søndag 25. desember 2011

GOD JUL FRA OSS I NGAOUNDERE



Her kommer julen vår i bilder.

Det har vært en fantastisk fin, men også en noe hektisk jul i år. Vi har hatt grøtfest med de ansatte og utdeling av julegratsialiet; en geit på deling mellom fire mann. Vi har hatt representantens julelunch med 50 norske til bords, julemarked og hvor musikk-verstedet hadde en minikonsert for de norske gjestene (av det kan dere også se en liten filmsnutt). Mer enn 300 000 fca (3600 nok) fikk de inn i kollekten som skal gå til søndagsskolearbeidet i tillegg til en større pengegave som skal gå til samme formål. Vi har hatt norsk julegudstjeneste med Håkon Kessel som prest og Sletta-sisters som sangere. Vi har hatt julefeiring og pinnekjøtt hos representanten med 16 stykker til bords, og en alldeles flott overraskelse fra Credo som kom og sang julesanger for oss på døra. Og idag har vi hatt flott festgudstjeneste oppe på sykehuset med 10 barnedåper, 3 voksendåper og 16 konfirmanter.

Og i morgen setter vi oss på toget for å reise til Kribi og ta en pust i bakken noen dager ved stranda.

Med dette ønsker vi alle en fortsatt god jul og et velsignet godt nytt år.




































tirsdag 20. desember 2011

SKOLEAVSLUTNING



Her kommer et lite familieinnlegg før jul. På fredag hadde nemlig guttene juleavslutning på skolen sin, og foreldrene var invitert til en liten seremoni med litt underholdning før karakterbøkene ble utdelt.

Seremonien begynte med at en Allahdji (en muslim som har vært i Mekka) ble bedt om å be for skoleavslutningen. Deretter ble jeg bedt om å be for det samme, jeg som kristen. Skolen er en ikke-religiøs skole, men i stedet for å forby alt som heter religion på skolen så anerkjenner man heller hverandre og legger til rette for en sameksistens. Det er imponerende, og her har kanskje skolen i Norge noe å lære?

Det var stort sett førskolen som stod for underholdningen for dagen, men klassen til Samuel slapp til med en liten sketsj. Ellers ble alle elevene som hadde over et visst gjennomsnittsresultat ropt fram og gitt diplom. Og alle Bischler guttene fikk diplom, og både foreldre og guttene var umåtelig stolte.

Men det som varmer oss mer enn gode resultater er at guttene trives så godt på skolen til tross for at de er de eneste hvite på hele skolen. Uten et godt skoleopplegg for barna så ville det ikke vært mulig for oss å fortsette her i Kamerun, så vi er veldig takknemlige.

Men nå er det juleferie som gjelder, med kakebaking, fotballspilling og avslapping hjemme sammen med vennene på stasjonen.






onsdag 14. desember 2011

THIS IS A FINGER!

For mange år siden så reiste jeg og Erik på en tur til Kenya sammen. Dette var før jeg hadde fått mitt første digitale kamera, og i stedet sverget jeg til et Nikon speilreflekskamera av den gode gamle og dyre sorten.

Da vi var i Kenya var det obligatorisk å reise på safari i Masaii Maara parken. Som sagt så gjort, og fotograf på turen det var meg. Vi fikk mange flotte bilder av dyrelivet på slettene i Kenya. Men den siste dagen på safari ble det bestemt at en gruppe skulle ut og lete etter løver før det ble lyst. Da jeg ikke følte meg helt i form bestemte jeg meg for å stå over denne turen og betrodde i stedet Erik det fine kameraet mitt.

Ut på formiddagen kom gruppa tilbake til campementet, alle like oppglødde. Ikke bare hadde de sett løver, men de hadde også vært vitne til at en flokk ungløver som la ned en bøffel sammen, og det på bare noen meters avstand. ”Fikk du tatt noen fine bilder da?” spurte jeg. ”Hmmm”, kom det nølende fra Erik. ”Jeg gikk tom for film, og da jeg skulle sette inn en ny film var det skjedd noe rart med kameraet ditt. Det fungerer visst ikke lenger. Ikke vet jeg hva som har skjedd”, presiserte han.

Da jeg så åpnet bakluka hvor filmen settes inn, ser jeg et stort hull i flanellene foran linsa. ”Men du har jo trykka fingeren rett inn i flanellene og ødelagt de, jo”, utbrøt jeg lettere frustrert. Men det var Erik like bestemt på at det hadde han nå i hvert fall ikke. Han hadde vært så forsiktig at det var helt umulig at han var skyld i dette.

Vel tilbake i Nairobi oppsøkte vi en fotobutikk i håp om at kameraet kunne fikses slik at også resten av turen kunne foreviges. Da vi kom inn i denne store fotobutikken midt i Nairobis sentrum, kom en enda større og kraftig kenyaner bort til oss og spurte med en dyp stemme om vi behøvde hjelp. Nesten litt redd rakte jeg ham kameraet mitt og forklarte at vi ikke helt visste hva som hadde skjedd, men jeg hadde et problem med flanellene foran linsa.

Da denne store mannen tok kameraet for å kikke på det berømte han meg for å ha et så flott kamera med en så god linse, og formante samtidig viktigheten av at slike ting måtte man ta godt vare på og være forsikte med. Og da han så åpnet luka bak for å se på problemet jeg hadde indikert, utbrøt han med en høy dyp røst: ”THIS IS A FINGER!”.

Jeg nikka forsiktig og peika diskré på Erik som bare valgte å se en annen vei. Den store mannen så ut til å skjønne problematikken og gjorde ikke noe mer nummer ut av det enn at han presiserte enda en gang ganske tydelig: ”THIS IS A FINGER! Only a finger has done this, that is SURE!” mens han kikka strengt bort på Erik som fortsatt lata som ingenting.

Kameraet ble fiksa, og resten av turen ble foreviget uten at Erik slapp til så mye bak kameraet. Men i alle år helt til dags dato har han bedyret sin uskyld. Det var ikke hans finger som ødela kameraet mitt den gangen i Kenya, det må ha vært noe helt annet. Helt til jeg nylig sendte et kamera med han når han skulle på prosjektbesøk til Tchollire. Og denne gangen er det dokumentert: THIS IS A FINGER!

Hehehe…….
Mer om prosjektturen med bilder (uten fingre) vil komme i neste innlegg…







tirsdag 6. desember 2011

PÅ TUR TIL BESTEMOR


Solbjørg har kanskje ikke egne barn, men det råder ingen tvil om at hun har flere barn enn noen av oss. Ikke nok med at hun er både mor og bestemor til mange kamerunere, men hun har også vært en kjærkommen bestemor for mange misjonærbarn opp igjennom årene som har vokst opp i Kamerun langt borte fra sine biologiske besteforeldre.

Det er derfor alltid like stor stas for hele familien Bischler når vi skal ta turen til Solbjørg i Gadjiwan. At Daouda, den tidligere lekeonkelen for guttene, også bor i Gadjiwan gjør det bare til ekstra stor stas for guttene. Og at Daouda i tillegg hadde hatt et møte i Ngaoundere og derfor ville sitte på med oss tilbake til Gadjiwan gjorde den lange bilturen mye lettere både for guttene og foreldrene.

Hele tre handlelister hadde vi fått tilsendt fra Solbjørg før avreise, og i tillegg fikk jeg forespørsel fra helsesjefen på helsesenteret i Gadijiwan om vi hadde plass til en del (les en god del) medisinsk utstyr helsesenteret hadde fått tilsendt i en container fra USA. Vi var heldigvis to biler som skulle avgårde: familien Bischler og familien Aasen sammen med Jan Martin Stensaker.

De fleste innkjøpene fikk vi hjelp til, og bilene ble godt lastet før avreise. Nå gjenstod bare syv timers kjøring på støvete og til dels elendig vei. Det siste veistykket før Gadjiwan er nå i så dårlig stand at det vil snart bli umulig for biler å ta seg fram hvis man ikke gjør noe for å forbedre veien. I løpet av neste regntid kan det bli vanskelig å ta seg til Gadjiwan, men det håper vi ikke vil stoppe Solbjørg fra å komme enda en sesong til så lenge helsa holder.

I Gadjiwan tok vi oss en tur rundt i landsbyen og hilste på kjente av Solbjørg. Hjemme hos Modibou’en (koranlærer) så vi plutselig den gamle vogna til Aaron. Den hadde Solbjørg fått med seg for å gi til familien som har ei lita handikappet jente. Ved hjelp av vogna kommer jenta seg litt ut og rundt.

Vi besøkte også ei blind jente som er født uten øyne. Sist vi var i Gadjiwan bodde denne jenta hos familien sin som ikke viste så stor interesse i å ta seg av jenta. Solbjørg har derfor fått ordnet det slik at kokken hennes har tatt jenta til seg og har nå lært jenta både å kle seg selv, vaske seg og hjelpe til i huset. De har også forsøkt å få andre kvinner til å avlaste litt med denne jenta, men ingen er så langt villige da de tror at blindheten hennes kan smitte over på dem slik at de en gang også kommer til å føde blinde barn. Så i stedet blir jenta heller med opp til Solbjørg på dagtid mens kokken er på jobb.

Mens vi var ute og gikk i landsbyen tok Daouda guttene med seg til Mayo Baleo, alle fire på hans motorsykkel (ikke si det til noen) for å besøke skredderen der. Når de kom hjem hadde alle tre fått seg skjorter og shortser i pagne fra jobben til Daouda, Elecam. Det var fire stolte gutter i like skjorter som så stilte opp på bilde etterpå. På lørdagen feiret vi også 81 årsdagen til Solbjørg sammen med noen av vennene til Solbjørg. Og med Helen sine bakekunster så ble det en fest.

På lørdagskvelden fikk vi også være med på en av evangeliseringsturene som Solbjørg så ofte drar ut på. Da dro vi ut til en landsby sammen med et lite team. På bilen hadde man lastet et TV, dvd-spiller og store høytalere sammen med en generator til å drive det hele. Da vi kom fram til landsbyen fikk vi først servert couscous sammen med de andre i teamet. Solbjørg hadde sørget for å sende bort kjøtt tidligere på dagen da hun vet at de ikke har mye, men at det allikevel er viktig for dem å kunne by oss noe å spise. Og når mørket falt på var det tid for filmen, og mange kom for å se. Filmen ble oversatt til pere-språket underveis slik at alle i publikum skulle forstå.

Da det så var tid for å reise hjem etter søndagsgudstjenesten og litt mat i magen, tok Aaron til tårene. Han ville så gjerne være lenger i Gadjiwan hos Solbjørg og Daouda. Da var det godt å kunne trøste med at det er ikke så lenge til vi skal være sammen med Solbjørg på Kribi. Det er årets høydepunkt for guttene.

På hjemturen kjørte vi i mørket forbi den ene gressbrannen etter den andre. Nå er nemlig tiden da de brenner av det tørre gresset som har rukket å vokse seg flere meter høyt i løpet av regntiden. Hele landet står bokstavlig talt i flammer.

Vi hadde en flott tur til Gadjiwan. Og det er alltid til like stor inspirasjon for oss urbane misjonærer å få være sammen med en ekte brousse-misjonær som Solbjørg, som har gjort det til en livsstil å tjene Gud og mennesker med en sådan kjærlighet og iver.