Herren tar og Herren gir.

I dag har det vært en tung dag på stasjonen. En liten jente på 5 år døde i natt. Hun var datter til en våre lokalt ansatte. Hun ble et offer for malariamyggen. I dag har flere av oss misjonærer deltatt i sorgen.
Vi har besøkt familien i deres lille og enkle hus i bydelen Burkina. Jenta lå innsvøpt på gulvet med kvinnene i familien og nabolaget samlet rundt seg. Det ble et sterkt møte med en sørgende mor som ropte ut sin fortvilelse.
Vi har deltatt på jordfestelsen på gravplassen litt utenfor byen. Enda et sterkt møte med en virkelighet som er oss så nær, men også på så mange måter fjern fra oss. Mens jeg stod der tenkte jeg enda en gang på hvor privilegerte jeg og min familie er.
Dagen ble avsluttet med at jeg kjørte til sykehuset med jentas far. Han ble dårligere og dårligere utover dagen og på kvelden etter begravelsen var han så utmattet at han måtte på sykehus. Også han sliter med malaria.
Det vil si jeg trodde at dagen var over. Men det var den heldigvis ikke. For senere på kvelden banket det på døra, og utenfor stod en annen av våre lokalt ansatte. Han ba om pappapermisjon i 3 dager fordi hans kone nettopp hadde født en datter. Det var en befriende god nyhet å få på tampen av denne dagen.
Vi fikk en god samtale der på trappen om hvor velsignet vi var som fikk så mange barn. Han hadde nå 6, og jeg fortalt han at det hadde jeg også. Men jeg klagde litt over at jeg ikke klarte å lage jenter, da svarte han raskt at det var ikke opp til meg men opp til Gud. Det er Herren som bestemmer slikt mente han.
Ja, han har så rett. Det er Gud som er vår skaper. Det er Han som er vår livgiver. Det er Herren som rår over både liv og død.