PRESTEORDINASJON

Første søndag i advent, den første søndagen i det nye kirkeåret, var en stor dag her i Milleniumskirken. Da ble nemlig to prestekandidater innviet til prester "Pasteurs". Prestekandidatene var våre venner Jonas og Etienne, og alle misjonærene var invitert til ordinasjonen. På podiet hadde presteskapet møtt opp mannsterke for å være med på denne ordinasjonen. Presteordinasjon er stort her i Kamerun, kanskje enda større enn i Norge, og ekstra stort var det at det var den første ordinasjonen her i Milleniumskirken.

For første gang etter innvielsen av Milleniumskirken var kirken full til randen, og det var også satt opp benker på utsiden for de som ikke fikk plass inne i kirken. Det ble nok en lang gudstjeneste på over fire timer. Spesielt langt ble det for barna som nettopp hadde opplevd to Don de recolt-gudstjenester for bare to uker siden. Og denne gangen satt vi nokså trangt, to til tre for mange på hver benk. Ikke så lett da å holde barna stille på fanget alle disse timene. Men det gikk på et vis, selv om vi som foreldre var nokså slitne etterpå.

Begge prestekandidatene er diier fra Mbe. Dette er den landsbyen hvor familien Kaldhol har arbeidet i en lengre periode. Pasteur Kaldhol kjenner derfor godt til tradisjonene fra Mbe og reiste seg villig opp og danset da koret sang på dii-språket. Dette var til stor glede for både prestekandidatene og menigheten forøvrig.

Ordinasjonsliturgien her i Kamerun er nok litt anderledes enn i Norge. Det var mye program en skulle gjennom. Først ble kandidatene sammen med sine koner nøye presentert for menigheten. Deretter måtte kandidatene stille opp foran Presidenten, som nå blir omtalt som nasjonal biskop, og svare på spørsmål. Etter det fremsa kandidatene sine presteløfter foran menigheten.

Når så løftene var gitt ble kandidatene kledd på sine prestekjortler før de så knelte ned foran alteret og hele presteskapet la hendene på dem og bad for dem.

Etter ordinasjonen var konene raskt fremme til å gi sine menn en blomsterbukett og en god klem. Det er ikke ofte man i Kamerun ser slik omfavnelse av kone og mann i det offentlige, så det var litt rørende å se, og alle damene i salen jublet høyt.

Det var mange kor på programmet på denne gudstjenesten, slik det alltid er på store festgudstjenester. Det var Femmes pour Christ og det var Femmes de Pasteurs (prestekonene i byen). I dette koret sang også Trude og Stine.

Prominente gjester var selvsagt invitert, og da må man tilby noe annet enn harde kirkebenker. Også Madame Representant ble henvist til de bedre stolene, som nok ser litt bedre ut enn de i virkeligheten er. Etter gudstjensten fikk de nyordinerte prestene hilse på de prominente gjestene, før de gikk mot utgangen for å stå der å ta imot gratulasjoner fra menigheten.

På kvelden hadde de nye prestene mottakelse med mat, sang og dans. Også vi norske måtte opp og danse sammen med kamerunerne, mens Erik var glad til at han ved den tid hadde gått hjem for å legge barna. Han er litt sjenert når det gjelder dansing. Både Erik og Jan Erik gikk hjem litt tidligere fra festen for å legge barn, og jeg forsøkte å benytte anledningen til å overbevise visepresideneten i kirka at slik er tradisjonen hos oss; Mennene er de som går hjem og legger barna og konene fortsetter på festen. Han lo godt.