NORSK JUL PÅ AFRIKANSK

Med palstikk-juletre, flybårent pinnekjøtt fra gamlelandet og hjemmebakt pepperkakehus (bare det er en bragd i seg selv) så ble det tilnærmet norsk jul i Ngaoundere også. Litt nedtur var det kanskje at ingen av barna likte pinnekjøtt og heller ville ha fiskegrateng til jul neste år..... noe mor aldri kommer til å gå med på.

Men ellers hadde vi en flott julfeiring med norsk utegudstjeneste hvor blant annet Theodor og Bjørn var tekstlesere. Chantal som jobber hos oss reiste i bryllup i sør, og dermed fikk bestevennen til Theodor, Daniel (Chantals sønn) lov til å bo hos oss og feire norsk jul i år. Det var stor stas for både Daniel og Theodor og de andre barna. Også Delphine som er så nær en afrikansk nordmann vi kommer, feiret også norsk jul med oss. Og heldigvis så likte iallefall Delphine norsk pinnekjøtt.

Det blir ikke helt det samme pakke-kjøret når man bor i Afrika og feirer jul, men det er faktisk den delen av julen man savner minst når vi er her. Og det er utrolig godt å oppleve at barna blir umåtelige glade for en ny skjorte og bukse eller nye underbukser. Det er ikke mange fireåringer i Norge som danser i glede over slike gaver.

Andre juledag satte vi oss på toget sammen med Solbjørg for å feire nyttår sammen på Kribi. Også her fikk Daniel være med, og det var stor stas for ham da han aldri før hadde sett havet. Men det siste vi gjorde før vi satte oss på toget var å knuse mesterverket av et pepperkakehus for å ha med som niste på veien. Det er en tradisjon vi har fått her i Kamerun.

I Kribi ventet late dager, mye bading og enda mere iskrem. Der feiret vi også nyttår på stranda med flott buffet og koselig selskap. Det er nemlig ikke bare et offer å være misjonær, vi er også rikt velsignet med gode dager...

JULETIDER ER TRAVLE TIDER

Ja, også i Kamerun er førjulstiden travel. Det er nemlig ikke fordi vi er blitt late at det har vært liten aktivitet på bloggen i det siste, men det har rett og slett vært mangel på tid til det. Det betyr ikke at det ikke har skjedd nok som vi kan blogge om, for det har det så absolutt.

Men for øyeblikket jobber jeg med en del regnskap. (Misjonærer er som poteten). På den avdelingen jeg jobber (medisinlageret) har vi nemlig gjort en sammenligning av tallene vi hadde internt på avdelingen med tallene som de hadde på regnskapskontoret, og da fant vi avvik. Disse avvikene skyldes ikke underslag, men dårlige regnskapsrutiner. Min jobb har derfor bestått i å korrigere og dokumentere alle bevegelser på avdelingen for 2010, før utgangen av året. I tillegg til denne enorme jobben som blir ekstra stor i Afrika hvor man mangler en del tekniske hjelpemidler, så har tida gått til å forberede julen for store og små. Og den gledelige nyheten er at nå stemmer tallene, vi har fått gjort forbedringer innen regnskapsrutinene og vi har hatt en flott julefeiring alle sammen.

Ja,så nå endelig har jeg et lite pusterom hvor jeg kan dele med dere noen av våre førjulsopplevelser.

Jeg har nå lagt ut fire bildeinnlegg etter hverandre hvor dere kan få se litt av våre liv i bilder. Innleggene ligger kronologisk, det vil si de nyeste hendelsene kommer først og de eldste hendelsene sist.

Dette er de innlegg jeg nå har lagt ut:

1. Søndagsskolens julekonsert
2. Juleavslutning på Amityskolen
3. Misjonærbarn og englebarn
4. Mor Gadjiwan 80 år

Ønsker dere alle ellers et velsignet Godt Nytt År!

SØNDAGSSKOLENS JULEKONSERT

Til å begynne med så syntes Theodor at det var litt flaut å gå på søndagsskolekoret, men siden hans bestevenn, Daniel, ville så lot han seg til slutt overtale. Men det varte ikke mange øvelsene før korøvelsen ble en av ukas høydepunkt. Og stor stas var det da når koret skulle ha julekonsert. Med nye drakter og godt innøvde sanger og dansesteg stilte barna stolt opp. Og Theodor stod på fremste rad og lyste opp med sin hvite hud blant sine kamerunske venner. Men det gjorde ingenting for han var en av de andre, og de sang og danset med liv og lyst.

Pappa måtte også etter tradisjonen danse opp og trykke mynter i pannen på Theodor. Og det var flere som trykket penger i pannen på ham bare for å vise at de syntes det var stas at han ville være en av dem.

Også Aaron var framme og sa høyt deler av juleevangeliet på fransk som han hadde lært seg utenat.

For oss foreldre er det godt å oppleve at barna føler seg hjemme her, at de hører til her og har venner de kan glede seg sammen med. Og mamma var ikke lite stolt da Theodor sang solo på fransk. Og hun var også veldig lettet av å oppdage at gutten ikke har arvet dansefoten av sin far. Ja, for Theodor har virkelig lært seg å svinge seg på afrikansk vis.

JULEAVSLUTNING PÅ AMITY SKOLEN

Alle våre tre barn går på engelskspråklig skole i byen. Amity skolen er en tyrkisk dreven skole med god standard og med små klasser som har maks 16 elever i hver klasse. Theodor går nå i 2.klasse mens både Samuel og Aaron går begge på førskolen. Barna trives godt på skolen selv om de dette året er de eneste hvite elevene på hele skolen.

På juleavslutningen skolen hadde før jul var det førskolen som stod for underholdningen, mens barneskolen var tilskuere. Og både Samuel og Aaron fikk vist seg fram. Det var også tale av den tyrkiske rektoren, sang og dans og ulike sketjer.

Aaron var med på det de kalte ballett-opptreden for gutter. Da danset de en innøvd dans hvor de holdt det kamerunske og det tyrkiske flagget. Siden Aaron var det nærmeste skolen kom er tyrkisk elev, fikk han æren av å holde nettopp dette flagget mens han danset. Heller ikke Aaron er blitt belastet med å arve sin fars dansefot, og han elsker å svinge seg til afrikanske rytmer.

Aaron fikk også vise fram sine bryteegenskaper på en brytematte. En kamp som på vennlig vis endte uavgjort.

Samuel var med i ulike sangopptredener og han fikk også vise krefter i taukamp som laget hans vant to ganger.

At barna har en god skolehverdag er helt avgjørende for alle misjonærforeldre. Når misjonærantallet i nyere tid reduseres og barnefamiliene ikke blir så mange på hvert felt, er det derfor viktig å finne gode samarbeidsskoler hvor barna kan ha en god skolehverdag. Vi er derfor veldig takknemlige for at våre barn har funnet seg godt til rette og trives godt på denne skolen. At barna får en Kamerun-aksent på engelsken sin får vi heller leve med.

MISJONÆRBARN OG ENGLEBARN

Mange tror nok at misjoærbarn er det samme som englebarn. Desverre er nok ikke dette alltid tilfellet, ihvertfall ikke i familien Bischler. Men av og til fremstår også Bischler-guttene som rene englene, og da kan ikke mor annet enn å knipse forevigende bilder og legge dem ut på nettet slik at dere andre også får se disse små søte englene.

Misjonærbarna kledde seg nemlig ut som St.Lucia den 13 desember og gikk en runde på stasjonen med lys i hendene hvor de sang og delte ut lucia-boller til beborerne på stasjonen. At det ble litt stearin i håret på Lucia-jentene fikk ikke våge seg. Koselig var det iallefall for bade store og små, og for de norske og kamerunerne som fikk en bolle levert på døra med sang.

MOR GADJIWAN 80 ÅR

Det er nå 50 år siden Solbjørg kom til Kamerun som misjonær for første gang. Etter at hun ble pensjonist har hun kommet ut og jobbet frivillig 6 måneder i året i Gadjiwan, en avsidesliggende landsby nær Nigeriagrensen. Her jobbet hun som helsesøster og jordmor de siste årene som misjonær, og i sin frivillige periode har hun fortsatt å engasjere seg i både helsearbeidet og i evangeliseringsarbeidet blant pere-folket.

Solbjørg har som jordmor tatt imot nesten hele befolkningen i Gadjiwan, men det er nok allikvel mest for hennes omsorg for sine venner at de kaller henne Mor-Gadjiwan.

Da Solbjørg dro hjem i fjor var vi ikke sikre på om hun ville ha helse til å komme ut en periode til. Gleden var derfor stor da hun annonserte at hun kom til Kamerun enda en tørkeperiode, og jeg meldte meg da som festkomite-leder for 80 årsfeiringen. Ja, for bursdagsfest måtte det bli både for norske og kamerunske venner.

Og fest ble det. Først en norsk fest på restaurant og så en ordentlig kamerunsk fest med kamerunsk mat, kaker, taler, sang og dans. Også Solbjørg slengte seg med på dansen. At dama er solid (et uttrykk som ofte brukes her) er det ingen tvil om. Seks månder i året bor hun i en avsidesliggende landsby med så dårlig veiforbindelse at jeg mente jeg fortjente en diplom etter å ha kjørt strekket selv en gang. Og uten innlagt strøm, og med både en kulde- og varmeperiode som overgår Ngaoundere lever Solbjørg ikke bare sammen med sine venner, men også like mye for sine venner.

Ja, for det er blitt sagt at det finnes tre typer misjonærer; "Det er de flinke misjonærene som får alt til og som er dyktige i det de gjør. Det er de misjonærene vi beundrer. Det er også de misjonærene som sliter med å finne seg til rette, de som syntes at alt med det å være misjonær er vanskelig. Det er de misjonærene vi synes synd på. Men så er det de misjonærene som er glade i oss og som viser oss kjærlighet. Det er de misjonærene vi husker og som gjør noe med hjertene våre."

Og Solbjørg er en misjonær som er husket på av mange og som har endret manges hjertes.