onsdag 22. september 2010

OPPDRAGET UTFØRT ETTER INSTRUKSENE

Kommunikasjon mellom ulike kulturgrenser, eller interkulturell kommunikasjon som det heter på fint, er ikke alltid så enkelt. Det merker vi ofte vi som lever og arbeider i en kultur veldig annerledes fra vår egen. Men det er ofte i de små tingene at vi kanskje legger best merke til det. At vi i enkle hverdagslige ting oppdager at vi tenker så forskjellig, og ofte kan det få fram et lite smil. Men hvis vi tenker så forskjellig i de små tingene, hvor forskjellig løser vi da ikke de store oppgavene?!?

Så disse små hverdagskommunisjonene som går litt forbi hverandre er med på å minne oss om at vi skal være ydmyke og tålmodige og lyttende også i de større tingene, for det er mye vi ikke forstår og mye vi tar for gitt som ikke den andre kulturbakgrunnen har forståelse for.

Etter at vi kom tilbake til Ngaoundere etter en lengre sommerferie i Europa hadde de som jobber i huset hos oss gjort en veldig innsats for at huset skulle være rent og pent til vi kom tilbake. Det var vasket og luftet over alt, inne i skap og rundt om. Også alle myggnett som henger over stativ på sengene var tatt ned og grundig vasket før de var hengt opp igjen. Men myggnettet rundt guttenes køyseng hadde tydeligvis krympet en del etter å ha blitt vasket, og nå rakk det ikke lenger ned til gulvet. Da med det resultatet at det ville være enkelt for myggen å komme seg innenfor nettet på nattestid.

Men det var ikke noe problem å fikse. Jeg spurte bare en handyman som jobber her på stasjonen om han kunne kutte litt på stativet slik at myggnettet nådde helt til gulvet. Som sagt så gjort. Han målte og noterte, sagde og skrudde stativet opp igjen. Etter et par timers arbeid kom han og hentet meg for å vise meg resultatet. Jeg ble først ganske paff da jeg så stativet. Fra å ha vært et vaterrett stativ var det nå skeivt i begge ender. I den ene enden av senga helte stativet inn mot veggen, og ikke bare litt heller, og i den andre enden helte stativet ut fra veggen. Det så ganske rart ut. Og jeg ble veldig forbausa over dette for dette er en handyman som jeg vet er nøye og som måler for å få det riktig.

Da jeg så påpekte at stativet var skeivt, så han bare forundret på meg. ”Men poenget var jo å få myggnettet ned til gulvet, ikke sant?” Joda, det var jo det. Da viste han meg hvordan myggnettet nådde nøyaktig ned til gulvet rundt hele senga. Han hadde altså tatt mål i å følge den nedre myggnettetkanten, og hvordan stativet så ut på toppet var ikke så viktig. Han hadde løst oppgaven på centimeterens nøyaktighet etter oppdraget.

Så det første vi ser når vi kommer inn på guttenes soverom er et skeivt og skakt myggnettstativ på ungene si seng, men det kanskje de færreste av oss nok legger merke til er den rette myggnettkanten som når akkurat ned til gulvet rundt hele senga.Men det kan godt hende at en kameruner ikke vil legge merke til det skeive stativet på toppen, men heller se den rette myggnettkanten nede ved gulvet.

Vår oppfatning av hva som er viktig og en selvfølge deles ikke alltid med resten av verden, og hvem er jeg til å påstå at slik jeg tenker og ser på ting er mye bedre enn hvordan andre tenker og ser på ting?!?

Jeg skal la det skeive myggnettstativet få stå på guttenes rom for å minne meg på at vi ikke alltid ser likt på tingene, og at jeg må være ydmyk for andres måte å løse oppgaver på. Her har vi mye og lære av hverandre.

mandag 6. september 2010

Herren tar og Herren gir.

I dag har det vært en tung dag på stasjonen. En liten jente på 5 år døde i natt. Hun var datter til en våre lokalt ansatte. Hun ble et offer for malariamyggen. I dag har flere av oss misjonærer deltatt i sorgen.
Vi har besøkt familien i deres lille og enkle hus i bydelen Burkina. Jenta lå innsvøpt på gulvet med kvinnene i familien og nabolaget samlet rundt seg. Det ble et sterkt møte med en sørgende mor som ropte ut sin fortvilelse.
Vi har deltatt på jordfestelsen på gravplassen litt utenfor byen. Enda et sterkt møte med en virkelighet som er oss så nær, men også på så mange måter fjern fra oss. Mens jeg stod der tenkte jeg enda en gang på hvor privilegerte jeg og min familie er.
Dagen ble avsluttet med at jeg kjørte til sykehuset med jentas far. Han ble dårligere og dårligere utover dagen og på kvelden etter begravelsen var han så utmattet at han måtte på sykehus. Også han sliter med malaria.
Det vil si jeg trodde at dagen var over. Men det var den heldigvis ikke. For senere på kvelden banket det på døra, og utenfor stod en annen av våre lokalt ansatte. Han ba om pappapermisjon i 3 dager fordi hans kone nettopp hadde født en datter. Det var en befriende god nyhet å få på tampen av denne dagen.
Vi fikk en god samtale der på trappen om hvor velsignet vi var som fikk så mange barn. Han hadde nå 6, og jeg fortalt han at det hadde jeg også. Men jeg klagde litt over at jeg ikke klarte å lage jenter, da svarte han raskt at det var ikke opp til meg men opp til Gud. Det er Herren som bestemmer slikt mente han.
Ja, han har så rett. Det er Gud som er vår skaper. Det er Han som er vår livgiver. Det er Herren som rår over både liv og død.