PÅ BESØK HOS SPEDALSKE

Hvem skulle vel tro at en flyttet til Afrika for så nesten å fryse i hel? Jeg fryser sånn for tiden. Og det var så plutselig dette skiftet kom. Fra en dag til en annen var det plutselig mye kaldere. Jeg har jo alltid vært fysen av meg, men at jeg skulle gå rundt midt i Afrika og klage på kulden, hadde jeg ikke trodd. På morgenen kler jeg meg selv og barna nesten som om det skulle vært midtvinters i Norge. Aaron har ullbody og ullstrømpebukser på, og selv har jeg både en og to gensere under fleecejakka. Husene her er jo mye kaldere enn husene i Norge selv på vinterstid, så det er til tider vanskelig å stå opp om morgen, og dusje klarer jeg først ut på dagen når solen har fått noen timer på seg å varme opp lufta. Men utpå formiddagen får sola tak på de kalde vindene, og ved middagstider er det atter en gang godt og varmt, heldigvis. Været minner mest om våren i Norge. Men i stedet for å klage på kulden i Norge så setter man seg heller på utekafé med pledd rundt seg og snakker om hvor fint været er. Ja, så jeg skal nok ikke klage. Og det skal kanskje nevnes at Erik går med t-skjorte hele dagen, og så snart jeg snur ryggen til så tar han av litt klær av barna, for han mener bestemt at jeg overdriver noe.

Samuel, Einar og Theodor

Jean Pascal underviser
Ellers så har vi kommet i gang med tamtam kurs for misjonærbarna på stasjonen. Jean Pascal hadde en flott time hvor han lærte barna både historien bak de afrikanske trommene, forskjellige typer trommer og forskjellig bruk av trommene. Barna fikk også demonstrert hvor flinke de skal bli da Jean Pascal imponerte med sin trommespilling. Og barna lærte ulike slag og ulike rytmer. Håper de kan få med seg noe av de afrikanske rytmene med seg hjem i blodet.

Barna lytter ivrig på Jean Pascal som forteller

I går var jeg sammen med Ranveig på en markering på klinikken for spedalske i Foubarka utenfor Mbe, siden det var den internasjonale dagen for de spedalske. Det er ca en og halv time nordover, men det er ned fra fjellplatået, så for å komme dit må man kjøre på en svingete og bratt nedstigning. På disse veiene møter man ofte mange gamle trailere med dårlige bremser og som er lastet langt over det som trailerne en gang var lagd for. Det er et litt uhyggelig syn å se alle de trailerne som har forulykket langs veien, og hvor førerhus er knust og tilhengerne og last ligger veltet. Jeg holder alltid pusten litt når vi passerer dette området.

Jammen ikke rart man har hjertet i halsen når man møter disse trailerne

Kvinnene på klinikken

Ranveig deler ut gaver

Til de spedalske i Foubarka hadde man samlet inn en del gaver som ble delt ut til alle de innlagte; alt fra såper, håndklær, salt, mel og tepper. Det var representanter tilstedet fra misjonen, sykehuset i Ngaoundéré, den lokale helsetjenesten og fra myndighetene. Klinikken ble i sin tid startet av NMS i 1958 og den største delen av driften kommer fortsatt fra NMS. En av de som bodde her kom fra Tchad-området og hadde gått i over en uke for å komme til denne klinikken, for han hadde hørt at her fikk spedalske god pleie. I dag er det 23 pasienter ved klinikken, men det er 80 pasienter i distriktet som behandles for spedalskhet. Den nye politikken til helsemyndighetene i landet er at de syke nå skal få behandling der man bor, og ikke samle de spedalske i bestemte klinikker som denne. Klinikken tar derfor ikke inn nye pasienter, men forsøker å sørge godt for de som allerede bor her og som må leve med sine handikapp som følge av sykdommen.


Det var stor glede over gavene de fikk


Man kunne tydelig se at mange var merket av sykdommen

Mennene på klinikken