Samuel, Aaron og Theodor klare for å gå på kirkeinnvielse i like skjorter som de har fått av tante og onkel til jul. Lite visste de på dette tidspunktet hvilket maraton de stod overfor.
Nå har flyet med alle nordmennen ankommet Ngaundèrè og kirkeinnvielsen av den første kirka, universitets kirka ute på Dang, ble innviet på søndag. Det var en stor dag for både store og små, nordmenn og kamerunere. Erik er jo fult opptatt om dagen med å organisere busser og turer for denne store gruppa, så han hadde selvsagt masse han skulle gjøre og sjekke før vi kom oss avgårde til gudstjenesten. Vi kom derfor en halv time for seint til kirka, men de hadde enda ikke begynt gudstjensten når vi kom. Det tok nemlig sin tid å få alle disse tusener av menneskene inn i kirka. Vi stilte oss i kø, og tiltross for at vi var så seine så havnet vi på første rad. Og det var et syn å kunne snu seg og skue over den store forsamlingen, mange kledde i fest-pagne som var laget til for anledningen.
Pagne er et tøystykke som du kjøper på markedet eller i butikker her. Ett pagne er nok til to skjørt (damene her bruker tradisjonelt to skjørt oppe på hverandre), en topp og et hodeplagg, eller det er nok til en skjorte og en bukse til herrer. Ved alle festanledninger lages det egne pagne med motiver og skrift som forklarer hvilken anledningen de er laget til. Pagnene er ofte veldig fargerike og sprakende, og det tar nok litt tid før den norske smaken på klær helt venner seg til disse fargene og møsterene. Men det skal allikevel være sagt at kamerunerne er utrolig vakre i disse stoffene. Det blir ikke helt det samme på bleke nordmenn.
Jeg er nok den siste misjonærene her ute til å sy meg pagne, men til denne kirkeinnvielsesfesten var også jeg nødt. (Men jeg skal vel innrømme at jeg bare brukte skjørtet da jeg ikke var helt fornøyd med toppen, det ble litt voldsomt. Men jeg har kjøpt tre andre pagner som ligger klare til å bli sydd opp, så det varer nok ikke så lenge til før jeg også trer inn i rekkene som vassekte misjonær.). Det var også sydd opp pagne til de norske besøkende, så nesten alle kom vi i kirka festkledde på afrikansk vis. Til og med Erik hadde fått sydd seg en skjorte for anledningen.
Det var et enormt syn å skue over den store forsamlingen som var møtt opp for å være med på denne kirkeinnvielsen. Kirka var fult til randen, og ute var det satt opp massevis av benker, allikevel var det ikke sitteplasser til alle. Men feststemningen manglet det ikke på.
Her sitter de på første rad og venter på at gudstjenesten skal starte
Kirkefester i Kamrun og i Norge er ikke helt det samme. En stor begivenhet som å innvie en kirke er ikke unnagjort i en fei. Det skal tales, det skal synges, klappes og danses. Det blir brukt tid på bønn og lovprising. Ja, så hele gudstjenesten varte til slutt i fem timer. Og med tre små barn på første rad var det en aldri så liten utfordring. Men det skal sies at det er aldri langdrygt selv om gudstjenestene varer lenge her. Det er mest sang og glede som preger gudstjenesten. Når jeg sitter i kirka her blir jeg alltid rørt til tårer av sangen og gleden, men også av det lille som jeg forstår som blir sagt. Og på søndag rant tårene i nesten fem timer, litt slitsomt, men det var mest av glede og fryd.
Kjetil Aano hadde en fin hilsen som Erik Sandvik oversatte til fransk
Bjordal, fungerende Biskop av Møre (ble det rett denne gangen da mon tro?)hadde en engasjert tale
Her ser dere noen av prestene som var tilstede på gudstjenesten
Kirkepresidenten i EELC stod for selve innvielsen av kirka
Men det mest rørende øyeblikket i gudstjenesten var når kirkepresidenten hadde innviet kirka, for så å annonsere at kirkas offensielle navn er Njell Lofthus kapell. Jeg kjenner ikke Njell Lofthus personlig, men vi er nok mange som kjenner til historien om arbeidet hans her ute i Kamerun. Hvordan han jobba og stod på for å bygge denne kirka. Han bar på stein og trilla på jord, før han så ramlet ned fra taket på kirka under byggingen og brakk ryggen og måtte sendes hjem i luftambulanse. Men det hindret ikke Njell Lofthus i å ta turen tilbake til Kamerun nå for å være med på innvielsen av kirka han var med og bygget. At kirka ble dedikert til hans arbeid og innsats er kamerunerenes måte å vise ham ære og takknemlighet på, og studentene jublet høyt da kirkepresidenten annonserte kirkas navn to ganger høyt og tydelig.
I slutten av gudstjenesten la prestene hendene på Njell Lofthus og hele menigheten bad for ham
Det synes nok ikke så godt på dette bildet, men etter å ha ligget og krøpet rundt på et skittent gulv i fem timer så var denne gutten skitten fra topp til tå og måtte rett hjem i badekaret.Men det var iallefall en fantastisk fin søndag og en flott gudstjeneste. Og vi gleder oss allerede til neste søndag når Milleniumskirka på stasjonen skal innvies. Da håper de på opp til 10000 besøkende. Kirka rommer normal sett 1500 mann etter europeisk standard, og 3000 etter afrikansk standard, men med litt velvilje blir det nok plass til langt flere også inne i kirka på denne søndagen. Håper ungene holder ut like godt den søndagen også.
Mellom disse to kirkeinnvielsene er det mange aktivteter som foregår for de besøkende hver dag. Vi misjonærer har fordelt ulike oppgaver oss imellom, og det blir arrangert guidet turer i byen og på markedet, utflukter, leirbål, konserter, safari, besøk i landsbyer osv. Ja, så vi har nok å gjøre om dagen, og Erik, som gammel hotellmann, storkoser seg. Etter syv måneder i Kamerun får han endelig holde på med noe han kan og er god på, i motsetning til fransken som vi vanligvis sliter med. Ja, så han jobber natt og dag, og springer hit og dit, og ordner og fikser. Han koser seg stort i alle fall.
Avslutter med noen bilder av barna:
Theodor og de andre guttene laget papirfly
Theodor og Einar
Josef, Mikael og Einar bretter fly
Her har Aaron fått tak på et papirfly som han prøver å kaste slik som de store
Theodor er ikke så lik sin far; han synes nemlig at "gekkoene" er søte, og når han finner de inne i huset fanger han dem og slipper dem ut. Dette var en søt liten baby-gekko. Tror en gekko må ha lagt egg inne på kjøkkenet et sted for vi finner stadig vekk noen små søte gekkoer krypende rundt på kjøkkenet.
Det var en som sa en gang: "Første barnet en får bader man hver dag, nummer to bader man en gang i uka, men nummer tre tørker man bare støv av". Theodor er oppdratt etter boka når det gjelder gotteri og søtsaker, og selv om Erik overdriver litt når han sier at Theodor ikke fikk smake brus før han var fem år (han fyller fem først i sommer), så stemmer nok det at han ikke fikk smake brus og gotteri annet enn når tantene smuglet i han noe uten at mor visste det. Men denne karen har visst hvordan man drikker brus fra flaske allerede som ett-åring. Sånn går det
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar