BEGRAVELSE

I uken som var representerte jeg NMS og kollegene mine i en begravelse. Det var kirkepresidentens sjåfør som var død, og det ble bestemt at han skulle gravlegges ved siden av sin mor i landsbyen han kom i fra. Det var 45 mil sørover i landet på flott asfaltvei og på god grusvei, men også på veldig, veldig dårlig og hullete vei. Jeg fylte bilen opp med folk fra kirkeledelsen og noen prester. På det meste var vi ni i bilen. Jeg tror ikke de 4 personene på 2 benker bak i bagasjerommet hadde mest behagelig av oss.


Med på veien var også en buss fylt med familie og venner av avdøde og på taket av bussen ble kisten plassert. Foran på bussen var det festet en død gren fra et tre. Et symbol på at bussen var ute på "døy", et sørgefølge. Det var også et signal til politi og soldater på kontrollpostene underveis, slik at de slapp oss forbi uten heftelse av noe slag. Til og med ordinære bompenger slapp vi å betale når vi var på den slags oppdrag.





Vi ankom landsbyen sent på kvelden. Vi var ventet, og det var klargjort for sørgefest. En fest som varte inn i de små timer. For oss besøkende som ble losjert inn i hytter like ved festplassen ble det heller lite søvn. Vel, da regnet kom ved 4-tiden ebbet musikken ut, men så var det blikktak på hytta da som trommet videre ut i de små timene..




Selve begravelsen foregikk dagen etterpå. Alt skjedde ute på landsbytunet. Kisten ble plassert under det store tuntreet. I treet var det sikkert hundre fuglereir, så her var det liv og røre for å si det på den måten.
Tilreisende gjester fikk sitteplass, mens landsbyens folk sto rundt på tunet. Sermonien inneholdt mye av det samme som jeg er vant til fra Norge med minneord fra familie og venner. En av de noe uvante innslagene var ofringen til de etterlatte.



Den noe vekkelsespregede talen var nok også i sterkeste laget for en gjennomsnittlig norsk begravelse. Den skal også sees i sammenheng med at begravelsen forgikk i en landby med få kristne. I samtale med stedets katekist kom det fram at kirkebygget litt utfor byen var ramlet sammen, så nå samles av og til de 10-12 kristne i landbyen hjemme hos hverandre for bønn og gudstjeneste.

Det var ikke bare sermonien som fant sted midt i landbyen, også selve jordfestelsen foregikk der. Det var gravet en grav ved siden av den avdødes mor. Her i landbyens midte ble kisten senket og graven lukket mens hverdagslivet i landsbyen gikk sin gang med matlaging og klesvask.

Det var mange tanker og betraktninger jeg gjorde meg der i landsbyen med kisten til den døde foran meg under et tre så fullt av liv som det er bare er mulig å oppleve det i Guds frie natur. Men disse tankene om det forgjengelige og det evige får få utløp et annet sted en annen gang.




Som sagt så var det få kristne i landsbyen. Men vi traff en ung katekist som gjerne ville vi skulle hilse på landbysjefen for han ønsket seg så gjerne en ny kirketomt. En stor delegasjon med både biskop, prester, kateket og misjonær møtte landsbysjefen med spørsmål om muligheten for tomt til en fremtidig kirke i landsbyen. Etter litt samtale pekte landsbysjefen over veien på en tomt på høyden. Der, sa han, der kan den nye kirken deres bygges.




Det var en lang og slitsom reise for å delta i begravelsen. Men jeg kom ikke tomhendt hjem igjen. For å sette pris på min deltakelse fikk jeg av folk i landsbyen både en stor bananstokk, ingjam og en levende høne med meg hjem til familien.

Etter at kokken hadde slaktet høna for oss mente Samuel at den hadde reist hjem med fly. Men Theodor lurte seg ut under slaktingen og fikk med seg både slakten og skollingen og ribbingen. Ja, så nå spørs det hvordan han reagerer på mandag når vi skal ha høne til middag.

NY SYKKEL

Det har ikke blitt så mye bloggskriving siste uken fra min side, men Erik har fått lagt ut noen tanker om ulike tema som han har kalt "Eriks tanker". Han har også laget egen blogg, kalt "Eriks Tanker" hvor han regelmessig filosoferer over en del problemstillinger fra hverdagen her ute i Kamerun. Hvis dere vil lese mer så finnes denne bloggen på http://www.erikstanker.blogspot.com/

Ellers så har storbagasjen kommet sisden sist jeg skrev. Det var jo ikke fult så spennende for vår del i år sammenlignet med i fjor da all storbagasjen vår kom med leker og kjøkkenutstyr med mere. Men også denne gangen hadde vi lurt inn litt småting i containeren, blant annet en ny sykkel til Theodor.

Det var fødselsdagsgaven hans fra 5 årsdagen i sommer, og han gledet seg noe så veldig. Når han hørte at lastebilen med containeren var ventet så hjalp han med å holde utkikk, og så snart lastebilen var på stasjonen så fikk jeg klar beskjed om at nå måtte jeg være med og hente sykkelen.
















Han kunne jo ikke vente med å få sykkelen montert opp, så Erik måtte bare kaste seg over oppgaven og få sykkelen montert så fort som råd var. Nå er ikke montering av saker og ting Eriks sterkeste side, så litt tid tok det allikevel. Men ut på ettermiddagen var sykkelen klar for sin første tur.















Det var litt uvant for Theodor i starten å sykle på en sykkel hvor han ikke rakk nedi med beina når han satt på setet. Så selv om både pappa og mamma hjalp til så godt de kunne så ble det en del knall og fall i begynnelsen. Grinende satte han seg opp på sykkelen igjen og gav seg ikke før han behersket sykkelen. Da ble det utallige runder rundt huset til Anbjørg og Dagfinn før kvelden var omme.
















Og mange var det som syntes at sykkelen var fin, og det var nok litt stas både å få låne den nye sykkelen og det å kunne låne noe bort til de litt større. Til og med Daniel, Theodors venn på 9 år (sønnen til Chantal som jobber hos oss) har fått låne sykkelen og dermed lært seg å sykle. Det synes både Theodor og Daniel er veldig stas, og de bytter på å sykle runder rundt på stasjonen om dagen.
















Men det var ikke bare sykkel vi hadde med i containeren. Siden bleier er så dyre her i Kamerun (tre ganger priser sammenlignet med Norge) og tøybleier ikke har fungert særlig godt for oss her i varmen, så hadde vi kjøpt inn et lite lager med bleier i Norge som var stappet løst inn i containeren mellom alle kassene og det som ellers befant seg der. Så rett som det var når de bar ut av containeren så kom en pakke bleier fykende, og Erik måtte stå klar til å ta i mot.
































Det ble noen bleiepakker av det til slutt, og Aaron synes det var gøy at han også fikk noe i containeren. For han var fast bestemt på at bleiene det var til han, Theodor og Samuel bruker jo ikke bleier. Men etter at Samuel har slutta med bleier, så har Aaron blitt så ivrig på pottetreningen. Hvis Samuel ikke bruker bleie så vil jo ikke han heller. Skal se på det at han er tørr før jul, og jeg kan dermed åpne en bleiebod på markedet i byen med alle de bleiepakkene vi nå har i hus. Med de bleieprisene de opererer med her i byen så kunne det blitt god forretning ut av det.

















Ellers så er nok regnsesongen inne på det siste. Nå har det ikke regnet på flere dager, og det er nok ikke så mange regnbygene igjen før det er helt stopp. Men i overgangen mellom regntid og tørketid kommer det også en del insekter. Blant annet så kommer gresshoppene nå. Det er noen store, ekle, brune gresshopper som kommer i store svermer. Med en mellomting mellom å hoppe og fly så trenger de seg fram på kveldene og vil gjerne inn i husene. På dagtid gjemmer de seg under sofaer, border eller i sko.

Jeg tok på Aaron sko her om dagen, men han ville ikke tråkke ned med den ene foten og mente bestemt der var noe i skoen hans. Da jeg tok av skoen for å se etter så hoppet ikke en gresshoppe ut, men to. Skjønner ikke at de fikk plass i den lille skoen uten å bli knust. Men heretter sjekkes alltid skoene nøye før vi tar dem på.
Gresshoppene kommer til å være en liten plage i noen uker fremover før de så forsvinner igjen.



















Men her om dagen fant vi også en stor nattsvermer ute på terrassen. (Jeg tror iallefall det var en nattsvermer). Theodor og Samuel syntes den var litt ekkel, men etter å ha samlet seg litt mot så fikk de den ut på trappa. Der laga den en rar knurrelyd før den forsvant inn i blomstebedet og gjemte seg. Stor var den iallefall.

FRA BARN TIL BARN

Det flotteste som har hendt den uka som var må sies å være den norske skolen sin pakkeutdeling til foreldreløsebarn i HIV/AIDS prosjektet til kirka (se link ovenfor hvis dere vil være med å støtte dette prosjektet). Kirka har siden 2002 drevet et HIV/AIDS prosjekt "Alle mot AIDS" støttet av blant annet Norad. Denne støtten har avtatt de siste årene og fra og med neste år vil støtten opphøre helt fra Norad sin side. Men NMS støtter fremdeles dette prosjektet, og det er lov å være med å gi til dette.

Det kirka har gjort disse årene er at de har spredd masse informasjon om HIV/AIDS; hvordan det smitter, hvordan en kan beskytte seg, og hvordan man best kan leve med en HIV-smitte. De har hatt flere kampanjer både i byen og ute i distriktene. De samler prester, lærere, helsepersonell, ledere av Femmes pour Christ, ungdomsledere og betydningsfulle mennesker i lokalsamfunnene og underviser dem om faren med HIV/AIDS, slik at de kan undervise videre. De har også hatt kampanjer med gratis HIV-testing. Her i Kamerun koster det å ta testen, men når man vel har testet positivt så er det WHO som betaler for HIV-medisnene, så de er gratis. Men det at man må betale for testen gjør at mange prioriterer å la være.

Når man etter slike testkampanjer har avdekket positive tester, så tilbys disse menneskene å være med i en ressursgruppe hvor de blant annet lærer hvordan man best kan leve med HIV: ikke smitte andre, passe på sin helse, betydningen av å ta regelmessige medisiner, beskyttelse av barn ved graviditet og amming osv. De læres også opp i aktiviteter som sying, såpelaging og lignende slik at de kan skaffe seg en inntekt til å ta vare på sin helse og sin familie. Disse gruppene er også med på å spre informasjon om HIV/AIDS til andre.

I fjor var barna på den norske skolen med på å samle inn penger til et underprosjekt til HIV/AIDS prosjektet, foreldreløsebarn som følge av AIDS. Her i Ngaoundere finnes det mange barn som lider pga at de har mistet en eller begge sine foreldre i AIDS. Prosjektet til kirka har så langt inkludert 50 barn, men fra i år av vil prosjektet inkludere 100 barn. Enda finnes det mange barn i byen som ikke får hjelp, men kirka har foreløpig ikke kapasitet til å hjelpe flere. (så det er bare til å gi). Prosjektet går ut på at de betaler skolepenger for disse barna som ofte bor hos slektninger eller nære venner av sin avdøde foreldre. De betaler skoleutsyret (bøker, penner osv) og de betaler all helseutgiftene til barna når de blir syke. I tillegg forsøker de å bidra med litt matinnkjøp som ris, mel, olje, såpe osv.

Barna på den norske skolen har solgt på vafler, de har hatt bingo og de arrangjerte til og med tivolidag på skolen da vi hadde besøk av den store norske gruppa. Pengene de fikk inn brukte de til å kjøpe inn varer til disse barna. Elevrådet var på markedet og handlet inn ris, olje, såper, tannbørster, tannkrem, sardinbokser, buljong, matolje og litt gotteri. Alt dette pakket de i 50 plastposer, som de på lørdag, på den månedlige samlingene til barna i prosjektet, delte ut til disse barna. Theodor som har gått litt på den norske skolen da hans skole i byen har hatt fri, fikk også være med både på planleggingen og gjennomføringen av utdelingen.

Og det ble lagt godt merke til dette initiativet til de norske barna. Dr. Salpou, øverste leder for

helsearbeidet i kirka, kom selv ned og takket for innsatsen til de norske barna. Og radiostasjonen Sawtou Linjila hadde et innslag om hendelsen på radioen. Ja, det er rørende å se engasjementet til barna. Når barn kan få til mye, så er det mulig for andre å gjøre noe også.

Barna stemte i "Om jeg er liten eller stor" på norsk, og de kamerunske barna var raske til å ta bevegelsene

Deretter ble navnene lest opp i tur og orden. De barna som ikke var tilstedet var det noen fra prosjektet som tok i mot for, så alle fikk. Og alle skolebarna, inkludert Theodor, var med og gav.

Etter utdelelsen fikk alle de norske hver sin HIV/AIDS-pin og nøkkelring som takk

Hele skolen samlet utenfor Oevre des Sante, lokalene hvor utdelingen fant sted.

Til slutt må jeg bare vise et bilde av Theodor sin nye skoloeuniform som han fikk forrige uke. Vi trodde jo at han skulle ha skjorte, slips og vest som de andre, men skolen hadde bestemt (kloklig nok) at de små skulle få litt mer komfortable skoleuniformer. Theodor var så fornøyd med uniformen at han syklet rundt på stasjonen rett etter at han kom hjem og viste den til alle. Han kunne ikke en gang vente til han hadde spist middag. Og til gymmen måtte han ha rød overdel og rød shorts. Da fant mamma fram den norske t-skjorta vi kjøpte i Bergen i sommer, og det var han veldig fornøyd med, og han fikk mase skryt av madame Eloulie.

FANTASIA