tirsdag 30. desember 2008

PÅ SAFARI UTI HUTTI HEITI


Ja, så har vi altså vært på safari. Vi bestemte oss for å dra til en nasjonalpark i nord kalt Boubandjida. Før vi dro trodde jeg at jeg hadde en idè om hvor på kartet det lå. Som vanlig kom vi oss litt seint i gang på morgen, og først på formiddagen var bilen pakket og klar og vi satte avgårde på asfaltveien nordover. I mitt stille sinn innbilte jeg meg at vi skulle kjøre asfaltveien for det meste, og at det bare var siste delen som var grus.

Heldigvis hadde Erik satt seg litt mer inn i hvor vi skulle hen. Halvveis opp til Gaoua svinger han av asfalten og begynner på en fæl hompevei som varte og rakk og varte og rakk. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sjekka kartet på veien, men det ble ikke få.
Etter langt om lenge, og bare en femminutters tissepause siden vi startet, kom vi til porten til nasjonalparken. Klokka var nå blitt halv seks og det var allerede begynt å skumre. Vi måtte betale vakten ved porten før vi fikk lov å kjøre inn i parken, og da spurte jeg hvor langt det var til campementet. "15 km", hørte jeg ham si. Jeg pustet lettet ut, for det ville bety at vi ville rekke fram før det ble helt mørkt.
Så godt til mote fortsatte vi inn på kjerreveiene inn i parken mens vi snakket og lo og forsøkte å få øye på dyr. Og 15 kilometer kom og gikk, og veien bare fortsatte og fortsatte lengre inn i ødemarken uten at det var noe campement i sikte. Og mørket falt sakte men sikkert på, og til slutt kjørte vi rundt inni parken i stummende mørke.
Barna som hadde vært noen tålmodige engler i bilen så langt, begynte nå å få akkurat nok og de lagte nå en del liv i bilen. Men vi voksne som hadde trodd at campementet skulle ha vært foran oss for lenge siden, ble mer og mer stille. Vi begynte alle tre å se for oss en natt i bilen midt i nasjonalparken, men ingen av oss sa noe. Vi holdt alle bare pusten litt og håpet på det beste.
Da Erik skulle krysse en elv med en bratt steinskrent på andre siden, måtte han stoppe i den lille elva for å sette på firehjulsdriften for å klatre opp på andre siden. Da jeg så kikket ut vinduet så jeg bare øynene til krokodillen i vannet på utsiden. Barna peikte og lo og syntes var sånn en stas, mens mammaen i bilen var noe mindre begeistret for hele situasjonen. Og Erik fikk klare formaninger om at punktering var ikke aktuelt på dette tidspunktet.
Men etter langt og lenger enn langt så vi et skilt som viste 4 km til campementet. Da pustet alle vi voksne noe lettet ut, og vi begynte å småle og praten fikk plutselig fart på seg. Så slapp vi en natt i bilen allikevel. Så var det altså 50 km inn til campementet, og ikke 15. Tall på fransk er ikke lett altså...

Og da vi kom fram til campementet ble vi godt belønnet. Det var et nydelig sted midt inne i ødenmarken, en liten oase. Vi hadde jo selvsagt ikke bestilt på forhånd, i god afrikansk stil bare møtte vi opp. Og så var vi så heldige å få de to siste rommene de hadde ledig. Tenke seg til om det hadde vært fult.


























Vi fikk oss en god natt søvn etter den lange kjøreturen på forferdelige veier, og på natta hørte vi elefantene rett utefor hyttene. Det var litt stilig. Neste dag var Erik, Theodor, Samuel og Beste ute på safari hele dagen, mens mamma og Aaron koste seg på campementet. De så desverre ikke så veldig mye dyr, men de så antiloper, apekatter, villsvin og et karnie til en elefant. Men vi hadde jo hørt elefantene på natta, så det var jo noe.




































Etter to netter på den fine plassen med god mat og godt stell, satte vi oss i bilen og begynte på den lange humpete veien hjem igjen. Men denne gangen visste vi hvor vi skulle og hvor lang tid det ville ta, så da gikk det mye bedre.
På veien hjem så vi også hvordan de brenner ned alt gress nå i tørketiden. Gresset kan bli over 4 meter høyt i løpet av regntiden, og nå rundt juletider brenner de nesten hele landet av, for å dermed få nytt gress fortere. En tykk røyk nærmest ligger over landet, og det lukter svidd over alt. Ja, så av og til daler det ned litt aske, og det er vel det nærmeste vi kommer snø her i Kamerun.










































På veien hjem traff vi apekattene som pleier å sitte langs veien ved en spesiell bru. Da var det fram med bananene og gi dem litt mat og ta litt bilder. Barna synes det er like gøy hver gang. De er jo nesten blitt halvtamme og kommer ganske nærme bilen for å hente mat.





























Som alle besøkende så har også Beste fått sett Tellofossen og vært på pique-nique på feriehuset på Mballang, og vi må jo vise noen fine bilder derfra også.







Nå i kveld på nyttårsfaften, skal vi ha nyttårsfest på den norske skolen for alle oss norske som er her. Vi blir vel nesten 30 stykker. Erik har planlagt menyen i mange dager, så dette må jo bli bra. Han koser seg iallefall. Og den 2. januar drar vi sørover. Da blir det nok en langtur med mange og lange timer i bilen for barna, men denne gangen vet vi veien til der vi skal.

fredag 26. desember 2008

NORSK JUL PÅ AFRIKANSK


Julen kommer jo alltid litt brått på kjerringa, og enda litt bråere kommer den her i Afrika da det er så lite som minner oss om at julen nærmer seg. Ikke har vi snø, ikke er det kaldt og ikke har vi hverken det julemaset og julestresset som man finner i alle butikkene hjemme. Og ekstra ille ble det vel i år da jeg uka før jul ble så dårlig at jeg ikke kunne gjøre noe som helst. Jeg verket slik i kroppen at jeg kunne ikke ta på noe, og det ble hverken baking eller noe annet de siste dagene. (Men jeg er i mye bedre form nå)

Men jula kom allikevel, og ungene virket til å være klare som bare den. Og ekstra gøy var det at Beste kom på besøk. Det kunne jo nærmest sammenlignes med å ha besøk av selve nissen. Ja, det var nok ikke langt i fra sannheten heller med alle de gavene han hadde med seg i kofferten.
Flyet som Beste skulle ta til Garoua ble plutselig innstilt, og da det var for seint å få billetter på toget, måtte Erik kaste seg rundt og kjøre en to-dagers-tur til Yaounde for å hente Beste. Men turen gikk fint og de kom seg vel frem bare en dag etter skjemaet.
Men selv om vi befinner oss i Afrika, nord i Kamerun, så er vi nordmenn nordmenn og vi holder litt på våre juletradisjoner. På lille-julaften pynta vi juletreet, som visstnok er plastikk, men allikevel.

Og Beste hadde også med seg noen kilo pinnekjøtt som ble lagt i vann, og posene med kålerabistappe var kjøpt inn allerede i sommer da vi var i Norge. Det samme var rødsausen til riskremen. Det manglet altså ikke på noe. Og guttene fikk på seg nissedrakten og gikk og trippet og ventet på julekvelden.

















På dagen på julaften tok jeg og Theodor og Beste turen rundt til de som jobber i huset hos oss for å overbringe litt julegaver og ønske god jul. Først var vi innom Chantal og Daniel. Daniel er blitt en veldig god venn av Theodor og han kommer ofte innom for å spille fotball med Theodor, eller de sitter inne og tegner sammen. Theodor synes det er veldig stas å få være sammen med Daniel som er litt eldre, og Daniel synes nok det er litt stas å være litt storebror for Theodor og lære ham litt nye ting.



























Etter å ha vært hos Chantal gikk turen hjem til Souvenir, kokken vår. Han har en stor ungeflokk på ni hvor minstemann er bare tre år. Denne lille gutten var uheldig i fjor og ramlet i bålet og brant seg kraftig på den ene armen. Vi fikk gutten på sykehuset den gangen og han er nå blitt god igjen. Theodor var med også da og besøkte gutten på sykehuset, og det var litt stas å se ham igjen nå og se at alt var blitt så bra igjen.















Til slutt gikk turen hjem til Emilienne, barnepika vår. Hun hadde ikke bare tatt juleferie, men hun har også nå gått ut i fødselspermisjon da hun venter sitt første barn i slutten av januar. Og det var til stor glede pakken vi hadde med til henne fra familien vår i Arendal: blondekjole og lue. "Helt perfekt til dåpen", smilte Emilienne fra øre til øre som gleder seg veldig til den lille jenta kommer.

























Etter julebesøkene var det hjem og skifte om til norsk julefeiring. Da hadde vi norsk gudstjeneste i hagen til familien Tomren. Egil stod for liturgien, mens Jan Erik holdt preken.




























Og Jan Erik nærmest trollbandt barna med sin enkle lille andakt. Han fortalte om den store gaven vi har fått i og med at Jesus ble født til vår jord, og hvor lite vi egentlig kan gi tilbake. Men vi kan gi hjertene våre til Jesus, og dette ble symbolisert ved at at alle barna tok en blomst og la den ned foran krybben som Jesusbarnet lå i. Et bilde jeg tror barna både skjønte og syntes var vakkert.



























































Etter gudstjenesten var det rett hjem for å spise pinnekjøtt i vår julepyntet stue, før barna fikk åpne alle gavene Beste hadde hatt med seg hele veien fra Norge. Da Theodor hadde åpnet alle gavene sine og samlet de i en haug på sofaen, så han på dem utbrøt fornøyd: "Nå er jeg rik".

Og han hadde helt rett i det, selv om pakkene nok var både færre og mindre enn det han ville ha fått i Norge. Det er nok en tanke for oss å ta med oss inn i julen; at vi er så rike og lever i overflod mens det er så mange andre som ikke har det de trenger. Og dette ser vi enda tydeligere her ute. Selv om vi lever enklere her enn hjemme i Norge, så er allikevel forskjellene så forferdelig store. Og det er kanskje noe vi alle bør våge å ta litt mer inn over oss og gjøre noe med, spesielt nå i julen. Jula handler kanskje mer om å dele med de som ikke har, de som vi ikke kjenner, enn som vi ofte gjør; deler med de som har, de vi kjenner, og de som kanskje ikke trenger det.
















Det ble en fin norsk julefeiring på afrikansk, og både guttene og de voksne gikk fornøyde til sengs. Og vaktene på stasjonen var også godt fornøyde da de fikk norsk julemiddagsrester dagen etter. Og ekstra stas var det at det Monsieur Erik som hadde laget maten, og ikke Madame. Det er jo litt uvanlig her i Kamerun. Ja, så de skrøt ekstra mye av maten etterpå.


Nå er planen vår å dra nordover på en liten safaritur noen dager før vi kommer tilbake til stasjonen og feirer nyttår her. Deretter setter vi oss i bilen og kjører sørover til kysten. Vi blir vel noen dager på stranda før vi slipper Beste av på flyplassen i Douala og tar fatt på turen hjem til Ngaoundere igjen.

mandag 22. desember 2008

MARATON I SKOLEAVSLUTNING

I påvente om at kroppen min skal gjennvinne sin normale form og farge forhåpentligvis før jul, så har vi også hatt et lite maraton i skoleavslutninger (For de som har lest forrige innlegg kan jeg nå fortelle at jeg også har svulmet opp i ansiktet og får vel snart tilbud om å delta i reklame for Michellin-dekk).

Theodor og Samuel går på hver sin førskole i byen. Theodor går på Amity Internasjonal School, og Samuel går på en fransk skole. Begge skulle de ha skoleavslutning samtidig, og derfor måtte jeg og Erik dele på oss og følge hver vår.

På Theodor sin skole begynte det med at de små barna hadde underholning. Til og med Theodor var framme og sang en sang helt alene. Jeg var så stolt, kan dere tro. Etter at de små var ferdige med sitt, gikk de inn på klasserommene sine og spiste gotteri, mens de større barna fortsatte underholdningen.

Til slutt av det diplomutdeling av rektor, og hvor alles karaktere ble høytidelig lest opp høyt. Også på de alle minste. Theodor fikk 17.8 av 20. Ikke verst.









På Samuel sin skole var det også litt underholdning, og så kaker og brus. Og på den skolen kom også nissen og delte ut presanger til alle elevene. det syntes Samuel var utrolig stas.




























Men rett etter disse to festene måtte vi bare skyndte oss hjem for å rekke skoleavslutningen på den Norske Skolen. De dagene Theodor har hatt fri på sin skole har han vært elev ved DNS, og han hadde også vært med på å øve inn et vers som han og Josef fremførte med glans.
Og også på DNS kom nissen. Og det syntes Samuel var enda mer stas enn på den franske skolen, for nå kunne han høre at denne gangen var det pappaen hans.































Så avsluttet vi festdagen med en jultregang før vi foreldre gikk slitne hjem med tre turbo-unger som hadde noget forhøyet blodsukker etter å ha gått fra fest til fest hele denne dagen. Og tiltross for min rød/rosa, oppblåste, brennende tilstand så gikk det veldig fint. Nå håper jeg bare at formen kommer seg til jul.












fredag 19. desember 2008

UTE PÅ TUR ALDRI SUR


"Alle mot AIDS" er et AIDS-prosjekt som kirka har drevet i fem år med støtte fra NMS og Norad. Dette prosjektet skulle etter planen avsluttes nå ved utgangen av dette året. Prosjektet har gått ut på produsere informasjonsmateriell, distribuere dette, holde informasjonskurser for prester, lærere og andre som har ulike lederverv, slik at disse igjen kunne nå ut til sine medlemmer med informasjon. De har også finansiert kampanjer med gratis HIV-testing. Normalt må man betale litt for en slik test, og dette har gjort at mange har reservert seg fra å la seg teste.
Men iløpet av dette prosjektet har det blitt avdekket en del HIV-positive, og man har da dannet ressursgrupper for disse. Disse gruppene er tenkt å være et samlingssted hvor man kan få informasjon, støtte fra andre i samme situasjon, og til dels noe medsinsk rådgivning og oppfølging.
AIDS-prosjektet har nå pga de gode resultatene de har oppnådd i sitt arbeid, fått innvilget tre nye år for å danne ytterligere slike støttegrupper for HIV-positive og oppfølging av disse. Tanken er at disse gruppene med tiden selv skal kunne stå for en del av informasjonsspredningen.
HIV-positive i Kamerun blir fortsatt møtt med mye stigmatisering og skepsis. det er derfor ikke lett å stå fram som HIV-positiv, og mange ønsker derfor ikke å teste seg i det hele tatt. Og om de gjør det er det vanskelig å få dem til å bli med i en slik støttegruppe. Og blir de først med i en slik gruppe, vil de ikke at noen andre skal vite at de er med og dermed avsløre deres HIV-status.
Jeg er så heldig at jeg har fått bli med i arbeidsgruppen som skal jobbe med disse gruppene, og i uka som var skulle vi reise ut til en landsby for å treffe en av disse gruppene. Det var ikke lett å få til dette treffet da medlemmene i gruppa ikke vil at noen skal vite at gruppa eksisterer. Det ble først bestemt en dato for dette treffet. Jeg gledet meg veldig til å bli med, og teamet var avhengig av at jeg ble med da det var jeg som skulle kjøre. Natta før vi skulle dra fikk jeg selvsagt feber og ble dårlig, men heldigvis for min del, ble møtet flyttet frem en uke.
Så natta før neste avtalt dato fikk jeg nok en gang feber og vondt i halsen. Da jeg hadde så lyst å være med fant jeg frem noen amoxicillin-tabletter Erik hadde liggende ihåp om at jeg skulle klare turen. Feberen slapp og tur ble det.
Det var en opplevelsesrik tur. Da gruppemedlemmene var så redde for å bli avslørt hadde vi treffet seint på kvelden etter at det var mørkt. Det ble et fint møte med gode samtaler, og noen av gruppemedlemmene sa de kunne være med på en informasjonskampanje et annet sted bare det ikke var i deres egen landsby.
Fornøyd gikk teamet til sengs og svettet oss gjennom natten, da det er mye varmere i lavlandet enn i Ngaoundere. Da jeg våknet neste morgen oppdaget jeg at hendene mine var litt hovne, men tenkte bare at det var varmen, og fortsatte på min amocillinkur.
På veien hjem måtte vi innom helsesenteret i nærheten (pluss markedet, pluss en familie som hadde mistet en sønn, pluss en familie til en av de i teamet pluss pluss pluss.... ting tar tid i Afrika).
Men på helsestasjonen traff vi tilfeldigvis en av sjåførene til sykehuset her i Ngaoundere og han så med en gang at dekket vårt var punktert. Han skiftet dekket på et blunk, og godt var det, for ingen av oss i teamet var i stand til det. Han ene i teamet var syk, han andre kunne ikke og vi to damene var heller ikke så stø i dekkskifting.
Men med Isak i nærheten var dekket skiftet på et blunk, og han sørget også for at dekket som var punktert ble lappet langs veien.

Glade og fornøyde og med med alle plikter unnagjort og injamen godt stuet bak i bilen, begynte vi endelig på hjemveien. Men midt i falesen, det vil si Kameruns svar på Trollstigen, sa det pang og reservedekket var flatt som ei pannekake. Man skulle jo nesten tro det var noen som hadde kastet trolldom på oss. Tenk å punktere to ganger rett etter hverandre.
Like fortvila stod vi der ute av stand til å skifte dekk. Men tro det eller ei; der kommer Samuel kjørende, den andre sjåføren til sykehuset her i Ngaoundere. De stoppet da de så oss, og på et blunk var dekket skiftet nok en gang. Men denne gangen passet jeg på å assistere slik at jeg kan det til en annen gang.
Konklusjonen fra teamet ble at det var "de miracle de Dieu".
Takknemlige og fornøyde kom vi oss hjem uten flere punkteringer.













Men utpå dagen etter hjemkomsten fortastte hendene mine å hovne opp, og i tillegg fikk jeg et kraftig rødt/rosa utslett som brant og stakk på samme tid.
Man kunne jo begynne å tro at trolldommen var etter oss allikevel. Men nå viser det seg at jeg visstnok er allergisk mot amoxcillin. Jeg har avsluttet kuren, men kroppen har fortsatt å hovne, og jeg føler meg som en rød/rosa Michellin-gubbe her jeg sitter. Vi får bare håpe allergien gir seg snart, og det gjør den nok. Jeg fikk iallefall vært med på vår første gruppesamling, og det var utrolig gøy og lærerikt. Og nå tror jeg at jeg kan skifte dekk også.