MITT DILEMMA

I sommer tilbrakte vi hele ti uker i Vichy, Frankrike, for å gå på språkopplæring. Grunnen til at vi fikk innvilget et såpass langt opphold på språkopplæring var fordi Erik skulle overta som representant nå i høst, og for at jobben ikke skulle være for tidskrevende så ville det være en fordel med noe mer franskkunnskaper.

Og jeg må jo innrømme at vi trivdes godt i Vichy. Det som gjorde oppholdet ekstra fint var at våre tre gutter gikk alle på fransk skole mens vi var der. Først gikk de på fransk førskole (maternelle), før de så gikk over på sommerskole da sommerferien begynte. Barna stortrivdes på skolen, og franskkunnskapene deres ble veldig fort forbedret. Det tok ikke lange tida før de alle tre bablet i vei på fransk. Vi merket forskjellen godt når vi var på lekeplassen. Fra å være en gjeng sjenerte norske gutter som ikke ville svare når de ble snakket til, ble de etterhvert mer og mer utadvendte og torde også til slutt å ta kontakt selv med andre franske barn.

At både jeg og Erik også hadde stort utbytte av oppholdet var også viktig. Vi fikk en del detaljer på plass i språket, og samtidig så greide vi å slappe godt av i Vichy. Det ble en fin sommer for oss alle i Frankrike.

Og at ungene har hatt stor nytte av oppholdet i Frankrike merker vi også veldig godt etter at vi kom tilbake hit. Theodor snakker i vei på fransk, og også Samuel tør nå å snakke med de kamerunske barna og han skjønner godt det som blir sagt til ham. Og Aaron har fått en bestevenn i Daouda (en ungdom som hjelper oss med barnepass). De to kan sitte lenge på gulvet sammen og snakke om både det ene og det andre.

På bakgrunn av denne gode opplevelsen så snakka jeg og Erik om at kanskje vi skulle prøve å få til å tilbringe også neste sommerferie i Vichy istedet for å reise til Norge. For at vi skal klare det så må vi gå bevisst inn for å spare en del av lønna vår. Ja, for neste år må vi ta det på egen regning. Jeg tror vi kan klare det hvis vi bare er litt bevisste.

Men så idag kommer da en gammel fulanidame på døra mi. Hun har vært her før. Hun hadde vært oppe på sykehuset og fått diagnosen grå stær. Legen mente at de kan operere, men det vil koste. Så der satt jeg på verandaen med denne gamle dama som spør etter penger til en operasjon som ikke er billig, men jeg kunne ha fått det til. Og mens hun legger ut om sin redsel for å bli blind så sitter jeg og tenker på min spareplan for Vichy neste sommer. Hva i allverden skal jeg gjøre?

Gode Gud, gi meg visdom.

Jeg vil jo gjerne gi mine barn de beste opplevelsene og investere i deres ve og vel. Men hvor langt kan jeg gå?

"Ja, jeg misunner deg ikke det dilemmaet," var det en venn av meg i Norge som sa. "Men sånn er det vel i den verden du lever i der nede."

Og da måtte jeg spørre meg selv om vi ikke alle lever i samme verden?

Har vi ikke én tro, ett kall, én Gud? Forskjellen er vel bare at hos oss så ser vi fattigdommen rett inn i øynene og vi har ikke mulighet for å se bort. Vi er nødt til å gi et konkret svar til en konkret person i en konkret nød. Mens i Norge kan man lettere sku av tv'en, snu seg bort og fortsette med våre egne planer uten å bli forstyrret av så mange som banker på døra. Men det er vel da fortsatt samme verden og samme ansvaret?

Gud gi meg visdom!

Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt,
skal høste sparsomt, og den som sår
rikelig, skal høste med rik velsignelse.

Enhver må gi slik som han setter seg
fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang.
For Gud elsker en glad giver.

Og Gud er mektig til å gi dere all
nåde i rikelig mål, for at dere alltid
og i alle ting kan ha alt det dere trenger
til, og ha overflod til all god gjerning.

2.Kor 9 6-8


Tør vi hvile i dette? Tør jeg det?