EMILIENNE SIN LILLE JENTE

Onsdag 21.januar kl 21.15 kom Emilienne (barnepika vår) sin lille jente til verden. Hun var 50cm lang og 4850 gram, noe som her vil si en stor baby. Barna som blir født her i Kamerun er vanligvis rundt 2kg; altså noe mindre enn gjennomsnittet i Norge.

Ja, så det er en stolt "tante" som legger ut bilder av den lille skjønnheten her.

Det ble en litt dramatisk fødsel på Emilienne. Jeg hadde sagt at hun måtte ringe meg når hun kom på sykehuset, og klokka fire på ettermiddagen fikk jeg telefonen. Erik var ute og reiste til Meiganga denne dagen, så jeg måtte skaffe noen som så etter ungene før jeg kom meg opp på sykehuset.

Jeg har jo hatt en del praktisk på føden, så jeg passet på å vise meg på vaktrommet og snakke med vakthavende lege for å forsikre meg god oppfølging av Emilienne. Det var jeg og svigermor som var sammen med Emilienne på fødestuen. Menn har ingen tilgang her, så barnefaren satt anspent ute på gangen.

Når klokka nærmet seg seks måtte jeg hjem og legge ungene, og fikk ordnet en ny barnevakt etter at jeg hadde fått dem i seng, og så sprang jeg tilbake til sykehuset. Da hadde det ikke vært noen utvikling i prosessen, og en skjønte at her var det noe galt. På nytt fikk jeg tak på vakthavende lege, som dermed bestemte seg for å ringe etter gynekologen; en amerikansk lege. Da den amerikanske legen ankom konstanterte hun med en gang nødvendigheten av et keisersnitt. Vanligvis får ikke familie være med på keisersnitt her, men siden jeg er sykepleier og jobber på sykehuset så fikk jeg være med. Og det var nok til stor trøst for Emilienne.

Og alt gikk slik som det skulle, og både barn og mammaen har det fint. Og jeg har vært oppe på sykehuset hver dag siden og forsikret meg om at alt fortsatt går bra med de to.

Igår var hele familien på besøk på sykehuset, og ungene synes det var sånn en stas å se Emilienne igjen. Og ikke minst å få lov å se babayen de har hørt så mye om. Og Bestemor var snar med å la Theodor og Samuel og Aaron få lov til å holde den lille jenta. Og det var stort, kan dere tro. Jean Pascal var også på sykehuset, og det var veldig gøy for ungene å treffe også han igjen. Han er svogeren til Emilienne, og det var Jean Pascal som hjalp oss med barnepass i Stavanger i sommer før Emilienne fikk passet sitt og kom seg til Norge. Ja, så Jean Pascal kjenner de godt.

Når man er innlagt på sykehus her i Kamerun, så er det familien som tar seg av alt det praktiske med mat og stell og passer de syke. Sykepleierne passer på at det medisinske blir fulgt, og at medisiner blir gitt. Emilienne har fått et enerom, og det tror jeg hun trengte; hun har besøk hele tiden, så her mangler det ikke på hjelpere.

Ellers har mor og barn det veldig bra, og "tante" Sandra syntes det var stort å få være med på denne flotte begivenheten, og vi er veldig takknemlige for at alt har gått så bra.

DNS PÅ BESØK PÅ AMITY SKOLEN

Idag var DNS (den norske skolen i Kamerun) på skolebesøk til Amity International School, skolen hvor Theodor går. Theodor gledet seg slik at han var første mann i seng igår kveld uten en klage, noe som er høyst uvanlig. Vi presiserte nemlig at siden den norske skolen skulle besøke skolen hans så måtte han se å stå opp tidlig og ikke komme for sent på skolen.

Og som sagt så gjort. For første gang siden han begynte i høst var Theodor på plass tidsnok til å også være med på oppstillingen på skolen sin før skolen begynner klokka åtte. Ikke verst.

Theodor kjørte sammen med pappa og Samuel som vanlig, da vi ikke ville røpe for Samuel at Theodor skulle få besøk på sin skole og ikke han. Tror det kunne ha blitt litt vanskelig å forklare.

Så klokka ti over halv åtte var Theodor på vei til skolen sin og ankom akkurat to minutter før alle vennene sine fra DNS kom. Og Theodor var stolt som en hane og stilte seg i rekken med sine klassekamerater og viste de norske elevene hvordan en ordentlig oppstilling gikk for seg; med sang og rim og dans og håndhilsning og ikke minst Kameruns nasjonalsang sunget for full hals på engelsk.

Etter oppstillingen delte de norske elevene seg inn i tre grupper som besøkte hver sine klasser. De minste elevene ble med inn i Theodor sin klasse. Der fikk vi en god presentasjon av alle elevene, de sang for oss, holdt en sketsj og sa på rim på engelsk. Theodor sang også en sang på engelsk, noe han syntes var litt flaut. Også de norske elevene måtte frem og synge en sang på norsk.

Etter å ha vært i klassen til Theodor fikk vi en omvisning i de andre klassene, og elevene fikk sitte ned og ta litt del av undervisningen.

I friminuttet var det godt med en liten pause og litt mat. Og det var godt å se Theodor i lek med sine klassekamerater også når de norske vennene var tilstede.

Når friminuttet var over var det tid for å øve på masjeringen til den 11. februar. Da er det nemlig ungdommenes dag her i Kamerun; "Fete des jeunesses". Uka før denne dagen har man masse sport- og kulturaktiviteter på skolene, og dette avsluttes med en stor markering på byens paradeplass hvor alle skolene i byen møter opp og går i tog sammen. Og man kan jo ikke bare gå i tog, man må jo gå i takt, og dette må man øve på.

Theodor gir som vanlig alt og anstrenger seg for å finne takten. Og etter et par forsøk så går førskolen framover, litt i takt og litt i utakt, mens de synger og roper rim sammen på engelsk. Etter dem er det grunnskolen sin tur. Da får også de norske elevene være med. Og Emanuel og Mikael får gå fremst av alle, hedersplassen i toget.

Det ble nok en litt anderledes skoledag for skoleelevene ved DNS hvor de fikk se hvordan skolen til Theodor er. Det var nok spennende for begge parter dette besøket. Men mest stolt av alle var nok Theodor. Han fikk både vist skolen sin til sine norske venner, og han fikk vist sine norske venner til sine kamerunske skolevenner. Og alle var vi enige om at Amity var en fin og morsom skole.

PÅ LANGTUR TIL SØR

2. januar satte vi oss i bilen alle mann og tok fatt på turen til kysten i sør. Det er en lang vei, og med dårlige veier og tre små barn i bilen blir det ekstra langt. Vi planla å ha to overnattinger på turen, en i Bertoua og en i Yaoundè. Det vil si at det ville ta tre dager med kjøring før vi var fremme på Kribi, feriestedet i sør vi skulle besøke.


Jeg må ærlig innrømme at jeg så ikke mye fram til den bilturen. Nå liker jeg ikke særlig å kjøre bil, og jeg blir ikke på noe bedre humør av dårlige veier og utålmodige unger.

Men det skal altså være sagt: Barna oppførte seg helt eksemplarisk, tiltross for mange og lange timer i bilen. De gledet seg sånn til de skulle få bade i sjøen.

Og tiltross for tildels veldig dårlige veier, så var der jo en del å se langs veien. Kvinnene som tørket manjokken sin rett på asfalten, overfylte biler som man kan undres på at det går bra, eller store lastebiler med enorme tømmerstokker fra regnskogen. Eller, hvis man var uheldig å havne bak en lastebil så så man ikke stort i det hele tatt. Men det er jo en Afrika-opplevelse det også.

Nå i tørketida blir det jo ekstremt støvete, og vegetasjonen langs veiene var rød av støv. Ikke bare enkelt å bo i landsbyene tett innpå disse veiene.

Gleden var stor da Yaoundè kom til syne. Det er en stor by som er ekstrem kaotisk, spesielt trafikken. Å kjøre i Yaoundè etter mørket er en fryktelig opplevelse, noe vi opplevde på tilbakeveien. Man er livredd for å kjøre på noen da biler og folk har helt private regler og gjør akkurat som det faller dem inn. Men vi kom helskinna fram og fikk sjekka inn på hotellet.

Fra forrige gang vi var i Yaoundè så visste vi om et lite lekeland ikke langt fra hotellet. Den gangen var Theodor, Samuel og Aaron der helt alene og de hadde alle lekeapparatene helt for seg selv. Det var ikke helt tilfellet denne gangen, men det gjorde absolutt ingenting. Ja, for nå var der mange barn å leke med, og ungene kosa seg noe veldig og fikk en følelse av at ferien virkelig var begynt.

Og når man er på ferie blir det alltid litt brus og is. Og spesielt stort var det for barna å få iskrem, for det kjøper vi ikke i Ngaoundèrè. Ja, så vi passet på hver en anledning som bød seg å kjøpe litt is.

Etter en natt i Yaoundè satte vi oss i bilen og kjørte siste strekket til Kribi.