søndag 24. februar 2008

MILLENIUMSKIRKEN ER INNVIET


Det var et utrolig vakkert syn da prestene kom gående i prosisjon over kirkeplassen på vei til fest-gudstjenesten




24. februar 2008 var en stor dag her i Ngaoudéré. Da ble Milleniumskirka innviet. Kirka som en har jobbet på så lenge, og kirka som en har ventet så lenge på da den gamle var blitt altfor liten. I den gamle kirka måtte man nemlig bære benker fra skolen og søndagskolen og sette utenfor kirka hver søndag for at alle skulle få sitteplass under gudstjenesten. Ja, så den nye kirka er veldig kjærkommen for menigheten, men også for den nå etterhvert nasjonale kirka EELC. Denne kirka er et monument både i byen og i landet.


Vi var alle spente på denne store festen, både vi misjonærer, de norske gjestene og ikke minst kamerunere selv. Dette var en stor dag for alle.


Emelienne (barnepiken) kom og hjalp meg med å få barna klar til gudstjenesten, og det var nok hovedgrunnen til at vi kom i tide. Da vi kom ned til kirka stod det mange mennesker og ventet utefor, og over kirkeplassen kom alle prestene og mange medlemmer av menigheten, alle kledd i fest-pagne, gående i en lang prosisjon. Det var et utrolig vakkert syn.



Før vi skulle gå inn i kirka skulle snora foran hoveddøra klippes, og vi ble alle ventende utenfor. Jeg og Erik og Emelienne ble stående litt bak med en av sidedørene med barna. Da snora var klippet, åpnet de av dørene der vi stod (det er fire dører ved siden av hverandre), og plutselig kom det tusenvis av mennesker strømmendes på. Alle visste jo at det ikke var plass til alle inne i kirka så her gjaldt det å komme seg fort inn dørene. Erik med Theodor på armen ble klemt mot den ene døra som var lukket og han prøvde å rope til folk at de måtte ta det forsiktig uten at det hjalp. Jeg så hva som var i ferd med å skje, men siden jeg hadde Samuel på armen var det lite jeg kunne gjøre. Å sette han fra meg i det folkehavet ville vært galskap. Erik måtte ta spenntak med den ene foten i veggen, og prøve å holde folkemengden unna mens han jobbet seg mot døra med Theodor gråtende på skuldrene. Da Erik klarte å komme seg innfor døra åpnet han de andre tre dørene og trykket av mennsker løsnet. Det var en veldig skummel opplevelse både for far og sønn, men det gikk heldigvis godt. Men selv om det både var skummelt og kanskje noe unødvendig, så er det noe å tenke på at her presser de på for å få lov til å komme inn i kirka. Det opplever man ikke så ofte i Norge akkurat.












Her ser dere prestene og menigheten i prosisjon foran kirka på vei mot fest-gudstjenesten.




Vi kom oss til slutt trygt inn i kirka alle mann og fant oss plasser. Og som på Dang, så var det litt av et syn å skue over forsamlingen. Ranveig fortalte at en av jentene som sang i koret var oldebarnet til den første mannen som ble døpt her på stasjonen. Tenk, og bare noen få generasjoner etter så fylles kirka slik som dette. Man blir fylt av forundring og takksigelse når man nå ser hvilken frukter arbeidet bærer. Tenk å få lov til å være en del av dette arbeidet.





Det var utrolig å se alle disse mennskene på gudstjenesten
















Her sitter Erik og guttene klare til en ny fest-gudstjeneste
















Bjørdal bad om velsignelse over alteret
På podiet i kirka satt det prester både på venstre og høyre side. Dette var en festdag for hele EELC.

På denne gudstjenesten ble også Jim og Karen Noss hedret med medaljer fra Paul Biya, presidenten i Kamerun, for lang og tro tjeneste. Jim kom ut til Kamerun sammen med sine foreldre og to brødre som en liten gutt, og har nesten vært her siden. Han har vært hjemme i USA for å ta høyere utdannelse og etter å ha giftet seg kom han og kona, Karen, ut til Kamerun på nytt. Og her har de vært og jobbet et helt liv. Men nå til sommeren har de bestemt seg for å reise hjem til USA, men det arbeidet de har bidratt med vil bestå lenge etter at de har forlatt Kamerun. De har gjort en formidabel innsats for EELC her i Kamerun.






































Det var mange som skulle takkes i denne gudstjenesten, og det er også mange som har bidratt til og gjort det mulig at denne kirka nå står ferdig. Erik Sandvik har vært en sentral pådriver og fikk en fortjent takk i form av tradisjonell klesdrakt. Madam representant, Ranveig Kaldhol, var også oppe og fikk overrakt en gave; Kjetil Aano, Jim Noss med flere.

































Og det var en fryd å se på Reinert Berge under gudstjenesten. Han hadde god grunn til å være stolt. Ikke bare har han, med sine fysisk begrensninger, jobbet natt og dag på denne kirka. Han har klatret i stilas (selv om han nok ikke burde) og passet på at alle gjorde det skulle og sørget for at arbeidet gikk fremover. Men det er også hans sønn, Ove Morten Berge, som er arkitekten bak kirka. Kirka er en kopi, men noe større, av kirka på Randaberg, som også Ove Morten er arkitekten bak. Og ikke nok med det, men hans andre sønn, Odd Arne Berge, var initiativtaker til at det i det hele tatt ble chartet et fly og 176 nordmenn kom ned til denne innvielsen.
Reinert tok imot takk og hyllest
Men nok en gang ble det en lang gudstjeneste for barna. Da vi begynte å kle på barna på morgenen lurte Theodor på om han skulle på skolen. Da han fikk høre at vi skulle i kirka så brast han i gråt, for han husket så inderligt godt den lange gudstjenesten ute på Dang. Redningen ble da at han fikk lov til å ta med nitendoen sin. Men nok en gang varte gudstjenesten opp imot 5 timer, men utrolig nok så gikk det ganske greit med barna også denne gangen.

Samuel fant et godt fang å sovne i hos Emelienne, Theodor spilte nitendo, og Aaron susa rundt og spiste på kjeks.






Etter gudstjenesten var det laget i stand mat til alle fordelt ut på ulike klasserom på College og maternelle skolen. Barna var slitne og trøtte så det gjorde godt med litt brus og mat. Det var Femme pour Christ som hadde stelt i stand all den maten, og det var ikke lite mat som var gjort i stand til alle disse tusener av mennesker. Til og med Lamidoen, som er streng muslim, hadde donnert en hel ku til festen, og han hadde også sendt en representant til å delta på gudstjenesten. Turistministeren i landet var også tilstede, og han lovet å gi de pengene som mangler for å fullføre kirka helt. Det ble mottatt med stor jubel i forsamlingen.
















Vi hadde veldig god hjelp av Emelienne denne dagen



Og nok en gang var barna gørr-skitne etter å ha krøpet rundt på gulvet hele gudstjenesten. det var rett hjem i badet og så i seng.



Men det har jo skjedd mye denne uka nordmennen har vært her. Alt fra utflykter til safari, besøk i landsbyer osv. På lørdagen fikk vi audiens på Lamidatet, slottet til den lokale muslimske kongen. Lamidoen har tradisjonelt sett mye makt, og også idag utøver Lamidoen makt. Muslimene kan ved mindre overtredelser velge om de vil dømmes av Lamidoens rettsvesen, eller av det sekulære rettsvesenet. Lamidoen har da egen rettssal, eget fengsel og han kan straffe med fengsling, pisking, bøter osv.
I søylene på vei inn i slottet sies det at det ved bygging ble murt inn levende mennsker som en form for straff. På den ene siden av søylegangen skal det være murt inn menn og på den andre siden kvinner. Det skal da sies at dette er et gammelt historisk bygg, så dette er ikke blitt gjort i nyere tid.

Her er vi på vei inn til Lamidoens rettsal

















På vei inn i rettslokalet























Stine viser søylene hvor mennesker er murt inn


















I hjørnet på dette taket finnes en luke til et stort loftsrom hvor Lamidoen og hans menn kunne gjemme seg i tilfelle krig




Theodor og Samuel syntes det var spennende hos kongen

















Inne på rommet til Lamidoen hang det elefantører på veggen som ble brukt som skjold i krig
















Lamidoens seng??





Her sitter Lamidoens vakter og passer på


Etterpå omvisningen på Lamidatet ble vi presentert for "Fantasia". Det er en forestilling hvor det spilles musikk og Lamidoens soldater rir i full fart med sine araberhester for å demonstrere Lamidoens styrke og makt. Som gammel rytter ble jeg litt rystet da mange av hestene blødde fra munnen etter har behandling av tøylene med rykking og napping. Kunne kanskje ha tilbudt Lamidoens soldater et lite dressurkurs?













Lamidoen spillemenn
















Her står turistene klare for å se forestillingen

































Flotte var de nå disse hestene og rytterne i sine drakter og utsmykninger

Etter "Fantasiaen" var det leirbål ved den norske skolen. Hotellskolen i byen stod for matserveringen, Malaika, koret som skal til Norge i sommer, hadde en liten minikonsert, og det var takketaler og sang rundt leirbålet.
Men det var også en stor overraskelse i vente. Og den var stor. En slangefanger kom og viste fram sin høygravide pytonslang på 3 og en halv meter. Og etter å ha vist den fram inne på biblioteket på skolen, skulle alle gå under slangen på vei ut, og de som ville kunne klappe slangen. Både Theodor, Samuel og mamma var tøffe nok til å klappe slangen, men Erik syntes det var nok at han løftet Samuel opp for å klappe.














H
er tester Erik maten til Kameruns hotellskole. Som hotellmann selv var han godt fornøyd



Malaika holdt minikonsert















Midt under takketalene forsvant Samuel for oss. Vi leita og leita, og til slutt fant vi ham sittendes så fint på en stol lengre framme hvor han lyttet villig til det som ble sagt
















Her er alle samlet til lovsang rundt bålet















Einar, Samuel og Theodor satt rundt bålet




Her er Astrid med og viser størrelsen på slangen
















Stilig slang.....



Ungdommene fikk også prøve å holde slangen















Her klapper Theodor slangen. Mamma prøvde også

















Her klapper Samuel slangen, mens pappa lot det være med å se på


Pytonslangene er ikke giftige, men de kan bite hardt og kan rive av med tennene sine


I går kveld etter en lang uke med masse aktiviteter og så en lang dag i kirka, skulle Erik legge Samuel på kvelden. Men da det nærmet seg leggetid var ikke Samuel å finne noen sted. Vi lette over alt i huset og vi ropte høyt etter ham. Vi kikka inn på samtlige rom mange ganger uten å finne gutten. Det var først etter at Theodor forslo at Samuel kanskje hadde gjemt seg at jeg gikk og kikka inn på lekerommet enda en gang. Først så jeg ikke noe til ham, men så fant jeg ham til slutt.....sovende. Ikke rart at han kunne være så stille på det gode gjemmestedet sitt:


Ikke tenkte vel jeg på å kikke oppi lekekassa til å begynne med. Men der lå han altså og sov så godt.

mandag 18. februar 2008

KIRKEINNVIELSE PÅ DANG

Samuel, Aaron og Theodor klare for å gå på kirkeinnvielse i like skjorter som de har fått av tante og onkel til jul.
Lite visste de på dette tidspunktet hvilket maraton de stod overfor.



Nå har flyet med alle nordmennen ankommet Ngaundèrè og kirkeinnvielsen av den første kirka, universitets kirka ute på Dang, ble innviet på søndag. Det var en stor dag for både store og små, nordmenn og kamerunere. Erik er jo fult opptatt om dagen med å organisere busser og turer for denne store gruppa, så han hadde selvsagt masse han skulle gjøre og sjekke før vi kom oss avgårde til gudstjenesten. Vi kom derfor en halv time for seint til kirka, men de hadde enda ikke begynt gudstjensten når vi kom. Det tok nemlig sin tid å få alle disse tusener av menneskene inn i kirka. Vi stilte oss i kø, og tiltross for at vi var så seine så havnet vi på første rad. Og det var et syn å kunne snu seg og skue over den store forsamlingen, mange kledde i fest-pagne som var laget til for anledningen.



Pagne er et tøystykke som du kjøper på markedet eller i butikker her. Ett pagne er nok til to skjørt (damene her bruker tradisjonelt to skjørt oppe på hverandre), en topp og et hodeplagg, eller det er nok til en skjorte og en bukse til herrer. Ved alle festanledninger lages det egne pagne med motiver og skrift som forklarer hvilken anledningen de er laget til. Pagnene er ofte veldig fargerike og sprakende, og det tar nok litt tid før den norske smaken på klær helt venner seg til disse fargene og møsterene. Men det skal allikevel være sagt at kamerunerne er utrolig vakre i disse stoffene. Det blir ikke helt det samme på bleke nordmenn.



Jeg er nok den siste misjonærene her ute til å sy meg pagne, men til denne kirkeinnvielsesfesten var også jeg nødt. (Men jeg skal vel innrømme at jeg bare brukte skjørtet da jeg ikke var helt fornøyd med toppen, det ble litt voldsomt. Men jeg har kjøpt tre andre pagner som ligger klare til å bli sydd opp, så det varer nok ikke så lenge til før jeg også trer inn i rekkene som vassekte misjonær.). Det var også sydd opp pagne til de norske besøkende, så nesten alle kom vi i kirka festkledde på afrikansk vis. Til og med Erik hadde fått sydd seg en skjorte for anledningen.





























Det var et enormt syn å skue over den store forsamlingen som var møtt opp for å være med på denne kirkeinnvielsen. Kirka var fult til randen, og ute var det satt opp massevis av benker, allikevel var det ikke sitteplasser til alle. Men feststemningen manglet det ikke på.















Her sitter de på første rad og venter på at gudstjenesten skal starte


Kirkefester i Kamrun og i Norge er ikke helt det samme. En stor begivenhet som å innvie en kirke er ikke unnagjort i en fei. Det skal tales, det skal synges, klappes og danses. Det blir brukt tid på bønn og lovprising. Ja, så hele gudstjenesten varte til slutt i fem timer. Og med tre små barn på første rad var det en aldri så liten utfordring. Men det skal sies at det er aldri langdrygt selv om gudstjenestene varer lenge her. Det er mest sang og glede som preger gudstjenesten. Når jeg sitter i kirka her blir jeg alltid rørt til tårer av sangen og gleden, men også av det lille som jeg forstår som blir sagt. Og på søndag rant tårene i nesten fem timer, litt slitsomt, men det var mest av glede og fryd.
















Kjetil Aano hadde en fin hilsen som Erik Sandvik oversatte til fransk














Bjordal, fungerende Biskop av Møre (ble det rett denne gangen da mon tro?)hadde en engasjert tale















Her ser dere noen av prestene som var tilstede på gudstjenesten























Kirkepresidenten i EELC stod for selve innvielsen av kirka


Men det mest rørende øyeblikket i gudstjenesten var når kirkepresidenten hadde innviet kirka, for så å annonsere at kirkas offensielle navn er Njell Lofthus kapell. Jeg kjenner ikke Njell Lofthus personlig, men vi er nok mange som kjenner til historien om arbeidet hans her ute i Kamerun. Hvordan han jobba og stod på for å bygge denne kirka. Han bar på stein og trilla på jord, før han så ramlet ned fra taket på kirka under byggingen og brakk ryggen og måtte sendes hjem i luftambulanse. Men det hindret ikke Njell Lofthus i å ta turen tilbake til Kamerun nå for å være med på innvielsen av kirka han var med og bygget. At kirka ble dedikert til hans arbeid og innsats er kamerunerenes måte å vise ham ære og takknemlighet på, og studentene jublet høyt da kirkepresidenten annonserte kirkas navn to ganger høyt og tydelig.

I slutten av gudstjenesten la prestene hendene på Njell Lofthus og hele menigheten bad for ham



Det synes nok ikke så godt på dette bildet, men etter å ha ligget og krøpet rundt på et skittent gulv i fem timer så var denne gutten skitten fra topp til tå og måtte rett hjem i badekaret.



Men det var iallefall en fantastisk fin søndag og en flott gudstjeneste. Og vi gleder oss allerede til neste søndag når Milleniumskirka på stasjonen skal innvies. Da håper de på opp til 10000 besøkende. Kirka rommer normal sett 1500 mann etter europeisk standard, og 3000 etter afrikansk standard, men med litt velvilje blir det nok plass til langt flere også inne i kirka på denne søndagen. Håper ungene holder ut like godt den søndagen også.



Mellom disse to kirkeinnvielsene er det mange aktivteter som foregår for de besøkende hver dag. Vi misjonærer har fordelt ulike oppgaver oss imellom, og det blir arrangert guidet turer i byen og på markedet, utflukter, leirbål, konserter, safari, besøk i landsbyer osv. Ja, så vi har nok å gjøre om dagen, og Erik, som gammel hotellmann, storkoser seg. Etter syv måneder i Kamerun får han endelig holde på med noe han kan og er god på, i motsetning til fransken som vi vanligvis sliter med. Ja, så han jobber natt og dag, og springer hit og dit, og ordner og fikser. Han koser seg stort i alle fall.



Avslutter med noen bilder av barna:
















Theodor og de andre guttene laget papirfly















Theodor og Einar




Josef, Mikael og Einar bretter fly

















Her har Aaron fått tak på et papirfly som han prøver å kaste slik som de store




































Theodor er ikke så lik sin far; han synes nemlig at "gekkoene" er søte, og når han finner de inne i huset fanger han dem og slipper dem ut. Dette var en søt liten baby-gekko. Tror en gekko må ha lagt egg inne på kjøkkenet et sted for vi finner stadig vekk noen små søte gekkoer krypende rundt på kjøkkenet.




Det var en som sa en gang: "Første barnet en får bader man hver dag, nummer to bader man en gang i uka, men nummer tre tørker man bare støv av". Theodor er oppdratt etter boka når det gjelder gotteri og søtsaker, og selv om Erik overdriver litt når han sier at Theodor ikke fikk smake brus før han var fem år (han fyller fem først i sommer), så stemmer nok det at han ikke fikk smake brus og gotteri annet enn når tantene smuglet i han noe uten at mor visste det. Men denne karen har visst hvordan man drikker brus fra flaske allerede som ett-åring. Sånn går det