BEGRAVELSE

I uken som var representerte jeg NMS og kollegene mine i en begravelse. Det var kirkepresidentens sjåfør som var død, og det ble bestemt at han skulle gravlegges ved siden av sin mor i landsbyen han kom i fra. Det var 45 mil sørover i landet på flott asfaltvei og på god grusvei, men også på veldig, veldig dårlig og hullete vei. Jeg fylte bilen opp med folk fra kirkeledelsen og noen prester. På det meste var vi ni i bilen. Jeg tror ikke de 4 personene på 2 benker bak i bagasjerommet hadde mest behagelig av oss.


Med på veien var også en buss fylt med familie og venner av avdøde og på taket av bussen ble kisten plassert. Foran på bussen var det festet en død gren fra et tre. Et symbol på at bussen var ute på "døy", et sørgefølge. Det var også et signal til politi og soldater på kontrollpostene underveis, slik at de slapp oss forbi uten heftelse av noe slag. Til og med ordinære bompenger slapp vi å betale når vi var på den slags oppdrag.





Vi ankom landsbyen sent på kvelden. Vi var ventet, og det var klargjort for sørgefest. En fest som varte inn i de små timer. For oss besøkende som ble losjert inn i hytter like ved festplassen ble det heller lite søvn. Vel, da regnet kom ved 4-tiden ebbet musikken ut, men så var det blikktak på hytta da som trommet videre ut i de små timene..




Selve begravelsen foregikk dagen etterpå. Alt skjedde ute på landsbytunet. Kisten ble plassert under det store tuntreet. I treet var det sikkert hundre fuglereir, så her var det liv og røre for å si det på den måten.
Tilreisende gjester fikk sitteplass, mens landsbyens folk sto rundt på tunet. Sermonien inneholdt mye av det samme som jeg er vant til fra Norge med minneord fra familie og venner. En av de noe uvante innslagene var ofringen til de etterlatte.



Den noe vekkelsespregede talen var nok også i sterkeste laget for en gjennomsnittlig norsk begravelse. Den skal også sees i sammenheng med at begravelsen forgikk i en landby med få kristne. I samtale med stedets katekist kom det fram at kirkebygget litt utfor byen var ramlet sammen, så nå samles av og til de 10-12 kristne i landbyen hjemme hos hverandre for bønn og gudstjeneste.

Det var ikke bare sermonien som fant sted midt i landbyen, også selve jordfestelsen foregikk der. Det var gravet en grav ved siden av den avdødes mor. Her i landbyens midte ble kisten senket og graven lukket mens hverdagslivet i landsbyen gikk sin gang med matlaging og klesvask.

Det var mange tanker og betraktninger jeg gjorde meg der i landsbyen med kisten til den døde foran meg under et tre så fullt av liv som det er bare er mulig å oppleve det i Guds frie natur. Men disse tankene om det forgjengelige og det evige får få utløp et annet sted en annen gang.




Som sagt så var det få kristne i landsbyen. Men vi traff en ung katekist som gjerne ville vi skulle hilse på landbysjefen for han ønsket seg så gjerne en ny kirketomt. En stor delegasjon med både biskop, prester, kateket og misjonær møtte landsbysjefen med spørsmål om muligheten for tomt til en fremtidig kirke i landsbyen. Etter litt samtale pekte landsbysjefen over veien på en tomt på høyden. Der, sa han, der kan den nye kirken deres bygges.




Det var en lang og slitsom reise for å delta i begravelsen. Men jeg kom ikke tomhendt hjem igjen. For å sette pris på min deltakelse fikk jeg av folk i landsbyen både en stor bananstokk, ingjam og en levende høne med meg hjem til familien.

Etter at kokken hadde slaktet høna for oss mente Samuel at den hadde reist hjem med fly. Men Theodor lurte seg ut under slaktingen og fikk med seg både slakten og skollingen og ribbingen. Ja, så nå spørs det hvordan han reagerer på mandag når vi skal ha høne til middag.