KAMERUNSK 17.MAI I BILDER

Bilder sier mer enn tusen ord......

NY START OGSÅ FOR DE FORELDRELØSE

Høsten symboliserer ikke bare en ny start for oss som tar fatt på et nytt arbeidsår. Men kanskje i enda større grad symboliserer høsten en ny start for skolebarna som ikke bare skal tilbake på skolen, men som også skal i ny klasse eller nytt klassetrinn, kanskje de får nye lærere, det er nye bøker, nye emner og helt sikkert nye utfordringer.

Og skole er ikke en selvfølge for barna i Kamerun. For selv om den offentlig skolen her er gratis, så er det bare i teorien. For kan man vel kalle en skole gratis når foreldrene allikevel er nødt til å betale avgift til foreldreutvalget på skolen, de må betale skolebøkene, penner og kladdebøker, uniformer og eksamensavgifter?

De 100 foreldreløse barna i prosjektet ”Støtte til barn rammet av AIDS” får derfor hjelp fra prosjektet for å sikre at disse barna får skolegang. Barna bor ofte hos en gjenlevende foreldre som strever med å få endene til å møtes for alle sine barn, eller hos slektninger og naboer av avdøde foreldre, som ofte har nok med å betale for egne barn.

Det var derfor en spent gjeng som var samlet i sykehuskapellet på lørdag for å få sine skolebøker for dette året. Bøkene blir samlet inn igjen etter skoleåret, og de som er i brukbar stand gis videre neste skoleår. (Dere kan lese mer om sermonien hvor skolebøkene ble returnert rett før sommerferien her).

I tillegg til skolebøker fikk 22 av barna utdelt sine fødselsattester som prosjektet har klart å skaffe til dem. Uten fødselsattest i Kamerun har man ingen rettigheter, og barna kan heller ikke melde seg opp til eksamen. Prosjektet har derfor hatt en lang prosess for å skaffe disse barna de nødvendige fødselsattestene, og prosjektledelsen har flere ganger måtte møte opp i retten sammen med barna og deres pårørende. Folk fortalte oss at dette var et håpløst prosjekt som vi ikke burde bruke tid og penger på, for å oppnå en fødselsattest på lovlig vis så lenge etter at barnet er født var tilnærmet umulig i dette landet. 

Men prosjektledelsen gav ikke opp, og avdøde Lambert Bouta som var den tidligere prosjektkoordinatoren, skal ha all ære for sitt pågangsmot og for at disse 22 barna denne lørdagen stolt kunne motta sine fødselsattester. Dermed har også disse 22 barna rettigheter som borgere av landet og kan melde seg opp til de forskjellige skoleeksamene.

Nå gjenstår det for prosjektteamet å reise ut til alle skolene disse 100 barna er innskrevet på for å betale innskrivingsavgifter og sørge for at alle barna er på plass i de klassene de skal. Prosjektet skal også ha månedlige møter med barna og foreldrene for å følge opp skolearbeidet.

Da ønsker vi lykke til med nytt skoleår til alle barna.

Frivillige i prosjektet

Remi Kalnime, prosjektkoordinator

Dr Salpou deler ut fødselsattest



Barna samlet i kapellet

Bøkene klare til utdeling

De 22 fødselsattestene

NYTT ÅR OG NYE MULIGHETER

¨
Jeg har alltid elsket høsten. Både høstværet med gule blader, frisk luft og en gul-rød sol som varmer tross den kjølige lufta gir en følelse av at noe er i endring. Selv om jeg kanskje ikke får det flotte høstværet her i Kamerun med sol og gule blader så mangler det ikke på høstlignende regndager slik som i Norge mens soldagene ligner kanskje mer en varm sommerdag. Men det jeg kanskje liker best med høsten er at den symboliserer en ny start for meg. Andre pleier kanskje å forbinde januar med en ny start og et nytt år, men for en evig student og deretter lærer, for så å jobbe i misjonen hvor arbeidsåret stort sett følger skoleåret, så blir høsten den gode nye starten på et nytt arbeidsår.

Og nå tar vi som familie fatt på det sjette arbeidsåret vårt her i Ngaoundere. Og man har alltid forventninger til starten på et nytt arbeidsår for oss voksne og et nytt skoleår for ungene. Og slik som mange gjør seg gode fortsetter i januar gjør jeg meg derfor en del fortsetter for det nye arbeidsåret. Disse er nøye gjennomtenkt og gjennomvurdert og planlagt iløpet av sommerferien. Og som alltid så starter jeg det nye året med iver og pågangsmot for å gjennomføre disse gode forsettene, men desverre så pleier det ikke å vare så veldig lenge før det hele dabber litt av. Slik det kanskje gjør for de fleste når man kommer til februar og mars.

Men i år har jeg tenkt å sette litt press på meg selv ved å annonsere mine gode forsetter;

Det første forsettet er jo at jeg skal tilbake på trimmeren. Men i stedet for å stå opp klokka halv seks på morgenen for å jogge, skal jeg nå ta i bruk spinningsykkelen min som har fungert som en utmerket stumtjener de siste fem årene. På den måten slipper jeg å unnskylde unnaslentringen med at det regner ute, og jeg kan også trimme til andre tider på døgnet enn den beste timen å sove på. Jeg kommer helt sikkert til å komme på en annen unnskyldning etter hvert for å sluntre unna, men enn så lenge er jeg godt i gang.

Det andre forsettet handler om å bevare en av tradisjonene på misjonsstasjonen. Jeg skal nemlig bli flinkere til å bidra på kjøkkenet; jeg av alle folk på jord som egentlig er helt avhengig av Toro. Jeg leste nemlig en kronikk i Vårt Land om betydningen av ettermiddagskaffe med noe attåt, og har derfor bestemt meg for å bidra til å bevare denne tradisjonen som tidligere stod sterkt på misjonsstasjonen. Hittil har jeg derfor kastet meg over bakeoppskrifter og tryllet fram det ene bakeverket etter det andre, og ungene er storfornøyde.

Det tredje forsettet handler om å slanke Erik (og dermed også meg selv) noen kilo etter en lang ferie med litt for mye franske godsaker. Jeg har derfor holdt fordrag for kjøkkenpersonellet om bruken av olje og smør og sukker, og om viktigheten av å spise salater. Men samtidig så er ikke dette forsettet så forenelig med forsett nummer to, men her mangler det ikke på ambisjoner. Men skulle jeg mislykkes i det ene så kan jeg jo alltids skylde på det andre.

Forsett nummer fire handler om å bli flinkere i å bruke tradisjonelle afrikanske klær. Jeg har aldri likt å gå i pagne, da jeg aldri har fått dreisen på å knytte dette omslagsskjørtet uten at det strammer for mye og dermed gjør det vanskelig å gå i den farten jeg ønsker. Men her har både Emilienne og Chantal nå hatt kurs med meg for å lære meg riktig knytteteknikk, og jeg har fått klar beskjed om at her gjelder det bare å venne seg til og at det kanskje er gangefarten jeg burder gjøre noe med. Så det skal jeg gjøre et ærlig forsøk på.

Forsett nummer fem handler om informasjonsutveksling. Jeg (og Erik) skal begge bli flinkere til å blogge og komme med informasjon om arbeidet her ute slik at dere lettere kan følge med på hva som skjer i kirka og i prosjektene våre. Dette er ofte et tidskrevende, men allikevel veldig viktig arbeid, som vi skal prøve å prioritere høyt dette arbeidsåret. Så om jeg ikke holder ut så lenge i de andre forsettene mine, så håper jeg vi vil lykkes med det siste forsettet og at dere vil forsette å følge oss på bloggen for å lese om hva vi driver med dette arbeidsåret. Og kom gjerne med tilbakemeldinger og synspunkter og ønsker hvis der er noe dere vil høre mer om.

Med dette erklærer jeg bloggen vår for gjenåpnet etter en lang sommerferie, og ønsker alle velkommen til å følge oss på bloggen og lykke til med et nytt arbeidsår til dere alle.