tirsdag 30. september 2008

ENDELIG ER DE HER!!!!!


Endelig er de altså her. Og vi har venta sånn, og idag kom dagen da de kom. De kom med småfly fra Douala, og vi møtte mannsterke opp på flyplassen for å ta imot Stine og barna, Gregor, Einar og Peder.


På skolen hadde de laget plakater og kort, vi veifta med norske flagg, og mens vi venta så ble det diktet en velkomstsang for anledningen som ble sunget for full hals da de steg ut av flyet.

Og vi kan jo tenke oss at det var litt vemodig for deg, Jan Erik, å sende dem avgårde uten å være med selv, selv om det ikke drøyer så lenge til du kommer etter. Den 15. oktober har vi hørt. Så for å vise deg at de er kommet vel fram i god behold og med en verdig velkomst, så ville jeg legge ut disse bildene så fort som råd var slik at du kan se.


Både Theodor og Samuel har venta sånn, og spurt etter Einar og Peder nesten hver dag, og Samuel klarte nesten ikke å stå stille da vi ventet på flyplassen. "Nå kommer Peder, og han skal gå min skole", sa Samuel stolt.


Utrolig godt å ha dem tilbake og vi gleder oss stort til du også kommer, Jan Erik. Kan ikke love helt det samme opptoget, men noe lignende blir det vel ;O)














Barna hadde tegnet velkomst plakater på skolen






















Samuel gledet seg sånn, og sprang guttene i møte og gav dem flaggene sine




Her kommer flyet og forsamlingen småtripper litt i spenning

















Det var mange velkomstklemmer å hente for guttene















Samuel gir sin venn, Peder, en god klem


















Ja, det må jo sies å være en fin velkomst. Nesten litt mye, synes visst Peder.

FASTEMÅNDEN RAMAD ER OVER

Lamidoen gjemt bak sitt slør og omringet av sine personlige vakter

Igår var fastemåneden ramadan over, og idag startet id-feiringen for muslimene. Denne feiringen starter med at alle muslimske menn møter opp på bønneplassen i byen for å be en felles bønn sammen. Når alle er på plass kommer lamidoen ridende på sin araberhest, fult tildekket og omringet av sine vakter. Lamidoen viser aldri sitt ansikt når han ferdes ute i det offentlige, og han følges alltid av sine vakter. Når Lamidoen er på plass kan bønnen begynne, og alle bøyer de seg til jorden i bønn til Allah.
Etter bønnen er ferdig har den øverste imamen i byen en tale, først på arabisk og så oversetter han til fulani. Etter dette reiser lamidoen seg, setter seg på sin hest og rir til sitt palass, lamidatet. Der fortsetter festen for de prominente gjestene. Alle andre går hvem til sitt hvor de spiser og fester.
Vi var der sammen med de nye misjonærene, Dagfinn, Andreas og Linda, Lena og de fire norske sykepleierstudentene. Da en yngre herremann oppdaget at Erik hadde mange unge jenter med seg kom han bort og presenterte seg. Han fortalte at han var barnebarn av lamidoen og derfor prins. Han gav oss programmet for festen idag og i morgen og inviterte oss alle med til lamidatet senere idag og i morgen. Jeg var på slik fest i fjor, men det kan godt hende det kan være litt interessant for de som ikke har vært der før.
Men det er litt tankevekkende å beskue en slik forsamling i bønn til Allah. Mange av dem er jo oppriktige i sin tro og søken etter frelse, og jeg kunne ikke annet enn å sukke til Gud og be for dem.


Et bilde av en del av forsamlingen på bønneplassen





Noen bilder av vaktene til lamidoen. de er nokså stolte med sine drakter, spyd og sine araberhester.
Prinsen Aliou fikk et godt øye til Lena og spurte etter tlfnr, men hun avslo høflig. Det kunne fort ha blitt en del nye kuer til familien på Norheim....
det er ikke bare vi som synes der er gøy å ta bilder av kamerunerne, men de synes også det er stas å ta bilder av oss, så vi måtte jo stille opp
Da bønnen var slutt gikk transporten tilbake til byen for å fortsette festen i hjemmene. Og det er alltid plass til noen flere....

lørdag 27. september 2008

DRAMATIKK PÅ STASJONEN



Igår kom Synniva og Theodor løpende med en lapp som de gav til meg. Der stod det:
"Til Bisjler. Kåm til tige og såmmerfugel sjåoe klåka 4".
Spent gikk jeg og hentet kameraet og ruslet ned på skolen kl fire. Da fikk jeg beskjed om å vente litt for de måtte øve litt mer. Klokka halv fem var jeg på plass igjen. Desverre fikk de ikke så mye publikum da nesten alle andre var opptatt, så ble det bare meg og Andreas som møtte opp. Men det ble ikke tatt mindre bilder eller noe mindre applaus for det. Theodor, Synniva og Pauline hadde da altså øvet inn et drama om tigeren som jaget sommerfugelen, og jegeren som kom og skøt dem begge til slutt. Ja, det var et flott drama på stasjonen på en fredags ettermiddag.
Her poserer skuespillerne; Pauline som jeger, Synniva som sommerfugl og Theodor som tiger

Dramastykket hadde en dramatisk slutt som seg hør og bør i ekte dramatikk.

Manu var til og begynne med tilskuer av skuespillet, men ble etterhvert inkludert i handlingen








Ellers så hadde Malaika en minikonsert for oss denne uka. Det var nok godt for dem å komme i gang igjen etter Norgesturneen, og det er jo alltid like gøy for oss å høre dem. Og det var nok ekstra gøy for alle studentene som bor på stasjonen for tida (7 tyske legestudenter, 4 norske sykepleierstudenter og en fransk sykepleier) for de hadde ikke hørt Malaika før.

Det var like fengende som alltid, og i god kamerunsk tradisjon så danset nesten hele forsamlingen fram iløpet av konserten for å trykke mynter i pannen på de som synger. Dette gjør man for å vise at man setter pris på sangen og musikken. Til og med Erik, Aaron og Theodor danset fram slik at Theodor fikk satt mynten i pannen på en av jentene som sang solo.

Malaika, blandet kor fra College

Koret bruker bare tradisjonelle instrumenter, og da er jo tam-tam trommene en selvfølge

Et bilde av kveldens forsamling

Aruga, sjefsoverlegen på sykehuset var også med og danset fram for å sette mynter i pannen på musikerne

Erik, Aaron og Theodor dansende fram








Ellers så har vi vært litt plaget med sykdom denne uka. Theodor begynte med litt feber og hoste, men det gikk fort over. Så fikk Samuel feber, og har hatt svingende form i over en uke med feber og hoste. Men rett før helga viste det seg at det var ørebetennelse, og til slutt kom det væske og blod ut øret. Det kan jo være at drenet i øret virker, men siden det har vært en del blod så frykter jeg at drenet har ramlet ut. Sukk, vi som stresset slik med å få gjort den drenoperasjonen før vi reiste ut.

Også Aaron har vært plager med en del feber. Men nå har begge begynt på antibotika og formen ser ut til å bli bedre. Begge er sjekket for malaria, så vi kan roe oss med at det er det ihvertfall ikke, og det er jo alltid godt å vite.

En febersyk Aaron hviler seg sammen med pappaen sin




Men til tross for litt sviktende form på barna og litt lite søvn for store og små denne uka, så har vi det bra. Theodor stortrives på skolen er på storhumør hver dag når han kommer hjem. Samuel har det også fint på skolen, selv om den siste timen på skolen nok kan være litt lang for ham da alle de andre barna legger seg på matter på gulvet for å hvile, og han blir sittende i fanget på Emilienne i påvente av å kunne gå hjem. Aaron er noen timer hos Delphine, min tidligere språkhjelp, som bor rett ved skolen til Samuel. Ellers er han hjemme med Chantal.

Og vi gleder oss jo stort til Stine og barna kommer på tirsdag, og Jan Erik som kommer to uker etter. Vi er veldig takknemlige for at det kunne ordne seg slik at de kommer ut igjen. Samuel gleder seg nok ekstra mye til Peder kommer. Ja, det blir gøy.

søndag 21. september 2008

HJERTLIG GJENSYN MED FEMMES POUR CHRIST

Femmes pour christ gruppa på sine faster plasser i kirka, de to bakerste radene, og synger sitt faste sanginnslag på gudstjenesten.


Hver menighet her i EELC (den lutherske kirka i Kamerun) har sin egen gruppe Femmes pour Christ (kvinner for Kristus). I fjor var det Astrid som fikk meg med på Femmes pour Christ sine samlinger hver fredag. Som et ledd i franskopplæringen og det å bli kjent tenkte jeg at det kunne være bra å få være med i en slik gruppe. Femmes pour Christ samles en gang i uka. Da øver man på en sang man skal synge i kirka førstkommende søndag, man har en liten andakt og samtale omkring andakten eller et skriftsted, man har en bønnestund og man samler ofte inn litt penger som Femmes pour Christ-gruppa bruker til å hjelpe mennesker som trenger det.


I fjor var jeg nok en litt anonym deltager på Femmes pour Christ-gruppa da jeg egentlig ikke forstod så mye av det som sagt på disse samlingene. Ikke klarte jeg å lære meg sangene heller da de gikk på fransk og melodiene var ofte afrikanske rytmer, og det den eneste sangboka de hadde var noen få kladdebøker hvor de hadde skrevet ned tekstene for hånd. Men jeg møtte nå opp stort sett trofast og prøvde å få med meg noen nye franske gloser ved hver anledning.

Da jeg kom tilbake etter sommeren så var jeg bestemt på å fortsette i Femmes pour Christ. Første fredagen etter ankomst var jeg fryktelig sliten og orket ikke å ta meg opp til sykehuskapellet hvor Femme pour Christ samlingene holdes. Fredagen etter var det like dann. Men da hadde jeg egentlig tenkt å ta med meg de to nye damene på stasjonen, Lena og Linda, og introdusere dem. Men da det viste seg at de var opptatt kl fire så tok jeg det som en unnskyldning for å ikke å gå selv også. Og nå på fredag gikk jeg jeg og la meg sammen med Samuel etter middagen, men våknet kl kvart på fire. Akkurat i tide til å nå samlingen.


Likevel dro jeg veldig på det mens jeg gned søvnen ut av øynene, men bestemte meg nå allikevel for å gå, noen minutter etter tiden. Jeg ankom derfor ti minutter for sent. Men for en mottakelse jeg fikk. Jeg og Solveig, som også var der for første gang etter sommerferien, ble tatt imot med sang og dans og tale som de hadde skrevet til oss, og gruppa ba takksigelsebønner til Gud for at vi var kommet tilbake til dem, i god behold og ved god helse. Gruppa hadde egentlig ventet på oss ute ved porten for å overraske oss med sang og dans, men da begge var litt seint ute så hadde de gått til kapellet i den tro at vi ikke kom denne fredagen heller.


Jeg må innrømme at jeg satt med en stor klomp i halsen da disse damene reiste seg for å synge og danse og lovprise Gud for vår gjenkomst til gruppa. Tenk at det betyr så mye for dem, jeg som bare sitter der stille og ikke sier stort......... enda iallefall (det kommer seg nok snart bare jeg får dreisen på fransken).


Så neste fredag vil jeg nok ikke være så treg med å komme meg avgårde på Femmes pour Christ samlingen. Jeg har nemlig skjønt at her har jeg mye å hente, et åndlig fellesskap og vennskap. Ja, så det varer nok ikke lenge før jeg må anskaffe meg et Femmes pour Christ-pagne og sette meg sammen med dem i kirka, på de to bakerste radene på høyre fløy, og synger sammen med de på søndagene.




Her er sykehus-kirka. Den kirka som ligger rett ved sykehuset og hvor vi går fast. Og et bilde av forsamlingen der vi sitter minst to for mange på hver rad.

Ellers kan jeg fortelle at forrige uke begynte jeg på jobb på sykehuset. Jeg er nå først på fødeavdelingen for å observere arbeidet der, og vil etterhvert rotere rundt på alle avdelingene. Men første dag var jo en opplevelse. Jeg fikk først en rundtur på avdelingen. Det er jo helt andre forhold her enn i Norge, og jeg var nok ikke helt forberedt. For etter omvisningen så fikk jeg være med på en etterbehandling etter en fødsel. Mens jeg står der og ser kjenner jeg at jeg blir helt svimmel og må sette meg. Med hjertebank kommer jeg meg ut i korridoren hvor jeg kaster meg opp i sengen hvor en eldre dame satt og ventet. Hun så forskrekket på meg. Men jeg kunne ikke bli sittende der da jeg kjente at det var i ferd med å svartne helt for meg, så jeg klarte å bane meg vei i blinde til vaktrommet. Der fant jeg en stol i siste sekund før det hadde svartnet for øynene, og jeg fikk satt meg med hodet mellom beina. Det var nok sekundet før jeg besvimte.
Sykepleierne kom springende og lurte på om jeg hadde det bra. Med hode hengende mellom beina og med svettene som dryppet ned på golvet fikk jeg forsikret dem om at jeg klarte meg og at jeg ikke kom til å spy. Avdelingssykepleieren fant litt mat til meg, og noen få minutter etterpå var jeg på beina igjen. Men vi måtte jo alle le godt etterpå av den pinglete norske sykepleieren som ikke tåler så mye. Men etter den episoden har jeg vært litt mer forberedt og vært med på flere fødsler uten å besvime eller å være i nærheten av det igjen. Men litt morsomt var det jo. Så det var min første dag på sykehuset.
Ellers må jeg jo si at jeg er blitt tatt veldig godt imot, og er overbevist om at jeg kommer til å lære en hel masse. Så får vi håpe med tiden at jeg kan bidra med noe også oppe på sykehuset.

Her ser dere pasientblokkene. I disse husene sover pasientene på indremedisin sammen med noen fra sin familie som pleier dem og lager mat til dem.


Her ser dere et oversiktsbilde av hovedbygningne på sykehuset. Til venstre er labratorie, rett fram føden og til høyre er out-patients avdelingen. Det finnes flere bygninger bak disse bygningne med både intensivavd, akkuttavd, kirurgiavd, barneavd, vaksinasjonsavd, etc De to foran er kirkeklare gutter, Theodor og Aaron. Samuel var hjemme med feber sammen med pappa


Til slutt et søndagsbilde av minstemann som etter å ha klippet vekk nesten alt håret plutselig ble så stor. Og det skal sies at han var sååå flink i kirka, satt helt stille tiltross for at det var varmt og vi var nokså sammenklemmet i benkeradene.

mandag 8. september 2008

FØRSTE SKOLEDAG - NÅ ER VI I GANG IGJEN



Etter et lengre sommeropphold i Norge er vi nå endelig tilbake i Kamerun, i Ngaoundere, i huset vårt. Men tiltross for en litt stressende start på tilværelsen her igjen etter sommeren, da vi måtte pakke oss inn i et nytt hus, så var det med stor spenning våre to største, men allikevel små, gutter skulle begynne på skolen på mandag.

Begge begynte de på det de kaller maternelle, dvs en blanding av førskole og barnehage, men kanskje mer skole enn det siste. Theodor gikk på maternelle på den franske skolen i byen i fjor så han kjenner litt til skolehverdagen her. Men nå har han begynt på ny skole hvor all undervisning skjer på engelsk. Dette er en større skole enn den franske og han glede-gruet seg veldig til starten. Han har hatt følge med Benjamin nå i starten, og var strålende fornøyd etter endt skoledag.

Samuel har begynt på Ecole Pilote, kirka sin private skole rett utenfor stasjonsporten. Han var veldig stolt av at også han skulle begynne skole nå. Han har hatt følge med Emilienne, barnepiken, disse første dagene og vil nok ha det en liten tid fremover. Skolesystemene er en del anderledes her i Kamerun enn i Norge på mange områder, og det er vel helst mor som vil at noen skal følge hennes små poder og forsikre om at de har det bra på skolen til tross for språk- og kulturforskjeller.

Theodor og Benjamin klar for første skoledag























Samuel var veldig fornøyd etter endt første skoledag og insisterte på at mamma skulle ta bilde av ham i den flotte uniformen han hadde fått.































Theodor skal også få uniform; skjorte, slips og vest. Han kommer til å bli så stilig, og det mener han selv også. Og han ble ikke mindre stolt av at han samme dagen som han begynte på den engelske skolen lærte han seg å sykle også. Nå skjønte til og med han at han er i ferd med å bli stor. Og Samuel var så fornøyd med å arve trehjulsykkelen og klarer nesten å holde følge med Theodor rundt på stasjonen. Aaron løper det han kan etter og lengter nok etter å bli lang nok i beina til å rekke ned til trøene han også.

Det var som sagt veldig godt å komme hjem igjen etter et langt opphold i Norge med både bistandskurs i Stavanger, ferie på sørlandet, operasjon av mandlene på meg (jeg bare sier det: ALDRI MER- Har aldri hatt så vondt), familieleir på Åpta, tur til Danmark, GF, feriedager på Karmøy, franskkurs i Vichy før så Erik, Theodor, Aaron og Emilienne dro tilbake til Kamerun to uker før meg og Samuel da Samuel måtte en drenoperasjon før vi reiste.

Men selv om vi har hatt det litt stress i Norge så har vi hatt god hjelp av Emilienne på turen. Hun har passa barna og hjelpt oss å vedlikeholde noe av fransken vår, og det har vært kjempe nyttig, både for store og små. Men det har nok vært en opplevelse for Emilienne også å besøke Norge, en helt annen verden på mange ting. Og litt kaldt syntes hun at det var:





















Foruten å treffe familie og venner så har de beste opplevelsene vært på familieleir på Åpta og på GF i Bergen i sommer. På Åpta koste vi oss skikkelig, alle sammen. At det var Kamerun som var i fokus på leiren gjorde det jo ikke noe mindre hyggelig. Ja, så familileir på Åpta kan absolutt anbefales. Og på GF gjorde det så godt å treffe kolleger og kjente igjen. Samuel løp samtlige i møte og kastet seg rundt halsen på alle og enhver. Gjensynsgleden med Kamerunfolk var så stor for Samuel at da han tilfeldig traff noen fra Mailaika, koret fra Kamerun som sang på GF, tilfeldig på gata i Bergen så kasta han seg liksågodt rundt halsen på de også uten at han egentlig kjente dem.

Men det aller beste var nok å komme hjem til familien igjen. Å komme hjem til tante i Arendal, tante Inger Elise og onkel Tormod, er jo det store for disse guttene. Her blir både de og foreldrene varta opp til de grader, så der er ikke rart vi trives så godt der:




















Men selv om det ble mye farting og noe sykeleie på mor, så rakk vi allikevel masse iskremspising, masse pølsespising, masse bading, dyreparker, sommerland og allslags moro.

Allikevel så hadde i hvertfall de to eldste veldig lyst til å reise hjem, hjem til Kamerun, og det var jo godt for oss foreldre å oppleve. At det ikke ble en kamp for å få de med tilbake hit. Theodor vinka så fint til mamma når han og aaron reiste fra mamma på Kjevik, mens samuel var veldig lei seg for at han ikke fikk bli med hjem, som han sa. Men så ble nå de to ukene benyttet godt som alenetid med mamma, så han klagde ikke, selv om han ble litt lei seg da han snakka med Theodor på telefonen og Theodor var hjemme og ikke han.

Men nå er vi alle samlet og alt er såre vel. Vi sliter med lopper og loppebitt og sprayer og smører og lufter og vasker. Og i kveld ble vi kalt ut for å se noe vaktene hadde funnet. Ja, så nå er vi tilbake igjen, Erik er begynt på jobb, guttene på skolen, jeg forbereder meg til å hospitere på sykehuset, og forhåpentligvis vil bloggen bli oppdatert med jevne mellomrom den også.