MISJONÆRBARN OG ENGLEBARN

Mange tror nok at misjoærbarn er det samme som englebarn. Desverre er nok ikke dette alltid tilfellet, ihvertfall ikke i familien Bischler. Men av og til fremstår også Bischler-guttene som rene englene, og da kan ikke mor annet enn å knipse forevigende bilder og legge dem ut på nettet slik at dere andre også får se disse små søte englene.

Misjonærbarna kledde seg nemlig ut som St.Lucia den 13 desember og gikk en runde på stasjonen med lys i hendene hvor de sang og delte ut lucia-boller til beborerne på stasjonen. At det ble litt stearin i håret på Lucia-jentene fikk ikke våge seg. Koselig var det iallefall for bade store og små, og for de norske og kamerunerne som fikk en bolle levert på døra med sang.

MOR GADJIWAN 80 ÅR

Det er nå 50 år siden Solbjørg kom til Kamerun som misjonær for første gang. Etter at hun ble pensjonist har hun kommet ut og jobbet frivillig 6 måneder i året i Gadjiwan, en avsidesliggende landsby nær Nigeriagrensen. Her jobbet hun som helsesøster og jordmor de siste årene som misjonær, og i sin frivillige periode har hun fortsatt å engasjere seg i både helsearbeidet og i evangeliseringsarbeidet blant pere-folket.

Solbjørg har som jordmor tatt imot nesten hele befolkningen i Gadjiwan, men det er nok allikvel mest for hennes omsorg for sine venner at de kaller henne Mor-Gadjiwan.

Da Solbjørg dro hjem i fjor var vi ikke sikre på om hun ville ha helse til å komme ut en periode til. Gleden var derfor stor da hun annonserte at hun kom til Kamerun enda en tørkeperiode, og jeg meldte meg da som festkomite-leder for 80 årsfeiringen. Ja, for bursdagsfest måtte det bli både for norske og kamerunske venner.

Og fest ble det. Først en norsk fest på restaurant og så en ordentlig kamerunsk fest med kamerunsk mat, kaker, taler, sang og dans. Også Solbjørg slengte seg med på dansen. At dama er solid (et uttrykk som ofte brukes her) er det ingen tvil om. Seks månder i året bor hun i en avsidesliggende landsby med så dårlig veiforbindelse at jeg mente jeg fortjente en diplom etter å ha kjørt strekket selv en gang. Og uten innlagt strøm, og med både en kulde- og varmeperiode som overgår Ngaoundere lever Solbjørg ikke bare sammen med sine venner, men også like mye for sine venner.

Ja, for det er blitt sagt at det finnes tre typer misjonærer; "Det er de flinke misjonærene som får alt til og som er dyktige i det de gjør. Det er de misjonærene vi beundrer. Det er også de misjonærene som sliter med å finne seg til rette, de som syntes at alt med det å være misjonær er vanskelig. Det er de misjonærene vi synes synd på. Men så er det de misjonærene som er glade i oss og som viser oss kjærlighet. Det er de misjonærene vi husker og som gjør noe med hjertene våre."

Og Solbjørg er en misjonær som er husket på av mange og som har endret manges hjertes.

HIV TEST KAMPANJE I BERTOUA

Nok en gang har jeg fått lov til å være med "Alle mot AIDS" prosjektet på en frivillig hivtest-kampanje. Denne gangen gikk turen til byen Bertoua i sør, og jeg er med som sjåfør, og litt som konsulent og diskusjonspartner. Det var en lang tur vi hadde, men utrolig spennende og lærerik. Å få lov til å reise slik sammen med kamerunske kolleger er utrolig festlig, og latteren sitter veldig løst. Men å reise i Kamerun sammen med kamerunere og holde kamerunsk standard er litt av en utfordring for en primpen hvit dame. Men jeg velger å se på det som en utfordring og en del av den personlige utviklingen. Etter å ha satt foten ned når det gjaldt det første overnattingsstedet, og gitt løfte om at jeg personlig skulle betale mellomlegget for alle hvis vi bare økte standarden et lite hakk, så ordnet det meste seg.

Før vi kom så hadde 4 frivillige jobbet en hel uke for å spre informasjon til lokalbefolkningen om denne testkampanjen samt å ha forhandlet seg fra til tre ulike steder hvor testene skulle avholdes. Disse fire, såkalte VRC'ene, har fått opplæring og kursing i HIV/AIDS arbeid av prosjektet.

I tillegg til reising (som er et kapittel for seg selv) så hadde vi i test-teamet fire effektive arbeidsdager i feltet. De tre første dagene går til testing av befolkningen på tre ulike steder. Den første dagen hadde vi testing på kirka sitt lokale helsesenter, mens den andre og tredje dagen hadde vi testing hos to ulike lokale sjefer i byen. De lokale/tradisjonelle sjefene opererer parallelt med det offentlige administrasjonssystemet, og disse lokale sjefene besitter en god del innflytelse over sin befolkning. De lokale sjefene er også oftest muslimer og ved å involvere dem så når man deler av befolkningen som de frivillige VRC'ene, som ofte er fra den lokale menigheten, ikke så lett får innpass hos.

Begge disse to lokale sjefene åpnet bokstavlig opp sine egne hjem og lot oss få bruke dem til å teste befolkningen.

Test-kampanjen er gratis og frivillig. For å få teste seg må alle innom rådgiverne for en samtale, såkalt pretest-rådgivning. Her blir det snakket om hva hiv er, hvordan det smitter og hva resultatet av testen vil bety for den enkelte. Etter å ha fått rådgivning får de et anonymt nummer som de tar med seg til labratorie-posten. Der blir de stukket i fingeren og etter 3o minutter er resultatet klart. Alle må så inn til sin rådgiver der de hadde pretest-rådgiving for å få det de kaller posttest-rådgivning, før resultatet blir kunngjort for dem.

Resultatet er individuelt og konfidensielt. Men alle de som tester positivt får tilbud om å være med i en støttegruppe for hivpositive. Den fjerde arbeidsdagen går derfor til å samle alle de som testet positivt og oppmuntre dem til å organisere seg i en støttegruppe for hivpositive og hjelpe dem i gang med å velge seg ledere. Deretter har vi gjort en avtale med det lokale sykehuset slik at alle får lov til å komme dit og ta en CD4celle-prøve før vi drar. Det er denne prøven som avgjør om en hivsmittet skal begynne på behandling eller ikke, og prosjektet betaler denne prøver for alle.

I Bertoua testet vi over 300 mennesker og fant 45 hiv positive, en prevalens på ca 15 prosent. Bertoua er en stor by nær grensa til den Sentral Afrikanske Republikk, så en prevalens en god del høyere er landsgjennomsnittet på 5,5 prosent var ventet. Men 15 prosent var likevel veldig høyt. Rundt 30 av disse møtte opp på samlingen vår den siste dagen og valgte å være med i en støttegruppe for hivpositive. Det er utrolig flott, for ved å organisere seg i slike grupper så vil det være lettere for dem å hjelpe hverandre å leve positivt som hivpositive, og det vil være lettere for prosjektet å følge opp disse gruppene også i framtiden.

Så selv om vi vinner terreng i kampen mot AIDS så er det enda alt for mange som rammes av denne sykdommen og mye arbeid gjenstår enda.
































































































































































































































































































Da vi kjørte sørover la jeg merke til at de gravde grøfter langs veien hele veien sørover. Jeg syns jo det var litt rart at de graver grøfter nå, nå som regntida er over. Men neida, dette er ikke for regnet men de rett og slett graver ned, manuelt for hånd, fiberoptisk kabel for internett. Og det hele veien fra Douala i sør til Maroua i nord. Det må bli over 200 mil. Det er noe å tenke på her vi sitter på nett i Afrika. Utviklingen kommer hit også, om den så må graves ned for hånd i heten.

VÅG MER: VÅG Å GÅ I TRO

Hôpital Protestant de Ngaoundéré er et misjonssykehus som ble etablert av norske misjonærer for omlag 60 år siden. Den gangen stilte NMS med både leger og sykepleiere som fikk støtte fra Norad for å bygge opp sykehusdriften. Det var den gangen.

Idag er situasjonen og forutsetningene veldig anderledes. Idag blir sykehuset drevet av den selvstendige kirka EELC, Eglise Evangelique Lutherienne au Cameroun (hvor vi jobber som misjonærer), og sykehuset har ingen driftstøtte. Ikke en gang den lille støtten som staten har lovet å gi sykehuset kommer. Det betyr derfor at dette private misjonssykehuset er helt og holdent brukerfinansiert, og det er pasientene selv som må betale for all behandling og medisiner. De fattige som dette sykehuset var tenkt å hjelpe, må derfor betale alt fra sprøyter til labratorieprøver, medisiner og behandling.

Det resulterer i at de aller fattigste har derfor ikke råd til å benytte seg av dette sykehuset. Og de aller fattigste i Ngaoundere er oftes de kristne. Muslimene som er flertall i byen er de som tradisjonelt sett driver handel og derfor har større tilgang på penger. Det er derfor ikke tilfeldig at omkring 80% av pasientene på kirkas sykehus er muslimer. Mange av de kriste i byen har ikke råd til behandling og ikke få dør ute i bydelene av sykdommer som det ville vært forholdvis enkelt å behandle.

Dette sykehuset ligger også nært bysentrumet og derfor er pågangen på akutten veldig stor. Ikke så sjeldent får man inn trafikkulykker som må behandles umiddelbart uten påvente på at familien skal klare å samle inn nok penger for behandlingen. Å få betaling for en behandling etter at pasientene er blitt frisk er ikke alltid lett. Hvorfor skal familien sette seg i en enorm gjeld på bekostning av andre behov når pasientene allerede er klar for å skrives ut? 50% av keisersnittene forblir derfor ubetalte siden dette oftest er akutt, og det er ikke lett for sykehuset å få endene til å møtes.

Men midt oppi disse utfordringene har sykehuset vært så heldige at de har fått tatt del i et fantastisk utdanningsprogram for kirurger. PAACS, Pan African Academy for Christian Surgons, er et amerikansk program som utdanner kirurger på plass i Afrika.Sykehuset her har ingen utgifter med kandidatene programmet tar opp, men til gjengjeld får sykehuset alle inntektene fra operasjonene kandidatene utfører.

Fordelene med dette programmet er derfor mange. For det første så utdanner de afrikanske kirurger i Afrika. Det betyr at kirurgene slipper å dra til Vesten for å få utdannelse og Afrika slipper å miste kompentanse ved at kandidatene heller får seg jobb i Vesten og aldri kommer tilbake (brain drain).Det er også en mye billigere løsning, og man får utdannet langt flere kirurger for mye mindre beløp.

Dette er også et utdanningsprogram som opererer i felt. For å få sin utdannelse godkjent må hver kandidat operere minimum 100 større operasjoner i året i 5 år, altså minimum 500 operasjoner pr kandidat. Det betyr at de lærer å operere under de forutsetningene som de senere skal jobbe i. Mange spesialister som har fått sin utdannelse i Vesten opplever det som vanskelig å komme tilbake til Afrika og jobbe under kummelige forhold, og motivasjon blir byttet ut med frustrasjon. En stor andel søker seg derfor tilbake til Vesten hvor alt fungerer så mye bedre. Nok en gang mister Afrika en sår trengt kompetanse.

PAACS programmet er også et kristent program med en klar kristen profil. Både programdirektøren og kandidatene ber og vitner for sine pasienter. Holdningen til kandidatene er at de vil gjøre sitt ytterste å redde liv, for tenk om pasienten ikke kjenner Jesus. Ved å redde en pasient så vil pasienten få en ny anledning til å høre om Jesus, og det inngår i deres oppdrag. PAACS programmet setter også nestekjærligheten høyt. Det er vår kristne plikt å hjelpe mennesker i nød, selv om de ikke deler vår tro eller om de ikke kan betale for seg.

Den siste punktet har derfor skapt debatt på et sykehus som er helt avhengig av sine inntekter for å i det hele tatt kunne drive. Og den økonomiske situasjonen for sykehuset gjør det vanskelig å gi behandling til pasienter som ikke er i stand til å betale for seg. Å opererere mennesker gratis er ikke god butikk, og det er vanskelig for sykehuset å få endene til å møtes. Og med så mye akuttilfeller dette sykehuset har, og med PAACS kandidatene som oprerere uten å først forsikre seg om at familien kan betale, har gjort at andelen av ubetalte behandlinger har økt. Sykehuset befinner seg nå i en vanskelig økonomisk situasjon.

PAACS programmet har hatt jevnlige evalueringer av programmet sitt her i Ngaoundere, og den siste evalueringen hadde de nå i spetember. Resultatet av denne evalueringen vil avgjøre om programmet fortsetter eller ikke, og det endelige svaret er ventet i løpet av denne måneden.

Men på den siste evalueringen PAACS hadde og hvor man diskuterte nettopp denne spenningen mellom den vansklige økonomiske situasjonen og vår kristne plikt til å hjelpe mennesker i nød om de kan betale eller ikke, så sa en av evaluatørene noe som jeg har grunnet mye på i ettertid.

Han sa: ”Hvis dere nekter de fattige behandling fordi de ikke kan betale for seg, så mister dere også velsignelsen fra Gud”. Tenk på det: ”Velsignelsen fra Gud”. Skulle ikke Han velsigne sitt arbeid? Kan Guds velsignelse gjøre en forskjell på økonomien?

Og jeg tror han har helt rett i det han sier. Dette sykehuset er anderledes og skal være anderledes enn det offentlige sykehuset rett borti veien. Dette sykehuset er Guds arbeid, og ved å gå i tro på Gud så vil Han velsigne sitt arbeid. Jeg tror vi ofte er for opptatt av å stole på vår egen kompetanse. Vi skal ordne alt i vår egen kraft, og vi stirrer oss blinde på at 2 minus 3 blir minus. Gud har gitt oss fornuft for at vi skal bruke den, men han har også gitt oss tro for at vi skal bruke den.

Tenk om vi som en hel institusjon, et fattig sykehus i Afrika, hadde våget å arbeide i tro på at Gud vil velsigne arbeidet, og ikke bare satt all vår lit til våre evner, kompetanse og profesjonalitet, og ofte utilstrekkelighet. Tenk om vi i kjærlighet tør å gi de fattige den hjelpen de trenger selv om de ikke kan betale for seg og selv om ikke regnestykket går opp. Tenk om vi hadde våget å tro på at Gud ville velsigne arbeidet vi er sendt ut for å gjøre for Ham. Tenk hvilket fantastisk vitesbyrd det ville blitt.

Ved å tørre å gå i tro så er jeg viss på at Gud vil velsigne oss, jeg er viss på at det vil gjøre noe med oss, med hjertelaget vårt, og jeg er viss på at det vil gjøre noe med det arbeidet vi gjør.

Be for sykehuset her og de økonomiske utfordringene de har, be for de fattige som ikke har råd til å behandle seg eller sine barn når de er syke, be for sykehusledelsen som skal ta de store avgjørelsene, be for PAACS programmet som har betydd så mye for både sykehuset og pasientene, og be for oss som jobber i Guds institusjoner. Be om at Han må gi oss tro til at Han vil velsigne Sitt arbeid.

Be om at vi alle må våge mer: Be om at vi må våge å gå i tro.

BURSDAGSFEIRING

AUDIENS HOS KONGEN

Se for deg at du bor i en liten landsby i Afrika hvor du stort sett livnærer deg på jordbruk. Plutselig hører du trommer og skrik og galopperende hester. Du rekker ikke å reagere før landsbyen er omringet av krigerske soldater til hest. Slik var det nok for mange da fulanifolket erobret det nordlige Kamerun på begynnelsen av 1800-tallet. Mange landsbyer og etniske grupper valgte å underkaste seg fulanifolket og ble gjort til slaver for å unngå å bli drept. Andre gjorde motstand og led store nederlag mot soldatene til hest. Andre igjen klarte å forhandle seg fram til fred gjennom å konvertere til islam.

Fulanifolket ble et herskerfolk her i nord, og mange landsbyer ble forpliktet til å forsyne lamidatet med både soldater, tjenere, concubiner og mat. Under den franske koloniseringen fikk også den lokale kongen, lamidoen, lov til å kreve inn skatter og hans makt og innflytelse økte i landsdelen.

Men mange av de folkeslagene som var blitt gjort til slaver av lamidoen fant sin frihet i den kristne troen, og flere misjonærer tok opp kampen mot lamidoens slaveri i Nord-Kamerun som ble offisielt avskaffet først på 1960-tallet.

Selv om muslimene fortsatt er i flertall her i Ngaoundéré, og selv om lamdioen fortsatt besitter en tradisjonell og religiøs makt, så har hans kongedømme og innflytelse endret seg de siste årene. Men han blir allikevel sett på av mange som symbolet på en undertrykkelse som fant sted for ikke så mange generasjoner siden.

Tiltross for denne historiebakgrunnen så har misjonssykehuset her i Ngaoundéré alltid hatt stor tillitt hos den muslimske befolkningen, kanskje fremst blant fulanibefolkningen, og flertallet av pasientene som benytter seg av sykehuset har muslimsk bakgrunn. Også lamidoen anser misjonssykehuset som sitt sykehus, selv om der finnes et offentlig sykehus like ved. Og i fjor høst da synet til lamidoen begynte å svikte på grunn av en øyesykdom, var det til misjonssykehuset som drives av kirka her i Ngaoundéré han henvendte seg for å be om hjelp. Da sykehuset hadde besøk av et ekspertteam av øyeleger fra Tyskland senere på året, fikk en av de disse legene undersøkt lamidoen. Denne legen var opprinnelig kamerunsk, men bodde og jobbet i Tyskland. Legen konkluderte med at det beste var om lamidoen kom seg til Tyskland slik at han kunne opereres der.

Sykehuset her hjalp til med det praktiske, og i sommer reiste lamidoen sammen med sykehusdirektøren på misjonssykehuset til Tyskland for å gjennomføre en øyeoperasjon. Både operasjonen og reisen til Tyskland var vellykket.

For å vise sin takknemlighet så inviterte derfor lamidoen denne kamerunske/tyske legen sammen med en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag. Legen kom reisende til Ngaoundéré etts ærend bare for å være med på denne resepsjonen.

Det hele foregikk i kjent tradisjonell stil. Først var det fantasia hvor lamidoens soldater viste seg fram på hest. Dette foregikk uten lamidoens tilstedeværelse utenfor lamidatet. Deretter fikk vi en omvisning inne på lamidatet. Etter det ble vi ført inn i en flott festsal hvor det var dekket til en nydelig buffé. Før vi begynte å spise kom Hans Majestet selv inn og gjennom en av sine ministre ønsket han oss velkomne til bords. Han selv snakket ikke til forsamlingen. Deretter hadde vi en skål (med brus) sammen med lamidoen før han trakk seg tilbake og vi begynte å spise.

Etter at vi hadde spist oss gode og mette, kom lamidoen nok en gang inn i festsalen igjen. Også denne gangen var det ministeren som talte på vegne av lamidoen. Han takket for at vi ville komme og snakket varmt om det arbeidet sykehuset gjør i Ngaoundéré.

Så gjorde han noe som jeg tror forbauset flere av oss. Som en avslutning bad han en av misjonssykehusets leger om å be en bønn for oss, for deretter å be en av sine ministre om å gjøre det samme.

Den kristne legen som ble bedt om å be ble nok litt forfjamset og foreslo heller at vi skulle synge en sang, noe vi gjorde. Deretter tok en av lamidoens ministre og bad en bønn for oss alle. En åpenhjertig bønn over fellesskapet, en bønn om velsignelse i arbeidet og en bønn om beskyttelse over hver enkelt som var til stede.

Lamidoen; den muslimske lederen som ofte blir sett på som undertrykker av mange etniske grupper og kanskje spesielt de kristne; den tradisjonelle herskeren som har sett på og kanskje ser på mange av de etniske gruppene som sine slaver; denne lokale kongen med fortsatt makt og posisjon i samfunnet her i nord, inviterte en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag i takknemlighet. Deretter avslutter han med at vi skal be for hverandre til tross for ulik tro og ulike etniske tilhørighet, og til tross for det historiske skillet mellom hans folk og de kristne. Jeg ble stum.

Tør vi å møte våre muslimske naboer med samme åpenhet? Tør vi å møte hverandre i vennlighet og kjærlighet? Først da vinner man hjertene…..