søndag 23. oktober 2011

NYE GULLKORN



Mamma og Aaron i bilen på vei til byen.
Aaron: ”Mamma, kan du slutte å skrike sånn?””Skrike? Jeg skriker da ikke jeg, jeg synger til musikken.” ”Det der er ikke synging, mamma, det der er skriking.”

Samuel ved middagsbordet:
”Kan jeg få litt saus på grønnsakene? Hmm, jeg tror jeg tar litt saus på gulsakene, rødsakene og orangesakene også.”

Aaron (5) da vi var i Vichy, Frankrike, og traff en ortodoks jøde på gaten:
”Var det julenissen, mamma?”. Nei det var en jøde”. ”En hvaforno?” Da kommer det forklarende fra storebror Samuel (6): ”En jøde er en som kommer fra Israel, samme land som Jesus. Jesus var også jøde. Følger du ikke med på søndagsskolen du eller?”

Samuel etter å ha fundert litt:
Jeg skjønner jo hvorfor Beste gav onkel John navnet John, for det betyr jo løve på fransk (lion). Og jeg skjønner også hvorfor han gav onkel Werner navnet Werner, for det er jo lyden løva lager (VÆÆÆRNERRRR). Men jeg skjønner ikke hvorfor han i all verden gav deg navnet Sandra. Det var litt rart.
Så da fikk Samuel høre historien om at mamma er oppkalt etter Arnardo’s sirkuselefant ved navn Sandra, og da skjønte han plutselig sammenhengen.

Idet vi alle sitter rundt bordet og skal feire Delphines 34 årsdag.
”Hvor gammel tror dere at Delphine er da? Tror dere hun er yngre eller eldre enn mamma?” Da svarer Theodor frimodig; ”Hun må være eldre enn deg mamma.” ”Å, hvorfor tror du det?” spør mor litt fornøyd. ”Jo, hun er jo mye klokere enn deg…” Og dermed var ikke mor liker fornøyd lenger….

Idet vi stopper i veikanten for å vente på noen:
”Mamma kan vi kjøpe peanøtter?” spør Theodor. ”Nei.” ”Hva med boller da?” ”Nei.” ”Kan vi kjøpe slikkepinner da?” ”Nei.” ”Gotteri da, kan vi kjøpe det?” ”Nei.” ”Kan vi kjøpe noe, hva som helst egentlig?” ”Nei, Theodor.” ”Sukk, det er det jeg sier, du er ei skikkelig nei-dame, altså.”

The karate kids




lørdag 1. oktober 2011

Å ALLTID VÆRE ANNERLEDES

Misjonærbarnas lodd i livet er vel å være annerledes. Hvor de enn befinner seg så vil de alltid være annerledes: Ute på misjonsmarken vil det ikke råde tvil om deres annerledeshet, der de ofte lysluggete og bleikhudete leker med sine som oftest mer mørkhårete og mørkhudete venner. Slik er det i alle fall for mine tre gutter her i Kamerun.

Men tiltross for at de er annerledes her, så er det her de allikevel føler seg hjemme. Da vi satt i togkupeen på vei tilbake etter sommerferien, og vi såvidt kunne skimte Ngaoundéré-toppen i det fjerne, peika Aaron på oss alle etter tur mens han konstaterte ”nassara”, ”nassara”, ”nassara” (hviting på fulani-språket), før han så peika på seg selv og konstaterte stolt. ”Balejho” (som betyr svart på fulani). Og det er nok litt slik han føler seg selv om han ikke utenpå er svart.

Hver sommer tilbringer vi noen uker i Vichy i Frankrike, hvor guttene får gå på parkskole sammen med andre franske barn. Også her er de annerledes. En dag fikk Theodor til spørsmål om hvorfor han snakka så rar fransk. Da svarte Theodor naturlig: ”On parle comme ça chez nous” (Det er slik vi snakker hos oss). ”Hos oss” er altså hjemme i Kamerun, og han hadde dermed en naturlig forklaring på hvorfor han var annerledes.

Jeg spurte da Theodor om han fikk spørsmål av de andre barna hvor han kommer fra. ”Ja, det er klart de spør om det”, svarte han. ”Hva svarer du på det da”, spurte jeg videre. ”Jeg forteller dem jo at jeg er fra Kamerun vel, alle kan jo se det,” forklarte Theodor, ”jeg har jo Kamerun-caps”. Han tenkte altså ikke om selv seg først og fremst som norsk, men som kamerunsk.

Uansett hvor norsk vi prøver å gjøre oppveksten her, så vil disse tre lysluggede guttene oppleve seg annerledes også når de kommer til Norge. De vil ikke være som andre norske barn. Vi tror derfor at det kan være godt for dem å ha en del av sin identitet også i den kamerunske kulturen. Dette for at når de kommer til Norge og ikke skjønner alle kodene, så kan de allikevel slå seg til ro med at de har noe annet i tillegg: ”On fait comme ça chez nous” (Hos oss gjør vi det på denne måten).

Men skal barn få lov til å bli det man kaller ”Bindestreks-barn” (barn med identitet i to fullverdige kulturer), i stedet for å føle seg som et tredjekultur-barn (third culture kid, TCK), så må omgivelsene tillate at barna har to identiteter. Jeg som norsk mor må tillate at mine barn har en kulturell identitet som jeg ikke nødvendigvis deler. I Norge må misjonærbarna få rom for å være noe mer enn bare norske. Dette er ofte vanskelig for alle omgivelser.

Og dette er det loddet i livet misjonærbarna må bære. Et lodd som kan være til en stor berikelse i livet, eller et lodd som gjør at man ikke føler seg hjemme noen steder, at de har en identitet de bare deler med likesinnende og at de er hverken norske eller kamerunere.

Theodor elsker å spille fotball med sine venner på stasjonen. Det tøffeste er å spille på det laget som tar av seg på overkroppen, det er slik de skiller mellom lagene her. Dette bruker ikke å være noe problem da han som oftest spiller fotball på ettermiddagen etter skolen da sola ikke er så sterk. Men på lørdag spilte han fotball i bar overkropp på formiddagen under den sterkeste sola. Med det resultatet at han på kvelden var illende rød og solbrent på ryggen og skuldrene. Jeg måtte da forklare ham at han som hvit ikke kan spille uten t-skjorte på dagtid da sola brenner huden vår. Theodor tok da til tårene og gråt lenge og vel mens han spurte hvorfor Gud hadde skapt ham som hvit og ikke svart som de andre. Jeg prøvde da å trøste ham med å si at selv om han er hvit på huden så har han lov til å føle seg som svart i hjertet sitt. Han har lov til å være begge deler: både svart og hvit, både norsk og kameruner. Tenk hvilken berikelse å få spille på to kulturer i livet og ikke bare en.

Men det er allikevel ikke alltid lett å alltid være annerledes.



En solbrent og litt trist fotballspiller....