JULEAVSLUTNINGER I FLENG

Når det nærmer seg jul er det også tid for en del juleavslutninger. Vi har allerede hatt flere julavslutninger her, og i skrivende stund sitter jeg egentlig og venter på å gå på juleavslutning for søndagskolen hvor Theodor blant annet skal sitere deler av juleevangeliet, .......på fransk. Ikke verst. Det gleder vi oss til.

Men det har også vært juleavslutning på skolen til guttene. På juleavslutningen var det førskolen som stod for hele underholdningen. Barneskolen skal få lov til å vise seg fram på sommeravslutningen. Men hvilken underholdning. De sang og de dansa, de sketja og rima. Og her var alle med.

Aaron og Samuel var tydelig stolte der de fremførte både sang og rim. De presenterte seg selv på engelsk, og de sang virkelig for full hals. Aaron var også med på manegeng-oppvisning, der han gikk over scenen og kasta ut sleng-kyss til publikum. Vi smelta jo heilt heile gjengen av disse sjarmtrollene.

Og ikke nok med det, men mellom innslagene så måtte bestemann i hver klasse komme fram og hente diplomen sin. Og da ble Samuel ropt fram fra sin klasse, og Theodor fra sin. Aaron var litt lei seg for at han ikke fikk diplom som bestemann, men da prøver mor å fortelle dem at det viktigste er ikke å være best, men å gjøre sitt beste. Men uansett så er vi jo stolte av dem. Og ekstra gøy er det å se at de virkelig koser seg på skolen og har det bra.

Men vi har også hatt en avslutning for Erik Sandvik, som nå offisielt avslutter sitt engasjement her i Kamerun etter rundt 40 års arbeid. Det skal ha blitt sagt at det verste er å reise hjem for godt første gang. Det blir lettere og lettere for hver gang. Ja, så det er nok hverken første eller siste gang Erik Sandvik reiser hjem for godt dette. Men det ble i alle fall en koslig markering på byens finere restaurant, og det er hyggelig å kunne markere når en stor høvding, en mann med enorm erfaring og et enormt utretta arbeid bak seg, velger å ta en liten pause i Norge. Det er velfortjent.

Og så har det vært skoleavslutning på Den Norske Skolen. Det er ikke lett å arrangere juleavslutning med julespill med bare tre elever, og dermed bare tre skuespillere. Men Tomren-jentene løste den utfordringen over all forventning. De sang og de hadde skuespill og de spilte på instrumenter. En flott skoleavslutning ble det. Jentene gjorde det så godt at de trollbandt alle guttene i salen, spesielt mine tre små som satt på første benk. Og etterpå ble det både en matbit, juletregang og ikke minst en nisse og en liten gave til de små. Nå gjenstår bare søndagskoleavslutningen i kveld, litt pepperkakehusbaking i morgen og så er vi klar for jula her i Kamerun også.

NOUS SOMMES LES PRIVILEGES DE DIEU

"Alt som skjer en troende er til hans beste".

På søndag reiste en mann seg opp i kirka og spurte om menigheten kunne be for hans syke kone som nå var blitt lam. De hadde prøvd det de kunne av behandling, men ingenting hjalp. Nå kunne han bare legge alt i Herrens hender, og bad menigheten om hjelp til å gjøre nettopp dette.

Da lederen i Femmes Pour Christ (Kvinner for Kristus) hørte dette spurte hun meg etterpå om ikke jeg kunne kjøre Femmes Pour Christ-gruppa til byen en dag, til der hvor denne kvinnen bodde, slik at vi kunne be for henne. Vi avtalte at jeg skulle hente damene oppe på sykehuset klokka fire. Klokka fem over fire, akkurat i det jeg satte meg i bilen, ringte lederen i gruppa og lurte på hvor jeg ble av. "Dere hvite er jo alltid helt presise så jeg måtte bare forsikre meg om at du ikke hadde glemt det." Dette var tydeligvis et viktig møte, for disse kvinnene er ikke kjent for å være i tide.

På parkeringen oppe på sykehuset stod syv damer klare kledd i Femmes Pour Christ-pagne (klær sydd av tøy med Femmes pour Christ logoen på). Vi trykka oss inn i bilen og kjørte til et av byens mer lugubre strøk. Ingen visste helt hvor vi skulle, bare til hvilken bydel. Etter å ha parkert bilen snirklet vi oss inn i bykvartalet mens vi spurte oss frem. Vi passerte mang en bar som var gjemt i trange bakgater for at kontrollørene ikke skulle finne dem, og de var ikke edrue de som satt utenfor der. Ei av damene lurte på om det var lurt å gå i fra bilen her, men vi lot det stå til. Og til slutt fant vi huset til den paralyserte kvinnen.

Mannen og sønnen hennes som var i begynnelsen på tyveårene, tok vel imot oss. Vi satte oss ned i stua mens sønnen gikk inn og hentet ut mora. Han bar henne i armene sine, satte henne forsiktig ned på en stol, strøk henne kjærlig over kinnet før han hentet en pute for å støtte henne opp i ryggen. Kvinnen bar tydelig preg av å ha en nevrologisk sykdom. Hun kunne ikke snakke og hadde mistet motorikken i ansiket. Hun kunne bevege armene, men det gikk sakte og hun manglet finmotorikken.

Så satt vi der i stuen hos noen ingen av oss kjente, men som hadde bedt om støtte fra medsøsken i troen. Nå var vi altså kommet for å be og synge, noe damene også gjorde. Vi bad flere bønner, sang mellom hver bønn, og vi delte Guds ord sammen. Da seansen var over tok mannen i huset ordet. Han takket for at vi hadde kommet. Han fortalte om sin kone som hadde vært svært aktiv innen Femmes Pour Christ, men som nå var avhengig av hjelp til alt. "Jeg hadde ikke klart meg uten mine barn," sa han og så bort på sin sønn som tydeligvis tok seg av store deler av pleien av moren.

Men så fortsatte han: "Jeg har valgt å tro at alt som skjer en troende er til hans beste. Det er ikke sikkert vi forstår alt, men Guds tanker er høyere enn våre. Jeg har ikke annet valg enn å stole på Gud og legge alt framfor Gud i bønn. Så må Hans vilje skje. Blir hun frisk så er det fordi Gud vil det. Blir hun ikke det, så er det Guds vilje det også."
Deretter avsluttet vi med Fader Vår.

Jeg satt og så på denne lille familien som var blitt så hardt rammet av sykdom, i et lite hus, i et heller lugubert strøk i Ngaoundere, uten så mye som penger til medisin eller mulighet til medisinsk oppfølging, uten hjelpemidler. På mange måter overlatt til seg selv uten det apparatet vi nordmenn ofte tar som en selvfølge når sykdom rammer oss. Og så snakker han om å stole på Gud og legge alt i Guds hender, og han velger å tro at Gud vil sine bare godt. Vi avsluttet derfor samværet med å synge sangen:"Nous sommes les privileges de Dieu" (Vi er de privilegerte av Gud). Tenk å tørre å tro noe slikt i en slik situasjon. Slike møter gjør noe med meg.

BAKE KAKE SØTE

Julen kommer jo alltid litt brått på kjerringa, og ekstra brått på kommer den her i Kamerun. Her er det liksom veldig lite som minner oss på at julen kommer. Vi har hverken snø (ikke at vi karmøybuer er så vant med det akkurat) eller sur og kald blest (som vi karmøybuer heller er mer vant med), eller julepyntede butikker og nisser og gaver i alle farger. Dermed er det litt lett å glemme også at julen nærmer seg.

Før man så en dag tilfeldigvis ser på kalenderen at nå er det jammen snart jul og en må hive seg rundt og få gjort litt juleaktiviteter med barna før det hele er over igjen. Som for eksempel bake kakemenn. Men med en så arbeidsvillig gjeng som var på pletten her om dagen så var ikke julebaksten et stort problem her i huset. Og det hele var unnagjort før noen av oss rakk å gå leie. Og Daouda som passer guttene på ettermiddagen fikk seg en velfortjent pause og tid til å oppdatere seg på sporten. Det var nesten som om julefreden senket seg i representantboligen. Riktig gøy var det, og nå gleder vi oss bare til jul.

SURPRISE-PARTY

Hver søndag kommer Daniel, sønnen til Chantal som jobber hos oss, og henter Theodor slik at de to går sammen på søndagskolen oppe på sykehuset. Forrige søndag var Daniel litt sein så jeg ringte til Chantal for å høre om Daniel kom. "Jada, vi er bare litt forsinka idag, for det er bursdagen min," svarte Chnatal, som videre kunne fortelle at hun ble 30 år denne søndagen. Da Daniel endelig kom var heller ikke han sen med å fortelle at han også hadde bursdag på onsdag. Da ville han bli 11 år.


Etter at Daniel og Theodor var gått på søndagsskolen så insisterte Samuel på at da måtte vi bake kake til Chantal og Daniel. Det måtte alle få som hadde bursdag. Som sagt så gjort. Jeg og Samuel heiv oss rundt og fikk bakt en kake. Vi fikk også leita fram litt som vi mente kunne duge som presanger, og fikk pakka inn dette.


På ettermiddagen da Daouda kom for å passe barna tok han med seg alle fire hjem til Chantal sammen med både kake og brus og gaver. Dermed arrangerte de surprise-party for Chantal og Daniel hjemme hos de. Og jeg fikk meg dermed en time på verandaen med beina høyt. Etterpå var vi strålende fornøyde alle sammen; både Chantal og Daniel som hadde fått selskap, barna som fikk arrangere selskapet, og jeg som fikk meg en liten pust i bakken på en søndagsettermiddag rett før jul.

ETT ROM OG KJØKKEN

Da Inger Elise var på besøk her så hadde hun med seg en del barneklær som hun hadde fått fra en butikk i Arendal som var gått konkurs. Vi bestemte oss for å gi disse klærne til sykehuspresten Abdoulay og sosialarbeideren på sykehuset, William, slik at de kunne gi dette ut til de pasientene på sykehuset som hadde behov for det.

Da vi var oppe på sykehuset for å overgi dette fortalte Abdoulay og William at de har noen familier som bor i de fattige bydelene som de har litt oppfølging på, da de etter å ha truffet dem på sykehuset ikke bare kunne overlate dem helt til seg selv. De lurte da på om vi ville være med og besøke en av disse familene. Jeg tenkte dette kunne være en god anledning for Inger Elise å treffe noen av de som ikke har de så lett her i livet, og se litt av de utfordringene mange her kjemper med hver dag.

Det ble valgt ut en familie med 8 barn som Abdoulay og William besøker regelmessig. De leier et lite hus, eller rettere sagt ett rom, og kjøkkenet er en gruve på utsiden av huset (eller noen steiner satt sammen hvor de tenner et bål i midten). 2 av barna går på skole, men de andre to som også er i skolealder har de ikke råd til å sende i skolen foreløbig. Største jenta droppet ut av skolen for lenge siden.

Til nå har de levd på det de selv dyrker og det har ikke vært lett å betale husleien på 3000 fca i måneden (ca 40 kr). Men nylig klarte Abdouly å skaffe mannen i huset en jobb som nattevakt i et boligområde der Abdoulay bor. På den måten tjener han litt penger inn til familien og klarer iallefall husleien sin.

Familien har ingen reserver å gå på. Blir en syk, skjer det noe uforutsett, så har de ingen penger å ta av. De eneste de har å snu seg til er Abdoulay og William. Og det fondet Abdoulay og William jobber med er lite og tar fort slutt. "Men vi kan jo ikke slutte å hjelpe for det," sier de to som ofte hjelper andre med sin egen lønning som heller ikke er stor.

Dette er realiteten for mange her i Kamerun, og også ellers i den fattige delen av verden. Noe å tenke litt på nå i juletider.....

BISKOPINNVIELSEN

På søndag var det en stor dag i EELC. På første søndag i advendt, første dagen i det nye kirkeåret, ble Kirkepresident Rev. Dr. Thomas Nyiwe og hans assistent, Rev. Etienne Fomgbami, innviet til biskop og assisterende biskop.

Det ble en stor fest i det som fra nå av kalles katedral, Milleniumkirken ved stasjonen. Det var mange innbydde gjester, og vi fikk storbesøk av både Biskop Olav Skjevesland fra Den Norske Kirke, Svein Nybø fra ledelsen i NMS og Kåre Gjønnes fra landsstyret i NMS. Alle kom for å være med på innsettelsen. Det samme var en biskop både fra USA, fra Nigeria og fra andre Lutherske kirkesamfunn i Kamerun. Det manglet ikke på geistlige på denne gudstjenesten. Det må ha vært bortimot 100 prester fra EELC tilstede også.

Over 5 timer tok gudstjenesten, og jeg tror det var ny rekord for samtlige oss norske som var til stede. Men det var på ingen måte en kjedelig fest-gudstjeneste. Her avløste det ene koret det andre, og det var sang og dans. Også talen for dagen var klar i sitt budskap. Når vi nå går inn i ventetiden før jul der vi skal feire at Jesus kom for første gang, så må vi alle minnes på at vi venter også på Jesu komme for andre gang. Og mister vi blikket og oppmerksomheten fra det å vente på Jesus gjenkomst så vil vi også falle i distraksjoner og problemer og synd. Med blikket festet på Jesus, og med en forventning om Hans gjenkomst så vil vi kunne ha fokus på det viktigste i livet, og etniske forskjeller og andre uenigheter vil bli skygget over av kjærlighet til hverandre. Og Biskop Nyiwe sitt oppdrag er å lede kirka med blikket på Jesu gjenkomst. Flott, ikke sant?!

Det ble en fin festdag for kirka. Selv om kirka her er en fattig kirke som egentlig ikke har råd til å ha slike fester, så trenger kanskje denne kirka mer enn andre en markering omkring noe samlende. Så får vi håpe Biskop Nyiwe da kan ha en slik samlende funksjon i en kirke bestående av mange ulike etniske grupper, ulike språk og ulike kulturer og tradisjoner. Men fremst av alt så er det Jesus kristus som er kirkens hode og det er troen på Ham som samler kristne over hele verden.

(Bildene er tatt av Ole Henrik Kalviknes)