PÅ SAFARI UTI HUTTI HEITI

Ja, så har vi altså vært på safari. Vi bestemte oss for å dra til en nasjonalpark i nord kalt Boubandjida. Før vi dro trodde jeg at jeg hadde en idè om hvor på kartet det lå. Som vanlig kom vi oss litt seint i gang på morgen, og først på formiddagen var bilen pakket og klar og vi satte avgårde på asfaltveien nordover. I mitt stille sinn innbilte jeg meg at vi skulle kjøre asfaltveien for det meste, og at det bare var siste delen som var grus.

Heldigvis hadde Erik satt seg litt mer inn i hvor vi skulle hen. Halvveis opp til Gaoua svinger han av asfalten og begynner på en fæl hompevei som varte og rakk og varte og rakk. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sjekka kartet på veien, men det ble ikke få.

Etter langt om lenge, og bare en femminutters tissepause siden vi startet, kom vi til porten til nasjonalparken. Klokka var nå blitt halv seks og det var allerede begynt å skumre. Vi måtte betale vakten ved porten før vi fikk lov å kjøre inn i parken, og da spurte jeg hvor langt det var til campementet. "15 km", hørte jeg ham si. Jeg pustet lettet ut, for det ville bety at vi ville rekke fram før det ble helt mørkt.

Så godt til mote fortsatte vi inn på kjerreveiene inn i parken mens vi snakket og lo og forsøkte å få øye på dyr. Og 15 kilometer kom og gikk, og veien bare fortsatte og fortsatte lengre inn i ødemarken uten at det var noe campement i sikte. Og mørket falt sakte men sikkert på, og til slutt kjørte vi rundt inni parken i stummende mørke.

Barna som hadde vært noen tålmodige engler i bilen så langt, begynte nå å få akkurat nok og de lagte nå en del liv i bilen. Men vi voksne som hadde trodd at campementet skulle ha vært foran oss for lenge siden, ble mer og mer stille. Vi begynte alle tre å se for oss en natt i bilen midt i nasjonalparken, men ingen av oss sa noe. Vi holdt alle bare pusten litt og håpet på det beste.

Da Erik skulle krysse en elv med en bratt steinskrent på andre siden, måtte han stoppe i den lille elva for å sette på firehjulsdriften for å klatre opp på andre siden. Da jeg så kikket ut vinduet så jeg bare øynene til krokodillen i vannet på utsiden. Barna peikte og lo og syntes var sånn en stas, mens mammaen i bilen var noe mindre begeistret for hele situasjonen. Og Erik fikk klare formaninger om at punktering var ikke aktuelt på dette tidspunktet.

Men etter langt og lenger enn langt så vi et skilt som viste 4 km til campementet. Da pustet alle vi voksne noe lettet ut, og vi begynte å småle og praten fikk plutselig fart på seg. Så slapp vi en natt i bilen allikevel. Så var det altså 50 km inn til campementet, og ikke 15. Tall på fransk er ikke lett altså...

Og da vi kom fram til campementet ble vi godt belønnet. Det var et nydelig sted midt inne i ødenmarken, en liten oase. Vi hadde jo selvsagt ikke bestilt på forhånd, i god afrikansk stil bare møtte vi opp. Og så var vi så heldige å få de to siste rommene de hadde ledig. Tenke seg til om det hadde vært fult.

Vi fikk oss en god natt søvn etter den lange kjøreturen på forferdelige veier, og på natta hørte vi elefantene rett utefor hyttene. Det var litt stilig. Neste dag var Erik, Theodor, Samuel og Beste ute på safari hele dagen, mens mamma og Aaron koste seg på campementet. De så desverre ikke så veldig mye dyr, men de så antiloper, apekatter, villsvin og et karnie til en elefant. Men vi hadde jo hørt elefantene på natta, så det var jo noe.

Etter to netter på den fine plassen med god mat og godt stell, satte vi oss i bilen og begynte på den lange humpete veien hjem igjen. Men denne gangen visste vi hvor vi skulle og hvor lang tid det ville ta, så da gikk det mye bedre.

På veien hjem så vi også hvordan de brenner ned alt gress nå i tørketiden. Gresset kan bli over 4 meter høyt i løpet av regntiden, og nå rundt juletider brenner de nesten hele landet av, for å dermed få nytt gress fortere. En tykk røyk nærmest ligger over landet, og det lukter svidd over alt. Ja, så av og til daler det ned litt aske, og det er vel det nærmeste vi kommer snø her i Kamerun.

På veien hjem traff vi apekattene som pleier å sitte langs veien ved en spesiell bru. Da var det fram med bananene og gi dem litt mat og ta litt bilder. Barna synes det er like gøy hver gang. De er jo nesten blitt halvtamme og kommer ganske nærme bilen for å hente mat.

Som alle besøkende så har også Beste fått sett Tellofossen og vært på pique-nique på feriehuset på Mballang, og vi må jo vise noen fine bilder derfra også.

Nå i kveld på nyttårsfaften, skal vi ha nyttårsfest på den norske skolen for alle oss norske som er her. Vi blir vel nesten 30 stykker. Erik har planlagt menyen i mange dager, så dette må jo bli bra. Han koser seg iallefall. Og den 2. januar drar vi sørover. Da blir det nok en langtur med mange og lange timer i bilen for barna, men denne gangen vet vi veien til der vi skal.