DEN INTERNASJONALE MERKEDAGEN FOR SPEDALSKHET

Laila deler ut 

For sekstiende gang markeres den internasjonale merkedagen for lepra på spedalskekolonien Foubarka, et leprasenter støttet av NMS.

Dette er en årlig markering hvor man samler inn både mat og klær og såper som deles ut til beboerne på dette senteret. Da senteret ble opprettet for omtrent 50 år siden så var der over 100 spedalske som bodde på dette senteret. I fjor var der 19 beboere igjen, og i år var de bare17. En hadde vendt tilbake til familien og en var død.

Senteret tar ikke inn nye beobere og derfor er beboerne på dette senteret for det meste gamle og ferdigbehandlet for sin lepra, Men på grunn av handikapp og behov for medisinsk oppfølging er det bestemt at de skal få fortsette å bo på dette senteret livet ut.

Mange tror at lepra er en utryddet sykdom, men det er desverre ikke hele sannheten selv om utviklingen går i riktig retning. Statens distrikthelsesjef kunne fortelle at man i distriktet hadde ytterligere ti tilfeller av lepra som ikke bodde på dette senteret, men som ble behandlet i sine hjem. Politikken er nemlig at leprapasienter ikke lenger skal samles i kolonier, men behandles på sitt hjemsted.
"Kampen mot lepra er nesten helt dødd ut, selv om sykdommen ikke er det. Vi må fortsette kampen mot lepra." var hans budskap.

Lederen for beboerne holdt også en takketale der han takket for hjelpen fra alle hold. Han satt under treet uten hender og med bare en fot:
"Vi som bor her er alle handikappet, vi mangler hender og noen av oss mangler bein. Det vi spiser er det dere gir oss. Uten dere ville vi ikke hatt mat, og uten den medisinske oppfølgingen vi får på dette senteret ville vi ikke vært i livet. Tusen takk for at dere hjelper oss. Bare Gud kan gjengjelde godheten dere fremmede viser ovenfor oss."

Les mer om lepra og arbeidet på Foubarka Spedalskekoloni her.

Vær med og støtt dette prosjektet her

Den norske delegasjonen som deltok på markeringen

Representant for Sous-Préfet'en

Gavene leveres

17 bøtter deles ut.

Noen av beboerne

 Resten deles ut av en komité som består av beboerne selv

Sandra deler ut

Hippolyte deler ut

Johannes deler ut

Remi, prosjektkoordinator, og en av beboerne

PÅ TUR LANGT UTE I YOKO HEITI

De nye Haldstudentene for neste skoleår; Jonas og Christelle

Vi har vært på tur i helgen. Vi var 8 som reiste i to biler. Målet var Yoko og utvelgelsen av to nye Hald-kandidater til skoleåret 2013/2014. 

I min bil satt ettåringene Anniken og Siri og min bror, Werner, som er nettopp kommet ut til Kamerun for å jobbe for NMS i 6 måneder. Og sjåføren for turen var meg. Den andre bilen ble kjørt av vår faste sjåfør, Issa, sammen med passasjerene Amos, som er kontaktpersonen mellom kirka og Haldprogrammet, Benjamin, tidligere Haldstudent og Noël, evangelist og ungdomsarbeider i kirka.

For de fleste av oss var det vår første tur til Yoko og vi hadde nok ikke helt realistiske forestillinger om hvor langt det var. I kilometer er det ikke så veldig langt, men i tid derimot......  Sånn er det jo på disse veiene.

Vi startet kl åtte på fredagsmorgen og valgte å ta den nye asfaltveien over Meiganga. Dette er en mye lengre vei i kilometer, men tidmessig er den ikke så veldig mye lenger enn grusveien over Likok. Vi tok det som en tur og stoppa i Meiganga for å se på det teologiske instituttet til Kirka og misjonsstasjonen i Meiganga.

Deretter bar det videre til misjonsstasjonen på Meng, like før Tibati, for en liten matpause. Da hadde vi kjørt i fem timer allerede. Da jeg spurte om hvor langt det var til Yoko fikk jeg til svar 3 til 4 timer.

Det er ikke mer en 22 mil mellom Tibati og Yoko, men veien er svingete og veldig smal. Man må hele tiden være klar til å hugge i bremsen ved møtende trafikk, for veien er ikke bred nok for to biler. Og møter man en lastebil så er det ikke lastebilen som må rygge til man finner passasje.

Det tok oss nesten 5 timer fra Tibati til Yoko, og på slutten var jeg så lei og sliten av å kjøre at jeg vurderte å stoppe i nærmeste landsby og si at den fra nå av het Yoko. Men med godt selskap i bilen så holdt vi ut alle mann og ved sju-tiden på kvelden ankom vi endelig Yoko. Og etter den laaaaange bilturen så følte vi nok alle at vi virkelig var langt uti Yoko heiti. Siri konstantert også at fra nå av skal hun ikke lenger kalle Iveland avsides.

Yoko ligger egentlig ikke så avsides til da Yoko ligger ganske nærme Yaounde, hovedstaden i Kamerun. Men når man kommer nordfra så kjører man gjennom et veldig lite befolket område, og med den gjennomsnittsfarten man er tvunget til å holde på de smale veiene så føles det mye lenger enn det egentlig er. 

Men etter god mat og en god natts hvile så var vi alle på nytt opplagte og klare for utvelgelsen av nye Haldstudenter. Åtte kandidater var meldt opp, og det var tester i både engelsk og bibelkunnskaper. I tillegg hadde vi en lengre individuell samtale med alle kandidatene før vi enstemmig landet på de to som ble valgt: Christelle fra Yaounde og Jonas fra Banyo.

Vi holdt på med utvelgelsen helt til klokka var over tre på ettermiddagen, og da hadde vi to valg: enten å overnatte enda en natt i Yoko og dermed få tid til å se oss litt om, besøke misjonsstasjonen i Yoko osv, men da få samme lange biletappen på hjemveien som vi hadde til Yoko, altså 11 timer i bil. Eller vi kunne kaste oss i bilen og kjøre til Meng før mørket falt på og dermed dele den lange bilturen i to etapper. Vi valgte det siste. Så desverre fikk vi ikke sett så mye mer av Yoko enn den lokale kirka hvor utvelgelsen fant sted og det lokale herberget.

Men vi hadde en fin tur til Yoko og vi fikk valgt ut to gode kandidater til utvekslingsprogrammet til Hald Internasjonale Senter for neste skoleår. 

Et lite benstrekk ved det teologiske instituttet i Meiganga

Matpause på Meng

Klar til utvelgelse

En fremtidig Haldkandidat?

Kirkeklokkene

Issa gjør bilen klar til returen

Ungdommene tok godt imot oss med sang og dans

En liten kaffepause

Juryen er klar

På hjemveien ble det en liten stopp på Ngaoubela

Den nye operasjonssalen på Ngaoubela....nesten ferdig