GODE VENNER

Forrige mandag satte Erik seg i bilen og kjørte sørover for å ankomme Norge først i dag. Han blir borte ytterligere tre uker. Første dagen etter at han var reist så måtte selvsagt jeg bli influensasyk. Nå skal det sies at dette er ikke den verste plassen å verken bli syk eller å være alene med barna. Jeg har jo nok av hjelp i huset til å avlaste med det praktiske. Og da Linda i tillegg kom og tok seg av kveldsstellet og la barna for meg så var det ingen sak for mor å ligge syk og dermed fort komme seg på beina igjen.

Men det verste med å være alene for min del er at jeg er så husredd. At vi rett før Erik dro flytta inn i et nytt stort hus, som fortsatt er noe fremmed for meg, hjalp ikke akkurat på. Og i tillegg så begynte jeg på en krimbok rett før Erik dro, og tiltross for den var på fransk så skjønte jeg nok til at boken var både fengende og spennende, og også litt skummel. Men jeg var så godt i gang at jeg klarte ikke å la være å lese. Og hver kveld var det det samme: Etter at barna var i seng var det frem med boken og lese til jeg ikke orket mer, og etter det sov jeg dårlig. At vi i tillegg hadde et veldig uvær en natt hvor det lynet og tordnet og lyset gikk, gjorde det jo bare enda mer skummelt.

Men i går satt jeg ute på verandaen og leste ut krimboken min (utrolig stolt av å lest en helt bok på fransk og forstått innholdet). Da kom Emilienne på besøk. Emilienne er ei flott dame på 60 år som har jobbet som kokk på stasjonen i mange år. Hun kom forbi for å høre hvordan jeg hadde det alene hjemme.

Jeg kunne ikke annet enn å si det som det var, at jeg ikke trivdes så godt med å være alene om kveldene i dette store huset. ”Men kjære deg, Sandra, det skal du ikke bekymre deg for. Jeg kan når som helst komme og sove på gjesterommet hvis du er mørkredd. Det er ingen problem. Jeg kan komme på kvelden, og så sitter vi oppe og snakker litt før vi går og legger oss. På den måten slipper du å være husredd”.

Jeg ble helt rørt av omsorgen, for det var ikke noe hun sa bare for å være hyggelig. Hun mente det virkelig tiltross for at hun visste at Erik skulle være borte hele tre uker til. Vi bestemte oss for at jeg skulle prøve noen netter til, og hvis det ikke ble bedre skulle jeg bare gi beskjed. Jeg ble ferdig med krimboken min, og begynte deretter på en ny og mye kosligere bok som jeg fikk av Margit (MHS student som var her i fire uker). Denne boken handler om en eldre og en yngre dame som møtes og blir til hjelp og støtte for hverandre.

Og i går når jeg la meg lå jeg og tenkte litt på det Emilienne hadde sagt til meg, og jeg ble varm om hjerte av å vite at jeg har folk her som virkelig bryr seg. Det var godt å kjenne på. Og for første gang siden Erik dro så sov jeg godt i natt. Veldig godt faktisk. Ofte er det lite som skal til….