VIVE LA FRANCE

Nå er vi altså på plass i Vichy, Frankrike, og på mandag begynte også jeg og guttene på skole. Jeg på franskkurs, og guttene på fransk førskole. Erik som kjørte bil ned til Vichy i forveien var allerede godt i gang med kurset da vi ankom Vichy. Vi var alle veldig spente på skolestarten, men det har gått som en drøm. Guttene går på en katolsk skole tre minutters gange fra vår skole, og de går i hvert sitt klassetrinn. De har som oss, fri to timer midt på dagen, og da henter vi dem for å spise lunch sammen med dem. Det er bare fem minutter til leiligheten hvor vi bor. Ganske koselig faktisk. Og hver gang guttene ankommer skolen blir de møtt av lærerne sine med et kyss. Akkurat det er jeg glad vi voksne slipper på vår skole, men alt ser ut til å fungere veldig godt.

Det var iallefall tre veldig fornøyde gutter vi hentet på skolen etter endt første skoledag. Og de hadde fått mange komplementer for at de var så fine i like skjorter som de hadde fått av tante Torhild.

Ellers så har vi det fint i Vichy, selv om dagene nå er fult belagte for oss alle. Og allerede på mandags morgen drar Erik en uke til Kamerun for å være med på kirkas generalforsamling. Det blir nok spennende. Da får jeg og gutta boyz klare oss selv. Godt vi har bil her da.

Vi var jo to uker i Arendal før vi dro ned hit og der fikk vi unnagjort en del legebesøk og tannleger og diverse. Da vi var hos tannlegen fikk mamma Sandra seg en aldri så liten oppvekker. Med en gang Samuel åpnet munnen sa tannlegen bestemt. "Ser gutten bruker tutt enda, ja". Da kunne man se et stort rundt hull mellom tennene da Samuel bet tennene sammen. Altså hadde tannveksten formet seg rundt tutten og gjort noe med bittet hans. Dette er jo sikkert helt vanlig og retter seg nok ut når de slutter med tutt, men jeg hadde aldri sett det så tydelig før. Før vi var ute av tannlegekontoret var jeg fast bestemt på at nå fikk det være slutt med tutten. Den måtte vi bare bli kvitt.

Etter knall hard manipulering av den mellomste satte vi oss sporenstreks i bilen til dyreparken i Kristiansand og gav tutten til Kaptein Sabeltann. Det jeg ikke hadde regnet med var at da sprang også Aaron fram og kastet tutten sin i skattekista. Så der stod vi da med to smågutter og ingen tutter. Og like etterpå satte Erik seg i bilen og kjørte avgårde til Frankrike. Så med andre ord så var det jeg som stod der med to smågutter og ingen tutter. Ikke akkurat det mest smarteste og sympatiske trekket vi har gjort med tanke på at vi var på besøk oss tante Inger Elise og onkel Tormod. Vi er nok bråkete nok å ha på besøk som det er om man ikke skal benytte anledningen til tutteavvenning før tida også når man bor hos andre. For for Aaron sin del kom det nok litt brått på. Han kunne jo ikke skjønne hvorfor vi ikke bare kunne kjøre tilbake til dyreparken og hente tuttene igjen. Men her gjaldt det altså å stå løpet ut. Hadde man sagt A fikk man si B.

Men nå kan vi altså med glede og begeistring meddele tante at nå har krisen lagt seg og de to små har innfunnet seg med at det som er gitt til Sabeltann, det blir hos Sabeltann. Men vi må jo beklage sjauen vi skapte den siste uka. Nå håper vi bare på at tennene skal skinne og bittene skal rette seg til. Men de leggerutinene den siste uka i Arendal var ikke gode....

Etter at Erik var kjørt til Frankrike fikk vi akkurat med oss 17. mai-feiringen før også vi satte oss på flyet til sydligere breddegrader. Jeg hadde vært ute og handlet inn 17.mai-antrekk til guttene, og de var så fine så, men de hadde ikke mindre enn fem lag med klær på seg. En t-skjorte, en langarma genser, en korarma skjorte, en polo t-skjorte og jakke. Sånn er det å komme fra Afrika til Norge. Men tiltross for at det var litt kaldt så ble det en flott dag sammen med tante Inger Elise og Onkel Tormod og søskenbarn. Vi så på toget og spiste pølser og kaker. Og før Erik dro så lovte han guttene at på 17. mai kunne de spise så mye is de bare ville. Lett for ham å si som satte seg bilen og kjørte avgårde. Men det ble allikevel ikke mindre enn 6 is på hver. Og til og med potetløp som seg hør og bør på en 17. mai-feiring. Og det vanket selvsagt premie til alle de små.

Men jeg må innrømme at det også var godt å komme til sydligere breddegrader med over 30 varmegrader i Vichy!!!!!

Nå satser vi på å ta livet litt fransk i noen uker, og jeg tror både vi voksne og guttene kommer til å lære oss mye fransk. Vi har det iallefall godt, og jeg tror det kan bli både et nyttig og fint opphold her i Vichy.