønn, lykkeønskninger og gode råd, var det tid for gaver. Da måtte vi alle danse fram og overrekke våre gaver til Esther, og både jeg og Inger Elise tok en afrikansk en. Deretter var det servering av god mat, som det seg hør og bør i et bryllup, og vi hvite fikk æren av å gå rett etter bruden, og før foreldrene og forsyne oss. Det var iallefall en flott fest, og en jeg tror det var en opplevelse for Inger Elise å være med. Det var jo litt trist at Esther ikke fikk ha mannen sin med seg gjennom hele festen, men jeg vet at hun gledet seg veldig til han kom tilbake, og at hun til og med sparte å pakke opp gavene helt til han kom tilbake igjen fra Yaounde.

INGEN KAN HJELPE ALLE MEN ALLE KAN HJELPE NOEN

At alle kan hjelpe noen er denne gjengen et sant bevis for. Sofie, Mia og Silje (snart 6) dro i gang et vaffelsalg her om dagen til inntenkt for Kamerun, og hele 241,50 kroner kom inn. Disse pengene har de bestemt seg for å sende ut hit til Kamerun for at jeg skal gi dem videre til noen som trenger det. Hvis disse jentene kan ta initiativ til å hjelpe på denne måten, da må jo også vi andre kunne få det til. Jeg ble veldig stolt av disse jentene tiltross for at jeg ikke kjenner dem. Men et slikt engasjement fra disse jentene er noen vakre gullkorn som stråler opp i en ellers veldig egoistisk verden.

Og ofte er det ikke så mye som skal til for å oppfylle drømmene til noen. Les denne artikkelen fra det danske utviklingsbladet ”Udvikling”. Det ville ikke ha kostet oss mye å oppfylle drømmene om det beste de vet disse fem personene. Og drømmene mange andre steder i verden er like enkle og like små, og det ville virkelig ikke ha kostet oss mye.

Kanskje disse pengene som Sofie, Mia og Silje fikk inn denne dagen kan gjøre akkurat det: Oppfylle en drøm om det beste ei jente på deres alder vet her i Kamerun?

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan vi hjelpe noen. Og det nytter å engasjere seg. Kanskje kan vi ikke alltid bidra til utvikling, kanskje forsvinner en del av pengene i korrupsjon og underslag, men kanskje får vi oppfylt en drøm til noen om det beste de vet. Et par sko, skolegang, en ny kjole....

Jeg vil herved oppfordre alle til å engasjere seg. Finn en organisasjon, et prosjekt, dere har tro på og som dere har hjerte for, og støtt opp om dette. For det nytter, og engasjementet gjør noe med oss. Det tenner et lys i en mørk verden med altfor mange vanskeligheter og altfor mange utfordringer.

Oppfyll noen drømmer til noen. Noen drømmer som er så små at vi nesten ikke kan se dem. Vi har muligheten.


TENK PAA DET BESTE DU VET

(artikkel fra det danske utviklingsbladet "Udvikling" 2/09)

I landsbyen Kagodo, ved Malawisøens bred, bad vi indbyggerne lukke øjnene, tænke på det bedste, de vidste, og dele tankerne med os.
I en hverdag, hvor Kagodos indbyggere kæmper for at overleve, er deres drømme noget af det bedste, de ved. Også selvom de ikke altid går i opfyldelse.

ANNIE PHIRI 3 ÅR FORÆLDRELØS
– Jeg drømmer om kjoler. Jeg har tre, og de har alle sammen huller, så mit største ønske er at få en ny. Den skal være lyserød. Og så vil jeg drikke saftevand. Jeg har smagt det med ananassmag én gang, og det er det bedste, jeg ved.

ESTERY LONGWE 60 ÅR FIRE VOKSNE BØRN
– Jeg tænker på de otte forældreløse børn, som bor hos mig, for jeg holder meget af dem alle sammen. Men med dem i hytten er livet blevet sværere, for det er umuligt at skaffe mad nok og skolepenge, så de alle sammen kan blive uddannet. Hver eneste dag spekulerer jeg på, hvordan jeg kan skaffe flere penge. Men jeg ville ikke undvære børnene.

ISAAC CHIRWA 22 ÅR STUDERENDE
– Jeg forestiller mig, at jeg er leder af et lille firma. Jeg har lige fået en datter, og jeg bliver nødt til at kunne forsørge hende, så jeg vil arbejde hårdt for at få et godt job, når jeg bliver færdig med min uddannelse som ingeniør.

JANET BANDA 10 ÅR FORÆLDRELØS
– Jeg tænker på de sko, jeg ønsker mig. Jeg ved ikke, hvordan de skal se ud, men jeg vil så gerne have et par. Jeg tror ikke, det kommer til at ske, for jeg har ingen penge. Men gid det gjorde.

WILLIAM MHONI 10 ÅR SKOLEELEV
– Jeg ser mig selv sidde bag rattet i en rigtig bus, for jeg drømmer om at blive chauffør. Mest fordi jeg godt kan lidt biler, og fordi jeg kan tjene penge på det. Min yndlingsbil er Mercedes, selv om jeg aldrig har set én i virkeligheden.

THEODOR I BURSDAGSSELSKAP

GODE VENNER

Forrige mandag satte Erik seg i bilen og kjørte sørover for å ankomme Norge først i dag. Han blir borte ytterligere tre uker. Første dagen etter at han var reist så måtte selvsagt jeg bli influensasyk. Nå skal det sies at dette er ikke den verste plassen å verken bli syk eller å være alene med barna. Jeg har jo nok av hjelp i huset til å avlaste med det praktiske. Og da Linda i tillegg kom og tok seg av kveldsstellet og la barna for meg så var det ingen sak for mor å ligge syk og dermed fort komme seg på beina igjen.

Men det verste med å være alene for min del er at jeg er så husredd. At vi rett før Erik dro flytta inn i et nytt stort hus, som fortsatt er noe fremmed for meg, hjalp ikke akkurat på. Og i tillegg så begynte jeg på en krimbok rett før Erik dro, og tiltross for den var på fransk så skjønte jeg nok til at boken var både fengende og spennende, og også litt skummel. Men jeg var så godt i gang at jeg klarte ikke å la være å lese. Og hver kveld var det det samme: Etter at barna var i seng var det frem med boken og lese til jeg ikke orket mer, og etter det sov jeg dårlig. At vi i tillegg hadde et veldig uvær en natt hvor det lynet og tordnet og lyset gikk, gjorde det jo bare enda mer skummelt.

Men i går satt jeg ute på verandaen og leste ut krimboken min (utrolig stolt av å lest en helt bok på fransk og forstått innholdet). Da kom Emilienne på besøk. Emilienne er ei flott dame på 60 år som har jobbet som kokk på stasjonen i mange år. Hun kom forbi for å høre hvordan jeg hadde det alene hjemme.

Jeg kunne ikke annet enn å si det som det var, at jeg ikke trivdes så godt med å være alene om kveldene i dette store huset. ”Men kjære deg, Sandra, det skal du ikke bekymre deg for. Jeg kan når som helst komme og sove på gjesterommet hvis du er mørkredd. Det er ingen problem. Jeg kan komme på kvelden, og så sitter vi oppe og snakker litt før vi går og legger oss. På den måten slipper du å være husredd”.

Jeg ble helt rørt av omsorgen, for det var ikke noe hun sa bare for å være hyggelig. Hun mente det virkelig tiltross for at hun visste at Erik skulle være borte hele tre uker til. Vi bestemte oss for at jeg skulle prøve noen netter til, og hvis det ikke ble bedre skulle jeg bare gi beskjed. Jeg ble ferdig med krimboken min, og begynte deretter på en ny og mye kosligere bok som jeg fikk av Margit (MHS student som var her i fire uker). Denne boken handler om en eldre og en yngre dame som møtes og blir til hjelp og støtte for hverandre.

Og i går når jeg la meg lå jeg og tenkte litt på det Emilienne hadde sagt til meg, og jeg ble varm om hjerte av å vite at jeg har folk her som virkelig bryr seg. Det var godt å kjenne på. Og for første gang siden Erik dro så sov jeg godt i natt. Veldig godt faktisk. Ofte er det lite som skal til….