fredag 28. august 2009

SPORTSKLUBB FOR DE SMÅ


Vi er jo så heldige å ha ettåringer her i Kamerun i år, og det to utrolig kjekke ungdommer; Marius og Hilde Marie. Og da jeg spurte om de ville hjelpe til med å starte en sportsklubb for de litt mindre barna på stasjonen så heiv de seg på med en gang. Vi fikk med oss Boscou, og sammen lagde vi en invitasjon som Hilde Marie, Marius og Boscou gikk rundt på stasjonen og delte ut.

Tanken med klubben var å få til en aktivitet for de mellom 6 og 8 år som bor på stasjonen, gutter og jenter sammen. På den måten ønsker vi å lage en arena hvor blant annet Theodor skal kunne bli kjent med nabobarna på sin alder og kanskje våge å ta kontakt og få noen venner på stasjonen. En av utfordringene for de norske barna her er å få den en-til-en-kontakten. Og nå som det ikke er så mange norske barn igjen på stasjonen, er det viktig at vi legger til rette for at de skal få gode kamerunske venner. Og siden det er lite organisert tilbud for de mellom 6-8 år, så tenkte vi nå prøve å få i stand et tilbud som kan være en inngangsport til nye venner og bekjentskaper i nærmiljøet.

Klokka fire var både Marius, Hilde, Boscou og Theodor på plass. Jeg var veldig spent på hvor mange som ville dukke opp, så jeg tok meg en tur ned på fotballbanen jeg også. Men der var bare Marius, Hilde, Boscou og Theodor. Motet sank nok litt i oss alle, og vi tenkte nok alle at tiltross for den gode mottakelsen invitasjonene hadde fått så ville ingen komme. Men kvart over fire kom fire stykker tuslende, og så noen til. Boscou tok til å registere navnene og hele tiden kom det fler og fler, og til slutt var de ganske mange.

Gruppa begynte med en liten inngangsbønn, slik man pleier her, og klokka halv fem var man klar til å sette i gang. Ettåringene hadde planlagt en del fellesleker, og barna syntes det var utrolig morsomt, og de lo masse. Mange av barna ble fulgt av eldre søsken som satt på sidelinja og lo og koste seg også mens barna gjorde sin beste innsats i de ulike lekene. Og selv om det på slutten kom en kraftig regnbyge så tok ikke det humøret fra noen av den grunn.

Det ble en festlig ettermiddag for barna, og alle hadde det gøy. Også Aaron og Daouda som satt på kanten og følgte med på det som skjedde. Og det første Theodor sa etterpå var at nå måtte jeg ikke glemme av at det var ny klubb neste fredag klokka fire. Det skal vi ikke glemme. Så får vi håpe at dette kan bli en av inngangsportene til nye venner. Hvem vet.






















































Må bare ta med noen søte bilder av Emilienne og Sandra og Aaron til slutt:


































fredag 21. august 2009

DERE SKAL GI DEM MAT

Som i Norge er det vanlig også i Kamerun å kjøpe med seg litt gaver til venner når man har vært ute og reist. Og da det nærmet seg avreise til Kamerun så tenkte jeg at nå skal jeg være ordentlig snill og kjøpe gaver til noen som ikke forventer det, men som kanskje trenger det mer enn de man vanligvis gir til.

På stasjonen går det ofte en liten gutt på seks-sju år som stadig maser om å få leke med Theodor og Samuel. Han er fillete i klærne og ikke så rent ofte har han hatt stygge infekterte sår som jeg har måttet rense og plastre for ham. Hans mor fikk denne gutten da hun gikk på gymnaset sammen med en muslim. Gutten fikk derfor et muslimsk navn. Men det varte ikke lenge før far var stukket av og før mor overlot gutten til bestemoren som selv er enke og har fem barn som hun prøver å betale gjennom skolegang. Utgiftene for denne gutten kom på toppen av det hun allerede ikke hadde kapasitet til å betale. Bestemoren er kristen og har fått døpt gutten og ønsker nå å endre navn på ham slik at han ikke skal oppfattes som muslim. Og det ble nok ikke noe lettere for bestemor da moren til gutten på nytt kom hjem gravid og etterlot seg enda et barn å forsørge.

Gutten er mye overlatt til seg selv og han går ofte hele dagene rundt om på stasjonen. De andre barna er ofte stygge mot han og han har ikke så lett for å finne sin plass. Men han er alltid blid og snill, og det aller største er å få leke med de hvite barna.

Da vi var i Frankrike bestemte jeg meg for å handle inn litt klær til denne gutten. Jeg kom over noen shortser og t-skjorter som jeg tenkte ville passe bra til han skulle begynne på skolen snart. Jeg så for meg hvor stolt han ville bli i helt nye klær, han som stadig er så fillete kledd, og jeg var ikke så rent lite stolt av meg selv heller som syntes at jeg var veldig snill nå som tenkte også på denne stakkars gutten.

Vi hadde ikke rukket å være på stasjonen mange timene før denne gutten hadde hørt at vi var kommet, og han kom og banket på døra. Da jeg åpnet døra kastet han seg rundt beina mine og med det største smilet ønsket han meg velkommen tilbake til Kamerun. Jeg kom med en gang til å tenke på den flotte gaven jeg hadde til ham, og jeg tenkte å gå inn og hente den og overraske han med den. Men først måtte vi hilse ferdig: "Hvordan går det med deg da?" spurte jeg. "Det går kjempe fint", svarte gutten. "Jeg har hatt en fin ferie", fortalte han mens han strålte og smilte. "Maten hjemme er slutt. Vi har ikke mer mat igjen. Kan jeg leke med Theodor?" fortsatte han som den mest naturlige ting. Så ropte han på Theodor som hentet fotballen og ut sprang de for å leke.

Der stod jeg igjen i døra mens hjertet sank i meg. Hva hjelper det vel med nye klær hvis gutten ikke har mat? Jeg som trodde at jeg var så snill. Jeg fikk meg ikke til å gå inn å hente de klærne denne dagen. Istedet satte jeg meg ned på kvelden og gjorde noe som er alldeles ulikt meg. De fleste i min generasjon har vel hørt at man kan stoppe sokker, men de færreste av oss gjør det. Vi kaster vel heller sokkene og kjøper nye. Men denne kvelden satt jeg og stoppet underbukser til guttene, av alle ting på jord. Ikke fordi de ikke har nok underbukser, for det tror jeg at de har etter alt det jeg handlet til dem i Frankrike. Men det var mest for å ta et lite oppgjør med mitt eget overforbruk og misforståtte godhet mens mine naboer ikke har mer mat igjen å spise. Og hele denne kvelden satt jeg og tenkte på årstemaet til NMS: "Dere skal gi dem mat". Ikke klær, men mat, i ordets alle betydninger. Kanskje jeg skulle ha spurt hva de trengte først, og ikke ta utgangspunkt i hva jeg vil gi?

Jeg skal ta meg en tur ned til bestemoren. Men jeg kan ikke bare komme med de klærne. Jeg må en tur på markedet og få handlet inn litt mat også. "Dere skal gi dem mat"!

torsdag 20. august 2009

DA VAR VI PÅ PLASS IGJEN

Da var vi altså endelig på plass i Ngaoundere igjen, etter et lengre avbrekk i Norge, men mest i Vichy, Frankrike. Jeg funderte litt på det rett før vi reiste hvordan det ville oppleves å komme tilbake etter nesten fire måneder borte, men i alt stresset før avreisen så fikk jeg liksom ikke riktig kjent etter hva jeg følte om det å reiste tilbake. Og da var det ekstra godt å lande på flyplassen i Yaounde og oppleve returen som merklig naturlig og behaglig. Alt var liksom som det skulle være og vi var liksom på helt riktig sted. Det var godt å kjenne på.

Da vi ankom Yaounde så overnattet vi på Tango hotell som vi alltid pleier, men klokka fem på morgenen stod Erik opp og kastet seg i bilen som hadde stått og ventet på oss i Yaounde. Den var nå full-lastet med bagasje siden vi var ti personer som ankom med samme fly, og så durte Erik avgårde mot Ngaoundere på elendige veier som bare blir enda verre nå i regntiden. Vi andre ventet hele dagen i Yaounde for så å ta natt-toget på kvelden. Klokka halv ni på kvelden ankom Erik Ngaoundere, og sju neste morgen stod han klar på togstasjonen i Ngaoundere og tok imot oss. Ikke verst altså.




Hvis fire månder er lenge for oss voksne så er det jo en evighet for barna. Ja, så jeg var litt spent hvordan de ville oppleve det å komme tilbake til Ngaoundere. Det virker som om Aaron spesielt hadde glemt en del ansikter. Men der var noen han ikke hadde glemt og det var Emilienne og babyen, lille Sandra. Da han fikk se dem igjen så ble han helt i fyr og flamme, og har sittet hver dag og kost og lekt med babyen.
Det andre store var å treffe Daouda. Ungene har regelrett kranglet om oppmerksomheten hans etter at de kom, og Theodor babler i vei på fransk og skal fortelle ham både det ene og det andre som han har opplevd i Frankrike.
Og idag tok Daouda guttene med ut for å handle "makkala", noen små søte boller som de selger langs veiene. Mens de var ute ble de overrasket av et styrtregn. Så for å komme seg fort hjem tok Daouda alle med på en motorsykkeltaxi tilbake. Jeg må innrømme at jeg ble litt matt da de kom to voksne og tre barn på motorsykkelen, men guttene var helt i hundre. Ja, ja, så har de prøvd det. De kommer neppe til å prøve det igjen med alle de ulykkene som man har her med disse motorsykkeltaxiene.

Jeg avslutter med noen bilder fra de siste ukene i Vichy;
Det var det kjempe koselig å treffe kollegene Andreas og Linda i Vichy, etter mange uker alene. De kom også for å gå på franskkurs. Og når de var der fikk vi også feiret Theodor sin 6 års dag, og da var det hyggelig å kunne invitere noen gjester. Ja, så nå er Theodor ordentlig skolegutt og skal begynne i første klasse på Amity-skolen i byen (samme skole hvor han gikk på førskolen i fjor). Og Erik diska opp med de deiligste retter som vanlig. Jeg behøvde ikke en gang å savne hushjelpen mens vi var i Frankrike: hva har man vel en mann til ;O).