tirsdag 30. august 2011

VEL HJEMME IGJEN!


Etter en lang reise er vi endelig ankommet Ngaoundere igjen, vel hjemme i huset vårt. ”Mamma, det er utrolig deilig å være hjemme igjen, skikkelig koselig”, utbrøt Aaron bare noen time etter ankomst.

Reisen føltes riktig nok litt ekstra lang dette året, for den siste uka vår i Vichy ble både Samuel og Aaron syke. Aaron fikk en stygg hoste, mens Samuel hadde feber som kom og gikk hver dag i tillegg til hosten. Da hverken feberen eller hosten ikke ville gi seg oppsøkte jeg lege i Vichy som konstanterte bronkitt på begge to. Antibiotika ble skrevet ut, uten at noe bedring var å registere med det første. Og dette rett før avreise til Kamerun.

Jeg ble veldig i tvil om jeg skulle begi meg på den lange turen til Afrika med to syke barn, eller om det beste ville være å dra tilbake til Norge til formen på guttene kom seg. Jeg snakka med Erik på telefonen flere ganger om dagen, og den endelige avgjørelsen ble tatt dagen før avreise. Da syntes jeg at guttene var blitt noe bedre og vi bestemte oss for å dra til Kamerun. Det var jo trossalt det vi alle helst ville.

Turen gikk kjempe fint tiltross for to slappe gutter. Aaron åpnet reisen med å spy på gulvet på Lyon flyplass, og Samuel var noe slappere enn vanlig, og i det vi landa i Yaounde så kom feberen tilbake. Men alle tre guttene oppførte seg eksemplariske på turen, så den gikk over all forventning.

I Brussel traff vi også de to nye ettåringene våre, Kristian og Runar, og vi hadde også følge på toget til Ngaoundere, mens Erik kjørte all bagasjen langs landeveien. Vi ankom Ngaoundere på søndagsformiddag, og noen timer etter oss kom Erik og bagasjen også.

Etter at vi kom til Ngaoundere så har formen til Samuel og Aaron bare blitt bedre og bedre, så nå er Samuel feberfri og begge nesten helt hostefrie også. Men her er det regntid med mye regn, og det er høy fuktighet, kaldt og varmt om hverandre og helt ideelle forhold for luftveisinfeksjoner. Ja, så vi håper bedringen holder seg.

Det var utolig godt å komme hjem igjen. Hele første dagen gikk til å rydde ut av koffertene. Og da vi skulle legge oss på kvelden, alle like stuptrøtte, så oppdager jeg at sengene til guttene ikke var gjort klare. Og alle sengklær lå godt nedpakket nederst i en stor tønne. Vi er nemlig nødt til å pakke ned all tøy når vi reiser hjem på sommerferie, ellers vil det mugle i det fuktige regnværet. Og da jeg ikke orka tanken på å pakke ut mer, la vi oss alle fem i vår seng og sov som noen steiner til neste morgen. Det sier litt om hvor trøtte vi var.

Igår gikk dagen til å ta i mot mange som ville ønske oss velkommen tilbake. Det har vært utrolig hyggelig. Og nå står arbeidsoppgavene i kø og venter på oss, og etter en god og lang ferie i Vichy så må vi kunne si at vi nå er klare for ny innsats. I følge alle som hilser på oss så blir det kommentert hvor godt vi ser ut, og at vi har lagt sånn på oss i ferien (det er et kompliment her i Afrika, og desverre så stemmer det). Ja, så her er det bare å brette opp armene og komme i gang......

torsdag 18. august 2011

NY START OG NYE MULIGHETER!



Nå går sommerferien mot slutten for oss også. Erik er allerede på plass i Ngaoundere, og jeg og guttene kommer etter om ikke så mange dagene. Vi har hatt en fantastisk fin ferie med noen dager i Norge med familie og venner, Generalforsamling i Kristiansand, for så å tilbringe hele seks uker i Vichy i Frankrike. Det er fjerde året på rad at vi tilbringer sommeren her og vi er så heldige at vi har hatt samme leilighet som i fjor. Vi begynner faktisk å føle oss litt hjemme her.

Jeg har gått tre uker på franskkurs (noe jeg gjør hvert år), men nytt for i år er at jeg avsluttet med å bestå en eksamen (litt stolt av det). Guttene har gått på samme parkskole som i fjor alle seks ukene. Dette er en sommerkoloni på dagtid som kan ligne litt på SFO-ordningen i Norge. Det er organisert lek og aktiviteter hvor guttene får være i et fransk miljø og sosialisere seg med andre barn på litt mer europeisk vis. Dette synes de er utrolig gøy, og de har stort utbytte av det både språklig, sosialt og opplevelsesmessig. De har besøkt flere slott med riddere, konger og dronninger, de har vært på rideturer, badeland, skogsturer, lært seg mange nye franske sangleker og mye mer.

De tre siste ukene hvor jeg ikke har gått på franskkurs har jeg og Erik brukt dagene på å sjekke ut bakevarene i Vichy, og vi kan konkludere med at de er gode. Så hvis vellykketheten i en ferie kan måles i vår mye en har lagt på seg i løpet av ferien, så kan alle se at vi har hatt en særdeles vellykket ferie her i Vichy. Vi ”ser godt ut”, både jeg og Erik, når vi nå reiser tilbake til Kamerun og på nytt tar fatt på arbeidet.

Vi (dvs jeg :o) hadde som mål at vi skulle bli så sporty i løpet av denne ferien, så både jeg og Erik handla derfor inn både treningsklær og nye joggesko når vi ankom Norge. Og Erik imponerte storlig med å ikle seg utstyret første lørdagen i Vichy og begav seg ut på joggetur helt uoppfordret. Det samme gjorde han dagen etter, og jeg kunne jo ikke gjøre annet enn å gjøre det samme. Men så ble det dessverre med det. Men selv om vi treningsmessig ikke fikk så mye ut av de to joggeturene så fikk jeg i alle fall foreviget den sporty Erik, og det er så langt et av de få bildene jeg har tatt i ferien. Men til gjengjeld er dette en sjeldenhet av et bilde som jeg gjerne deler med dere. Og selv om det ikke ble mer jogging på oss i ferien så har vi nå i alle fall oppnådd noen ekstra kilo som vi bør jogge av når vi ankommer Ngaoundere. Viktig å ha fremtidsvisjoner.

Og selv om både vi voksne og barna har hatt en fin-fin ferie her i Vichy, så sier nå Samuel hver kveld at han savner Kamerun veldig masse. Og jeg vet med sikkerhet at det er mange i Kamerun som savner han veldig masse også. Så vi ser virkelig fram i mot et nytt år i Kamerun, et nytt år i EELC, et nytt år i våre respektive jobber, til å begynne på skolen, til å treffe nye og gamle venner og kolleger og til å ta fatt på nye ting, nye utfordringer og møte nye muligheter. Og hvem vet, kanskje det blir en joggetur og to på oss i Ngaoundere også….

























Å få være hos tante Inger Elise og onkel Tormod, er virkelig å få være "hjemme" for guttene.