.
2. juledag ble vi med Jan Erik og familien ut til Tello-fossen (ca en times kjøring på grusom vei) hvor vi spiste kveldsmat og så på fossefallet.
2. juledag ble vi med Jan Erik og familien ut til Tello-fossen (ca en times kjøring på grusom vei) hvor vi spiste kveldsmat og så på fossefallet.
Theodor ved fossen 
Etterpå skulle vi alle kjøre ut til landsbyen med samme navn for å være med på en filmfremvisning av en Jesus-film som er oversatt til fulani. Vi trodde alle at Tello-landsbyen skulle ligge like ved fossen, men da vi begynte å forhøre oss så lå den nesten 4 mil enda lengre ut på hompeveien. Jeg hadde heldigvis pakka godt med klær til barna, for vi kom ikke frem før godt etter mørkets frembrudd, og på denne tiden av året blir det veldig kaldt på kveldene/nettene. Når vi nærmet oss landsbyen så stod det masse mennesker ute ved veien og ventet på oss. De brøt ut i spontan sang og dans da de så bilene kom (de hadde sikkert ventet en stund), og de løp etter bilene da vi kjørte inn på den plassen hvor filmen skulle vises. Det var et evangelieteam fra en av kirkene her i byen som hadde møtekampanje ute i denne landsbyen, og Jan Erik var bare spurt om å komme og vise filmen. 
Å se film på et stort lerret utendørs midt ute i bushen er en stor begivenhet for hele landsbyen. Alle hadde møtt opp; unge menn og gamle menn, kvinner og barn, muslimer og kristne. Men det er også stort for mange å se film om Jesus på sitt eget språk. Da vi kom fram hit stoppet Erik bilen, tok han på seg en genser og forsvant for å hjelpe til med å rigge opp til filmfremvisningen. Jeg fikk heldigvis (og jeg mener virkelig heldigvis) kledd godt på barna før jeg låste bilen. For der hadde jo Erik gått fra bilen med nøklene i. Ikke til å tro. Laaaaaangt ute i bushen, og det var mørkt og kaldt og vi hadde med tre små barn med oss. Gjett om jeg ble stressaUnder hele filmfremvisningen prøvde de å dirke opp døra på bilen uten hell. Erik prøvde til og med å knuse bakruta før han kom på at det kanskje ikke var så lurt allikevel. Reservedeler til biler er ikke så lette å få tak på. Jeg og Erik fikk ikke med oss så mye av filmen, for vi hadde, skal vi kalle det en vennskaplig debatt, om hvem sin feil det var at nøklene befant seg inne i bilen; den som hadde gått fra bilen med nøklene i eller den som låste dørene for at ingen skulle stjele kameraene og alt det som lå inne i bilen? Etter filmfremvisningen pakket vi oss alle inn i de to andre bilene og reiste hjem. Vi satt trangt, men det gikk.
Å se film på et stort lerret utendørs midt ute i bushen er en stor begivenhet for hele landsbyen. Alle hadde møtt opp; unge menn og gamle menn, kvinner og barn, muslimer og kristne. Men det er også stort for mange å se film om Jesus på sitt eget språk. Da vi kom fram hit stoppet Erik bilen, tok han på seg en genser og forsvant for å hjelpe til med å rigge opp til filmfremvisningen. Jeg fikk heldigvis (og jeg mener virkelig heldigvis) kledd godt på barna før jeg låste bilen. For der hadde jo Erik gått fra bilen med nøklene i. Ikke til å tro. Laaaaaangt ute i bushen, og det var mørkt og kaldt og vi hadde med tre små barn med oss. Gjett om jeg ble stressaUnder hele filmfremvisningen prøvde de å dirke opp døra på bilen uten hell. Erik prøvde til og med å knuse bakruta før han kom på at det kanskje ikke var så lurt allikevel. Reservedeler til biler er ikke så lette å få tak på. Jeg og Erik fikk ikke med oss så mye av filmen, for vi hadde, skal vi kalle det en vennskaplig debatt, om hvem sin feil det var at nøklene befant seg inne i bilen; den som hadde gått fra bilen med nøklene i eller den som låste dørene for at ingen skulle stjele kameraene og alt det som lå inne i bilen? Etter filmfremvisningen pakket vi oss alle inn i de to andre bilene og reiste hjem. Vi satt trangt, men det gikk. 
Erik ble plassert bak i bakrommet på en klappstol. Tror han hadde litt vondt i ”fua” etter den lange kjøreturen på de veiene. Før vi dro måtte vi også betale en fyr til å sove på lasteplanet på bilen, for med nøklene stående i bilen ville den jo være utrolig lett å stjele. Vi kom hjem seint på natta, trøtte og slitne,Erik rigger seg til bak i bilen
Einar og Theodor og tidlig neste morgen måtte jeg og Erik opp tidlig og låne en bil og kjøre den laaaaaaaange veien helt ut til landsbyen igjen for å hente bilen. Vi tenkte jo at vi bare skulle hente bilen og dra igjen med en gang. Vi skulle jo egentlig ha gjort oss klar for å dra på tur med onkel Werner denne dagen. Men da vi kom til landsbyen så var evangelieteamet i ferd med å holde gudstjeneste og vi måtte selvsagt delta. Etter gudstjenesten ville teamet gjerne at vi skulle være med og hilse på den lokale kongen, lamidoen. Han spurte om vi ikke kunne hjelpe til med å bygge en kirke i landsbyen hans. Hvis vi ikke kunne hjelpe til med det, så måtte vi i alle fall be til Gud om at Gud ordnet det slik at landsbyen kunne få en kirke. Og han ba også om at vi måtte be for ham og for familien hans. Etter det tok teamet oss med rundt i landsbyen for at vi skulle få treffe flere av de som hadde kommet til tro på Jesus, og de ville veldig gjerne at Pasteur Bischler skulle be for disse. Så vi ble med rundt i landsbyen hvor vi traff mennesker som Erik måtte be for. Blant annet en eldre dame som satt i døråpningen av hytten sin hele dagen. Hun var lam fra livet og ned og hadde ingen familie. Hun var derfor prisgitt den hjelpen kateketen i landsbyen gav henne. Vi måtte også be for en eldre mann som var dårlig til beins og som bodde alene og som hadde det vanskelig. Vi traff også en ung mann som tidligere hadde vært landeveisrøver, men som nå hadde gitt sitt liv til Jesus. Mens vi var der kom også tre muslimske kvinner bort til oss og fortalte at de ville bli kristne, og Erik måtte be for dem også. Slik gikk dagen i Tellolandsbyen. Evangelieteamet var jo overbevist om at det var Guds vilje at nøklene ble låst inne i bilen, for det var meningen at vi skulle få være med i Tello-landsbyen og be for alle disse menneskene og få se de tingene Gud gjør ute på landsbygda i Kamerun. Etter bønnerunden avsluttet vi med middag hjemme hos kateketen før vi tok fatt på den lange turen hjem. Hjemme gikk onkel Werner og de små og ventet. Heldigvis var Emelienne der til å hjelpe til med barnepasset, ellers hadde nok onkel vært litt utslitt ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar