Dette skulle egentlig vært et innlegg med bilder av masjerende barn i alle regnbuens farger. Men istedet ble det bare noen få bilder jeg fikk tatt på ungdommens festdag den 11. februar. Når vi kom til byen så gikk nemlig kameraet tom for strøm. Men jeg var så heldig at jeg fikk tatt bilder av det viktigste: Theodor sammen med nabojentene Sonya og Miryam før vi darr til byen, og Theodor der han masjerte med klassen sin, den eneste hvite gutten blant tusenvis av skolebarn. Idunn som majerte med Centre Socio, skolen hvor Haldjentene jobber to ganger i uka, den eneste hvite læreren som masjerte sammen med elevene sine, og Pernille, den andre Haldjenta, som den eneste hvite flaggbæreren i hele opptoget. Og tilslutt fikk jeg tatt bilde av Daniel som masjerte med sin skole, Theodor sin beste venn. Etter det var kameraet helt dødt.Ungdommens festdag er som en norsk 17.mai med en afrikansk vri. Alle skolene masjerer foran guvenøren og de høye herrer på festplassen. Og dette har skolene øvd på i lang tid i forveien, og det gis premier for beste masjering. Dette tar de seriøst. Mange skoler har også gått til innkjøp av nye uniformer bare for anledningen. Og det er et flott opptog i de utroligste farger og uniformer. Og det er litt til ettertanke at de her i Kamerun faktisk gir skolene slik en dag, slik en oppmerksomhet. For utdanning er veien til utvikling både for den enkelte, men også for landet. Og det går faktisk fremover. Aldri har så mange barn fått utdanning i Kamerun som nå. Likevel er fattigdomsprosenten i landet på 40% ifølge presidenten, så det gjenstår fortsatt en jobb å gjøre.
Ja, så det var ikke for ingenting at festdagen ble åpnet av en tale av selveste presidenten, som var spilt inn på bånd og som ble spilt av i alle de store byene i Kamerun på denne dagen. Utdanning er viktig. Kanskje viktigst. Det ble i alle fall en flott dag, og både mamma og Theodor var nok like stolte etterpå. Og etter toget lekes det leker og det selges gotteri, akkurat som på 17.mai.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar