mandag 15. november 2010

HIV TEST KAMPANJE I BERTOUA



Nok en gang har jeg fått lov til å være med "Alle mot AIDS" prosjektet på en frivillig hivtest-kampanje. Denne gangen gikk turen til byen Bertoua i sør, og jeg er med som sjåfør, og litt som konsulent og diskusjonspartner. Det var en lang tur vi hadde, men utrolig spennende og lærerik. Å få lov til å reise slik sammen med kamerunske kolleger er utrolig festlig, og latteren sitter veldig løst. Men å reise i Kamerun sammen med kamerunere og holde kamerunsk standard er litt av en utfordring for en primpen hvit dame. Men jeg velger å se på det som en utfordring og en del av den personlige utviklingen. Etter å ha satt foten ned når det gjaldt det første overnattingsstedet, og gitt løfte om at jeg personlig skulle betale mellomlegget for alle hvis vi bare økte standarden et lite hakk, så ordnet det meste seg.

Før vi kom så hadde 4 frivillige jobbet en hel uke for å spre informasjon til lokalbefolkningen om denne testkampanjen samt å ha forhandlet seg fra til tre ulike steder hvor testene skulle avholdes. Disse fire, såkalte VRC'ene, har fått opplæring og kursing i HIV/AIDS arbeid av prosjektet.

I tillegg til reising (som er et kapittel for seg selv) så hadde vi i test-teamet fire effektive arbeidsdager i feltet. De tre første dagene går til testing av befolkningen på tre ulike steder. Den første dagen hadde vi testing på kirka sitt lokale helsesenter, mens den andre og tredje dagen hadde vi testing hos to ulike lokale sjefer i byen. De lokale/tradisjonelle sjefene opererer parallelt med det offentlige administrasjonssystemet, og disse lokale sjefene besitter en god del innflytelse over sin befolkning. De lokale sjefene er også oftest muslimer og ved å involvere dem så når man deler av befolkningen som de frivillige VRC'ene, som ofte er fra den lokale menigheten, ikke så lett får innpass hos.

Begge disse to lokale sjefene åpnet bokstavlig opp sine egne hjem og lot oss få bruke dem til å teste befolkningen.

Test-kampanjen er gratis og frivillig. For å få teste seg må alle innom rådgiverne for en samtale, såkalt pretest-rådgivning. Her blir det snakket om hva hiv er, hvordan det smitter og hva resultatet av testen vil bety for den enkelte. Etter å ha fått rådgivning får de et anonymt nummer som de tar med seg til labratorie-posten. Der blir de stukket i fingeren og etter 3o minutter er resultatet klart. Alle må så inn til sin rådgiver der de hadde pretest-rådgiving for å få det de kaller posttest-rådgivning, før resultatet blir kunngjort for dem.

Resultatet er individuelt og konfidensielt. Men alle de som tester positivt får tilbud om å være med i en støttegruppe for hivpositive. Den fjerde arbeidsdagen går derfor til å samle alle de som testet positivt og oppmuntre dem til å organisere seg i en støttegruppe for hivpositive og hjelpe dem i gang med å velge seg ledere. Deretter har vi gjort en avtale med det lokale sykehuset slik at alle får lov til å komme dit og ta en CD4celle-prøve før vi drar. Det er denne prøven som avgjør om en hivsmittet skal begynne på behandling eller ikke, og prosjektet betaler denne prøver for alle.

I Bertoua testet vi over 300 mennesker og fant 45 hiv positive, en prevalens på ca 15 prosent. Bertoua er en stor by nær grensa til den Sentral Afrikanske Republikk, så en prevalens en god del høyere er landsgjennomsnittet på 5,5 prosent var ventet. Men 15 prosent var likevel veldig høyt. Rundt 30 av disse møtte opp på samlingen vår den siste dagen og valgte å være med i en støttegruppe for hivpositive. Det er utrolig flott, for ved å organisere seg i slike grupper så vil det være lettere for dem å hjelpe hverandre å leve positivt som hivpositive, og det vil være lettere for prosjektet å følge opp disse gruppene også i framtiden.

Så selv om vi vinner terreng i kampen mot AIDS så er det enda alt for mange som rammes av denne sykdommen og mye arbeid gjenstår enda.
































































































































































































































































































Da vi kjørte sørover la jeg merke til at de gravde grøfter langs veien hele veien sørover. Jeg syns jo det var litt rart at de graver grøfter nå, nå som regntida er over. Men neida, dette er ikke for regnet men de rett og slett graver ned, manuelt for hånd, fiberoptisk kabel for internett. Og det hele veien fra Douala i sør til Maroua i nord. Det må bli over 200 mil. Det er noe å tenke på her vi sitter på nett i Afrika. Utviklingen kommer hit også, om den så må graves ned for hånd i heten.

søndag 7. november 2010

VÅG MER: VÅG Å GÅ I TRO

Hôpital Protestant de Ngaoundéré er et misjonssykehus som ble etablert av norske misjonærer for omlag 60 år siden. Den gangen stilte NMS med både leger og sykepleiere som fikk støtte fra Norad for å bygge opp sykehusdriften. Det var den gangen.

Idag er situasjonen og forutsetningene veldig anderledes. Idag blir sykehuset drevet av den selvstendige kirka EELC, Eglise Evangelique Lutherienne au Cameroun (hvor vi jobber som misjonærer), og sykehuset har ingen driftstøtte. Ikke en gang den lille støtten som staten har lovet å gi sykehuset kommer. Det betyr derfor at dette private misjonssykehuset er helt og holdent brukerfinansiert, og det er pasientene selv som må betale for all behandling og medisiner. De fattige som dette sykehuset var tenkt å hjelpe, må derfor betale alt fra sprøyter til labratorieprøver, medisiner og behandling.

Det resulterer i at de aller fattigste har derfor ikke råd til å benytte seg av dette sykehuset. Og de aller fattigste i Ngaoundere er oftes de kristne. Muslimene som er flertall i byen er de som tradisjonelt sett driver handel og derfor har større tilgang på penger. Det er derfor ikke tilfeldig at omkring 80% av pasientene på kirkas sykehus er muslimer. Mange av de kriste i byen har ikke råd til behandling og ikke få dør ute i bydelene av sykdommer som det ville vært forholdvis enkelt å behandle.

Dette sykehuset ligger også nært bysentrumet og derfor er pågangen på akutten veldig stor. Ikke så sjeldent får man inn trafikkulykker som må behandles umiddelbart uten påvente på at familien skal klare å samle inn nok penger for behandlingen. Å få betaling for en behandling etter at pasientene er blitt frisk er ikke alltid lett. Hvorfor skal familien sette seg i en enorm gjeld på bekostning av andre behov når pasientene allerede er klar for å skrives ut? 50% av keisersnittene forblir derfor ubetalte siden dette oftest er akutt, og det er ikke lett for sykehuset å få endene til å møtes.

Men midt oppi disse utfordringene har sykehuset vært så heldige at de har fått tatt del i et fantastisk utdanningsprogram for kirurger. PAACS, Pan African Academy for Christian Surgons, er et amerikansk program som utdanner kirurger på plass i Afrika.Sykehuset her har ingen utgifter med kandidatene programmet tar opp, men til gjengjeld får sykehuset alle inntektene fra operasjonene kandidatene utfører.

Fordelene med dette programmet er derfor mange. For det første så utdanner de afrikanske kirurger i Afrika. Det betyr at kirurgene slipper å dra til Vesten for å få utdannelse og Afrika slipper å miste kompentanse ved at kandidatene heller får seg jobb i Vesten og aldri kommer tilbake (brain drain).Det er også en mye billigere løsning, og man får utdannet langt flere kirurger for mye mindre beløp.

Dette er også et utdanningsprogram som opererer i felt. For å få sin utdannelse godkjent må hver kandidat operere minimum 100 større operasjoner i året i 5 år, altså minimum 500 operasjoner pr kandidat. Det betyr at de lærer å operere under de forutsetningene som de senere skal jobbe i. Mange spesialister som har fått sin utdannelse i Vesten opplever det som vanskelig å komme tilbake til Afrika og jobbe under kummelige forhold, og motivasjon blir byttet ut med frustrasjon. En stor andel søker seg derfor tilbake til Vesten hvor alt fungerer så mye bedre. Nok en gang mister Afrika en sår trengt kompetanse.

PAACS programmet er også et kristent program med en klar kristen profil. Både programdirektøren og kandidatene ber og vitner for sine pasienter. Holdningen til kandidatene er at de vil gjøre sitt ytterste å redde liv, for tenk om pasienten ikke kjenner Jesus. Ved å redde en pasient så vil pasienten få en ny anledning til å høre om Jesus, og det inngår i deres oppdrag. PAACS programmet setter også nestekjærligheten høyt. Det er vår kristne plikt å hjelpe mennesker i nød, selv om de ikke deler vår tro eller om de ikke kan betale for seg.

Den siste punktet har derfor skapt debatt på et sykehus som er helt avhengig av sine inntekter for å i det hele tatt kunne drive. Og den økonomiske situasjonen for sykehuset gjør det vanskelig å gi behandling til pasienter som ikke er i stand til å betale for seg. Å opererere mennesker gratis er ikke god butikk, og det er vanskelig for sykehuset å få endene til å møtes. Og med så mye akuttilfeller dette sykehuset har, og med PAACS kandidatene som oprerere uten å først forsikre seg om at familien kan betale, har gjort at andelen av ubetalte behandlinger har økt. Sykehuset befinner seg nå i en vanskelig økonomisk situasjon.

PAACS programmet har hatt jevnlige evalueringer av programmet sitt her i Ngaoundere, og den siste evalueringen hadde de nå i spetember. Resultatet av denne evalueringen vil avgjøre om programmet fortsetter eller ikke, og det endelige svaret er ventet i løpet av denne måneden.

Men på den siste evalueringen PAACS hadde og hvor man diskuterte nettopp denne spenningen mellom den vansklige økonomiske situasjonen og vår kristne plikt til å hjelpe mennesker i nød om de kan betale eller ikke, så sa en av evaluatørene noe som jeg har grunnet mye på i ettertid.

Han sa: ”Hvis dere nekter de fattige behandling fordi de ikke kan betale for seg, så mister dere også velsignelsen fra Gud”. Tenk på det: ”Velsignelsen fra Gud”. Skulle ikke Han velsigne sitt arbeid? Kan Guds velsignelse gjøre en forskjell på økonomien?

Og jeg tror han har helt rett i det han sier. Dette sykehuset er anderledes og skal være anderledes enn det offentlige sykehuset rett borti veien. Dette sykehuset er Guds arbeid, og ved å gå i tro på Gud så vil Han velsigne sitt arbeid. Jeg tror vi ofte er for opptatt av å stole på vår egen kompetanse. Vi skal ordne alt i vår egen kraft, og vi stirrer oss blinde på at 2 minus 3 blir minus. Gud har gitt oss fornuft for at vi skal bruke den, men han har også gitt oss tro for at vi skal bruke den.

Tenk om vi som en hel institusjon, et fattig sykehus i Afrika, hadde våget å arbeide i tro på at Gud vil velsigne arbeidet, og ikke bare satt all vår lit til våre evner, kompetanse og profesjonalitet, og ofte utilstrekkelighet. Tenk om vi i kjærlighet tør å gi de fattige den hjelpen de trenger selv om de ikke kan betale for seg og selv om ikke regnestykket går opp. Tenk om vi hadde våget å tro på at Gud ville velsigne arbeidet vi er sendt ut for å gjøre for Ham. Tenk hvilket fantastisk vitesbyrd det ville blitt.

Ved å tørre å gå i tro så er jeg viss på at Gud vil velsigne oss, jeg er viss på at det vil gjøre noe med oss, med hjertelaget vårt, og jeg er viss på at det vil gjøre noe med det arbeidet vi gjør.

Be for sykehuset her og de økonomiske utfordringene de har, be for de fattige som ikke har råd til å behandle seg eller sine barn når de er syke, be for sykehusledelsen som skal ta de store avgjørelsene, be for PAACS programmet som har betydd så mye for både sykehuset og pasientene, og be for oss som jobber i Guds institusjoner. Be om at Han må gi oss tro til at Han vil velsigne Sitt arbeid.

Be om at vi alle må våge mer: Be om at vi må våge å gå i tro.

onsdag 6. oktober 2010

AUDIENS HOS KONGEN


Se for deg at du bor i en liten landsby i Afrika hvor du stort sett livnærer deg på jordbruk. Plutselig hører du trommer og skrik og galopperende hester. Du rekker ikke å reagere før landsbyen er omringet av krigerske soldater til hest. Slik var det nok for mange da fulanifolket erobret det nordlige Kamerun på begynnelsen av 1800-tallet. Mange landsbyer og etniske grupper valgte å underkaste seg fulanifolket og ble gjort til slaver for å unngå å bli drept. Andre gjorde motstand og led store nederlag mot soldatene til hest. Andre igjen klarte å forhandle seg fram til fred gjennom å konvertere til islam.

Fulanifolket ble et herskerfolk her i nord, og mange landsbyer ble forpliktet til å forsyne lamidatet med både soldater, tjenere, concubiner og mat. Under den franske koloniseringen fikk også den lokale kongen, lamidoen, lov til å kreve inn skatter og hans makt og innflytelse økte i landsdelen.

Men mange av de folkeslagene som var blitt gjort til slaver av lamidoen fant sin frihet i den kristne troen, og flere misjonærer tok opp kampen mot lamidoens slaveri i Nord-Kamerun som ble offisielt avskaffet først på 1960-tallet.

Selv om muslimene fortsatt er i flertall her i Ngaoundéré, og selv om lamdioen fortsatt besitter en tradisjonell og religiøs makt, så har hans kongedømme og innflytelse endret seg de siste årene. Men han blir allikevel sett på av mange som symbolet på en undertrykkelse som fant sted for ikke så mange generasjoner siden.

Tiltross for denne historiebakgrunnen så har misjonssykehuset her i Ngaoundéré alltid hatt stor tillitt hos den muslimske befolkningen, kanskje fremst blant fulanibefolkningen, og flertallet av pasientene som benytter seg av sykehuset har muslimsk bakgrunn. Også lamidoen anser misjonssykehuset som sitt sykehus, selv om der finnes et offentlig sykehus like ved. Og i fjor høst da synet til lamidoen begynte å svikte på grunn av en øyesykdom, var det til misjonssykehuset som drives av kirka her i Ngaoundéré han henvendte seg for å be om hjelp. Da sykehuset hadde besøk av et ekspertteam av øyeleger fra Tyskland senere på året, fikk en av de disse legene undersøkt lamidoen. Denne legen var opprinnelig kamerunsk, men bodde og jobbet i Tyskland. Legen konkluderte med at det beste var om lamidoen kom seg til Tyskland slik at han kunne opereres der.

Sykehuset her hjalp til med det praktiske, og i sommer reiste lamidoen sammen med sykehusdirektøren på misjonssykehuset til Tyskland for å gjennomføre en øyeoperasjon. Både operasjonen og reisen til Tyskland var vellykket.

For å vise sin takknemlighet så inviterte derfor lamidoen denne kamerunske/tyske legen sammen med en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag. Legen kom reisende til Ngaoundéré etts ærend bare for å være med på denne resepsjonen.

Det hele foregikk i kjent tradisjonell stil. Først var det fantasia hvor lamidoens soldater viste seg fram på hest. Dette foregikk uten lamidoens tilstedeværelse utenfor lamidatet. Deretter fikk vi en omvisning inne på lamidatet. Etter det ble vi ført inn i en flott festsal hvor det var dekket til en nydelig buffé. Før vi begynte å spise kom Hans Majestet selv inn og gjennom en av sine ministre ønsket han oss velkomne til bords. Han selv snakket ikke til forsamlingen. Deretter hadde vi en skål (med brus) sammen med lamidoen før han trakk seg tilbake og vi begynte å spise.

Etter at vi hadde spist oss gode og mette, kom lamidoen nok en gang inn i festsalen igjen. Også denne gangen var det ministeren som talte på vegne av lamidoen. Han takket for at vi ville komme og snakket varmt om det arbeidet sykehuset gjør i Ngaoundéré.

Så gjorde han noe som jeg tror forbauset flere av oss. Som en avslutning bad han en av misjonssykehusets leger om å be en bønn for oss, for deretter å be en av sine ministre om å gjøre det samme.

Den kristne legen som ble bedt om å be ble nok litt forfjamset og foreslo heller at vi skulle synge en sang, noe vi gjorde. Deretter tok en av lamidoens ministre og bad en bønn for oss alle. En åpenhjertig bønn over fellesskapet, en bønn om velsignelse i arbeidet og en bønn om beskyttelse over hver enkelt som var til stede.

Lamidoen; den muslimske lederen som ofte blir sett på som undertrykker av mange etniske grupper og kanskje spesielt de kristne; den tradisjonelle herskeren som har sett på og kanskje ser på mange av de etniske gruppene som sine slaver; denne lokale kongen med fortsatt makt og posisjon i samfunnet her i nord, inviterte en delegasjon fra misjonssykehuset hjem til seg på middag i takknemlighet. Deretter avslutter han med at vi skal be for hverandre til tross for ulik tro og ulike etniske tilhørighet, og til tross for det historiske skillet mellom hans folk og de kristne. Jeg ble stum.

Tør vi å møte våre muslimske naboer med samme åpenhet? Tør vi å møte hverandre i vennlighet og kjærlighet? Først da vinner man hjertene…..









onsdag 22. september 2010

OPPDRAGET UTFØRT ETTER INSTRUKSENE

Kommunikasjon mellom ulike kulturgrenser, eller interkulturell kommunikasjon som det heter på fint, er ikke alltid så enkelt. Det merker vi ofte vi som lever og arbeider i en kultur veldig annerledes fra vår egen. Men det er ofte i de små tingene at vi kanskje legger best merke til det. At vi i enkle hverdagslige ting oppdager at vi tenker så forskjellig, og ofte kan det få fram et lite smil. Men hvis vi tenker så forskjellig i de små tingene, hvor forskjellig løser vi da ikke de store oppgavene?!?

Så disse små hverdagskommunisjonene som går litt forbi hverandre er med på å minne oss om at vi skal være ydmyke og tålmodige og lyttende også i de større tingene, for det er mye vi ikke forstår og mye vi tar for gitt som ikke den andre kulturbakgrunnen har forståelse for.

Etter at vi kom tilbake til Ngaoundere etter en lengre sommerferie i Europa hadde de som jobber i huset hos oss gjort en veldig innsats for at huset skulle være rent og pent til vi kom tilbake. Det var vasket og luftet over alt, inne i skap og rundt om. Også alle myggnett som henger over stativ på sengene var tatt ned og grundig vasket før de var hengt opp igjen. Men myggnettet rundt guttenes køyseng hadde tydeligvis krympet en del etter å ha blitt vasket, og nå rakk det ikke lenger ned til gulvet. Da med det resultatet at det ville være enkelt for myggen å komme seg innenfor nettet på nattestid.

Men det var ikke noe problem å fikse. Jeg spurte bare en handyman som jobber her på stasjonen om han kunne kutte litt på stativet slik at myggnettet nådde helt til gulvet. Som sagt så gjort. Han målte og noterte, sagde og skrudde stativet opp igjen. Etter et par timers arbeid kom han og hentet meg for å vise meg resultatet. Jeg ble først ganske paff da jeg så stativet. Fra å ha vært et vaterrett stativ var det nå skeivt i begge ender. I den ene enden av senga helte stativet inn mot veggen, og ikke bare litt heller, og i den andre enden helte stativet ut fra veggen. Det så ganske rart ut. Og jeg ble veldig forbausa over dette for dette er en handyman som jeg vet er nøye og som måler for å få det riktig.

Da jeg så påpekte at stativet var skeivt, så han bare forundret på meg. ”Men poenget var jo å få myggnettet ned til gulvet, ikke sant?” Joda, det var jo det. Da viste han meg hvordan myggnettet nådde nøyaktig ned til gulvet rundt hele senga. Han hadde altså tatt mål i å følge den nedre myggnettetkanten, og hvordan stativet så ut på toppet var ikke så viktig. Han hadde løst oppgaven på centimeterens nøyaktighet etter oppdraget.

Så det første vi ser når vi kommer inn på guttenes soverom er et skeivt og skakt myggnettstativ på ungene si seng, men det kanskje de færreste av oss nok legger merke til er den rette myggnettkanten som når akkurat ned til gulvet rundt hele senga.Men det kan godt hende at en kameruner ikke vil legge merke til det skeive stativet på toppen, men heller se den rette myggnettkanten nede ved gulvet.

Vår oppfatning av hva som er viktig og en selvfølge deles ikke alltid med resten av verden, og hvem er jeg til å påstå at slik jeg tenker og ser på ting er mye bedre enn hvordan andre tenker og ser på ting?!?

Jeg skal la det skeive myggnettstativet få stå på guttenes rom for å minne meg på at vi ikke alltid ser likt på tingene, og at jeg må være ydmyk for andres måte å løse oppgaver på. Her har vi mye og lære av hverandre.

mandag 6. september 2010

Herren tar og Herren gir.

I dag har det vært en tung dag på stasjonen. En liten jente på 5 år døde i natt. Hun var datter til en våre lokalt ansatte. Hun ble et offer for malariamyggen. I dag har flere av oss misjonærer deltatt i sorgen.
Vi har besøkt familien i deres lille og enkle hus i bydelen Burkina. Jenta lå innsvøpt på gulvet med kvinnene i familien og nabolaget samlet rundt seg. Det ble et sterkt møte med en sørgende mor som ropte ut sin fortvilelse.
Vi har deltatt på jordfestelsen på gravplassen litt utenfor byen. Enda et sterkt møte med en virkelighet som er oss så nær, men også på så mange måter fjern fra oss. Mens jeg stod der tenkte jeg enda en gang på hvor privilegerte jeg og min familie er.
Dagen ble avsluttet med at jeg kjørte til sykehuset med jentas far. Han ble dårligere og dårligere utover dagen og på kvelden etter begravelsen var han så utmattet at han måtte på sykehus. Også han sliter med malaria.
Det vil si jeg trodde at dagen var over. Men det var den heldigvis ikke. For senere på kvelden banket det på døra, og utenfor stod en annen av våre lokalt ansatte. Han ba om pappapermisjon i 3 dager fordi hans kone nettopp hadde født en datter. Det var en befriende god nyhet å få på tampen av denne dagen.
Vi fikk en god samtale der på trappen om hvor velsignet vi var som fikk så mange barn. Han hadde nå 6, og jeg fortalt han at det hadde jeg også. Men jeg klagde litt over at jeg ikke klarte å lage jenter, da svarte han raskt at det var ikke opp til meg men opp til Gud. Det er Herren som bestemmer slikt mente han.
Ja, han har så rett. Det er Gud som er vår skaper. Det er Han som er vår livgiver. Det er Herren som rår over både liv og død.

fredag 13. august 2010

Takk

Jeg takker for at alle de 17 nye norske innbyggerene er kommet trygt fram til Ngaoundéré. Denne uken økte misjonærflokken i Kamerun med 17 store og små norske misjonærer. 3 familier med 9 barn + 2 ettåringer. Familien Slettbakk og familien Solås er nye i faget som misjonærer, mens familien Hjorteland representerer rutinen siden de har vært en periode tidligere i Kamerun. Jeg har gledet meg lenge til de skulle komme. Og nå er de her. Takken går til kirken her i Kamerun som vil ta i mot oss. Takken går til NMS i Norge som vil sende oss. Men takken går først og fremst til Gud som vil bruke oss.
Denne uken er brukt til innføring og i standsetting. 6 av de nye er allerede godt i gang med innføringskurs i fransk. Franske gloser med mer eller mindre riktig uttale sprer seg nå som ild i tørt gress blant de nye misjonærene.
Alle er motiverte og engasjerte for å komme i gang med arbeidet og ikke minst for å bli kjent med kamerunere i håp om mange nye venner.
Nå venter jeg bare på at de "gamle" familiene skal komme på plass. Familien Tomren er på vei fra Norge til Kamerun i disse dager og familien Bischler blir fulltallig i begynnelsen av september.

I september kommer det også ikke mindre enn 13 studenter inn i miljøet vårt fra forskjellige universitet og høgskoler i Norge. De har valgt å ha en praksisperiode her i Kamerun innenfor forskjellige fagfelt som internasjonal ledelse og økonomi, teologi, sykepleie og lærerutdanning. Dette takker jeg også for. Jeg er veldig glad for at unge mennesker fra Norge kommer til Kamrun for å lære og for erfare innenfor sitt eget fagfelt. Med seg på veien kan vi gi de lærdom og innsikt i hvordan NMS og kirken arbeider i Kamerun både med misjon og bistandsarbeid.

Den siste takken i dag går til dere som ber for oss og for arbeidet i Kamerun og til dere som støtter oss med penger. Takk.

tirsdag 22. juni 2010

TATT AV LYNET

Da jeg for en gang skyld skulle legge meg nedpå litt etter middag, noe jeg vanligvis aldri gjør, så kom regnet med tordenskrellet. Jeg holdt akkurat på å sovne og orket derfor ikke å stå opp og dra ut kontaktene; det går jo som regel bra. Men det gjorde det ikke denne gangen. Dataen min fikk seg et elektrisk sjokk, og etter det har den ikke villet kommunisere med meg.

Det har derfor ikke blitt så mye blogging etter det, da alle bildene mine allerede var lastet over på dataen og slettet fra fotoapparatet.

Jeg regner med at det er en enkel sak å fikse i Europa, og vil komme sterkere tilbake når dataen er oppe og går igjen. Nå er det bare noen dager igjen før vi tar sommerferie i Norge/Frankrike. Ønsker alle leserne en god sommer, og så vil dere kunne lese og se mer her på bloggen etter hvert.

fredag 4. juni 2010

TUSEN TAKK FOR "FLOTT" GAVE, MARIUS

Avskjedsgaven fra Marius ankom Eriks kontor idag, og ble høytidlig hengt opp på veggen for å gjøre Eriks arbeidsdager lystige (og for å unngå å måtte henge det opp i stua hjemme). Tusen takk, Marius. Vi lo godt, og kommer til å kose oss lenge over dette bildet. Et flott minne fra deg.... og Must såklart.

onsdag 2. juni 2010

TÅREVÅTE AVSKJEDER


Det er mye å glede seg over som misjonær, men misjonærlivet har også sine triste sider. En av dem er helt klart avskjeder. Det er alltid veldig trist å skilles fra gode venner og misjonærkolleger som har avsluttet perioden og som reiser hjem. Og det er ikke bare vi andre norske som synes det er trist, for vi vil jo kunne treffes igjen i Norge. Men de kamerunske vennene som står igjen synes nok det er enda vondere med slike avskjeder. Og kanskje aller vondest er det for de som reiser etter lang tid her. Man har jo lagt igjen en del av sitt hjerte her, og det er nok aldri enkelt å reise herfra selv om det er venner og familie og nye utfordringer som venter i Norge. Man blir jo så utrolig glad i landet og folket.

På søndag satte altså Andreas og Linda Lund og ettåringen Marius Økland seg på toget for å reise hjem til Norge. Tilbake stod mange kamerunske venner og norske kolleger. At det var en trist avskjed råder det ingen tvil om, og heller ikke det faktum at vi er mange her som kommer til å savne dem.

Etter gudstjenesten fikk Linda besøk av Femmes Pour Christ (FPC) som ville komme med en avskjedsgave. De hadde kjøpt inn et sølvhjerte med tilhørende øredopper til henne for å vise at de setter pris på henne. Hun fikk også klar beskjed om at barnet hun venter i juli er et FPC-barn, og de venter på foto og håper at hun kommer tilbake slik at de kan få se barnet og bære den lille på ryggen. Man vet jo aldri....

Likeså fikk Marius besøk av sportsklubben han har drevet sammen med Bosco, som sang og danset for ham utenfor huset hans før vi dro til togstasjonen. At disse barna vil savne deg, Marius, det er helt sikkert. Og på togstasjonen ble det mange tårer og klemmer, og hvor vi avsluttet med å stå i ring og synge velsignelsen over de som reiste. Vi savner dem allerede.

Nå er det bare familien Bischler igjen sammen med Lena Susort, da også familien Tomren er reist til Norge på ferie. Lena reiser neste uke, men jeg har allerede forberedt henne på at det neppe blir sunget velsignelsen når hun reiser (hverken jeg eller Erik har noe til sangstemme), men det betyr ikke at det blir mindre trist at hun også drar. Vi har hatt et flott år med flotte opplevelser sammen med flotte kolleger, og vi vil bare si takk til dere alle sammen og ønske dere alt det beste videre. At Kamerun fortsatt vil være i deres hjerter er jeg overbevist om, og også det at dere vil være i våre i hjerter. Takk for nå. Vi er utrolig glade i dere og takknemlige for den tiden vi fikk sammen her i Kamerun. Ønsker dere alle Guds rike velsignelse.