Det er mye å glede seg over som misjonær, men misjonærlivet har også sine triste sider. En av dem er helt klart avskjeder. Det er alltid veldig trist å skilles fra gode venner og misjonærkolleger som har avsluttet perioden og som reiser hjem. Og det er ikke bare vi andre norske som synes det er trist, for vi vil jo kunne treffes igjen i Norge. Men de kamerunske vennene som står igjen synes nok det er enda vondere med slike avskjeder. Og kanskje aller vondest er det for de som reiser etter lang tid her. Man har jo lagt igjen en del av sitt hjerte her, og det er nok aldri enkelt å reise herfra selv om det er venner og familie og nye utfordringer som venter i Norge. Man blir jo så utrolig glad i landet og folket.
På søndag satte altså Andreas og Linda Lund og ettåringen Marius Økland seg på toget for å reise hjem til Norge. Tilbake stod mange kamerunske venner og norske kolleger. At det var en trist avskjed råder det ingen tvil om, og heller ikke det faktum at vi er mange her som kommer til å savne dem.
Etter gudstjenesten fikk Linda besøk av Femmes Pour Christ (FPC) som ville komme med en avskjedsgave. De hadde kjøpt inn et sølvhjerte med tilhørende øredopper til henne for å vise at de setter pris på henne. Hun fikk også klar beskjed om at barnet hun venter i juli er et FPC-barn, og de venter på foto og håper at hun kommer tilbake slik at de kan få se barnet og bære den lille på ryggen. Man vet jo aldri....
Likeså fikk Marius besøk av sportsklubben han har drevet sammen med Bosco, som sang og danset for ham utenfor huset hans før vi dro til togstasjonen. At disse barna vil savne deg, Marius, det er helt sikkert. Og på togstasjonen ble det mange tårer og klemmer, og hvor vi avsluttet med å stå i ring og synge velsignelsen over de som reiste. Vi savner dem allerede.
Nå er det bare familien Bischler igjen sammen med Lena Susort, da også familien Tomren er reist til Norge på ferie. Lena reiser neste uke, men jeg har allerede forberedt henne på at det neppe blir sunget velsignelsen når hun reiser (hverken jeg eller Erik har noe til sangstemme), men det betyr ikke at det blir mindre trist at hun også drar. Vi har hatt et flott år med flotte opplevelser sammen med flotte kolleger, og vi vil bare si takk til dere alle sammen og ønske dere alt det beste videre. At Kamerun fortsatt vil være i deres hjerter er jeg overbevist om, og også det at dere vil være i våre i hjerter. Takk for nå. Vi er utrolig glade i dere og takknemlige for den tiden vi fikk sammen her i Kamerun. Ønsker dere alle Guds rike velsignelse.
På søndag satte altså Andreas og Linda Lund og ettåringen Marius Økland seg på toget for å reise hjem til Norge. Tilbake stod mange kamerunske venner og norske kolleger. At det var en trist avskjed råder det ingen tvil om, og heller ikke det faktum at vi er mange her som kommer til å savne dem.
Etter gudstjenesten fikk Linda besøk av Femmes Pour Christ (FPC) som ville komme med en avskjedsgave. De hadde kjøpt inn et sølvhjerte med tilhørende øredopper til henne for å vise at de setter pris på henne. Hun fikk også klar beskjed om at barnet hun venter i juli er et FPC-barn, og de venter på foto og håper at hun kommer tilbake slik at de kan få se barnet og bære den lille på ryggen. Man vet jo aldri....
Likeså fikk Marius besøk av sportsklubben han har drevet sammen med Bosco, som sang og danset for ham utenfor huset hans før vi dro til togstasjonen. At disse barna vil savne deg, Marius, det er helt sikkert. Og på togstasjonen ble det mange tårer og klemmer, og hvor vi avsluttet med å stå i ring og synge velsignelsen over de som reiste. Vi savner dem allerede.
Nå er det bare familien Bischler igjen sammen med Lena Susort, da også familien Tomren er reist til Norge på ferie. Lena reiser neste uke, men jeg har allerede forberedt henne på at det neppe blir sunget velsignelsen når hun reiser (hverken jeg eller Erik har noe til sangstemme), men det betyr ikke at det blir mindre trist at hun også drar. Vi har hatt et flott år med flotte opplevelser sammen med flotte kolleger, og vi vil bare si takk til dere alle sammen og ønske dere alt det beste videre. At Kamerun fortsatt vil være i deres hjerter er jeg overbevist om, og også det at dere vil være i våre i hjerter. Takk for nå. Vi er utrolig glade i dere og takknemlige for den tiden vi fikk sammen her i Kamerun. Ønsker dere alle Guds rike velsignelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar