DERE SKAL GI DEM MAT

Som i Norge er det vanlig også i Kamerun å kjøpe med seg litt gaver til venner når man har vært ute og reist. Og da det nærmet seg avreise til Kamerun så tenkte jeg at nå skal jeg være ordentlig snill og kjøpe gaver til noen som ikke forventer det, men som kanskje trenger det mer enn de man vanligvis gir til.

På stasjonen går det ofte en liten gutt på seks-sju år som stadig maser om å få leke med Theodor og Samuel. Han er fillete i klærne og ikke så rent ofte har han hatt stygge infekterte sår som jeg har måttet rense og plastre for ham. Hans mor fikk denne gutten da hun gikk på gymnaset sammen med en muslim. Gutten fikk derfor et muslimsk navn. Men det varte ikke lenge før far var stukket av og før mor overlot gutten til bestemoren som selv er enke og har fem barn som hun prøver å betale gjennom skolegang. Utgiftene for denne gutten kom på toppen av det hun allerede ikke hadde kapasitet til å betale. Bestemoren er kristen og har fått døpt gutten og ønsker nå å endre navn på ham slik at han ikke skal oppfattes som muslim. Og det ble nok ikke noe lettere for bestemor da moren til gutten på nytt kom hjem gravid og etterlot seg enda et barn å forsørge.

Gutten er mye overlatt til seg selv og han går ofte hele dagene rundt om på stasjonen. De andre barna er ofte stygge mot han og han har ikke så lett for å finne sin plass. Men han er alltid blid og snill, og det aller største er å få leke med de hvite barna.

Da vi var i Frankrike bestemte jeg meg for å handle inn litt klær til denne gutten. Jeg kom over noen shortser og t-skjorter som jeg tenkte ville passe bra til han skulle begynne på skolen snart. Jeg så for meg hvor stolt han ville bli i helt nye klær, han som stadig er så fillete kledd, og jeg var ikke så rent lite stolt av meg selv heller som syntes at jeg var veldig snill nå som tenkte også på denne stakkars gutten.

Vi hadde ikke rukket å være på stasjonen mange timene før denne gutten hadde hørt at vi var kommet, og han kom og banket på døra. Da jeg åpnet døra kastet han seg rundt beina mine og med det største smilet ønsket han meg velkommen tilbake til Kamerun. Jeg kom med en gang til å tenke på den flotte gaven jeg hadde til ham, og jeg tenkte å gå inn og hente den og overraske han med den. Men først måtte vi hilse ferdig: "Hvordan går det med deg da?" spurte jeg. "Det går kjempe fint", svarte gutten. "Jeg har hatt en fin ferie", fortalte han mens han strålte og smilte. "Maten hjemme er slutt. Vi har ikke mer mat igjen. Kan jeg leke med Theodor?" fortsatte han som den mest naturlige ting. Så ropte han på Theodor som hentet fotballen og ut sprang de for å leke.

Der stod jeg igjen i døra mens hjertet sank i meg. Hva hjelper det vel med nye klær hvis gutten ikke har mat? Jeg som trodde at jeg var så snill. Jeg fikk meg ikke til å gå inn å hente de klærne denne dagen. Istedet satte jeg meg ned på kvelden og gjorde noe som er alldeles ulikt meg. De fleste i min generasjon har vel hørt at man kan stoppe sokker, men de færreste av oss gjør det. Vi kaster vel heller sokkene og kjøper nye. Men denne kvelden satt jeg og stoppet underbukser til guttene, av alle ting på jord. Ikke fordi de ikke har nok underbukser, for det tror jeg at de har etter alt det jeg handlet til dem i Frankrike. Men det var mest for å ta et lite oppgjør med mitt eget overforbruk og misforståtte godhet mens mine naboer ikke har mer mat igjen å spise. Og hele denne kvelden satt jeg og tenkte på årstemaet til NMS: "Dere skal gi dem mat". Ikke klær, men mat, i ordets alle betydninger. Kanskje jeg skulle ha spurt hva de trengte først, og ikke ta utgangspunkt i hva jeg vil gi?

Jeg skal ta meg en tur ned til bestemoren. Men jeg kan ikke bare komme med de klærne. Jeg må en tur på markedet og få handlet inn litt mat også. "Dere skal gi dem mat"!