SØLV OG GULL HAR JEG EI

Mange av oss kjenner vel godt denne søndagsskolesangen: ”Sølv og gull har jeg ei, men det jeg har vil jeg gi til deg. I Jesus Kristus, nasareerens navn, jeg befaler deg stå opp og gå”. Eller skriftstedet hvor sangen er direkte hentet fra, Apostlenes gjerninger 3.6.

Jeg har gått og nynnet på denne sangen siden jeg og guttene var på søndagsskolen her. På søndagsskolen her synger de nemlig også den samme sangen, men med fransk tekst, og melodien fester seg veldig lett slik at man blir gående og nynne på denne sangen etterpå.

Men etter hvert som jeg har tenkt på denne sangen så har jeg spurt meg selv om jeg virkelig kan si dette? Gjelder dette meg? For nå har det seg jo slik at i forhold til den jevne mann her i Kamerun, så har jeg faktisk sølv og gull. Og kanskje ikke så rent lite heller.

Men er det blitt slik at bekymringene som følger dette sølvet og gullet, og ansvaret jeg har for å forvalte dette og dele med de som trenger det mer enn meg, skygger over for det som betyr enda mer? Visst har jeg et ansvar å dele med meg av min rikdom, men skal det erstatte det å gi videre det som har den største betydningen av alt: Det å dele med andre betydningen av evangeliet, frelsen i Jesus og den nåde og kjærlighet Han tilbyr det enkelte mennesket?

Blir det slik at det handler mer om å dele min rikdom for å betale meg ut av dårlig samvittighet, og at budskapet om selve Livet og Kjærligheten ikke blir så viktig? Handler det mest om å ta mitt samfunnsansvar? Skal ikke det at jeg gir av mitt sølv og gull være en konsekvens av den kjærlighet jeg selv har opplevd i Kristus? ”Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.” 2.Kor 9.7

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne sagt som Peter. ”Sølv og gull har jeg ei, men det jeg har vil jeg gi til deg….”. Da ville jeg nok vært kvitt en del forvaltningsansvar for sølvet og gullet og noe av bekymringen og kvalene som følger. Men samtidig er jeg utrolig takknemlig for at jeg har denne rikdommen. Fattigdom har ingen sjarm og den bringer med seg mange andre bekymringer og lidelser som jeg og min familie nå er spart for.

Så mitt største ønske er at jeg med et rent og oppriktig hjerte skal kunne si: ”Sølv og gull har jeg, og jeg vil gi alt det som Herren ber meg om å gi. Men mitt største kall er å gi deg Ordet om Gud og Hans frelse i Jesus Kristus. Og Hans kjærlighet vil jeg skal virke i meg både til ord og handling.”

Må ikke det ene utelukke det andre. Må ikke det at vi deler av vårt sølv og gull overskygge vitnesbyrdet, men må det heller være en kjærlighetshandling som bekrefter Kristus i oss. For i Hans Ord er det en større kraft som vi ikke kan kjøpe for penger: …jeg befaler deg stå opp og gå. ”

….Gående, hoppende, jublende….