Lenge hadde vi tenkt at vi skulle ta oss en tur ut i broussen (bushen) og oppleve en ordentlig utestasjon langt fra sivilisasjonen, uten strøm og telefondekning. Og da er jo ikke alternativene så mange lenger. Vi har bare Solbjoerg igjen i Gadjiwan, en pensjonert misjonær som etter 40 år i tjenesten stadig kommer ut og tilbringer 6 mnd i året på sitt kamerunske hjemsted, Gadjiwan, vest for Ngaoundéré mot Nigeriagrensa.
Og forrige helg pakket vi bilen sammen Annbjørg og Dagfinn og gav oss ut på vår lille eventyrreise. Douda, som ofte passer barna våre på ettermiddagen, er også fra Gadjiwan, og han var med som veiviser. Vi plukket også opp to damer og en nyfødt baby som hadde vært på sykehuset her i Ngaoundere for å ta disse med tilbake til landsbyen sin.
Det er en lang tur til Gadjiwan, 7 timer i bilen. Ikke fordi det er så langt i kilometer, men fordi veiene er så usedvanlig dårlige og de blir bare verre og verre for hver regnsesong. Ja, så etter å ha kjørt en del timer på det som vi syntes var en dårlig vei så gjorde det godt med en liten matpause. Men da kunne Daouda oppmuntre oss med at vi slettes ikke hadde kjørt på noe dårlig vei enda, vi hadde bare kjørt på god vei så langt. Den dårlige veien begynte nemlig først etter falaisen (en svingete vei ned en fjellskrent). Og litt etter Tingjéré kom falaisen og vi snirklet oss ned på en bratt, svingete fjellvei uten sikring. Og ganske riktig; i bunnen av falaisen steg tempraturen en god del grader og og kvaliteten på veien sank tilsvarende. Det er ikke rart at det tar sin tid å komme til Gadjiwan da snittfarten på store deler av dette strekket lå mellom 10-20 km/t.
Hvis det ikke blir gjort noe med denne veien ganske snart så risikerer man at veien blir ufremkommelig etter neste regnsesong, og da blir det ikke lett for folk fra péré-sletta å komme seg opp til Tingjéré og videre hvor mye av varene hentes fra og hvor det finnes sykehus.
Men det var godt å komme frem til Gadjiwan, og vi ble godt tatt i mot av Solbjørg. Og til tross for en forferdelig varme så var det første Theodor gjorde da bilen stoppet var å finne fram fotballen han hadde tatt med og det ble fort en fotballkamp på stasjonen sammen med de andre barna der. Det samme gjorde han så fort han våknet om morgenen. Han tok fram ballen og sprang ut, og vips der kom de andre barna og ville spille med han. Ikke skjønner jeg at han orket å løpe etter en ball i den varmen, for gradestokken viste 42 grader og lufta stod helt stille.
Og siden vi kom rett fra tempererte Ngaoundéré så ble det en litt stor tempraturovergang for oss alle. Så på det varmeste om dagen så trivdes vi alle best innendørs i skyggen. Og heldigvis så hadde Solbjørg litt pusslespill og litt leker som barna koste seg med.
På lørdags formiddag tok vi oss en spaserstur til landsbyen. Hensikten med å gå litt tidlig var for å unngå den verste varmen, men i Gadjiwan var det jo varmt hele døgnet, så en varm tur ble det uansett.
Først gikk vi til lamidatet for å hilse på Lamidoen (den lokale kongen). Der fikk vi tatt bilder av Lamidoen, og Dagfinn fikk vist ham bildene han tok. Etterpå delte Dagfinn ut litt drops til alle barna som var tilstede og det var veldig populært.
Gadjiwan er en velorganisert landsby med fine hus på rekker og reine gater. Nesten som en liten by som består av landsbyhus.
Etter rundturen i landsbyen var det hjem og forberede middag. Da hadde Solbjørg invitert noen av sine nærmeste venner også til middag og det ble et hyggelig middagsselskap med lokal mat: couscous og gombo-saus. Og norsk sjokoladekake til dessert, til barnas store begeistring.
Solbjørg med ett av sine mange barnebarn på fanget. Da Solbjørg var innlagt på sykehus i sommer for å operere seg fikk hun en tlf fra sin venninne i Gadjiwan som var gravid, men som var blitt syk. Fra sykesenga i Norge fikk Solbjørg organisert hjelp slik at det ble sendt ned penger til Kamerun og det ble ordnet med transport fra Gadjiwan til Ngoundéré hvor den gravide venninnen ble operert i tide slik at både mor og datter overlevde. Og her sitter den lille jenta fornøyd på bestemors fang.
Først gikk vi til lamidatet for å hilse på Lamidoen (den lokale kongen). Der fikk vi tatt bilder av Lamidoen, og Dagfinn fikk vist ham bildene han tok. Etterpå delte Dagfinn ut litt drops til alle barna som var tilstede og det var veldig populært.
Etter besøket i lamidatet tok Solbjørg oss med litt rundt i landsbyen for å hilse på kjente. Hun kjenner jo egentlig alle i Gadjiwan. Hun tok oss blant annet med hjem til en blind dame som hun hjelper en del. Hver søndag har nemlig Solbjørg kirkeskyss, og da kjører hun rundt i landsbyen og henter de som er skrøplige til beins slik at de får kommet seg på gudstjeneste.
Gadjiwan er en velorganisert landsby med fine hus på rekker og reine gater. Nesten som en liten by som består av landsbyhus.
Etter rundturen i landsbyen var det hjem og forberede middag. Da hadde Solbjørg invitert noen av sine nærmeste venner også til middag og det ble et hyggelig middagsselskap med lokal mat: couscous og gombo-saus. Og norsk sjokoladekake til dessert, til barnas store begeistring.
Solbjørg med ett av sine mange barnebarn på fanget. Da Solbjørg var innlagt på sykehus i sommer for å operere seg fikk hun en tlf fra sin venninne i Gadjiwan som var gravid, men som var blitt syk. Fra sykesenga i Norge fikk Solbjørg organisert hjelp slik at det ble sendt ned penger til Kamerun og det ble ordnet med transport fra Gadjiwan til Ngoundéré hvor den gravide venninnen ble operert i tide slik at både mor og datter overlevde. Og her sitter den lille jenta fornøyd på bestemors fang.
På lørdags kvelden gikk vi en tur ned til byen for å se på kvinnenes kulturelle arrangement. På søndagen var det nemlig 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, og den feires behørlig her i Kamerun, også ute i broussen. Og hele uka før 8. mars har kvinnene ulike kulturelle innslag i sine lokalmiljøer. Denne kvelden skulle ulike kvinnegrupper opptre med sang og dans.
Da Femmes Pour Christ var fremme og sang gikk både jeg og Annbjørg frem og viste vår begeistring ved å trykke mynter i pannen på de som sang. En litt festlig tradisjon de har på konserter her i Kamerun.
På søndag var det tid for gudstjeneste kl åtte om morgenen. Kan godt skjønne de hadde det så tidlig, for man skal ikke vente så lenge ut på formiddagen før temperaturen blir veldig varm i Gadjiwan på denne tiden av året.
På veien hjem stoppet vi på den gamle misjonsstasjonen i Tingjéré. Hvis jeg ikke husker helt feil så var familien Ove Sjursen fra Vea på Karmøy de siste norske som bodde og virket her ute. Idag er det presten i distriktet som bor her. Han kunne fortelle at han hadde ansvar for 4 kirker som lå vidt spredt omkring med dårlig kommunikasjon seg imellom, og i tillegg hadde han 13 prekeplasser. Han hadde ingen evangelist eller katekist til å hjelpe seg så det ble veldig mye reising på veldig dårlige veier. Det er mange prester i distriktene her i Kamerun som sliter med ansvaret for mange kirker som ligger spredt omkring, og dermed blir det mye reising og vanskelig med oppfølging.
Det var en veldig flott og varm tur vi hadde til Gadjiwan. Det var utrolig gøy å se hvor hjemme Solbjørg er i Gadjiwan blant alle sine venner der. Vi by-misjoærer fra Ngaoundéré kan nok aldri sammenligne oss med de gamle brousse-misjonærne, og det arbeidet de har lagt ned der de har virket. Ungene syntes også det var en morsom tur. Det de synes var mest stas var at nå har de vært på besøk i landsbyen hvor Douda er født og oppvokst. Nå gjenstår det bare at Theodor, Samuel og Aaron en dag tar Douda med til Arendal og viser han deres landsby.
Til slutt en litt sliten gutt etter turen.......
Da Femmes Pour Christ var fremme og sang gikk både jeg og Annbjørg frem og viste vår begeistring ved å trykke mynter i pannen på de som sang. En litt festlig tradisjon de har på konserter her i Kamerun.
På søndag var det tid for gudstjeneste kl åtte om morgenen. Kan godt skjønne de hadde det så tidlig, for man skal ikke vente så lenge ut på formiddagen før temperaturen blir veldig varm i Gadjiwan på denne tiden av året.
Etter gudstjenesten skulle vi bare spise middag før vi satte oss i bilen på veien hjem. Men i ventingen på middagen ble det litt i det varmeste laget for ungene. At Samuel hadde en del feber hjalp heller ikke på. Så løsningen ble at vi satte bilen igang med aircondition og rigget barna til med en liten dvd-spiller. Men i en landsby uten strøm så er ikke tv noe hverdags, så da de lokale barna oppdaget hva våre barn holdt på med så ville også de gjerne se film. Løsningen ble å fylle opp bagasjerommet med barn, og dermed hadde vi en aldri så liten bygdekino.
På veien hjem stoppet vi på den gamle misjonsstasjonen i Tingjéré. Hvis jeg ikke husker helt feil så var familien Ove Sjursen fra Vea på Karmøy de siste norske som bodde og virket her ute. Idag er det presten i distriktet som bor her. Han kunne fortelle at han hadde ansvar for 4 kirker som lå vidt spredt omkring med dårlig kommunikasjon seg imellom, og i tillegg hadde han 13 prekeplasser. Han hadde ingen evangelist eller katekist til å hjelpe seg så det ble veldig mye reising på veldig dårlige veier. Det er mange prester i distriktene her i Kamerun som sliter med ansvaret for mange kirker som ligger spredt omkring, og dermed blir det mye reising og vanskelig med oppfølging.
Det var en veldig flott og varm tur vi hadde til Gadjiwan. Det var utrolig gøy å se hvor hjemme Solbjørg er i Gadjiwan blant alle sine venner der. Vi by-misjoærer fra Ngaoundéré kan nok aldri sammenligne oss med de gamle brousse-misjonærne, og det arbeidet de har lagt ned der de har virket. Ungene syntes også det var en morsom tur. Det de synes var mest stas var at nå har de vært på besøk i landsbyen hvor Douda er født og oppvokst. Nå gjenstår det bare at Theodor, Samuel og Aaron en dag tar Douda med til Arendal og viser han deres landsby.
Til slutt en litt sliten gutt etter turen.......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar