MILLENIUMSKIRKEN ER INNVIET

Det var et utrolig vakkert syn da prestene kom gående i prosisjon over kirkeplassen på vei til fest-gudstjenesten

24. februar 2008 var en stor dag her i Ngaoudéré. Da ble Milleniumskirka innviet. Kirka som en har jobbet på så lenge, og kirka som en har ventet så lenge på da den gamle var blitt altfor liten. I den gamle kirka måtte man nemlig bære benker fra skolen og søndagskolen og sette utenfor kirka hver søndag for at alle skulle få sitteplass under gudstjenesten. Ja, så den nye kirka er veldig kjærkommen for menigheten, men også for den nå etterhvert nasjonale kirka EELC. Denne kirka er et monument både i byen og i landet.

Vi var alle spente på denne store festen, både vi misjonærer, de norske gjestene og ikke minst kamerunere selv. Dette var en stor dag for alle.

Emelienne (barnepiken) kom og hjalp meg med å få barna klar til gudstjenesten, og det var nok hovedgrunnen til at vi kom i tide. Da vi kom ned til kirka stod det mange mennesker og ventet utefor, og over kirkeplassen kom alle prestene og mange medlemmer av menigheten, alle kledd i fest-pagne, gående i en lang prosisjon. Det var et utrolig vakkert syn.

Før vi skulle gå inn i kirka skulle snora foran hoveddøra klippes, og vi ble alle ventende utenfor. Jeg og Erik og Emelienne ble stående litt bak med en av sidedørene med barna. Da snora var klippet, åpnet de av dørene der vi stod (det er fire dører ved siden av hverandre), og plutselig kom det tusenvis av mennesker strømmendes på. Alle visste jo at det ikke var plass til alle inne i kirka så her gjaldt det å komme seg fort inn dørene. Erik med Theodor på armen ble klemt mot den ene døra som var lukket og han prøvde å rope til folk at de måtte ta det forsiktig uten at det hjalp. Jeg så hva som var i ferd med å skje, men siden jeg hadde Samuel på armen var det lite jeg kunne gjøre. Å sette han fra meg i det folkehavet ville vært galskap. Erik måtte ta spenntak med den ene foten i veggen, og prøve å holde folkemengden unna mens han jobbet seg mot døra med Theodor gråtende på skuldrene. Da Erik klarte å komme seg innfor døra åpnet han de andre tre dørene og trykket av mennsker løsnet. Det var en veldig skummel opplevelse både for far og sønn, men det gikk heldigvis godt. Men selv om det både var skummelt og kanskje noe unødvendig, så er det noe å tenke på at her presser de på for å få lov til å komme inn i kirka. Det opplever man ikke så ofte i Norge akkurat.

Her ser dere prestene og menigheten i prosisjon foran kirka på vei mot fest-gudstjenesten.

Vi kom oss til slutt trygt inn i kirka alle mann og fant oss plasser. Og som på Dang, så var det litt av et syn å skue over forsamlingen. Ranveig fortalte at en av jentene som sang i koret var oldebarnet til den første mannen som ble døpt her på stasjonen. Tenk, og bare noen få generasjoner etter så fylles kirka slik som dette. Man blir fylt av forundring og takksigelse når man nå ser hvilken frukter arbeidet bærer. Tenk å få lov til å være en del av dette arbeidet.

Det var utrolig å se alle disse mennskene på gudstjenesten

Her sitter Erik og guttene klare til en ny fest-gudstjeneste

Bjørdal bad om velsignelse over alteret

På podiet i kirka satt det prester både på venstre og høyre side. Dette var en festdag for hele EELC.

På denne gudstjenesten ble også Jim og Karen Noss hedret med medaljer fra Paul Biya, presidenten i Kamerun, for lang og tro tjeneste. Jim kom ut til Kamerun sammen med sine foreldre og to brødre som en liten gutt, og har nesten vært her siden. Han har vært hjemme i USA for å ta høyere utdannelse og etter å ha giftet seg kom han og kona, Karen, ut til Kamerun på nytt. Og her har de vært og jobbet et helt liv. Men nå til sommeren har de bestemt seg for å reise hjem til USA, men det arbeidet de har bidratt med vil bestå lenge etter at de har forlatt Kamerun. De har gjort en formidabel innsats for EELC her i Kamerun.

Det var mange som skulle takkes i denne gudstjenesten, og det er også mange som har bidratt til og gjort det mulig at denne kirka nå står ferdig. Erik Sandvik har vært en sentral pådriver og fikk en fortjent takk i form av tradisjonell klesdrakt. Madam representant, Ranveig Kaldhol, var også oppe og fikk overrakt en gave; Kjetil Aano, Jim Noss med flere.

Og det var en fryd å se på Reinert Berge under gudstjenesten. Han hadde god grunn til å være stolt. Ikke bare har han, med sine fysisk begrensninger, jobbet natt og dag på denne kirka. Han har klatret i stilas (selv om han nok ikke burde) og passet på at alle gjorde det skulle og sørget for at arbeidet gikk fremover. Men det er også hans sønn, Ove Morten Berge, som er arkitekten bak kirka. Kirka er en kopi, men noe større, av kirka på Randaberg, som også Ove Morten er arkitekten bak. Og ikke nok med det, men hans andre sønn, Odd Arne Berge, var initiativtaker til at det i det hele tatt ble chartet et fly og 176 nordmenn kom ned til denne innvielsen.

Reinert tok imot takk og hyllest

Men nok en gang ble det en lang gudstjeneste for barna. Da vi begynte å kle på barna på morgenen lurte Theodor på om han skulle på skolen. Da han fikk høre at vi skulle i kirka så brast han i gråt, for han husket så inderligt godt den lange gudstjenesten ute på Dang. Redningen ble da at han fikk lov til å ta med nitendoen sin. Men nok en gang varte gudstjenesten opp imot 5 timer, men utrolig nok så gikk det ganske greit med barna også denne gangen.

Samuel fant et godt fang å sovne i hos Emelienne, Theodor spilte nitendo, og Aaron susa rundt og spiste på kjeks.






Etter gudstjenesten var det laget i stand mat til alle fordelt ut på ulike klasserom på College og maternelle skolen. Barna var slitne og trøtte så det gjorde godt med litt brus og mat. Det var Femme pour Christ som hadde stelt i stand all den maten, og det var ikke lite mat som var gjort i stand til alle disse tusener av mennesker. Til og med Lamidoen, som er streng muslim, hadde donnert en hel ku til festen, og han hadde også sendt en representant til å delta på gudstjenesten. Turistministeren i landet var også tilstede, og han lovet å gi de pengene som mangler for å fullføre kirka helt. Det ble mottatt med stor jubel i forsamlingen.

Vi hadde veldig god hjelp av Emelienne denne dagen

Og nok en gang var barna gørr-skitne etter å ha krøpet rundt på gulvet hele gudstjenesten. det var rett hjem i badet og så i seng.



Men det har jo skjedd mye denne uka nordmennen har vært her. Alt fra utflykter til safari, besøk i landsbyer osv. På lørdagen fikk vi audiens på Lamidatet, slottet til den lokale muslimske kongen. Lamidoen har tradisjonelt sett mye makt, og også idag utøver Lamidoen makt. Muslimene kan ved mindre overtredelser velge om de vil dømmes av Lamidoens rettsvesen, eller av det sekulære rettsvesenet. Lamidoen har da egen rettssal, eget fengsel og han kan straffe med fengsling, pisking, bøter osv.

I søylene på vei inn i slottet sies det at det ved bygging ble murt inn levende mennsker som en form for straff. På den ene siden av søylegangen skal det være murt inn menn og på den andre siden kvinner. Det skal da sies at dette er et gammelt historisk bygg, så dette er ikke blitt gjort i nyere tid.

Her er vi på vei inn til Lamidoens rettsal

På vei inn i rettslokalet

Stine viser søylene hvor mennesker er murt inn

I hjørnet på dette taket finnes en luke til et stort loftsrom hvor Lamidoen og hans menn kunne gjemme seg i tilfelle krig

Theodor og Samuel syntes det var spennende hos kongen

Inne på rommet til Lamidoen hang det elefantører på veggen som ble brukt som skjold i krig

Lamidoens seng??

Her sitter Lamidoens vakter og passer på

Etterpå omvisningen på Lamidatet ble vi presentert for "Fantasia". Det er en forestilling hvor det spilles musikk og Lamidoens soldater rir i full fart med sine araberhester for å demonstrere Lamidoens styrke og makt. Som gammel rytter ble jeg litt rystet da mange av hestene blødde fra munnen etter har behandling av tøylene med rykking og napping. Kunne kanskje ha tilbudt Lamidoens soldater et lite dressurkurs?

Lamidoen spillemenn

Her står turistene klare for å se forestillingen

Flotte var de nå disse hestene og rytterne i sine drakter og utsmykninger

Etter "Fantasiaen" var det leirbål ved den norske skolen. Hotellskolen i byen stod for matserveringen, Malaika, koret som skal til Norge i sommer, hadde en liten minikonsert, og det var takketaler og sang rundt leirbålet.

Men det var også en stor overraskelse i vente. Og den var stor. En slangefanger kom og viste fram sin høygravide pytonslang på 3 og en halv meter. Og etter å ha vist den fram inne på biblioteket på skolen, skulle alle gå under slangen på vei ut, og de som ville kunne klappe slangen. Både Theodor, Samuel og mamma var tøffe nok til å klappe slangen, men Erik syntes det var nok at han løftet Samuel opp for å klappe.

Her tester Erik maten til Kameruns hotellskole. Som hotellmann selv var han godt fornøyd

Malaika holdt minikonsert

Midt under takketalene forsvant Samuel for oss. Vi leita og leita, og til slutt fant vi ham sittendes så fint på en stol lengre framme hvor han lyttet villig til det som ble sagt

Her er alle samlet til lovsang rundt bålet

Einar, Samuel og Theodor satt rundt bålet

Her er Astrid med og viser størrelsen på slangen

Stilig slang.....

Ungdommene fikk også prøve å holde slangen

Her klapper Theodor slangen. Mamma prøvde også

Her klapper Samuel slangen, mens pappa lot det være med å se på

Pytonslangene er ikke giftige, men de kan bite hardt og kan rive av med tennene sine

I går kveld etter en lang uke med masse aktiviteter og så en lang dag i kirka, skulle Erik legge Samuel på kvelden. Men da det nærmet seg leggetid var ikke Samuel å finne noen sted. Vi lette over alt i huset og vi ropte høyt etter ham. Vi kikka inn på samtlige rom mange ganger uten å finne gutten. Det var først etter at Theodor forslo at Samuel kanskje hadde gjemt seg at jeg gikk og kikka inn på lekerommet enda en gang. Først så jeg ikke noe til ham, men så fant jeg ham til slutt.....sovende. Ikke rart at han kunne være så stille på det gode gjemmestedet sitt:

Ikke tenkte vel jeg på å kikke oppi lekekassa til å begynne med. Men der lå han altså og sov så godt.