søndag 26. februar 2012

TIL MINNE OM MADELEINE OG LAMBERT BOUTA



Jeg skriver dette innlegget for jeg vet at dere er mange i Norge som har jobbet sammen med både Lambert og Madeleine og som derfor kjente dem godt.

Lambert har jobbet både på Ngaoubela sykehus, Garoua Boulai sykehus, på Foubarka spedalskesenter og i de senere årene har han vært prosjektkoordinator ved OSEELC administrasjonen i Ngaoundere. Madeleine jobbet de siste årene på fødeavdelingen i Ngaoundere.

Den 14.februar fikk Lambert telefon om at åkeren han hadde ute ved Dang (ca 2 mil fra byen) hadde tatt fyr. Han bestemte seg for å dra ut med motorsykkelen sin og se sammen med kona. På hjemveien ble de kjørt på bakfra av en liten lastebil som kom med stor hastighet. Madeleine døde momentant på ulykkesstedet, mens Lambert som fortsatt pustet noe etter ulykken ble fraktet til sykehuset i Ngaoundere. Han døde på veien inn til sykehuset. Lastebilen sies det ble kjørt av en ungdom uten førerkort som hadde tyvlånt firmabilen til sin far og som ville ut til universitetsområdet og vise seg for vennene sine. Noe som fikk fatale konsekvenser.

Ekteparet Bouta Lambert etterlater seg fem barn og et barnebarn som de hadde adoptert. Den eldste gutten (faren til barnet de hadde tatt til seg) studerer medisin på tredje året i Benin. De andre fire barna går alle på College Protestant, og den yngste er 15 år.

Torsdag den 23. februar ble det holdt minnegudstjeneste for Lambert og Madeleine i Millenniumskirken. Mer enn 3000 mennesker møtte opp, og det var en sterk opplevelse og gå i prosesjon forbi de to åpne kistene for å ta et siste farvel. Fødeavdelingen på sykehuset reiste seg også og sang en sang til Madeleine og Lambert: ” A Dieu, Maddo, A Dieu, Lambert.”

Deretter ble det arrangert våkenatt hjemme hos familien, før man neste morgen lastet de to kistene opp på hver sin pickup for å frakte disse hjem til deres landsby, Poli, for å gravlegge dem der. Vi var 11 biler og to busser som dro, og enda var det mange som ville følge, men som der ikke var plass til. Kjøreturen til Poli tar vanligvis i omkring 4 timer, men å kjøre i kortesje den lange veien så tok turen mer enn 6 timer.

Vi ankom Poli akkurat i skumringen, og vi var nok litt av et skue da kortesjen kjørte sakte gjennom landsbyen, alle med nødblinken på. Flere tusen mennesker hadde møtt opp også her ved hjemmet deres i Poli. På nytt ble det en liten gudstjeneste, nok en våkenatt for så å jordfeste paret Bouta neste morgen. På akkurat det stedet Lambert selv en gang hadde pekt ut til sin familie; På et jordstykke like ved huset han selv hadde bygd med god utsikt over Polidalen.

Våre kondolanser går først og fremst til familien og venner av ekteparet Bouta Lambert. Men også til OSEELC som har mistet to flotte kolleger og til kirka som har mistet to engasjerte medlemmer. NMS har mistet en viktig samarbeidspartner i Lambert da det var han som var ansvarlig for å følge opp alle NMS prosjektene i OSEELC.

Personlig har jeg også mistet en god kollega og venn. Den første dagen da jeg kom til OSEELC, ganske fortapt og rådvill, ble jeg møtt av en mann med et stort smil som tok meg i hånda og sa: ”Hay, hay, Velkomment”. Han viste meg hvor jeg kunne sitte, satte seg sammen med meg, og på en blanding av fransk, engelsk og noen få norske ord forklarte han meg hva som foregikk. Fra det øyeblikket av ble mitt innpass i OSEELC mye lettere og mye morsommere. Jeg og Lambert har vært på mange aidsturneer sammen, og det har alltid vært like festlig og lærerikt hver gang. Lambert var en smilende mann som likte å spøke og som alltid smilte og lo, men som allikevel var seriøs i sin tale. Han gjorde ikke forskjell på stor og liten, svart og hvit, og han tok seg alltid tid til mennesker som hadde behov for ham. Et eksempel flere i Kamerun burde følge, da man her så ofte kan være så bundet av et tradisjonelt hierarki.

To dager før han døde var jeg innom kontoret hans, et sted man ofte stakk innom bare for å slå av en prat. Vi planla da vår neste aidsturne som denne gangen skulle gå nettopp til hans fødelandsby Poli. Han sa han gledet seg veldig til å vise meg det flotteste sted på jord. På fredag reiste vi sammen til Poli og jeg fikk sett det flotte stedet som Poli er, men i min villeste fantasi kunne jeg ikke ha forstilt meg at det var slik som dette vi skulle ankomme Poli sammen; Både Lambert og Madeleine i hver sin kiste for å bli stedt til sin siste hvile.

Vi lyser fred over Lambert og Madeleine sitt minne. Må Gud gi styrke og kraft til de etterlatte barna.















tirsdag 21. februar 2012

MISJONÆRMØTE 2012



Kamerun har vel vært et av de største norske misjonsfeltene i verden en gang i tiden. Slik er det ikke nå lenger med tanke på antall misjonærer i alle fall. Vi er faktisk ikke så veldig mange NMS misjonærer i Kamerun dette året. Hvis man ikke skal regne med representanten så er der bare én – meg.

Ja, så derfor gjaldt det å mobilisere når vi skulle ha årets misjonærmøte nå i helgen. Men selv om vi ikke er så mange med stillingsbeskrivelsen ”NMS misjonær” så er der fortsatt både unge og enda yngre misjonærer her, og de var ikke vanskelige å invitere til misjonærmøte. Vi har både ettåringer, Haldstudenter, volontører, korttidsmisjonærer og språkstudenter på stasjonen.

Vi ble en gjeng på 17 stykker med stort og smått, og med et aldersspenn på 1 og et halvt til 87 år så var der mye å ta av og dele med hverandre. Både ungdommelig pågangsmot kombinert med livserfaring og misjonserfaring.

Turen i år gikk til Maroua, en muslimsk dominert by ca 7 til 8 timers kjøring nordover. Fredagen gikk derfor bare til kjøring, og vi ankom Maroua rett etter mørket. Lørdagen var satt av til både en flott bibeltime holdt av John Olav Dankel hvor vi fikk litt innblikk i Paulus sin misjonsstrategi. Deretter tok Jan Martin, som for øvrig også er godt kjent i Maroua, oss med rundt og viste oss byen. Først var vi og besøkte huset han selv har bygd der oppe og som han fortsatt håper skal kunne bli tatt i bruk til et godt prosjekt for lokalbefolkningen. Så fikk vi sett det største skinngarveriet som de har i Kamerun. Her fikk vi blant annet vite at for å farge skinn svart så legger man det i vann sammen med bananskall og sukker en ukes tid, og så blir det svart. Så nå vet vi det.

Deretter dro vi og så på blikkenslagere som tar i bruk gamle bilvrak og forvandler disse til redskaper og trillebårer. På veien kjørte vi også forbi et stort apotekmarked med et utall av urter og naturmidler mot alle lidelser som tenkes kan. Til og med aids kunne de kurer her i følge en som viste oss rundt.
Deretter hadde vi en flott lunch hjemme hos en bekjent av Jan Martin, før vi fikk pressa inn en times shopping på markedet. Men det var nok det til å svi av mer enn hva man burde.

På ettermiddagen hadde vi en fin samling med EELC sin prest i Maroua og den tidligere Generalsekretæren i EELC som nå jobber på universitetet i Maroua. De fortalte om utfordringene de hadde med å drive både kirke og universitet i en muslimsk by hvor muslimene selv ikke når opp i konkurransen om studieplasser fordi de ikke prioriterer skole for sine barn, og hvordan da befolkningen i stedet diskriminerer mange av studentene fordi de er kristne. Et terreng man skal trø varsomt i.

På kvelden hadde vi en flott middag på hotellet ”Porte Mayo” som i følge Stine (en tidligere misjonærkollega) er et flott ”Out of Cameroon – sted”. Og det trenger man i blant. Også her er det en liten turistbutikk hvor damene i følget fikk seg en tur innom.

Søndagen begynte vi med gudstjeneste i EELC sin kirke i Maroua, men siden vi hadde en lang kjøretur foran oss så kunne vi ikke bli helt til slutt. Men det var hyggelig å ha fått truffet menigheten og sett kirka. Turen hjem gikk nesten uten problemer. Det ble en del stopp på veien, noe som førte til at vi måtte kjøre de siste timene i mørket. Noe jeg ikke liker da dette er tiden da alle trailerne kjører og det er ikke alltid de verken holder seg på sin side av veien eller slakker ned farten. Ja, så her gjaldt å ta det rolig. I tillegg i fjellstigningen (falaisen) før Ngaoundere fikk vi en punktering nettopp fordi en trailer presset oss helt ut i kanten av veien hvor det tilfeldigvis var et stort hull. Men med kyndige sjåfører som kunne skifte dekk gikk også det greit.

Mandagen fikk vi besøk fra Norge og NMS, Anne Karin Kristensen som er programleder for Bygging-programmet og Astrid Wessel som er landsstyremedlem i NMS. På ettermiddagen avsluttet vi derfor misjonærmøtet med en flott samling hvor ungdommen i forsamlingen (denne gangen ettåringene og Haldstudentene) delte med oss hvordan engasjere ungdom i misjonen. Det ble en flott samtale omkring ungdom og misjon og kallopplevelser.

Alt i alt et flott misjonærmøte hvor NMS misjonærene (det vil da si meg) er veldig godt fornøyd. Og det tør jeg påstå at de andre misjonærene også er.

(Fotograf på turen var Egil Dankel)












¨

















mandag 13. februar 2012

UNGDOMMENS FESTDAG I KAMERUN


11. Februar er ungdommens festdag her i Kamerun. Det er en festdag som kan ligne på en afrikansk variant av vår 17.mai-feiring. Dette er ungdommens og barnas dag. Mange dager i forveien har skolebarna øvet på å marsjere, og når den store dagen kommer stiller de opp i sine uniformer, glattbarberte hoder eller nyflettede hår og blankpussede sko. Det er ikke alle barna som får marsjere da elevtallet i Ngaoundere nå er så stort at toget ville blitt for langt. Det velges derfor ut noen klasser på hver skole. På tribunen sitter både Guvernøren og de andre øvrighetene i regionen.

På skolen til våre gutter har de byttet uniform dette året, men ikke alle elevene har kjøpt den nye uniformen. Da majoriteten av elevene på skolen hadde den gamle uniformen ble det derfor bestemt at det var den de skulle bruke å marsjere i. De som da gikk i første klasse (som Aaron og Samuel) fikk derfor ikke marsjere i år siden de bare har den nye uniformen. Men Theodor passa fremdeles den gamle uniformen og var derfor klar til å være med i år også. Den eneste hvite i hele toget blant flere tusen elever.

Aaron og Samuel inntok plassene på tribunen sammen med mamma og pappa. Vi har fast plass rett ved siden av Lamidoen, den tradisjonelle kongen. Folk har så stor respekt for ham at de tør ikke sette seg på de stolene som står ved siden av kongen og hans følge og derfor er alltid disse ledige for oss som ikke orker å komme så lang tid i forveien for å sikre oss plasser. Men Erik som kjenner Lamidoen litt gikk først og hilste ærbødig og dermed var det bare å innta plassene i år også.

Ungdommens festdag er den dagen foreldrene strekker seg langt for å kunne gi ungene litt lommepenger som de etter toget bruker på gotteri. Og du får kjøpt alt mulig i de utallige provisoriske bodene som popper opp denne dagen. Theodor som var utstyrt med 1000 francs (ca 12 norske kroner, og en formøgenhet i denne sammenhengen) kunne snope både til seg selv og brødrene sine og noen klassekamerater. Og han vet hva ting koster så her nytter det ikke å komme med ”nassara-pris” (hvit pris), han får det til den samme prisen som alle de andre. Det gjør aldri jeg…..

Etter barneskoletoget kommer de videregående skolene. Etter det kommer høyere utdannelse og universitetet. Helt til slutt kommer det vi kan kalle folketoget med ulike fritidsklubber og interesseorganisasjoner. Fotballag for gutter og jenter, speiderklubber, karateklubber og mer enn hva man kan forestille seg at det skal finnes av fritidstilbud i en afrikansk by i Nord-Kamerun. Også kirka sin ungdomsorganisasjon JEELC marsjerte i år i toget hvor de gikk med hevet bibel og delte ut traktater etterpå.

En flott fest som setter barna i sentrum, og hvor fokuset er på skole og utdannelse. Et utrolig viktig fokus både hjemme i Norge og kanskje enda mer her. Og det å se Theodor sammen med sine klassekamerater og se hvordan han får være en av dem, gjør utrolig godt.