UTE PÅ TUR ALDRI SUR

"Alle mot AIDS" er et AIDS-prosjekt som kirka har drevet i fem år med støtte fra NMS og Norad. Dette prosjektet skulle etter planen avsluttes nå ved utgangen av dette året. Prosjektet har gått ut på produsere informasjonsmateriell, distribuere dette, holde informasjonskurser for prester, lærere og andre som har ulike lederverv, slik at disse igjen kunne nå ut til sine medlemmer med informasjon. De har også finansiert kampanjer med gratis HIV-testing. Normalt må man betale litt for en slik test, og dette har gjort at mange har reservert seg fra å la seg teste.

Men iløpet av dette prosjektet har det blitt avdekket en del HIV-positive, og man har da dannet ressursgrupper for disse. Disse gruppene er tenkt å være et samlingssted hvor man kan få informasjon, støtte fra andre i samme situasjon, og til dels noe medsinsk rådgivning og oppfølging.

AIDS-prosjektet har nå pga de gode resultatene de har oppnådd i sitt arbeid, fått innvilget tre nye år for å danne ytterligere slike støttegrupper for HIV-positive og oppfølging av disse. Tanken er at disse gruppene med tiden selv skal kunne stå for en del av informasjonsspredningen.

HIV-positive i Kamerun blir fortsatt møtt med mye stigmatisering og skepsis. det er derfor ikke lett å stå fram som HIV-positiv, og mange ønsker derfor ikke å teste seg i det hele tatt. Og om de gjør det er det vanskelig å få dem til å bli med i en slik støttegruppe. Og blir de først med i en slik gruppe, vil de ikke at noen andre skal vite at de er med og dermed avsløre deres HIV-status.

Jeg er så heldig at jeg har fått bli med i arbeidsgruppen som skal jobbe med disse gruppene, og i uka som var skulle vi reise ut til en landsby for å treffe en av disse gruppene. Det var ikke lett å få til dette treffet da medlemmene i gruppa ikke vil at noen skal vite at gruppa eksisterer. Det ble først bestemt en dato for dette treffet. Jeg gledet meg veldig til å bli med, og teamet var avhengig av at jeg ble med da det var jeg som skulle kjøre. Natta før vi skulle dra fikk jeg selvsagt feber og ble dårlig, men heldigvis for min del, ble møtet flyttet frem en uke.

Så natta før neste avtalt dato fikk jeg nok en gang feber og vondt i halsen. Da jeg hadde så lyst å være med fant jeg frem noen amoxicillin-tabletter Erik hadde liggende ihåp om at jeg skulle klare turen. Feberen slapp og tur ble det.

Det var en opplevelsesrik tur. Da gruppemedlemmene var så redde for å bli avslørt hadde vi treffet seint på kvelden etter at det var mørkt. Det ble et fint møte med gode samtaler, og noen av gruppemedlemmene sa de kunne være med på en informasjonskampanje et annet sted bare det ikke var i deres egen landsby.

Fornøyd gikk teamet til sengs og svettet oss gjennom natten, da det er mye varmere i lavlandet enn i Ngaoundere. Da jeg våknet neste morgen oppdaget jeg at hendene mine var litt hovne, men tenkte bare at det var varmen, og fortsatte på min amocillinkur.

På veien hjem måtte vi innom helsesenteret i nærheten (pluss markedet, pluss en familie som hadde mistet en sønn, pluss en familie til en av de i teamet pluss pluss pluss.... ting tar tid i Afrika).

Men på helsestasjonen traff vi tilfeldigvis en av sjåførene til sykehuset her i Ngaoundere og han så med en gang at dekket vårt var punktert. Han skiftet dekket på et blunk, og godt var det, for ingen av oss i teamet var i stand til det. Han ene i teamet var syk, han andre kunne ikke og vi to damene var heller ikke så stø i dekkskifting.

Men med Isak i nærheten var dekket skiftet på et blunk, og han sørget også for at dekket som var punktert ble lappet langs veien.

Glade og fornøyde og med med alle plikter unnagjort og injamen godt stuet bak i bilen, begynte vi endelig på hjemveien. Men midt i falesen, det vil si Kameruns svar på Trollstigen, sa det pang og reservedekket var flatt som ei pannekake. Man skulle jo nesten tro det var noen som hadde kastet trolldom på oss. Tenk å punktere to ganger rett etter hverandre.

Like fortvila stod vi der ute av stand til å skifte dekk. Men tro det eller ei; der kommer Samuel kjørende, den andre sjåføren til sykehuset her i Ngaoundere. De stoppet da de så oss, og på et blunk var dekket skiftet nok en gang. Men denne gangen passet jeg på å assistere slik at jeg kan det til en annen gang.

Konklusjonen fra teamet ble at det var "de miracle de Dieu".

Takknemlige og fornøyde kom vi oss hjem uten flere punkteringer.

Men utpå dagen etter hjemkomsten fortastte hendene mine å hovne opp, og i tillegg fikk jeg et kraftig rødt/rosa utslett som brant og stakk på samme tid.

Man kunne jo begynne å tro at trolldommen var etter oss allikevel. Men nå viser det seg at jeg visstnok er allergisk mot amoxcillin. Jeg har avsluttet kuren, men kroppen har fortsatt å hovne, og jeg føler meg som en rød/rosa Michellin-gubbe her jeg sitter. Vi får bare håpe allergien gir seg snart, og det gjør den nok. Jeg fikk iallefall vært med på vår første gruppesamling, og det var utrolig gøy og lærerikt. Og nå tror jeg at jeg kan skifte dekk også.