onsdag 30. september 2009

INNFLYTTINGSFEST I REPRESENTANTBOLIGEN

Etter flere uker med vasking og rydding, maling og kalking og sprøyting for mus og kakkelakker, nok en nedvask, var representanthuset endelig klart for innflytting for den nye representanten (Erik). På flyttedagen oppdaget vi plutselig at vi hadde ikke så mange esker å bære i, så da var all bærehjelp til stor nytte. Mange var det som hjalp til med å bære diverse saker på hodet, mens det vi andre måtte gjøre, som ikke kan balansekunsten med å bære på hodet, var å pakke i de eskene vi hadde og tømme innholdet i haug i stua for å gå bort og fylle på nytt i eskene. Da alt var blitt bært over i det nye huset så så det mildt sagt ikke ut her. Vi visste ikke å finne noen ting. Men etter dager til ende med rydding begynner vi nå å komme i orden. Og idag hadde vi altså innflyttingsfest.

Det vil si at vi inviterte de som hjalp oss med å bære på kake og saft. Og oppdresset i kjoler kom nabojentene på innflyttingsfest i representantboligen. Nå skal det jo sies at vi hadde litt flere til å hjelpe oss med flyttingen, men det var bare disse jentene som stilte i ren dugnadsånd. De andre fikk lønn for strevet. Ja, så det var nå bare rett og rimelig at kake og saft måtte vi by på.

Og det ble en koselig ettermiddag der ungene lekte på golvet med puslespill og andre leker. Så nå er representantboligen offisielt innviet med innflyttingsfest og det hele.

Her følger noen bilder fra det nye huset vårt:











Theodor er veldig stolt av å ha fått et helt eget rom. Tidligere har han og Samuel delt rom. Han har også fått en stor skrivepult med plass til to stoler under, og der skal han og Marius sitte og kose seg med Globalskolen på lørdagsformiddagene.
Samuel er heller ikke så rent lite stolt som nå har fått overtatt oversenga i køysenga. Og Aaron har byttet ut babysenga til fordel for stor seng på rommet sammen med Samuel.




Huset har en stor stue og et stort kjøkken med plass til mange gjester. Og Jonas, den nye kokken vår, er vant til å koke mat til mange. Ja, så her er det bare å invitere til fest.















Huset har også en gjestefløy med to soverom og et eget bad. Det ene soverommet har jeg innredet til et kontor til meg, mens gjesterommet allerede er innredet og venter på tante Inger Elise som kommer i slutten av oktober. Det gleder vi oss veldig til. Erik har et eget kontor bak i huset som han ikke har ryddet enda, så han har slått seg til på assistentbenken jeg har lagd på mitt kontor. Jeg får se å få ham til å rydde sitt kontor før han roter for mye i det flotte systemet på mitt.
Men nå har vi godt om plass så det er bare å komme på besøk!!!










torsdag 24. september 2009

HVERDAGSHILSEN

Nå er det en liten stund siden sist innlegg, så det er vel på tide med en liten oppdatering av bloggen. Jeg har ikke så mye spennende å skrive om da dagene mest har vært preget av hverdagslige ting. Både jeg og Erik har jobbet en del i det siste og jeg begynner jo å innse at jeg har overlatt oppdragelsen av barna mine til skolen og Daouda, som passer dem på ettermiddagen. Heldigvis så gjør Daouda en kjempe god jobb tiltross for at disiplinen ikke er den strengeste, og de tre små har tendenser til adelsnykker innimellom. Men da er vi så heldige at vi har Marius og Hilde som hjelper til med globalskolen og Linda som har lesetrening med Theodor en time i uka, slik at de kan komplettere litt i den ellers noe kamerunesisk pregede oppdragelsen :O)

Her ser dere noen bilder fra ukene som har gått:

Aaron som også vil bade når lille Sandra skal bades, Theodor som lå nede for telling etter et katapultangrep fra sin lillebror. Aaron kastet en leke som traff ham midt i pannen. Det ble ikke rare kuttet, men det blødde dessto mer og jeg måtte bare ta et bilde av ham etter at stripset var satt på, for gutten så ikke ut. Theodor syntes det var litt stilig selv også. Og det skal noteres at Aaron ble litt skremt selv også og han har sluttet å kaste leker rundt.

Marius og Theodor som jobber med globalskolen, Samuel som la seg ned og solte seg bak huset, Sjarmtrollet Aaron som ikke kaster leker mer, og til slutt Sunniva som hadde gravd Theodor ned i sandkassen. Hele tre ganger måtte jeg vaske håret på ham for å få ut sanden. Det verste var at etterpå gravde de ned Sunniva og hun har litt lenger hår enn Theodor. Sikker på at de koste seg.

Det var ukens hilsen fra oss.





































fredag 11. september 2009

MITT DILEMMA

I sommer tilbrakte vi hele ti uker i Vichy, Frankrike, for å gå på språkopplæring. Grunnen til at vi fikk innvilget et såpass langt opphold på språkopplæring var fordi Erik skulle overta som representant nå i høst, og for at jobben ikke skulle være for tidskrevende så ville det være en fordel med noe mer franskkunnskaper.

Og jeg må jo innrømme at vi trivdes godt i Vichy. Det som gjorde oppholdet ekstra fint var at våre tre gutter gikk alle på fransk skole mens vi var der. Først gikk de på fransk førskole (maternelle), før de så gikk over på sommerskole da sommerferien begynte. Barna stortrivdes på skolen, og franskkunnskapene deres ble veldig fort forbedret. Det tok ikke lange tida før de alle tre bablet i vei på fransk. Vi merket forskjellen godt når vi var på lekeplassen. Fra å være en gjeng sjenerte norske gutter som ikke ville svare når de ble snakket til, ble de etterhvert mer og mer utadvendte og torde også til slutt å ta kontakt selv med andre franske barn.

At både jeg og Erik også hadde stort utbytte av oppholdet var også viktig. Vi fikk en del detaljer på plass i språket, og samtidig så greide vi å slappe godt av i Vichy. Det ble en fin sommer for oss alle i Frankrike.

Og at ungene har hatt stor nytte av oppholdet i Frankrike merker vi også veldig godt etter at vi kom tilbake hit. Theodor snakker i vei på fransk, og også Samuel tør nå å snakke med de kamerunske barna og han skjønner godt det som blir sagt til ham. Og Aaron har fått en bestevenn i Daouda (en ungdom som hjelper oss med barnepass). De to kan sitte lenge på gulvet sammen og snakke om både det ene og det andre.

På bakgrunn av denne gode opplevelsen så snakka jeg og Erik om at kanskje vi skulle prøve å få til å tilbringe også neste sommerferie i Vichy istedet for å reise til Norge. For at vi skal klare det så må vi gå bevisst inn for å spare en del av lønna vår. Ja, for neste år må vi ta det på egen regning. Jeg tror vi kan klare det hvis vi bare er litt bevisste.

Men så idag kommer da en gammel fulanidame på døra mi. Hun har vært her før. Hun hadde vært oppe på sykehuset og fått diagnosen grå stær. Legen mente at de kan operere, men det vil koste. Så der satt jeg på verandaen med denne gamle dama som spør etter penger til en operasjon som ikke er billig, men jeg kunne ha fått det til. Og mens hun legger ut om sin redsel for å bli blind så sitter jeg og tenker på min spareplan for Vichy neste sommer. Hva i allverden skal jeg gjøre?

Gode Gud, gi meg visdom.

Jeg vil jo gjerne gi mine barn de beste opplevelsene og investere i deres ve og vel. Men hvor langt kan jeg gå?

"Ja, jeg misunner deg ikke det dilemmaet," var det en venn av meg i Norge som sa. "Men sånn er det vel i den verden du lever i der nede."

Og da måtte jeg spørre meg selv om vi ikke alle lever i samme verden?

Har vi ikke én tro, ett kall, én Gud? Forskjellen er vel bare at hos oss så ser vi fattigdommen rett inn i øynene og vi har ikke mulighet for å se bort. Vi er nødt til å gi et konkret svar til en konkret person i en konkret nød. Mens i Norge kan man lettere sku av tv'en, snu seg bort og fortsette med våre egne planer uten å bli forstyrret av så mange som banker på døra. Men det er vel da fortsatt samme verden og samme ansvaret?

Gud gi meg visdom!

Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt,
skal høste sparsomt, og den som sår
rikelig, skal høste med rik velsignelse.

Enhver må gi slik som han setter seg
fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang.
For Gud elsker en glad giver.

Og Gud er mektig til å gi dere all
nåde i rikelig mål, for at dere alltid
og i alle ting kan ha alt det dere trenger
til, og ha overflod til all god gjerning.

2.Kor 9 6-8


Tør vi hvile i dette? Tør jeg det?

mandag 7. september 2009

FØRSTE SKOLEDAG

Det har vært en hendelsesrik helg med program både lørdag og søndag, og ikke minst idag som var første skoledag for alle guttene våre. Ja, derfor kommer det her hele tre blogginnlegg på rekke og rad.

Men idag var det altså første skoledag for gutta boyz. Både Theodor og Samuel har vært veldig spente, for de har skjønt at de skulle begynne på "den engelske skolen", som de sier, eller Amity som den heter. Aaron derimot tar ting mer som de kommer.

Også i år hadde vi fått noen til å følge guttene. Chèriff, som var Hald-student i fjor og som snakker godt norsk, har sammen med Benjamin hatt skoletrening med Theodor og Samuel i to uker nå før skolen startet. Og idag var Chèriff med til skolen som støtte til fremst Samuel og Aaron. Jeg tror nok de syntes det var betryggende med noen de kjente ved sin side som kunne oversette og hjelpe dem til rette.





















Samuel og Aaron går i samme klasse i Nursery 1. At Aaron begynner et år før tiden er det ingen som stusser på her. Det er helt normalt at barn begynner litt for små, og enda mer stas er det hvis de klarer å hoppe over et år og rykke opp en klasse. At vi lot Aaron begynne et år før tiden var mest fordi at Samuel og Aaron skulle kunne ha litt støtte i hverandre ved å gå i samme klasse. Å være de eneste hvite kan jo være en liten utfordring. Men Aaron var minst like stolt som sine brødre, og Samuel fikk frem storebroren i seg og har passa godt på lillebror idag. Håper det kan fortsette slik. Og Samuel kom stolt hjem og fortalte at han hadde vært både snill og still idag.

Theoodor skulle jo etter planen ha begynt på Den Norske Skolen inne på stasjonen i år, men siden der er så få elever ved Den Norske Skolen, og siden Theodor gikk på Amity i fjor og trivdes godt, så tenkte vi å prøve å la ham fortsette her også i år. Og han er jo ufattelig stilig i sin ordentlige skoleuniform med skjorte og slips og vest. Han matcher sin far, representanten.

Og som man pleier her i Kamerun, så begynte skoledagen med oppstilling, sang og masjering inn til klasserommet. Det var stolte foreldre som så sine små gutter inntre skoleverdenen, og det var tre fornøyde gutter som kom hjem til middag. Vi håper virkelig at de alle tre kan få trives godt på denne skolen i år også, slik som Theodor gjorde i fjor.














































GAVER TIL FORELDRELØSE


Rett før jeg reiste hjem til Norge for sommeren så arrangjerte Femmes Pour Christ gruppa mi (Kvinner for Kristus) en soirèe gatronomiquee (gastronomisk kveld). Det vil si at de lager i stand masse god lokal mat og så inviterer de gjester som kjøper en billett for å komme og spise. Femmes Pour Christ gruppa som jeg og linda er med i lagde til en slik soirèe, eller kveld, da vi hadde besøk i påsken. Og da vi nå kom tilbake etter sommeren fikk jeg hjemmebesøk av presidenten i gruppa og noen til. Først for å ønske meg velkommen tilbake, men også for å fortelle at det var viktig at jeg og Linda kom på neste kvinnesamling. Da skulle de nemlig planlegge hvordan de skulle bruke pengene de hadde fått inn på soirèen de hadde arrangjert for de norske gjestene.

Det ble bestemt å handle inn litt skolemateriell og litt mat og sko til gruppa med foreldreløse som sykehuset støtter. Som sagt så gjort. På søndag rett etter gudstjenesten ble det rigget opp til en liten fest i sykehuskapellet. Det var kjøpt inn ris, kladdebøker, penner, sandaler og lagd i stand et lite måltid til alle barna. Og det var veldig viktig at jeg og Linda var på plass, noe vi med glede var med på.



























Gruppa består nå av 60 foreldreløse, men hver dag møter sosialarbeiderne på foreldreløse som behøver hjelp og støtte, men kapasiteten til oppfølging begrenser seg forelopig til disse 60. I utgangspunktet hadde man satt 50 som en grense, men det er allikevel blitt til 60, og behovene er langt flere enn bare de.

Gruppa har månedlige samlinger, og sosialarbeiderne som jobber med dette på sin fritid, forsøker å følge opp barna som bor hos slektninger eller venner av familien. De støtter barna med noe mat, skolemateriell, helseutgifter og noe får skolepenger.

Gruppa har valgt et eget styre som har valgt seg en leder, en sekretær, en kasserer, en fritidsleder osv. På denne måten får barna selv engasjert seg og ledet gruppa med god hjelp og støtte fra de to sosialarbeiderne.

Og det var stor glede blant barna da de en og en kom fram og hentet sin ris, sine skolebøker og prøvde nye sko. Alt klart for skolestart som var idag, dagen etter festen. Når man har barn selv, så gjør det alltid litt vondt å møte disse barna som har så lite. Men allikevel er det godt å vite at det ikke skal så mye til for å hjelpe. En enkel kveld der vi koste oss med god kamerunsk mat var det som skulle til for å kjøpe inn litt skolebøker og mat til disse barna. Og det ble en flott ettermiddag der vi, mammaene (som vi blir kalt) danset og sang for barna. Og barna svarte på tiltale med tilsvarende sang og dans til oss. Utrolig flott.

























NY SJEF I KVARTALET


På lørdag var vi invitert på innsettelsen av ny kvartalsjef i det bykvartalet hvor vi bor. Kvartalet heter offisielt Ndelbè, men er mest kjent som quartier Norvègien (det norske kvartalet). Ikke rart siden det har bodd nordmenn her siden 1932, og også sykehuset som er her i kvartalet går under navnet Hopital Norvègienne.

Joseph Aoudou overtar som sjef etter sin far, men er allikevel demokratisk valgt. Som kvartalsjef, eller Chef du quartier, som det heter på fransk, så er han underlagt det tradisjonelle styresettet som er underlagt Lamidoen (den tradisjonelle kongen i byen). Dette er et tradisjonelt styresett som fungerer parallelt med det offisielle styresettet.

Joseph Aoudou er kristen, mens det tradisjonelle styresettet er stort sett dominert av muslimer. Det var derfor stort både for kirka og innbyggerene i quartieret at de hadde fått nok en kristen sjef. Siden stasjonen også inngår i dette quartieret så ble Erik, som representant, invitert til innsettelsen, som er en tradisjonell sermoni på lamidatet (slottet til kongen).

Vi spurte om ettåringene, Marius og Hilde Marie, ville være med da vi tenkte at det kunne være spennende med et besøk på lamidatet og oppleve en tradisjonell sermoni av denne typen. Og etter laaaaaang tids venting og diverse 20-spørsmålsleker for å fordrive tiden så kom vi endelig inn.

Lamidoen satt på sin trone i skyggen under hele sermonien. Han gjorde veldig lite av seg. Hans talsmann satt ved hans føtter en stund mens lamidoen fortalte ham hva han skulle si, før så talsmannen holdt sin tale til den nye sjefen som de hadde kledd opp i tradisjonnelle klær, og til oss gjester. Han begynte alle ting med; "Lamidoen har bedt meg si....". Er man konge så er man konge.

Etterpå red den nye kvartalsjefen hjem til kvartalet sitt på en av lamidoens hester, og så var det fest med mat og drikke. Og på festen ble kvartalsjefen omtalt som hans majestet. Ikke verst.