VI NÆRMER OSS NOE

Avdelingsleder Hippolyte åpner seminaret

I lengre tid har jeg jobbet med et software-system for medisindepoet til helsearbeidet i Ngaoundéré. Medisindepoet kjøper inn medisiner fra både den statlige subsidierte medisnleverandøren og fra andre leverandører, for så å selge det videre til kirkas tre distriktsykehus og 15 helsesentre i tillegg til en del eksterne kunder

(her kan dere lese mer om medisindepoet).

I fjor klarte jeg ved god hjelp av min bror, Werner, som er dataprogrammerer, å lage et midlertidig Excel-basert faktureringssystem (det kan dere lese mer om her). Dette systemet bruker medisindepoet fortsatt. Men dette systemet ble lagd som en midlertidig løsning i påvente på et større software-system som amerikanske partnere jobbet med å få lagd til sykehuset.

Paralelt med denne prosessen startet jeg på et database-system som skulle kunne erstatte Excel-systemet hvis det systemet amerikanerne jobbet med skulle ta for lang tid før det ble ferdig.  Men ikke bare trenerte det systemet som amerikanerne hadde bestilt, i februar dette året ble hele kontrakten med det gassiske programmeringsselskapet annulert. Dermed satt vi tilbake med dårlige utsikter om et større software for sykehuset med det samme, selv om amerikanerne jobber for å få til et alternativ. Men av erfaring vet vi at slike store prosjekter vil ta lang tid å realisere.

Da var det godt å kunne fortelle sykehuset at jeg allerede var godt i gang med et softwaresystem som i alle fall kunne dekke inn både medisindepoet sentralt og lokalt på alle tre sykehusene. Medisinsalget står nemlig for over halvparten av inntektene til kirkas helseforetak, og derfor er gode systemer og kontroll en forutsetning for å sikre disse inntektene.

Etter jul kom min bror til Kamerun for et seksmånders oppdrag for NMS. Jeg har derfor passer på å installere med ved siden av ham slik at han kunne hjelpe meg med å ferdigstille det software-programmet jeg hadde påbegynt. Og nå nærmer vi oss noe.

Vi har delt arbeidet inn i tre moduler, hvor den andre modulen er den mest krevende og kompliserte. Og på torsdag hadde vi vårt andre test-seminar hvor vi testet ut modul 1 og 2. En testseanse som fungerte veldig godt, og hvor brukerne fikk prøve systemet og komme med innspill.  Nå gjenstår bare siste modul, som i realiteten ligner en del på modul 1, så vi håper at vi innen rimelig kort tid kan teste ut siste modul også, før vi så kan presentere versjon 1 av programmet og få det installert.

Det blir spennende det!

Her i Kamerun synes man at navnet Werner er så vanskelig
å uttale at alle kaller ham bare Onkel. Dermed ble navnet på
det nye systemet også foreslått til "Onkel Logistics".

Personalet på medisindepoet

Her testes systemet av de fremtidige brukerne

VERDENS BESTE GUTTETUR

Buffle Noir

Hei, dette er Theodor. Jeg vil fortelle om verdens beste guttetur som vi hadde den 23 mars 2013.

Aaron, Samuel og jeg sto opp  klokka 7:00 og spiste fersk og godt brød med skjokolade, leverpostei eller ost på brødet. Etterpå gikk alle til bilen som var hos Nyhamn.  Klokka 8.06 startet Samuel Nyhamn, Matias, Jonatan,Aaron, Simplice, Johannes, onkel Werner og jeg på turen. Etter 100 meter stoppet vi og ba. Så begynte vi å kjøre med full musikk og alle klappet hendene, På veien, tegnet Theodor hva han så på veien. Vi gjorde en liten pause i Mbe som er 1 time og 30 minnuter til dit fra Camp blanc. I pausen spiste vi appelsin og banan og drakk COCA COLA. Coca colaen var iskald og god. Appelsinene og bananaene var ferske og gode. De hadde Simplice kjøpt til oss på markedet.

Vi lagte også en kuuuuuul dansevideo med iPhonen til Johannes Så begynte vi å kjøre med full musikk. På veien så vi dyr  som, eseler, haner, hunder,osv.  Framme i  ”Buffle Noir” så vi dyr som Elan de d`erbie, cobe de buffon, ekorn, Ourgatouer-små fugler, krokodille,osv. Vi så  når to flodhester sloss. Det var vi imponert av. Så gikk vi til restauranten i Buffle Noir. Vi spiste spagetti. Så gikk vi hjem med full musikk, klappet i hendene og skrek VERDENS BESTE GUTTETUR og det var det. Vi slo to verdens rekorder.

Nr. 1- VERDENS BESTE GUTTETUR

Nr. 2- VERDENS VARMESTE GUTTETUR.

Når vi kom hjem, spiste vi tre pizzaer og en lasagne og pølser. Jeg satt og spiste. Johannes viste tre filmer av verdens beste guttetur. Etterpå, gikk Theodor og tegnet. Da kom onkel Werner og spurte : ”Vil du skrive en blogg om verdens beste guttetur?”. Og det er det jeg gjør nå.. 

Det var VERDENS BESTE OG VARMESTE GUTTETUR.

Theodor, 9 ½ år

Gutta lager musikk-video og plukker mango fra trærne

Lengst bak i bilen var det bittelitt VARMT

Flodhester

Enda en musikk-video

Nedkjøling

Pizza og lasagne ble en god avslutning på
VERDENS BESTE GUTTETUR

KJØP MUSIKK-DVD TIL MUSIKK-KLUBBEN OG FINANSIER ET KIRKETAK

Dansegruppa "les Balejos" (de svarte på fulani-språket)

Endelig er den her, musikk-dvd’en til musikk-klubben kalt ;

”Soyons unis”

 (på norsk: ”La oss være forent”)

Tittelen på dvd’en har ungene selv bestemt, og de henviser da til den kirkekonflikten i kirka her Kamerun. Som en av jentene sa på dvd-lanseringskonserten:

” Kjære foreldre, kjære ledere i kirka: Vi barn hører at noen av dere voksne krangler. Vær så snill å bli venner igjen, for hvis dere skal fortsette å krangle, hvilken kirke vil da vi barna arve når vi vokser opp?  La oss heller være forente!”

Prosjektet med dvd’en har musikk-klubben jobbet med helt siden i høst, og det var en stolt gjeng som presenterte resultatet på lanseringskonserten i februar. Hele prosjektet er finansiert lokalt. Det vil si at alle inntektene vi får fra salget vil utelukkende gå til det formålet vi har bestemt;

Musikk-klubben vil bygge kirketak til Woickwa-kirke.

Prosjektet ”Fond for kirketak” er et nms-prosjekt dere kan lese mer om her.

Den neste kirka på ventelisten for å få tak fra dette fondet er Woickwa-kirken like utenfor Ngaoundere-by. De hadde en solid kirke fra før ikke langt fra der de nå har bygd opp den nye, men da naboer stjal taket og ødela kirken bestemte de seg for å flytte for å ikke komme i konflikt med disse naboene. Menigheten som består av omkring 300 medlemmer har selv betalt og bygd opp veggene. Nå venter de bare på at taket skal komme på plass. Og vente har de gjort i mer enn to år allerede. I mellomtiden feirer de gudstjenste i en provisorisk hangar like ved det nye kirkebygget. Målet vårt er å få tak på kirka før regnet som er like rundt hjørnet styrter ned.

Skal vi klare å finansiere dette taket trenger vi å selge omkring 150 dvd’er til 200 kr stykke. Vi vil derfor henvende oss til dere Kamerun-venner og andre interesserte for å hjelpe oss til å få solgt dvd’ene. Hvis 15 stykker kjøper 10 dvd’er hver og bruker sitt nettverk til å få solgt disse dvd’ene videre så er vi mål. Kjøp de til menigheten, venner og familie. Gi de gjerne som gave og støtt en god sak.

Dvd’en inneholder 10 sanger på fransk, engelsk, norsk og ulike afrikanske språk. Dvd’en kommer også med et teksthefte hvor alle tekstene er skrevet på det språket de synges og deretter oversatt til norsk. Dette har vi gjort med tanke på at kanskje noen barnegrupper, søndagsskoler og kor har lyst til å lære seg sangene.

Nederst i dette blogginnlegget ser dere en liten reklamefilm for dvd’en. Se den og bli inspirert til å hjelpe disse barna til hjelpe sin kirke. Tenk hvilken fest når musikk-klubben skal få være med på innvielsen av den kirka de har finansiert taket til!!!!

Bestilling av dvd’er gjøres på mail til meg: sbischler@hotmail.com
Dvd’ene vil bli sendt til Norge med egen courier helt i begynnelsen av mai.

(Lyden på reklamesnutten i denne bloggen er ikke så god. Det skyldes at jeg måtte lage filmen i så liten oppløsning som mulig for at jeg skulle klare å laste den opp på nettet. En smule tregt nett her... Men dvd'en holder god lyd da alle sangene er sunget inn på Sawtou Linjila Radiostasjon. Reklamefilmen nederst i bloggen kan visst ikke leses via iPad/iPhone.)

Sketsj om det å snu verden ryggen
og leve med Gud

Fra dvd-lanseringskonserten

Trommisene

Woickwa kirke som venter på tak. 

Hangaren hvor menigheten i dag feirer gudstjeneste

ENDELIG PÅ BEINA IGJEN

Det har vært litt opphold på bloggen. Denne gangen skyldes det tildels travle dager, men kanskje enda mer sykdom på stasjonen.  Vi har vært flere som har vært syke den siste tiden, og noen til og med innlagt på sykehus. Jeg for min del var så heldig å få sykehuset brakt hjem til meg.

Det hele begynte med feber og influensa symptomer. Det føltes som et svineri, men vet ikke om det var det egentlig........

Etter fire dager med konstant høy feber ble tilstanden en natt betydelig forverret. Heldigvis for min del (og mange andre som var syke i denne perioden) så var amerikanske Jackie evakuert fra Den Sentral Afrikanske Republikken (RCA) på grunn av uro og opprørsgrupper akkurat da.

Jackie, som er både sykepleier og prest, ble ringt etter midt på natten og hun tok affære med en gang. Det ble ytterligere fire dager til sengs, men denne gangen med intrvenøs behandling og kyndig medisinsk oppfølging. TUSEN TAKK, JACKIE!!!!!!

Men tiltross for elendige dager til sengs så var det rørende å oppleve hvordan folk mobiliserte da de hørte at jeg var syk. Det stømmet på av folk som ville se om meg og be for meg. Jeg hadde fire biskoper innom, kvinnegruppa FPC, venner og kjente og til med et kor som sang for meg mens jeg lå febersjuk i senga. Man kan ikke ta seg selv så høytidlig når man tar i mot så mye besøk når man ligger febersjuk og man er kanskje ikke helt på sitt mest representative. Men det er heller ikke så viktig. Det viktigste er at man viser at man bryr seg. En opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Men takk, Gud, nå er jeg på beina igjen og har til og med fått smaken på kaffe tilbake. Det må jo bety full helbredelse.

Hva skulle mor gjort uten sin passer Aaron?

FÊTE DE LA JEUNESSE

11.februar er ungdommens festdag i Kamerun. Det er vel det nærmeste vi kommer en 17.mai-feiring. 

Alle byens skoler øver i flere uker på marsjering før den store dagen. Og på selve festdagen marsjerer alle skolene, universitetet og høyere utdanning og til slutt fritidsklubbene forbi byens høye herrer som alle sitter i skyggen under tribunen på festplassen; Fra Guvernøren til Lamdioen (den tradisjonelle kongen), katolsk biskop, luthersk biskop, hoved-imamen og andre høye herrer og damer i den offentlige administrasjonen (pluss noen misjonærer litt lenger bak...).

At flere og flere barn har tilgang på skole og utdanning gjør at toget blir lenger og lenger for hvert år, og skolene må derfor ha utvelgelse på hvem av barna som får marsjere. Skulle alle barna ha marsjert ville det tatt utrolig lang tid. Og det er jo egentlig en utrolig flott utvikling. Samuel og Aaron ble ikke valgt i år heller, men det syntes de var like greit for da fikk de være på tribunen i skyggen sammen med mamma og heller snope hos alle gotteriselgerne som kom forbi mens de ventet spent på sin skole; Amity. 

Theodor derimot var utstyrt med 1000 fca (ca 12 nok) og fikk snopt sin del i byen mens han venta på at det var deres tur til å marsjere. Han hadde til og med nok penger til at han både kunne spandere på kamerater og spare resten til i dag."Jeg vet nemlig hva ting egentlig koster, ser du mamma, så meg lurer de ikke".

Når Amity kom marsjerende stemte Samuel og Aaron med i sangen.....”When the youthday is around, it makes our lives to shine.....”

Theodor marsjerer stolt med skolen sin

Veronica og Maren marsjerer med døveskolen til kirka

Ingunn og Marianne marsjerer med husmorskolen til kirka
(hodene deres skimtes såvidt i bakgrunnen)

Lille Sandra går med Taekwondo-klubben til skolen hennes

Daniel gikk med College Protestant

DEN INTERNASJONALE MERKEDAGEN FOR SPEDALSKHET

Laila deler ut 

For sekstiende gang markeres den internasjonale merkedagen for lepra på spedalskekolonien Foubarka, et leprasenter støttet av NMS.

Dette er en årlig markering hvor man samler inn både mat og klær og såper som deles ut til beboerne på dette senteret. Da senteret ble opprettet for omtrent 50 år siden så var der over 100 spedalske som bodde på dette senteret. I fjor var der 19 beboere igjen, og i år var de bare17. En hadde vendt tilbake til familien og en var død.

Senteret tar ikke inn nye beobere og derfor er beboerne på dette senteret for det meste gamle og ferdigbehandlet for sin lepra, Men på grunn av handikapp og behov for medisinsk oppfølging er det bestemt at de skal få fortsette å bo på dette senteret livet ut.

Mange tror at lepra er en utryddet sykdom, men det er desverre ikke hele sannheten selv om utviklingen går i riktig retning. Statens distrikthelsesjef kunne fortelle at man i distriktet hadde ytterligere ti tilfeller av lepra som ikke bodde på dette senteret, men som ble behandlet i sine hjem. Politikken er nemlig at leprapasienter ikke lenger skal samles i kolonier, men behandles på sitt hjemsted.
"Kampen mot lepra er nesten helt dødd ut, selv om sykdommen ikke er det. Vi må fortsette kampen mot lepra." var hans budskap.

Lederen for beboerne holdt også en takketale der han takket for hjelpen fra alle hold. Han satt under treet uten hender og med bare en fot:
"Vi som bor her er alle handikappet, vi mangler hender og noen av oss mangler bein. Det vi spiser er det dere gir oss. Uten dere ville vi ikke hatt mat, og uten den medisinske oppfølgingen vi får på dette senteret ville vi ikke vært i livet. Tusen takk for at dere hjelper oss. Bare Gud kan gjengjelde godheten dere fremmede viser ovenfor oss."

Les mer om lepra og arbeidet på Foubarka Spedalskekoloni her.

Vær med og støtt dette prosjektet her

Den norske delegasjonen som deltok på markeringen

Representant for Sous-Préfet'en

Gavene leveres

17 bøtter deles ut.

Noen av beboerne

 Resten deles ut av en komité som består av beboerne selv

Sandra deler ut

Hippolyte deler ut

Johannes deler ut

Remi, prosjektkoordinator, og en av beboerne

PÅ TUR LANGT UTE I YOKO HEITI

De nye Haldstudentene for neste skoleår; Jonas og Christelle

Vi har vært på tur i helgen. Vi var 8 som reiste i to biler. Målet var Yoko og utvelgelsen av to nye Hald-kandidater til skoleåret 2013/2014. 

I min bil satt ettåringene Anniken og Siri og min bror, Werner, som er nettopp kommet ut til Kamerun for å jobbe for NMS i 6 måneder. Og sjåføren for turen var meg. Den andre bilen ble kjørt av vår faste sjåfør, Issa, sammen med passasjerene Amos, som er kontaktpersonen mellom kirka og Haldprogrammet, Benjamin, tidligere Haldstudent og Noël, evangelist og ungdomsarbeider i kirka.

For de fleste av oss var det vår første tur til Yoko og vi hadde nok ikke helt realistiske forestillinger om hvor langt det var. I kilometer er det ikke så veldig langt, men i tid derimot......  Sånn er det jo på disse veiene.

Vi startet kl åtte på fredagsmorgen og valgte å ta den nye asfaltveien over Meiganga. Dette er en mye lengre vei i kilometer, men tidmessig er den ikke så veldig mye lenger enn grusveien over Likok. Vi tok det som en tur og stoppa i Meiganga for å se på det teologiske instituttet til Kirka og misjonsstasjonen i Meiganga.

Deretter bar det videre til misjonsstasjonen på Meng, like før Tibati, for en liten matpause. Da hadde vi kjørt i fem timer allerede. Da jeg spurte om hvor langt det var til Yoko fikk jeg til svar 3 til 4 timer.

Det er ikke mer en 22 mil mellom Tibati og Yoko, men veien er svingete og veldig smal. Man må hele tiden være klar til å hugge i bremsen ved møtende trafikk, for veien er ikke bred nok for to biler. Og møter man en lastebil så er det ikke lastebilen som må rygge til man finner passasje.

Det tok oss nesten 5 timer fra Tibati til Yoko, og på slutten var jeg så lei og sliten av å kjøre at jeg vurderte å stoppe i nærmeste landsby og si at den fra nå av het Yoko. Men med godt selskap i bilen så holdt vi ut alle mann og ved sju-tiden på kvelden ankom vi endelig Yoko. Og etter den laaaaange bilturen så følte vi nok alle at vi virkelig var langt uti Yoko heiti. Siri konstantert også at fra nå av skal hun ikke lenger kalle Iveland avsides.

Yoko ligger egentlig ikke så avsides til da Yoko ligger ganske nærme Yaounde, hovedstaden i Kamerun. Men når man kommer nordfra så kjører man gjennom et veldig lite befolket område, og med den gjennomsnittsfarten man er tvunget til å holde på de smale veiene så føles det mye lenger enn det egentlig er. 

Men etter god mat og en god natts hvile så var vi alle på nytt opplagte og klare for utvelgelsen av nye Haldstudenter. Åtte kandidater var meldt opp, og det var tester i både engelsk og bibelkunnskaper. I tillegg hadde vi en lengre individuell samtale med alle kandidatene før vi enstemmig landet på de to som ble valgt: Christelle fra Yaounde og Jonas fra Banyo.

Vi holdt på med utvelgelsen helt til klokka var over tre på ettermiddagen, og da hadde vi to valg: enten å overnatte enda en natt i Yoko og dermed få tid til å se oss litt om, besøke misjonsstasjonen i Yoko osv, men da få samme lange biletappen på hjemveien som vi hadde til Yoko, altså 11 timer i bil. Eller vi kunne kaste oss i bilen og kjøre til Meng før mørket falt på og dermed dele den lange bilturen i to etapper. Vi valgte det siste. Så desverre fikk vi ikke sett så mye mer av Yoko enn den lokale kirka hvor utvelgelsen fant sted og det lokale herberget.

Men vi hadde en fin tur til Yoko og vi fikk valgt ut to gode kandidater til utvekslingsprogrammet til Hald Internasjonale Senter for neste skoleår. 

Et lite benstrekk ved det teologiske instituttet i Meiganga

Matpause på Meng

Klar til utvelgelse

En fremtidig Haldkandidat?

Kirkeklokkene

Issa gjør bilen klar til returen

Ungdommene tok godt imot oss med sang og dans

En liten kaffepause

Juryen er klar

På hjemveien ble det en liten stopp på Ngaoubela

Den nye operasjonssalen på Ngaoubela....nesten ferdig