DON DE RECOLT I SYKEHUSKIRKA

Søndagen etter Don de Recolt i Milleniumskirka, var det tid for Don de Recolt i sykehuskirka hvor vi vanligvis går på søndagene. Nok en gang var både vi og barna kledde for fest på kamerunsk vis. Og nok en gang danset de norske inn til "Per spelmann.....", hvor vi både klappa og svingte oss. Og til vår store begeistring så fikk sykehuskirka inn mer penger i år enn i fjor, tiltross for forsinkelser i lønnsutbetalingene på sykehuset. Det var ikke verst altså.

Men det som imponerte meg mest var når søndagskolen kom for å gi sine gaver. Kø på kø med barn som ventet på å få komme inn i kirka og gi fra seg sine pengemynter. Flere hundre barn faktisk. For et syn. Og det vakreste av alt for meg var å se min egen Theodor midt i blant disse barna, flott kledde sammen med sin beste venn Daniel som passet godt på ham i trengselen. Det var et utrolig flott syn. "Guds rike hører barna til".

Også jeg og Linda var kledd i Femmes pour Christ-pagne og danset inn sammen med kvinnegruppa vår og gav vår gave til kirka. Og tiltross for over 4 timer lange gudstjenester så må jeg si at vi hadde en flott høsttakkefest, både vi voksne og barna. Jeg skulle ønske dere alle og enhver kunne få oppleve en slik fest, en slik glede, dans og sang. Tenk å få gi tilbake til Gud av det Han har gitt til oss med slik en fest og glede.

DON DE RECOLT I MILLENIUMSKIRKEN

Hvis dere har lest på noen av de andre Kamerun-bloggene så kan dere ikke ha unngått å ha fått med dere at vi har hatt høsttakkefest, eller Don de Recolt, i kirka. Dette er en av de største festene i kirka her, og så mye som en tredel av den årlige inntekten kommer inn på denne dagen. Så snart en høsttakkefest er over er det mange som begynner å legge til sides litt og litt gjennom hele året, slik at de sånn klarer å spare opp en betydelig sum som de gir på høsttakkefesten.

På høsttakkefesten så danser man inn gruppevis og overrekker gaven til presten. Også misjonærene utgjør en egen gruppe, og i år hadde vi bestemt oss for å imponere litt. Vi ville nemlig vise at også vi nordmenn har tradisjon for dans. Vi valgte derfor (av alle ting) å synge "Per spelmann han hadde ei einaste ku..." og la inn både steg og folkedanssving parvist. Og på toppen av det hele så fikk vi en saksofonist til å gå sammen med oss og spille.

"Og jeg som trodde vi skulle synge om Jesus og sånn....", sa en ungdommene da vi på forhånd øvde på steg og svinging. Men vi ble enige om at selv om det ikke var den mest fromme sangen, så ville vi nok være til stor underholdning for våre kamerunske venner. Og på en fest som dettså gjelder det å gi av seg selv. Jeg vil oppfordre alle til å gå innom Lena sin blogg og se filminnslaget hun har lagt ut der: http://www.lenaikamerun.blogspot.com/

Og ganske riktig så la den norske gjengen ingen demper på festen, men vi høstet derimot stor applaus. Og selv om Milleniumskirka fikk inn nesten en million fca (13-14 tusen norske kroner) mindre i år enn i fjor, så ble det en flott fest. Hverken kirkeadministrasjonen eller sykehusadministrasjonen fikk lønn som de skulle rett før høsttakkefesten, så mange hadde ikke så mye penger å gi i år. Allikevel er det imponerende beløp de ulike gruppene klarer å skrape sammen og gi til sin kirke. Spesielt syns jeg det nå når jeg vet hvor lite folk tjener og hvor dyrt alle ting er her for folk. Tenk om vi kunne sett en slik giverglede over hele kirka-Norge også. Da hadde vi virkelig imponert.

TRADISJONELT BRYLLUP

Rett etter at vi hadde fått besøk av tante Inger Elise (søstera til Erik), så ble vi invitert i bryllup til Esther. Helt siden vi kom til Ngaoundere for over to år siden så har Esther snakka om dette bryllupet som hun har spart penger til. Ja, så det var en gledens dag når nå den store dagen endelig var kommet. Og det passet jo veldig godt at Inger Elise også rakk og komme og oppleve et ekte tradisjonelt bryllup her i Kamerun.














Da vi kom var festen allerede i gang. Da var alle kvinnene samlet i stuen hvor de hadde bønnestund for Esther og mannen hennes. Jeg kunne ikke få øye på Esther her inne, og jeg tror at hverken hun eller mannen var til stede her. Etterpå gikk alle damene ut på gaten for å danse i en sirkel og gi kjøkkenutstyr til den nye bruden. Det er nemlig en tradisjon at kvinnene på brudens side skal utstyre sin datter med godt kjøkkenutstyr nå når hun skal giftes bort. Den største oppgaven for en kvinne er å jo å lage god mat til sin mann. Det har stor symbolverdi i denne kulturen. Mens kvinnene danset på gata og la sine gaver i en stor bolle så kom også Esther ut til slutt og danset sammen med kvinnene.

Etter dansen var det tilbake inn i huset for å fortsette vielsene som ble ledet av en prest i Esthers menighet. Kirkene i Kamerun har ikke vigselsrett, så hvis man vil bli juridisk gift så må dette gjøres på rådhuset. Dette var derfor bare en tradisjonell vielse hvor man ba for paret, gav sin velsignelse og sine gaver, og hvor man deretter feiret med dans og gaver.

Etter at første salmesangen var sunget sa presten at han gjerne ville gi ordet til brudgommen, siden han hadde et tog å rekke, og vi var allerede seint ute. Toget gikk om et kvarter. Brudgommen er nemlig jusstudent i Yaounde og måtte tilbake til hovedstaden for å avlegge en eksamen.

Brudgommen reiste seg så opp, sa noen velvalgte ord, rakk bruden hånden og dermed sprang han ut døra for å rekke toget. Ja, så der stod stolen hans tom etterpå, men ikke så veldig lenge. Hans yngre bror steppet nemlig inn i hans sted og overtok rollen som brudgom til festen var over.

Etter sang og bønn, lykkeønskninger og gode råd, var det tid for gaver. Da måtte vi alle danse fram og overrekke våre gaver til Esther, og både jeg og Inger Elise tok en afrikansk en. Deretter var det servering av god mat, som det seg hør og bør i et bryllup, og vi hvite fikk æren av å gå rett etter bruden, og før foreldrene og forsyne oss. Det var iallefall en flott fest, og en jeg tror det var en opplevelse for Inger Elise å være med. Det var jo litt trist at Esther ikke fikk ha mannen sin med seg gjennom hele festen, men jeg vet at hun gledet seg veldig til han kom tilbake, og at hun til og med sparte å pakke opp gavene helt til han kom tilbake igjen fra Yaounde.