DA JEG TALTE MEST TIL MEG SELV

Siste søndagen i mai er morsdag her i Kamerun. For å markere dette i kirka så er det kvinnene som er ansvarlig for hele gudstjenesten. Det er en kvinne som leder gudstjenesten og liturgien, kvinner som leser tekstene for dagen, og en kvinne som holder prekenen, kvinner som samler inn kollekten og kvinner som er diakoner i gudstjenesten.

To uker før denne søndagen får jeg en sms fra Presidenten i kvinnegruppa ”Femmes pour Christ” (kvinner for Kristus) i Milleniumskirka (katedralen i Ngaoundere), hvor hun skriver at Gud har lagt det på hjertet hennes at det er jeg som skal preke i Milleniumskirka på morsdagssøndagen. Når Gud har sagt noe er det veldig vanskelig å komme opp med unnskyldninger for å la være, tiltross for det faktum at jeg slettes ikke har prekt før og absolutt ikke liker å stille meg fram i det offentlige og snakke på fransk. Med litt press gav jeg til slutt etter og gikk med på å preke denne søndagen hvis jeg slapp å tale på fransk.

Løsningen ble derfor å holde talen på engelsk og be min gode venninne Delphine, som er engelsk-talende, om å oversette for meg. Da talen var ferdig skrevet, brukte vi to dager på å oversette den til fransk sammen, så litt fransktrening fikk jeg nå allikevel.

Nokså spente ankom jeg og Delphine katedralen klokka halv åtte på morgenen, siden gudstjenesten skulle starte klokke åtte. Rett utenfor kirka ble vi møtt av ei gammel dame i fillete klær som tagg om penger, noe man møter rett som det er i Kamerun. Hun sa hun var syk og ville reise tilbake til landsbyen, men manglet penger. ”Dere trenger ikke gi meg mye. Gi meg 100 fca bare (ca en krone og tyve øre) så skal jeg spørre de andre om resten.” Både jeg og Delphine sukka litt, for vi treffer slike som henne stadig vekk, og det kan ofte oppleves trettende.

Delphine så på meg, og jeg så på henne. Selv hadde jeg bare en 10-tusen-lapp (tilsvarer en ukes lønn for en arbeider på stasjonen), og jeg syntes det ville bli for voldsomt å gi det. Delphine ventet på at jeg skulle ta en avgjørelse, og da jeg ikke sa nei bestemte hun seg for å gi det hun hadde tatt med til kollekten. ”Det er for oss begge”, sa Delphine og gav det til den gamle dama som takket oss og ønsket oss Guds rike velsignelse.

I det vi gikk fikk jeg øye på føttene hennes som begge var kraftig hovne. ”Hjertesvikt?” tenkte jeg i mitt stille sinn og gikk for å forberede gudstjenesten jeg skulle delta i. Jeg observerte også i øyekroken at denne dama spurte flere mennesker om hjelp til bussbilletten hjem.

Teksten jeg skulle tale over denne søndagen var Johannes 5 vers 1-21. Teksten forteller om en syk mann som ventet helt alene på helbredelse ved Betesda-sjøen. Men hver gang engelen kom og rørte opp vannet så rakk han ikke å være først uti for å få helbredelsen, fordi han hadde ingen til å hjelpe seg. Men Jesus så denne mannen og gikk bort og spurte om han ville bli helbredet. Noe han selvsagt ville, og dermed ble.

I min preken denne søndagen talte jeg over hvem denne mannen er, og hva Jesus vil vise oss gjennom denne gjerningen. I det afrikanske samfunnet (og vårt eget) er det vanlig å hjelpe sine egne. Man hjelper innad i familien og de fra samme landsby og etnisk gruppe. Men få er de som vil se nytten av å hjelpe fullstendig fremmede. Nøden er jo så stor, så man må prioritere sine egne. Men for Jesus er ingen en fremmed, og selv til de vi ikke kjenner skylder vi å vise Jesu kjærlighet. Det er det han kaller oss til.

Siden jeg var predikanten for dagen denne søndagen så måtte jeg sette meg oppe på podiet ved siden av selveste biskopstolen. Derfra fikk jeg god utsikt over hele den store katedralen. Litt nervøs for hva som lå foran meg var jeg nok der jeg lot blikket vandre over menigheten mens jeg repeterte talen i hodet mitt.

Plutselig fikk jeg øye på denne gamle dama med de hovne beina sittende på bakerste benk. Og helt tydelig hørte jeg Åndens stemme si til meg: ”Her er han, Sandra. Her er den fremmende syke mannen jeg forteller om i Johannes evangeliet. Her er denne fremmede jeg vil at dere skal vise min kjærlighet til ved å strekke ut en hjelpende hånd. Da hun spurte deg om hjelp ble du matt og ville egentlig ikke hjelpe. Du ville bare fortsette inn i kirka og her fortelle andre hva de skal gjøre. Så lett er det å overse min vilje til å hjelpe en av mine minste. Også for deg.”

Jeg klarte ikke å ta blikket fra denne gamle dama mens skammen og skyldfølelsen raste i mitt indre. Jeg kjempet mot tårene og hele mitt hjerte ropte til Gud om tilgivelse da jeg på nytt hørte stemmen i mitt indre trøste meg ved å si: ”Om ingen andre vil bli berørt av det du skal tale i dag, så har du allerede åpnet ditt hjerte for det jeg vil si her i dag. Vis verden min kjærlighet og mitt sinneslag ved å hjelpe de som forventer det minst. De minste av mine små som har ingen andre. Det er det jeg kaller deg til.”

Jeg er helt overbevist om at denne dama kom ikke til kirka denne søndagsmorgen ved en tilfeldighet, men at hun ble sendt hit for at Gud ville vise meg i praksis det som jeg skulle tale om i teorien denne søndagen. Så enkelt er det, men dog så utrolig utrolig vanskelig.