SKOLEFEST

Forrige lørdag var det skolefest på skolen til Theodor, Samuel og Aaron. Da hadde alle klassene øvd inn et dansenummer for anledningen som de fremførte på en stor scene i skolegården. Kostymene hadde barna lagd på skolen med god hjelp fra sine repektive madammer (lærerinner).

På festen var det også salg av kaker og kaffe, nystekte pannekaker, is og brus. Og så var det flere stander med tivoliaktiviteter hvor barna vant en liten premier hver gang uansett hvordan det gikk.

Aaron var ikke med sin klasse og danset, og Samuel hadde hele tiden bedyret til sin lærer at han heller ikke ville danse på festen. Men madame ville gjerne at han skulle være med for han var jo så flink. Etter en liten overtalelse fra mamma gikk han med på å danse på scenen på festen, og han var veldig spent før han gikk på scenen. Men madame hadde helt rett: Samuel er en dyktig danser, og han visste til enhver tid hva han skulle gjøre og gjennomførte dansenummeret med stor stil. Det var en ikke så rent lite stolt mamma som sprang rundt og knipset bilder av dansegutten sin.

Etter å ha vært på scenen og gjennomført dansenummeret hele to ganger på rad, var det godt med en liten pause i skyggen og spise nystekte pannekaker og sjokoladekake med brødrene sine.

Etterpå var det Theodor sin tur. Og det var en spent klasse som satt klar i kostymene sine før de skulle på scenen. "Man må jo kikke på skoene for å skille guttene fra jentene", kom det fra en mamma som mente at alle så ut som jenter i kostymene sine. Og hun hadde noe rett i det. Men også denne klassene gjennomførte med stil og de hadde virkelig øvd på disco-trinne; med både vrikking på hofter, klaps på rompa og ikke minst en liten klisse-dans parvis til slutt. Man skal tidlig krøkes.....

Det var iallefall utrolig gøy og guttene storkoste seg. Og de var ikke så rent stolte etterpå da de var ferdige med dansenummerene sine. Men mest stolt var nok mammaen. Ikke visste jeg at guttene mine var så flinke til å danse. Det kan de da umulig ha arvet fra faren sin iallefall... Og jeg vet ikke helt hva Theodor kommer til å mene om disse bildene av seg når han vel blir tenåring...

Samuel og Aaron følgte nøye med på alle dansenummerene, og det skal ikke forundre meg om de snappet opp noen triks og to. Man vet jo aldri.

Det var iallefall en kjempe hyggelig dag på den franske skolen til guttene her i Vichy. Sola skinte og vi kosa oss masse, nesten som på 17. mai. Og det er så godt å se at guttene trives så godt på skolen, og at de på den korte tida har klart å få lekekamerater og at de tør å praktisere fransken sin. Det er veldig nyttig.

Når skoleferien begynner her om tre uker skal alle tre over på en sommerskole. Det blir nok mer organisert lek og mindre skole, men jeg tror det også vil bli gøy for guttene. Vi håper iallefall det. Og vi voksne knoter i vei på franskkurset vårt og lærer litt hver dag. Vi har det med andre ord veldig bra.

VIVE LA FRANCE

Nå er vi altså på plass i Vichy, Frankrike, og på mandag begynte også jeg og guttene på skole. Jeg på franskkurs, og guttene på fransk førskole. Erik som kjørte bil ned til Vichy i forveien var allerede godt i gang med kurset da vi ankom Vichy. Vi var alle veldig spente på skolestarten, men det har gått som en drøm. Guttene går på en katolsk skole tre minutters gange fra vår skole, og de går i hvert sitt klassetrinn. De har som oss, fri to timer midt på dagen, og da henter vi dem for å spise lunch sammen med dem. Det er bare fem minutter til leiligheten hvor vi bor. Ganske koselig faktisk. Og hver gang guttene ankommer skolen blir de møtt av lærerne sine med et kyss. Akkurat det er jeg glad vi voksne slipper på vår skole, men alt ser ut til å fungere veldig godt.

Det var iallefall tre veldig fornøyde gutter vi hentet på skolen etter endt første skoledag. Og de hadde fått mange komplementer for at de var så fine i like skjorter som de hadde fått av tante Torhild.

Ellers så har vi det fint i Vichy, selv om dagene nå er fult belagte for oss alle. Og allerede på mandags morgen drar Erik en uke til Kamerun for å være med på kirkas generalforsamling. Det blir nok spennende. Da får jeg og gutta boyz klare oss selv. Godt vi har bil her da.

Vi var jo to uker i Arendal før vi dro ned hit og der fikk vi unnagjort en del legebesøk og tannleger og diverse. Da vi var hos tannlegen fikk mamma Sandra seg en aldri så liten oppvekker. Med en gang Samuel åpnet munnen sa tannlegen bestemt. "Ser gutten bruker tutt enda, ja". Da kunne man se et stort rundt hull mellom tennene da Samuel bet tennene sammen. Altså hadde tannveksten formet seg rundt tutten og gjort noe med bittet hans. Dette er jo sikkert helt vanlig og retter seg nok ut når de slutter med tutt, men jeg hadde aldri sett det så tydelig før. Før vi var ute av tannlegekontoret var jeg fast bestemt på at nå fikk det være slutt med tutten. Den måtte vi bare bli kvitt.

Etter knall hard manipulering av den mellomste satte vi oss sporenstreks i bilen til dyreparken i Kristiansand og gav tutten til Kaptein Sabeltann. Det jeg ikke hadde regnet med var at da sprang også Aaron fram og kastet tutten sin i skattekista. Så der stod vi da med to smågutter og ingen tutter. Og like etterpå satte Erik seg i bilen og kjørte avgårde til Frankrike. Så med andre ord så var det jeg som stod der med to smågutter og ingen tutter. Ikke akkurat det mest smarteste og sympatiske trekket vi har gjort med tanke på at vi var på besøk oss tante Inger Elise og onkel Tormod. Vi er nok bråkete nok å ha på besøk som det er om man ikke skal benytte anledningen til tutteavvenning før tida også når man bor hos andre. For for Aaron sin del kom det nok litt brått på. Han kunne jo ikke skjønne hvorfor vi ikke bare kunne kjøre tilbake til dyreparken og hente tuttene igjen. Men her gjaldt det altså å stå løpet ut. Hadde man sagt A fikk man si B.

Men nå kan vi altså med glede og begeistring meddele tante at nå har krisen lagt seg og de to små har innfunnet seg med at det som er gitt til Sabeltann, det blir hos Sabeltann. Men vi må jo beklage sjauen vi skapte den siste uka. Nå håper vi bare på at tennene skal skinne og bittene skal rette seg til. Men de leggerutinene den siste uka i Arendal var ikke gode....

Etter at Erik var kjørt til Frankrike fikk vi akkurat med oss 17. mai-feiringen før også vi satte oss på flyet til sydligere breddegrader. Jeg hadde vært ute og handlet inn 17.mai-antrekk til guttene, og de var så fine så, men de hadde ikke mindre enn fem lag med klær på seg. En t-skjorte, en langarma genser, en korarma skjorte, en polo t-skjorte og jakke. Sånn er det å komme fra Afrika til Norge. Men tiltross for at det var litt kaldt så ble det en flott dag sammen med tante Inger Elise og Onkel Tormod og søskenbarn. Vi så på toget og spiste pølser og kaker. Og før Erik dro så lovte han guttene at på 17. mai kunne de spise så mye is de bare ville. Lett for ham å si som satte seg bilen og kjørte avgårde. Men det ble allikevel ikke mindre enn 6 is på hver. Og til og med potetløp som seg hør og bør på en 17. mai-feiring. Og det vanket selvsagt premie til alle de små.

Men jeg må innrømme at det også var godt å komme til sydligere breddegrader med over 30 varmegrader i Vichy!!!!!

Nå satser vi på å ta livet litt fransk i noen uker, og jeg tror både vi voksne og guttene kommer til å lære oss mye fransk. Vi har det iallefall godt, og jeg tror det kan bli både et nyttig og fint opphold her i Vichy.

HOS LEGEN!

Nå er vi altså ankommet Norge, jeg, Samuel og Aaron. Erik og Theodor kommer først om en uke. Vi befinner oss nå på Karmøy hos Beste, og selv om vi koser oss og våren er kommet så synes vi at det er litt kaldt her. Ikke mindre enn tre jakker har jeg på meg når jeg endelig trår foten ut av døra. Men det går vel mot varmere dager her også. Vi får jo håpe.

Og idag hadde vi bestilt oss legetime. Av erfaring fra forrige sommer vet vi at det kan være lurt å ha tatt såkalte MRSA-prøver. Det er en bakterieprøve på multiresistente bakterier som tas fra nese og svelg. Uten to slike prøver med en ukes mellomrom vil vi ikke få komme inn på et norsk sykehus uten å bli lagt på isolat.

Så med førevar-prinsippet hadde jeg bestilt en legetime til oss idag klokka ti. Som gode nordmenn var vi på plass på legekontoret ti på ti. Vi satt og venta og vi satt og venta. Til slutt kom legesekretæren ut og lurte på om vi ikke kunne ta oss en tur på kafè siden de var så forsinka i dag. Joda, vi satte oss i bilen og fant oss en kafè hvor vi fort svidde av 150 kroner.

Klokka elleve var vi på plass på venteværelset igjen, og nok en gang ble vi sittendes og vente. Da vi endelig kom inn til legen så lurte han på hva vi skulle, til tross for at jeg hadde gitt beskjed om dette da jeg bestilte legetimen. Etter tre telefonsamtaler hadde han da kartlagt hvordan disse bakterieprøvene skulle tas og hvilket utstyr han behøvde for å ta disse prøvene. Noe han ikke hadde. Etter nok en telefonsamtale lurte han da på om jeg kunne kjøre til andre enden av byen og hente dette utstyret han behøvde for å ta disse prøvene. Som sagt så gjort; ungene inn i bilen og avgårde kjørte vi.

Da vi kom tilbake var legen gått til pause. Nok en gang bar det inn på et handlesenter hvor vi svidde av 150 kroner til. Vel tilbake på legekontoret ble vi på nytt sittendes og vente mens venteværelse ble fylt opp av utålmodige pasienter. Da de fikk høre at vi egentlig hadde time klokka ti på morgenen nå når klokka var halv ett, ble de ikke akkurat mindre utålmodige.

Etter langt om lenge kom vi så inn til legen. Og etter nok en telefonsamtale kunne legen konstantere at jeg hadde hentet for lite av disse Q-tips-lignende prøvetagingsutstyret og at han måtte ha tre til. Denne gangen sendte han sin datter avgårde for hente flere. Etter å ha tråklet seg fram og tilbake i trafikken kom hun heseblesende tilbake og konstanterte at det andre legekontoret på andre siden av byen ikke hadde mer av dette utstyret. Nok en gang ble vi sittendes og vente mens legen tok noen telefoner for å spore opp det nødvendige utstyret. I mellomtiden dro datteren ut og handlet bananer til barna i håp om å kjøpe seg litt ro på det lille venteværelset.

Etter en aldri så liten telefonrunde ble det avklart at nabo-legekontoret som nesten lå vegg-i-vegg hadde det utstyret han behøvde, og endelig kom vi oss inn. Selve prøvetakingen var unnagjort på under fem minutter på alle oss tre. Og så for å være på den sikre siden at vi ikke skulle komme oss hjem for tidlig iallefall, tok legen fram gitaren helt til slutt og diktet en sang om Samuel og Aaron i A-a-afrika på hele tre vers før vi kom oss ut døra klokka tre på ettermiddagen.

Det legebesøket tok oss altså ikke mindre enn hele dagen. Ikke så ulikt legebesøk i Kamerun i grunnen. Forskjellen var vel at dette legebesøket kostet meg bare 160 kroner pluss 300 kroner i kafèbesøk, og ikke over en månedslønn som det fort kan koste kamerunerne i Kamerun. Og så fikk vi jo en sang på kjøpet... ikke verst altså... Lurer på hva de på venteværelse syntes om at legen tok seg tid til det.... Men Samuel og Aaron var strålende fornøyd etter å ha vært hos legen.

GJESTEKVELD FOR DE NORSKE

Igår arrangerte altså Femmes Pour Christ en helt egen "Soirèe gastronomiquee" for alle de norske gjestene som er på besøk over påske. Det ble bestemt at vi skulle være i sykehuskapellet, en liten og intim kirke på sykehusområdet, hvor Femmes Pour Christ vanligvis har sine møter.

Jeg rakk ikke å være med på sist samling, så jeg gikk utfra at vi skulle ha samme klær som sist. Men da vi kom heseblesende til kapellet nesten en halvtime for seint, oppdaget jeg at jeg hadde feil drakt på. I bunn og grunn syntes jeg at det var okey, for da hadde jeg nok en gang en unnskyldning for å gjemme meg bak kameraet.

Det ble en fantastisk koselig kveld med masse god mat og mye dans. Og alle danset, store som små. Etter maten lokket damene meg og Linda til å være med og synge. Da jeg spurte hvilken sang de skulle synge fikk jeg bare til svar; "Du kan den". Noe jeg altså ikke kunne. Men jeg og Linda gjorde et iherdig forsøk på å synge med på fulani og samtidig henge med på alle trinn og bevegelser. Det gikk på et vis. Og det ble stor applaus da Stine danset opp og trykket en mynt i pannen min, som et tegn på at innsatsen min ble verdsatt. Ikke verst.

Alt i alt: En flott kveld, med god mat, mye sang og dans og en fin presentasjon av det arbeidet Femmes Pour Christ gjør. Jeg er stolt av å få være en del av denne gruppa, og jeg tror samtlige norske syntes det var en fin og innholdsrik kveld. Her ser dere noen bilder: