SOIREE GASTRINOMIQUEE

Vi har nettopp hatt besøk av Ravinala Misjonsreiser, hvor Jan Erik Askjer hadde med seg en gruppe på 15 misjonsturister. I den forbindelse så var Erik, min mann, med på å legge til rette for programmet. Et punkt på programmet var ”møte med Femmes Pour Christ, FPC”. Da tenkte vi at FPC like godt kunne lage til en ”Soirèe garonomiquèe”. Altså en gastronomisk aften, som de har tradisjon for aa gjoere.

Det er en aften hvor FPC lager til en buffet med tradisjonell kamerunsk mat, og hvor de selger billetter til dette arrangementet. Her tilbyr de god mat, sang og dans, sketsjer, loddsalg og en presentasjon av FPC sitt arbeid. Inntektene de får fra en slik kveld går til å finansiere mange av aktivitetene til FPC, som for eksempel mikrolån til kvinnene i gruppe, sosialstøtte ved dødsfall, støtte til foreldreløse osv.

Gruppa som jeg er medlem av ble veldig begeistret da de hørte at det skulle komme så mange nordmenn. Jeg tilbød dem å bruke bakgården vår til å forberede festen, og Linda gav dem tilgang til biblioteket på DNS hvor de kunne ha buffeen.

Allerede dagen før begynte forberedelsene med koking av folleresaft og sitronjuice. Tidlig neste morgen var damene på plass igjen, og de kokte på mat hele dagen. Det var utrolig gøy å få være med på dette. For selv om det tok absolutt hele dagen, så var det enormt sosialt. Kvinnene jobbet sammen, de snakket sammen og de lo masse sammen.

Og kvelden ble flott. En fin presentasjon av FPC. Og damene insisterte på at jeg måtte være med og synge. Jeg kom uten FPC-klærne på, men måtte pent løpe hjem og skifte før den gastronomiske aftenen kunne begynne. Jeg kunne ikke alle sangene og stegene heller, men det gjorde ikke så mye. Det viktigste er at man er sammen, og jeg er veldig stolt å få lov til å være en del av disse energiske og handlekraftige kvinnene som gjør så mye bra for andre.

HUSBYGGING I BURKINA

For en tid tilbake så spurte Chantal, som jobber hos oss, om hun kunne få låne penger til å kjøpe seg ei tomt. Det fikk hun, og etter fast trekk i månedslønnen betalte hun tilbake for tomta hun hadde kjøpt. Chantal fikk så hjelp fra noen bekjente i Norge til å bygge seg et hus og de sendte over penger til dette. Hun innhentet så et kostnadsoverslag fra en bygningsmann, og da jeg skulle hjelpe til med aa regne over hvor mye penger hun hadde til rådighet så regna jeg aldeles feil og trodde at hun hadde langt mer enn nok til å finansiere huset.

Så frimodig satte hun gang. Helt til de hadde fått murt opp alle jordblokkene og pengene var slutt. Vi skjønte jo fort at vi ikke kunne la huset stå sånn uten tak når regnet kommer, for da vil jordblokkene bare bli ødelagt og investeringen være tapt for de som hadde sendt pengene. Nok en gang kom hjelpen fra Norge og til slutt fikk hun lagt tak på huset. Nå mangler hun bare murpuss på veggene og mure gulvet, men det er et arbeid som ikke haster og som Chantal nok kan spare fra lønna si.

Det ble et flott hus. Kanskje ikke så rart, for det har jo kostet en del også saa feil som jeg regna. Men her kan Chantal og Daniel bo både trygt og godt mange år fremover. Og Chantal er utrolig stolt.

Vi tok med familien Økland opp til Burkina for å være med og se på huset og for å oppleve boligkvartalet i Burkina bydel. Et utrolig flott sted. Ei dame som vi passerte priste Gud for at hun denne dagen fikk se de hvite. ”Før har jeg bare sett dem på lang avstand på TV, men i dag sendte du, Gud, dem nær slik at jeg skulle få se på dem ordentlig”. Alle lo.

GULLKORN FRA (MISJONÆR) BARNEMUNN:

Theodor ved middagsbordet:”Souvenir lager mat til oss, Chantal vasker for oss, Emilienne passer oss barna og Daouda vanner blomstene. Men du pappa, du gjør ingenting, du.”

Idet Theodor og mamma spiller tennis:”Mamma, du vet at jenter de kan løpe de også?”
”Ja, men, jeg løper da jo, jeg”.
”Mamma, du løper bare når du blir ordentlig sint på meg. Det er de eneste gangene jeg har sett deg løpe.”

Idet Theodor spiller tennis med pappa:”Har du ikke bein, du, pappa?”

Theodor ved frokostbordet:
”På mandag til fredag går jeg på den engelske skolen. På torsdager går jeg på den norske skolen i tillegg. På lørdag har jeg globalskole, og på søndag går jeg på søndagsskolen. Jeg går altså på skole hver dag i uka, jeg, og jeg har ikke en eneste skolefri dag. Mens du, mamma, du har ofte fri fra jobben din og gjør nesten ingenting”.

Theodor kommer hjem på kvelden litt lei seg:”Hva er det, Theodor?” spør mamma.
”Jo, Emmanuel er større enn meg, han spiller bedre fotball enn meg og han løper fortere enn meg. Og i dag fortalte han at pappaen hans er gamlere enn pappaen min. Jeg er ikke best i noe, jeg”.

Etter en lengre diskusjon med sine foreldre:”Theodor, hvorfor tror du at pappa nå sier at du ikke får lov til å gjøre sånn?” spør mamma i håp om at gutten har forstått hva de har forsøkt å forklare.
”Hmm…. Jeg vet ikke, jeg. Kan det være fordi han er så gammel?”

Samuel etter å ha tenkt seg litt om:”Gud bor i himmelen og Jesus bor i hjertet mitt.”
”Så flott da, da har du forstått det da?” spør mamma.
”Ja, men jeg har ikke helt forstått om han har lasersverd.”

Sjarmøren Aaron:”Kan jeg se på film mamma?
”Nei.”
”Men mamma da, jeg elsker deg jo, og jeg skal ikke bite deg da hvis jeg får se på film.”

Aaron stolt:”Jeg heter Erik Aaron Bischler, det samme som pappa”
”Ingenting det. Jeg heter Sandra Samuel Bischler, det samme som mamma” svarer Samuel like stolt.

Samuel ved frokostbordet:”Skal jeg fortelle deg hvilken Jesus som bor i hjertet mitt?”
”Ja, det må du.”
”Det er en jente-Jesus. Skal jeg si deg hvorfor?
”Fortell.”
”Det er fordi hun klemmer meg.”

Samuel fortsetter:
”Jesus har sagt at jeg kan få Spiderman-maske, og Spiderman-klær.”
”Har Han det? Snakker du mye med Jesus, du?”
”Ja, på natta. Da er hun ikke lenger i hjertet mitt, men hun står ved siden av senga. Jesus er skyggen min, skjønner du. Hører du oss når vi snakker på natta? Vekker vi deg?”

Theodor etter skolen:”I dag skjedde det noe rart på skolen, mamma.”
”Åh?”
”Ja, du vet jo at jeg er ikke så veldig god i engelsk. Og så spurte madame et spørsmål som jeg ikke skjønte. Men så bare sa jeg noe som jeg heller ikke skjønte, og så var et riktig. Var ikke det litt rart?”

FETE DE LA JEUNESSE 2010

Dette skulle egentlig vært et innlegg med bilder av masjerende barn i alle regnbuens farger. Men istedet ble det bare noen få bilder jeg fikk tatt på ungdommens festdag den 11. februar. Når vi kom til byen så gikk nemlig kameraet tom for strøm. Men jeg var så heldig at jeg fikk tatt bilder av det viktigste: Theodor sammen med nabojentene Sonya og Miryam før vi darr til byen, og Theodor der han masjerte med klassen sin, den eneste hvite gutten blant tusenvis av skolebarn. Idunn som majerte med Centre Socio, skolen hvor Haldjentene jobber to ganger i uka, den eneste hvite læreren som masjerte sammen med elevene sine, og Pernille, den andre Haldjenta, som den eneste hvite flaggbæreren i hele opptoget. Og tilslutt fikk jeg tatt bilde av Daniel som masjerte med sin skole, Theodor sin beste venn. Etter det var kameraet helt dødt.

Ungdommens festdag er som en norsk 17.mai med en afrikansk vri. Alle skolene masjerer foran guvenøren og de høye herrer på festplassen. Og dette har skolene øvd på i lang tid i forveien, og det gis premier for beste masjering. Dette tar de seriøst. Mange skoler har også gått til innkjøp av nye uniformer bare for anledningen. Og det er et flott opptog i de utroligste farger og uniformer. Og det er litt til ettertanke at de her i Kamerun faktisk gir skolene slik en dag, slik en oppmerksomhet. For utdanning er veien til utvikling både for den enkelte, men også for landet. Og det går faktisk fremover. Aldri har så mange barn fått utdanning i Kamerun som nå. Likevel er fattigdomsprosenten i landet på 40% ifølge presidenten, så det gjenstår fortsatt en jobb å gjøre.

Ja, så det var ikke for ingenting at festdagen ble åpnet av en tale av selveste presidenten, som var spilt inn på bånd og som ble spilt av i alle de store byene i Kamerun på denne dagen. Utdanning er viktig. Kanskje viktigst. Det ble i alle fall en flott dag, og både mamma og Theodor var nok like stolte etterpå. Og etter toget lekes det leker og det selges gotteri, akkurat som på 17.mai.

VERDENS MERKEDAG FOR DE SPEDALSKE

31. januar er verdens merkedag for de spedalske. Dette var vi med og markerte på Foubarka Spedalskesenter like utenfor Mbe, ca en times kjøring fra Ngaoundere. På dette senteret bor det ca 20 spedalske sammen med sine familier. NMS var de som startet dette senteret i sin tid, og idag støtter NMS fortsatt dette senteret selv om alle de som bor her for lengst er ferdigbehandlet for sykdommen. Likevel er de fleste som bor her preget av sykdommen, og mange mange mangler fingrer og førlighet til selv å klare å dyke og forsørge seg selv. At de derfor fortsatt får bo på dette senteret er til stor hjelp for disse menneskene, som nå begynner å bli gamle.

For en del år tilbake ble de spedalske sendt på egne spedalskesentre som dette for å bli behandlet, men idag, blir de få tilfellene som er av lepra i Kamerun behandlet i hjemmene og fulgt opp av lokalt helsepersonell.

På verdens merkedag for de spedalske så markeres dette med en gudstjeneste på senteret, og i år var også biskopen til stedet. Før denne dagen har man på sykehuset i Ngaoundere samlet inn både penger og mat som de etter gudstjenesten deler ut til de som bor her. Siden de fleste som bor her begynner å bli gamle, og siden de har nedsatt førlighet så er de helt avhengig av den hjelpen de får av familien sin til å dyrke åkeren. Og at en slik gave som de får på denne dagen kommer godt med er det ingen tvil om.

Det ble en fin markering av verdens merkedag for spedalske.

Måtte bare ta med et bilde av Theodor til slutt. Han er litt stolt av at han vokser til, og det synes nå også på tennene.